Forsvarsminister Eldbjørg Løwer

Forsvarets materiellprosjekter - utfordringer for norsk industri

Attachémøte 2000, 31 januar 2000

Endrede rammebetingelser og utfordringer

Vårt forsvar er i sterkere grad enn på mange år kommet i sentrum for den politiske debatt. Det er positivt. Det er et sunnhetstegn at vi har et så sterkt engasjement for Forsvaret. Samtidig er det også et symptom på at vi befinner oss ved en korsvei, hvor den gamle kurs ikke lenger fører til det riktige målet og det nye målet ikke ennå er fastlagt. Det er landets politiske og militære myndigheter sitt ansvar å stake ut den nye kursen. Det forventes også at de store beløp vi tross alt bevilger til Forsvaret - langt mer pr. hode enn de aller fleste av våre naboland - skal brukes slik at de gir landet størst mulig sikkerhet. Dette er på ingen måte urimelige krav. Men samtidig er det en formidabel utfordring å innfri dem i en tid da såvel ytre som indre rammebetingelser for utformingen av Forsvaret er grunnleggende forandret sammenlignet med den rådende situasjon gjennom mesteparten av etterkrigstiden.

De forhold som Forsvaret til enhver tid må tilpasse seg, kan grovt sett deles inn etter sikkerhetspolitiske, økonomiske og teknologiske rammebetingelser. Jeg vil i dette foredraget innledningsvis befatte meg med hvordan disse rammebetingelsene påvirker Forsvaret. Dernest vil jeg redegjøre for de viktigste av de tiltak Regjeringen allerede har iverksatt, eller ønsker å iverksette, for å tilpasse forsvarspolitikken til de nye utfordringene og oppgavene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske rammebetingelser

For det første er dagens utfordringer et produkt av en ny global og europeisk sikkerhetspolitiske struktur. Under den kalde krigen var norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk preget av ideologiske motsetningsforhold og militær opprustning. Forsvarets struktur og virksomhet var primært utformet for å kunne motstå en invasjon i påvente av allierte forsterkninger. Bortfallet av rivaliseringen under den kalde krigen medførte en oppblomstring av konflikter mellom, men også internt i folkerettslig anerkjente stater. Håndteringen av disse konfliktene har vært vanskelig og problemfylt, hvilket konfliktene i det tidligere Jugoslavia tydelig illustrerer. Våre sikkerhets- og samarbeidsorganer, med NATO i spissen, var ikke utviklet for å håndtere denne type problemer.

Utviklingen av NATOs nye strategiske konsept, som ble vedtatt på alliansens toppmøte i Washington i april i fjor, er en følge av behovet for mer fleksible, mobile og integrerte militære strukturer som skal kunne brukes til en rekke ulike formål. Det nye konseptet legger stor vekt på den endrede sikkerhetspolitiske situasjon og det brede spekter av oppgaver og utfordringer NATO vil kunne bli stilt ovenfor i framtiden. I tillegg har utviklingen av FNs rolle, folkeretten og informasjonstilgangen med 24 timers mediedekning senket terskelen for å tolerere interne overgrep i suverene stater. NATOs engasjement i Kosovo er det ferskeste eksempelet. Til sammen peker disse faktorene mot at også det norske forsvaret får en sterkere internasjonal, dynamisk og fleksibel rolle i framtiden.

Økonomiske rammebetingelser

Den andre typen rammebetingelser er av økonomisk art. Under den kalde krigen var bevilgningene til Forsvaret jevne og forutsigbare. NATO-finansiert infrastruktur ble bygget ut til store kostnader. Store deler av Forsvarets materiellpark var anskaffet med våpenhjelp fra våre allierte. Forsvarsindustri og våpenhandel var preget av utstrakt internt samarbeid og bruk av politisk fastsatte priser. På samme måte som sikkerhetspolitikken består av nye utfordringer, skiller også de økonomiske rammebetingelsene seg fra de "stabile" forholdene under og rett etter den kalde krigen. Forsvarsbudsjettene er synkende - noe som føyer seg inn i en generell europeisk tendens. Investeringer i materiell er blitt dyrere, likeledes utgifter til drift og vedlikehold. Dette skyldes stadig mer avanserte systemer og skjerpede krav til standard og prosedyrer. Økt fokus på NATOs sydflanke fører til færre muligheter for NATO-finansiert utbygging av norsk militær infrastruktur. Forsvarsindustrien står overfor store utfordringer for å overleve i et hardere marked med stadig sterkere konkurranse. Dette viser at eksterne rammebetingelser utenfor norsk kontroll kan påvirke forsvarsbudsjettet, og at samfunnet i større grad enn før er villig til å la Forsvaret ta sin del av byrdene.

