Forsvarsminister Eldbjørg Løwer

Den sikkerhetspolitiske utvikling og den omstilling den krever av Forsvaret

Statsrådens møte med tidligere ambassadører, 8.febr 2000

(Velkomstord)

Jeg vil dele denne orienteringen inn i tre hovedområder:

• Først vil jeg redegjøre kort for de rammevilkår som utgjør utgangspunktet for dimensjoneringen og planleggingen av vårt framtidige Forsvar

• Dernest vil jeg belyse sentrale utviklingstrekk ved det internasjonale miljøet vi er en del av, med særlig vekt på NATO, EU og de øvrige nordiske land

• Til slutt vil jeg beskrive de prosesser som er – og vil bli – igangsatt av Forsvarsdepartementet for best mulig å være rustet til å møte framtidige utfordringer. I denne delen velger jeg å rette fokus mot St.meld. 38, om "Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner", forberedelsene til neste langtidsmelding samt til kommende materiellinvesteringer.

Viktige rammevilkår

Framtidens Forsvar må utformes med en nasjonal og en internasjonal dimensjon. Dette har vært tilfellet siden 1949, og representerer ikke noe nytt. Under Den kalde krigen framsto imidlertid den internasjonale dimensjonen, forankret i allianseforsvaret, som forutsigbar og statisk. I dag må vi legge planer for manøvrering i mer uoversiktlig farvann, der vesentlige trekk ved utviklingen ennå ikke har avtegnet seg. Vi må nå forholde oss til utvikling og endringsprosesser på flere plan. Ytre rammevilkår vil i overskuelig framtid blant annet omfatte utviklingen i Russland, faren for oppblomstring og spredning av regionale og etniske konflikter, utvikling, spredning og eventuell bruk av masseødeleggelsesvåpen og forholdet mellom eksisterende og potensielle atommakter i Asia og i Midt-Østen.

Men pågående endringsprosesser opptrer også i de internasjonale miljøer vi selv er en del av. Av spesiell betydning er her endringsprosesser som i likhet med våre har som formål å gjøre blant annet NATO og EU best mulig rustet til å møte framtidige utfordringer.

Selv om det i dag ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge eller Vest-Europa opplever vi at militær makt stadig tas i bruk, også i Europa. De store kjernevåpenarsenalene tett opp mot Norges grense eksisterer fortsatt, og har fremdeles konsekvenser for Norges strategiske situasjon.

På Balkan er krigshandlingene avsluttet, men de fundamentale sikkerhetsproblemene i regionen er fremdeles ikke løst på en tilfredsstillende måte. Et annet urolig hjørne er Nord-Kaukasus. Selv om det er langt fra den norsk-russiske grensen til Kaukasus, er det alltid alvorlig når et naboland er involvert i krig. Krigen medfører også en ytterligere belastning på Russlands forhold til de vestlige land, og innebærer en fare for den interne stabiliteten i landet.

Forholdet mellom Norge og Russland og mellom NATO og Russland på det forsvarspolitiske området har i 1999 dessverre vært dårligere enn på mange år. Samarbeidet er fremdeles ikke gjenopptatt i særlig grad, til tross for at NATO og Russland har samarbeidet meget godt i Kosovo i flere måneder. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Norge merker naturlig nok også følgene av dette.

Hva angår den nasjonale dimensjon, må vårt Forsvar nødvendigvis bære et hovedansvar. Ivaretakelsen av norsk sikkerhet hviler i stor grad på Alliansens integrerte forsvar. Det forutsettes imidlertid av våre allierte at opprettholdelsen av en tilstrekkelig forsvarsevne i nord i første rekke er en norsk oppgve. Dette må fortsatt være dimensjonerende for utformingen av Forsvaret her hjemme. På nasjonalt plan må vi også ta i betraktning en potensiell risiko for sabotasje eller terrorangrep mot viktige deler av det sivile samfunn. For eksempel vil både olje- og gassproduksjonen og moderne informasjonsteknologi være svært sårbare mål. Sikring av slike mål vil kreve så vel najonale som allierte ressurser.