I Forsvaret har det som en følge av denne utvikling oppstått alvorlige ubalanser mellom drift og investering, og mellom ressurser og oppgaver. En gjenopprettelse av balansene vil bli en hovedutfordring i arbeidet med neste langtidsmelding.

Militære rammebetingelser

I tillegg til sikkerhetspolitiske og ressursmessige utfordringer kan andre faktorer innvirke på Forsvarets framtidige utforming. Den teknologiske utviklingen med informasjonsteknologi, digitalisering og automatisering har ikke bare ført til nye muligheter, men også utfordringer. Teknologisk fordyrelse og ulike nasjonale ressurser og prioriteringer truer med å skape forskjeller i alliansen – særlig mellom USA og Europa – som i ytterste konsekvens kan føre til at evnen til samhandling reduseres.

Mange mener videre at moderne teknologi, først og fremst informasjonsteknologi, er i ferd med å forårsake fundamentale endringer i selve måten Forsvaret bør drives på.

Forsvaret bør også ta lærdom av vellykkede styringsprinsipper fra bedrifter og organisasjoner. Dette er ikke høytsvevende spådommer om framtiden, men momenter som kan finnes i offisielle dokumenter i flere land. Begreper som "Revolution in Military Affairs" og "Revolution in Business Affairs" har i denne sammenhengen blitt vanlig når det snakkes om militær langtidsplanlegging.

Igangsatte utredninger

Kommende langtidsmelding vil måtte reflektere disse store utfordringer og signalisere radikal omstilling av Forsvarets framtidige oppgaver, organisering, struktur og virksomhet. For å skape bred politisk forankring har Regjeringen nedsatt et forsvarspolitisk utvalg som har til oppgave å vurdere Forsvarets fremtidige oppgaver. Utvalget skal gi prinsipielle råd som ledd i utformingen av neste langtidsmelding. Dette arbeid vil være avsluttet til sommeren. Det totale grunnlaget for langtidsmeldingen vil utarbeides og koordineres gjennom en såkalt grunnlagsutredning som gjennomføres av representanter fra Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og Forsvarets forskningsinstitutt. På denne måten vil langtidsmeldingen bli formet av omfattende utredninger, studier og analyser samtidig som prosessen understøttes av arbeidet i det forsvarspolitiske utvalg og andre eksterne utredninger, herunder spesielt Forsvarsstudien 2000.

Norge og NATO

NATO-medlemsskapet er fortsatt den viktigste enkeltfaktor i utformingen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Etter Regjeringens syn finnes det ikke i dag noe troverdig alternativ til NATO, selv om det naturligvis finnes flere supplerende organisasjoner, ikke minst FN, OSSE og inntil videre Vestunionen. Dette betyr imidlertid ikke at alt NATO gjør – eller ikke gjør – nødvendigvis er en automatisk oppfyllelse av våre nasjonale interesser. Det betyr heller ikke at det i dag ikke bør stilles spørsmålstegn ved den framtidige utviklingen av alliansen, og dens betydning for Norge. Tvert om vil NATOs roller måtte stå helt sentralt i den offentlig debatt om vår sikkerhets- og forsvarspolitikk.

NATO har gjennomført en nærmest kontinuerlig endrings- og tilpasningsprosess gjennom hele 1990-tallet, delvis som reaksjon på de omfattende sikkerhetspolitiske endringene som har skjedd, delvis initiert av NATO selv. En hovedutfordring for NATO – og medlemslandene – ligger nettopp i å finne den rette balansen mellom de tradisjonelle og de nye oppgaver. Det strategiske konsept, som er alliansens viktigste politiske og militære styringsdokument, slår fast at NATOs hovedoppgave er å trygge medlemslandenes uavhengighet og sikkerhet. Heri ligger kontinuiteten. Samtidig legges det nå også langt større vekt på det som er blitt kalt de nye oppgavene, i første rekke evne til fredsoperasjoner og samarbeid med partnerlandene. NATO har som ambisjon å kunne bidra til stabilitet og sikkerhet også utenfor NATOs territorium, i det som er blitt kalt det "euro-atlantiske området". Heri ligger det nye.

Innføringen av nye oppgaver knyttet til krisehåndtering utenfor NATOs tradisjonelle ansvarsområde må imidlertid ikke tas som uttrykk for at NATO vil påta seg rollen som verdens politimann. Det er fortsatt et faktum, slik det klart ble demonstrert under Kosovo-krisen, at militære maktmidler bare vil bli tatt i bruk hvis alle andre virkemidler har vist seg ikke å føre fram. Den generelle terskelen for NATO til å gripe inn er ikke senket som resultat av Kosovo, snarere tvert imot. Samtidig er det vissheten om at NATO faktisk vil kunne bruke makt som kan gjøre de politiske virkemidlene effektive.

Defence Capabilities Initiative (DCI): konsekvenser for Norge

For å oppfylle målsetningene i alliansens nye strategiske konsept, ble det på Washington-toppmøtet også vedtatt et initiativ for forbedret forsvarsevne i NATO: Defence Capabilities Initiative (DCI). DCI er en handlingsplan for hvordan alliansen skal minske de teknologiske forskjellene mellom landenes militære styrker. Hensikten er å ivareta evne til samhandling og gjøre NATO bedre i stand til å møte morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Prosessen vil være viktig i utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI), og vil i vesentlig grad påvirke utviklingen av Norges forsvar.

Bakgrunnen for DCI er behovet for å tilpasse NATO til dagens sikkerhetspolitiske virkelighet. Sannsynligheten for omfattende angrep mot ett eller flere medlemsland er i overskuelig framtid liten. Men andre utfordringer som regionale konflikter, etnisk strid og andre kriser kan i vel så stor grad true alliansens sikkerhet. DCI er en prosess som skal gjøre NATO bedre i stand til å møte disse utfordringene. Initiativet skal også gjøre alliansen bedre egnet til å løse mer varierte oppgaver. For å lykkes med dette, er det nødvendig å utjevne det teknologiske gapet mellom USA og alliansens øvrige medlemmer. Det må også legges til rette for likhet mellom styrkene i NATO, eventuelt også i forhold til partnerlandenes styrker.

NATOs hovedoppgave er fortsatt å forsvare medlemsland mot angrep (kollektivt forsvar – artikkel 5-operasjoner). Samtidig øker internasjonale fredsoperasjoner i omfang og betydning. Slike operasjoner er ofte mindre i omfang, foregår over lang tid og kan også finne sted utenfor alliansens territorium dersom det internasjonale samfunnet ber om dette. I slike oppdrag kan også operativt militært samarbeid mellom både allierte, NATOs partnere og andre land være aktuelt. En slik utvikling stiller store krav til samordning av planlegging, utstyr, infrastruktur, trening og øving.

Arbeidet med å iverksette DCI er fordelt mellom NATOs organer og medlemsnasjonene. Det er identifisert fem hovedområder som skal styrkes gjennom DCI: m obilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse.

Konkret består initiativet av 58 tiltak som skal innarbeides på kort og lengre sikt innenfor disse fem kjerneområdene. Forbedringer skal blant annet oppnås gjennom bedre utnyttelse av informasjonssystemer, teknologi og økt evne til militært samarbeid. I praksis innebærer dette en utvikling i retning av mobile flernasjonale styrker med høy beredskap, som er godt utdannet og trenet, med moderne våpensystemer og som disponerer avansert teknologi. Disse vil være støttet av et effektivt forsyningsapparat.

For Norge er det svært viktig å ha evne til å operere sammen med andre allierte. Dette gjelder både i internasjonale fredsoperasjoner, men også dersom vi skulle trenge alliert forsterkning til forsvaret av Norge. DCI handler derfor ikke bare om hvorvidt vi ønsker å operere sammen med andre styrker, men også om andre land har evne og vilje til å samarbeide med oss, ved behov for forsterkning på eget territorium.

Norsk forsvarsplanlegging foregår som kjent i nært samarbeid med NATO. I denne prosessen vil NATO presentere DCI-relaterte styrkemål og krav overfor Norge. Men vi har også et eget ansvar for å utvikle vår forsvarspolitikk i samsvar med DCI. I tillegg kan det være hensiktsmessig å samarbeide eller inngå avtaler om arbeidsdeling med andre medlemsland for i fellesskap å oppnå mål og resultater i tråd med DCI. Norge har i denne sammenhengen støttet forslag om økt innslag av multinasjonalitet og større fleksibilitet når det gjelder anskaffelse, finansiering og drift av nødvendige kapasiteter.

DCI vil prege og påvirke utviklingen av NATO, så vel som det norske forsvaret i årene framover. I særlig grad vil moderniseringen av de enkelte medlemslands styrker i større grad enn tidligere måtte ses i sammenheng med Alliansens totale behov og krav.