Vi står altså nå overfor en helt annen internasjonal dynamikk enn det som var tilfellet under Den kalde krigen. Vi kan ikke lenger velge ett spor og så kunne regne med å holde fast ved det i mange år. I stedet må vi være forberedt på at utviklingen kan gå i dramatisk ulike retninger, og vi må være i stand til å justere kursen etter hvilken dreining utviklingen tar. For meg som forsvarsminister er det en viktig oppgave å integrere den nasjonale og den internasjonale dimensjon på en måte som gjør at vi totalt sett oppnår en best mulig utnyttelse av de ressursene vi skal benytte på forsvar.

Internasjonale utviklingstrekk; NATO, EU og det nordiske samarbeidet

NATO

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hvordan den endrede internasjonale situasjonen etter mitt syn har påvirket det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa er minst like nødvendig som før, og dette samarbeidet gjennomgår i dag store endringer. Den raske og dynamiske utviklingen i EU kan føre til at NATO-samarbeidet i framtiden blir mindre sentralt enn i dag. Selv tror jeg imidlertid ikke at dette er et realistisk scenario. Men de store endringer som startet med Berlinmurens fall er på ingen måte avsluttet. Vi må derfor forvente nye samarbeidsmønstre og vesentlige endringer i det sikkerhetspolitiske landskap.

Slike endringer medfører ofte usikkerhet og farer, men også muligheter. Jeg frykter at Norge lett kan falle utenfor hvis den sikkerhetspolitiske dialog begrenses til lukkede stormaktsfora. Et aktivt norsk engasjement i NATO, gjerne sammen med andre mindre stater, er nødvendig for å opprettholde vitaliteten i NATO-samarbeidet. Washington-toppmøtet bekreftet at transatlantiske konsultasjoner om forhold som kan true sikkerhet og stabilitet, fortsatt er en fundamental sikkerhetsoppgave for Alliansen. Dette er vesentlig for alle medlemslands mulighet for å navigere i et sikkerhetspolitisk farvann i stadig endring.

Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap i EU, er Norge så avgjort tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. NATOs idégrunnlag, basert på et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom de demokratiske land i Europa og Nord-Amerika, er fremdeles høyst relevant og rasjonelt. Jeg mener man vanskelig kan tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Det er i og for seg ikke noe nytt. Dertil vil EU, G8, OSSE og en rekke andre fora antakelig bli viktigere enn før. Washington-toppmøtet i fjor markerte imidlertid at NATO fortsatt er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

NATOs nye strategiske konsept angir retningen på den videre utvikling, blant annet med hensyn til hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for Alliansens politiske lederskap. Bruk av militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Politiske konsultasjoner og videre utvikling av demokrati og stabilitet i hele Europa gjennom Partnerskap for fred er fundamentale oppgaver i det nye strategiske konseptet, og jeg tror slike redskaper vil være vel så viktige som de militære i tiden framover. Mitt bestemte inntrykk er at det er en felles forståelse i Alliansen for at NATOs terskel for bruk av militær makt heller er hevet enn senket i kjølvannet av Kosovo-operasjonen.

Washington-toppmøtet vedtok også en plan for utvikling og forbedring av NATOs kollektive forsvarsevne på sentrale områder, det såkalte "Defence capabilities initiative", (DCI). Selvfølgelig er også Norge en del av dette, som vil utgjøre en viktig faktor for nødvendig modernisering og endring av Forsvaret. For oss er det svært viktig stadig å utvikle evnen til å operere sammen med andre allierte, både i internasjonale fredsoperasjoner, og dersom vi skulle trenge alliert forsterkning til forsvar av Norge. Forsvarsplanleggingsprosessen vil heretter bli preget både av at NATO stiller DCI-relaterte styrkemål og krav til Norge, og av at vi vil ha et selvstendig ansvar for å utvikle vår forsvarspolitikk i samsvar med DCI.

En av utfordringene i tiden framover vil bli å kartlegge hvilke deler av Forsvarets virksomhet som er relevant for DCI, og hvilke utfordringer som krever videre kursomlegging med hensyn til struktur og investeringer. Endelig må vi identifisere hvilke krav vi eventuelt ikke kan oppfylle.

I arbeidet med å identifisere og utvikle nasjonale bidrag må en også ha for øye muligheter for arbeidsdeling mellom allierte og finne frem til mer fleksible finansieringsordninger. Også når det gjelder anskaffelse og drift av nødvendige kapasiteter er vi fra norsk side i gang med å vurdere nye muligheter for utvidet samarbeid med andre land. Både den sikkerhetspolitiske utvikling, den hardt pressede budsjettsituasjonen i de fleste land og nye teknologiske krav tilsier at også Norge i større grad satser på multinasjonale løsninger i framtiden.

St. meld. 38 (1998-99) om "Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner", foreslår tiltak for bedre å løse våre oppgaver internasjonalt, og representerer samtidig en tidlig respons fra Norge på de krav som stilles av DCI.

Oppsummeringsvis vil jeg understreke at en vellykket satsing innenfor DCI vil være svært viktig i arbeidet med å styrke NATOs framtidige posisjon vis-a-vis andre sikkerhetspolitiske aktører. Vi vil på norsk side arbeide hardt for å oppfylle vår del av dette.

EU

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhet- og forsvarspolitikk vil også kunne få svært konkrete konsekvenser for oss. EUs målsetning om en styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 personell innen 2003, er ambisiøs. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad de makter å realisere dette målet, må vi planlegge med at EU om få år kan komme til å spille en betydelig rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

Dette vil få forsvarspolitiske konsekvenser. Utviklingen av flernasjonale formasjoner er et stadig mer framtredende trekk. Det vil i framtiden bli naturlig for Norge å stille flere styrkekomponenter til større internasjonale enheter, og EU-land er blant våre naturlige samarbeidspartnere. Særlig gjelder dette de nordiske land, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Derfor bør vi delta i oppbyggingen av disse enhetene, også når det skjer innenfor rammen av EU. Dette krever imidlertid tilfredsstillende samarbeidsordninger.

For meg som forsvarsminister er det av konstitusjonelle årsaker nødvendig å bli garantert full innsikt og medvirkning i planleggingen av en EU-ledet operasjon dersom Norge skal bidra med styrker. Derfor er det heller ingen automatikk i at de norske styrkene som er innmeldt til VEUs styrkeregister, vil bli overført til EUs styrkeregister. Også her må vi sikres innflytelse.

Det vil likevel uansett alltid være slik at det er ressursene en har til rådighet som til sjuende og sist bestemmer hva man er i stand til å gjennomføre i fellesskap. Nye politiske strukturer og høye politiske ambisjoner endrer ikke på dette faktum.

Det nordiske samarbeid

Mye tyder på at det nordiske forsvarssamarbeidet vil bli stadig viktigere i årene som kommer. For vår del vil det være en målsetting å styrke den sikkerhets- og forsvarspolitiske dialogen mellom de nordiske land ytterligere. Det er særlig viktig å opprettholde dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU og den videre utformingen av ESDP. Dersom den dynamiske utviklingen i EU skulle føre til at NATO-samarbeidet blir mindre sentralt enn i dag, vil vi stå overfor en rekke vesentlig utfordringer. Det vil i så fall kunne være i norsk interesse å gi det nordiske samarbeidet desto større tyngde.

Det styrkede nordiske samarbeidet på forsvarsområdet åpner også for nærmere bilateralt samarbeid enn hva som var mulig tidligere. Et konkret eksempel er den bilaterale avtalen vi nylig inngikk om utviklingen av et tettere trenings-og øvingssamarbeid mellom norske og svenske styrker. Jeg håper også å få på plass en lignende samarbeidsavtale med Finland. På felles nordisk nivå har Nordic Peace-øvelsene utviklet seg som det første organiserte felles-nordiske øvelsessamarbeidet. I tråd med intensjonene bak NORDCAPS ("Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support") legger øvelsene vekt på sivilt-militært samvirke ved internasjonale operasjoner. Årets øvelse vil finne sted i Danmark, og neste år vil Norge for annen gang ha ansvaret for å arrangere øvelsen.