Internasjonale utfordringer – St.meld 38

Som et viktig ledd i arbeidet med å styrke vår evne til å kunne løse såvel nasjonale som internasjonale oppgaver la Regjeringen i fjor vår frem en stortingsmelding om tilpasning av Forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner: St. meld 38. Målsettingen med meldingen er å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer av operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til å opprettholde et kvantitativt og kvalitativt uteengasjement over tid, hvilket søkes oppnådd innenfor rammen av vår nåværende forsvarsstruktur. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt og adekvat i en akutt krisesituasjon.

For å nå de nye målsettingene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Vi har derfor anbefalt at det opprettes en innsatsstyrke for internasjonale operasjoner som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken - alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger.

Innsatsstyrken skal omfatte ca 3500 personell., hvorav hoveddelen vil bestå av en reaksjonsstyrke med en reaksjonstid på maksimalt 30 dager. I tillegg vil innsatsstyrken bestå av en mindre forsterkningsstyrke med maksimalt 90 dagers reaksjonstid. Styrkene skal kunne delta i alle typer operasjoner det er rimelig å tenke seg kan bli aktuelle for Norge. Innsatsstyrken vil inngå i den ordinære forsvarsstrukturen og således utgjøre et sentralt bidrag til, og også en modernisering og styrking av det nasjonale forsvar. Den potensielle synergieffekten forutsettes dermed å være betydelig. Norske avdelinger med internasjonale oppdrag vil kunne meldes inn i flere styrkeregistre for å sikre størst mulig handlefrihet. Dette rokker dog ikke ved prinsippet om at deltagelse i operasjoner til forsvar av NATOs kjerneområde (NATO-artikkel 5-operasjoner) alltid vil ha høyest prioritet.

Når det gjelder personellbehov er det ikke regjeringens målsetting å kunne operere med hele den nye innsatsstyrken på ca. 3500 personell ute til enhver tid. Målsettingen er derimot å kunne holde et nivå på vårt løpende uteengasjement nær det som har vært gjennomsnittet på 90-tallet, det vil si ca. 1500 personell. Samtidig skal vi kunne opprettholde en evne til å reagere raskt og med tyngde dersom krisesituasjoner oppstår.

Det foreslås i meldingen at alle merutgifter relatert til operasjoner skal tilleggsfinansieres. Dette gjelder hovedutgiftene forbundet med den nye innsatsstyrken, og blant annet ned- eller avskrivning av materiell. Når det gjelder utgifter som foreslås dekket innenfor den ordinære budsjettrammen, er det svært vanskelig å beregne disse nøyaktig fordi svært få komponenter i den nye innsatsstyrken kun vil være aktuelle ute og ikke i hjemmeforsvaret. Investeringskostnadene vil anslagsvis beløpe seg til i overkant av 500 millioner kroner. De totale årlige kostnader for å sikre det nødvendige kontraktsgrunnlag for en fullt oppsatt styrke vil ut fra gjeldende satser samlet for alle forsvarsgrenene utgjøre snaut 150 millioner kroner.

For øvrig skisserer St. meld. 38 enkelte muligheter for driftsinnsparinger og rasjonalisering. Blant annet gjelder dette støtteapparatet hjemme (eksempelvis antallet administrativt foresatte avdelinger) og de forenklede rammene for styrkegenerering som innebærer at innslaget av ad hoc -rekruttering og –oppsetting reduseres eller fjernes. Endelig bør tilføyes at det foreslås at en stor del av de rekrutteringsfremmende tiltak skal finansieres utenfor forsvarsbudsjettets rammer, i form av betydelige skatte- og avgiftslettelser.

I tillegg ønsker jeg å understreke at norsk deltakelse i internasjonale operasjoner dessuten bygger på den erkjennelse at Forsvarets deltagelse i internasjonal krisehåndtering har en betydelig "inntektsside". En krone investert for dette formål kan gi mer sikkerhetspolitisk, forsvarspolitisk og militær effekt enn investeringer for mange andre formål innenfor forsvarssektoren. Ved siden av den åpenbare sikkerhetspolitiske nytte-effekten, vil våre avdelinger oppnå et trenings- og øvingsutbytte på nytt/avansert materiell, og i samvirke med nære allierte, som vi under andre omstendigheter trolig måtte ha greid oss uten. Konsekvensene av vårt internasjonale militære engasjement er mange og sammensatte, men regjeringen er overbevist om at de summerer seg opp positivt.

Det er Regjeringens oppfatning at styrking av Forsvarets evne til deltagelse i internasjonale operasjoner også vil styrke Forsvarets evne til å utføre sine øvrige oppgaver.