NORDCAPS, etablert i 1998, erstatter tidligere nordiske samarbeidsstrukturer innen internasjonale fredsoperasjoner med et helhetlig system som skal håndtere ulike aspekter av virksomheten samtidig. Hensikten er å forbedre de nordiske lands kapasitet til å operere sammen ved deltakelse i fredsoperasjoner i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU.

Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende enhet opp til brigade størrelse. Et foreløpig nordisk styrkeregister er opprettet, og omfatter enheter fra alle forsvarsgrener. Utover våren vil man utrede spørsmål knyttet til en framtidig nordisk brigade. Oppgaver, beredskapsnivå, øvelsessystem samt behovet for å utvikle felles nordisk strategisk løftekapasitet er områder det spesielt vil bli fokusert på.

For norsk del vil St.meld. 38 spille en sentral rolle i det videre arbeidet med å videreutvikle NORDCAPS-samarbeidet, spesielt med tanke på nordisk styrkeutvikling og -generering.

Gjennom NORDCAPS-samarbeidet har de nordiske landene kommet langt i utviklingen av å tilrettelegge for multinasjonale formasjoner til fredsoperasjoner, noe som allerede har vist seg å fungere godt på Balkan. Det arbeides nå med å få til et framtidig nordisk samarbeid i Kosovo . Det sier seg også selv at vi bør ha bedre forutsetning for å stille effektive styrkebidrag gjennom å samordne våre ressurser framfor å bidra som enkeltnasjoner. Utfordringen i dag ligger primært i å enes om et felles ambisjonsnivå.

De nordiske land har de senere år etablert et utstrakt samarbeid om forsvarsrelatert støtte til de tre baltiske land, i hovedsak innenfor en større multilateral ramme. Sammen med utviklingen i Russland er dette også viktige temaer når jeg møter mine nordiske kolleger. Vi har en felles interesse av å forankre Norden og Østersjø-regionen i et bredere europeisk- og transatlantisk samarbeid.

Framtidige utfordringer - pågående prosesser

Operasjoner i utlandet

NATOs nye strategiske konsept, DCI samt lærdommer fra operasjonen i Kosovo representerer endrede sikkerhetspolitiske rammevilkår og gir sterke føringer for å gjøre Forsvaret mer fleksibelt og mobilt. Stortingsmelding nr. 38 er et betydelig bidrag for å tilpasse Forsvaret til denne utviklingen. Som nevnt er den blant annet ment å utgjøre en sentral del av norsk tilnærming til DCI. Som sådan representerer den et viktig element i vår NATO-politikk, både ved å gi oss innflytelse gjennom deltakelse ute, og å understøtte vår rett til å motta forsterkninger hjemme.

Jeg er imidlertid også opptatt av å få fram de aspekter som knytter seg til internasjonal solidaritet og forsvar av menneskerettighetene og internasjonal rett når disse tingene blir diskutert.

Fredsoperasjoner vil bli tillagt større vekt i NATO i årene framover. De tradisjonelle aspektene knyttet til alliansesamarbeidet vil fremdeles i stor grad framstå som dimensjonerende for forsvarssamarbeidet. I større grad enn tidligere blir disse oppgavene imidlertid beskrevet som forutsetninger for å kunne løse summen av NATOs oppgaver, framfor å være det eneste rasjonalet for forsvarssamarbeidet. Sammensatte styrker, kort reaksjonstid, moderne utstyr og interoperabilitet, utholdenhet og evne til å kunne operere langt unna nasjonalt territorium innenfor et bredt spekter av operasjonstyper, er stikkord for de pågående omformingsprosessene i Alliansen.

Det er her hjemme bred politisk enighet om å styrke Norges evne til å delta i internasjonale militære operasjoner og alliert samvirke i NATO samtidig som de tre andre grunnpilarene i vårt forsvarskonsept - verneplikten, totalforsvaret og et nasjonalt balansert forsvar – opprettholdes. Jeg er også av den oppfatning at aktiv oppfølging av Forsvarets ulike oppgaver hjemme og ute vil være gjensidig styrkende, og at satsing på oppgaver internasjonalt vil bidra til å styrke vårt hjemmeforsvar.

For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag, kombinert med evnen til utholdenhet når styrkene er deployert. For å oppnå dette må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. I Stortingsmelding 38 anbefaler derfor regjeringen å opprette "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement.

Sammensetningen av innsatsstyrken er foretatt ut fra en helhetsvurdering av de ulike internasjonale organisasjonenes behov, sammenholdt med de muligheter Norge har for å sette opp denne type styrker innenfor realistiske økonomiske rammer. Innsatsstyrken skal omfatte ca. 3500 personell, hvorav hoveddelen skal bestå av en reaksjonsstyrke med reaksjonstid på maksimalt 30 dager. I tillegg vil den bestå av en mindre forsterkningsstyrke med maksimalt 90 dagers reaksjonstid.

Styrkene skal kunne delta i alle de operasjoner det er rimelig å tenke seg kan bli aktuelle for Norge. Innsatsstyrken vil forøvrig inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og utgjøre et sentralt bidrag til, og modernisering av, det nasjonale Forsvar. Den militærfaglige overføringsverdien forutsettes dermed å bli stor.

Når det gjelder personellbehov er det ikke regjeringens målsetting å kunne operere med hele innsatsstyrken på ca. 3500 personell ute til enhver tid. Målsettingen er derimot å kunne holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det som har vært gjennomsnittet på 90-tallet, det vil si ca. 1500 personell, samt i begrensede perioder – ved behov – et høyere antall. Samtidig skal vi kunne opprettholde evne til å reagere raskt og med tyngde dersom krisesituasjoner oppstår.

Norske avdelinger med internasjonale oppdrag kan i prinsippet meldes inn i flere styrkeregistre for å sikre størst mulig handlefrihet. Dette rokker dog ikke ved prinsippet om at deltagelse i artikkel 5-operasjoner alltid vil ha høyest prioritet.

Neste langtidsmelding

Men nye utfordringer og endrede rammevilkår berører ikke bare vårt utenlandsengasjement. Det har lenge vært snakk om at Forsvaret – i et ressursperspektiv - står overfor en såkalt dobbel ubalanse mellom økte driftsutgifter som medfører reduserte investeringer på den ene siden, mens Forsvaret på den andre siden er gitt for omfattende oppgaver i forhold til de totale ressursrammer som stilles til rådighet.

I tillegg til disse sikkerhetspolitiske og ressursmessige utfordringer kan andre faktorer også innvirke på forsvarsplanleggingen. Informasjonsteknologi og automatisering fører til nye muligheter, men også utfordringer. Teknologisk fordyrelse, reduserte bevilgninger og ulike prioriteringer truer med å skape ulikheter i Alliansen – særlig mellom USA og Europa – som i ytterste konsekvens kan føre til at evnen til samhandling reduseres. Denne problemstillingen tas på alvor i NATO, blant annet gjennom DCI.

Hovedproblemstillingene foran neste langtidsmelding er grovt sett todelt: For det første å finne den rette oppgavemessige og strukturelle innretningen av Forsvaret. Problemstillingen berører alliansetilpassing – skal vi satse på et i større grad allianseintegrert forsvar enn i dag? I hvilken grad kan vi opprettholde en todeling mellom ute- og hjemmeforsvaret, slik systemet er i dag? Spørsmålene leder blant annet opp til diskusjon om praktisering av verneplikten. Allerede i dag hevdes det at Forsvaret utdanner flere vernepliktige enn det er behov for. Vi har samtidig sterk politisk støtte for alminnelig verneplikt. Imidlertid er rettferdighet, kontrakter, differensiert tjenestetid osv. momenter som er under utredning, men som det ennå er for tidlig å si noe mer konkret om.

Den andre hovedproblemstillingen vil være å organisere fredsvirksomheten på en kosteffektiv måte. Forsvarets øverste ledelse må reduseres kraftig. Likeledes antall garnisoner og leire. Dette vil med stor sannsynlighet medføre en omfattende lokaliseringsdebatt. Hensynet til Forsvaret må selvfølgelig komme først. Jeg vil minne om at min forgjenger slo fast at god forsvarspolitikk er god distriktspolitikk, men i den rekkefølgen. Dette synet støtter jeg fullt ut.

Fornyelse og utvikling er nødvendig for enhver organisasjon, også Forsvaret. Investeringer i materiell står sentralt i denne sammenheng. Flere langtidsmeldinger har derfor pekt på behovet for en høy investeringsandel. Men utviklingen av drifts- og investeringskostnadene, og lavere totalrammer enn forutsatt, har som nevnt medført et lavere investeringsnivå enn planlagt. Jeg har derfor tatt initiativet til en fornyet gjennomgang av den investeringsprofil regjeringen la frem i St meld 23 (1998-99). Gjennomgangen må ta utgangspunkt i realistiske økonomiske rammer og investeringsbehov som blant annet følger av den økte vektlegging av internasjonale operasjoner som St. meld. 38 legger opp til.

Investeringsplanene må vurderes kritisk også i et enda lengre tidsperspektiv. Forsvarets materiellinvesteringer har ofte et tidsperspektiv på 20-30 år. Dette viser den langsiktighet og kompleksitet som kjennetegner mange av Forsvarets anskaffelser. Det er lett å forstå at når anskaffelser må gjennomføres over så lang tid, øker usikkerheten om materiellets verdi ved sluttføringen av prosjektet. Det oppstår en risiko for feilinvesteringer i utstyr som på grunn av politisk, militær eller teknologisk utvikling er blitt mindre aktuelt.

Utredningsarbeidet med neste langtidsmelding er godt i gang og organisert i FDs egen grunnlagsutredning, FOs Forsvarsstudie (FS 2000) og FFIs Forsvarsanalyse. FDs grunnlagsutredning skal også koordinere og styre de ulike delene. I styringsgruppen for grunnlagsutredningen sitter departementsråden, forsvarssjefen og direktøren for FFI. Forsvarssjefen vil overlevere sine anbefalinger 1. juli, mens FFI er viktig bidragsyter i arbeidet. For å skape bred politisk forankring for de store endringene som Forsvaret står overfor, har regjeringen i tillegg nedsatt et forsvarspolitisk utvalg (FPU). Utvalget skal se på Forsvarets oppgaver, ambisjoner og utforming av framtidig forsvarskonsept.

Jeg forventer at konklusjonene fra Forsvarspolitisk utvalg og de ulike forsvarsutredningene vil gi oss et grunnlag for å oppdatere Forsvarets langsiktige investeringsplaner basert på en strukturutviklingsplan avledet av forsvars- og sikkerhetspolitiske mål og prioriteringer.

Til sammen vil utredningene som gjøres i FD, FO, FFI og FPU danne grunnlaget for neste langtidsmelding, som utformes av departementet selv.

Konklusjon

Avslutningsvis – eller for å oppsummere –understreker jeg at Forsvaret nå står overfor så store interne og eksterne utfordringer at de tvinger fram behov for svært omfattende omstilling. Kursendringen vil foreslås og nedfelles i neste langtidsmelding som skal legges fram for Stortinget ved årsskiftet 2000-2001. Dermed kan meldingen behandles av et erfarent Storting i vårsesjonen 2001 – i god tid før Stortingsvalget samme høst. Det overordnete budskapet meldingen vil overbringe, er at Forsvaret må omstilles radikalt fra 2002 og at denne omstillingen ikke må trekke unødig ut i tid.