Den doble ubalanse og utfordringer knyttet til investeringer og drift

Evne til utvikling og fornyelse er sentrale egenskaper for enhver organisasjon. Dette gjelder selvsagt også Forsvaret. Samtidig bærer Forsvaret med seg en arv i form av kompetanse, avdelinger, materiell og infrastruktur som legger sterke føringer på hvordan og hvor raskt Forsvaret kan omstilles for å møte endrede rammebetingelser. I en periode preget av stagnerende budsjettrammer og vesentlige endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelser, er det en hovedutfordring for Forsvaret å finne den riktige balansen mellom arv og fornyelse. Hvilken type fornyelse som er nødvendig blir også et sentralt spørsmål i denne sammenheng.

Det er denne utfordringen som reflekteres i begrepet "dobbel ubalanse". Uttrykket henspeiler på det manglende samsvar mellom Forsvarets oppgaver og ressurser så vel som på ubalansen mellom Forsvarets investeringer og drift. Disse formene for ubalanse henger selvsagt nøye sammen. Det vil være svært vanskelig, for ikke å si umulig å skape den nødvendige balanse mellom investeringer og drift i en organisasjon med uklare, motstridende eller for mange oppgaver. Dette er en situasjon vi ikke kan bevilge oss ut av. Vi må beslutte oss ut av den – innad i Forsvaret og i Regjering og Storting.

I langtidsmelding etter langtidsmelding har behovet for å øke investeringsandelen av forsvarsbudsjettet vært påpekt. En forutsetning for dette er at driftskostnadene reduseres. Til tross for store anstrengelser har Forsvaret ikke lykkes med dette. Det ser ut til å eksistere en underliggende driftskostnadsvekst som gjør reelle reduksjoner svært vanskelig. Samtidig tar det for lang tid å hente ut driftsbesparelser ved omorganiseringer.

Faktorene som påvirker driftskostnadene i Forsvaret er stort sett de samme som i samfunnet for øvrig. Generell lønnsvekst, større krav til komfort og hensyn til helse, miljø og sikkerhet er blant disse. Selv om nye bygg og anlegg har en langt høyere standard, og høyteknologiske våpensystemers operative ytelser er langt høyere enn tidligere generasjoner utstyr, viser de seg også ofte å være mer driftsintensive. Innføring av ny teknologi kan være personellbesparende, men medfører sjelden reduksjon av andre drifts- og vedlikeholdskostnader. For å redusere de samlede driftsutgiftene må det derfor en helhetlig innsats til. Tiltak innenfor enkeltområder, for eksempel personellreduksjoner, fører ikke nødvendigvis til målet hvis det ikke også følges opp og suppleres på andre driftsområder. En forutsetning for å redusere de samlede driftskostnader i framtida, er derfor økt forståelse for sammenhengene mellom de ulike områdene av driften, og evne til å utnytte synergipotensial mellom dem.

Forsvarets materiellinvesteringer må ofte foretas med et tidsperspektiv på 20-30 år. Dette er et uttrykk for det store omfang og kompleksitet som kjennetegner mange av Forsvarets anskaffelser. Eksempelvis er anskaffelsen av nye fregatter til Sjøforsvaret det største investeringsprosjekt i fastlands-Norge noensinne. Det sier seg selv at når anskaffelser må gjennomføres over så lang tid øker usikkerheten om materiellets faktiske operative verdi ved sluttføringen av prosjektet. Det oppstår en fare for feilinvesteringer i utstyr som på grunn av teknologisk eller militær-operativ utvikling har blitt mindre aktuelt. Våre nye stasjonære kystartillerianlegg må desverre sies å være eksempel på dette.

I tillegg til lang gjennomføringstid er Forsvarets materiellprosjekter karakterisert av en prisstigning på forsvarsmateriell som ligger godt over den øvrige prisstigning i samfunnet.

For å motvirke disse utviklingstrekkene er det nødvendig med en offensiv investeringsstrategi som kan gi større handlefrihet og færre bindinger i utviklingen av Forsvarets materiellpark. Nøkterne krav til materiellet, hurtigere gjennomføring av prosjekter og utnyttelse av moderne metoder for styring av det enkelte prosjekt såvel som hele investeringsporteføljen er viktig i denne forbindelse. Det samme gjelder utnyttelse av samarbeidsmuligheter med andre land for å dele på kostnadene, kjøp av mindre serier for å oppnå større fleksibilitet, kjøp av brukt materiell for å bidra til lave enhetskostnader og bruk av opsjoner for å redusere virkningene av usikkerhet.

Forsvarets planleggings- og omstillingsvirksomhet

Den forrige og inneværende langtidsmelding innebærer at Forsvaret er inne i den mest omfattende omstillingsprosessen siden tiden etter andre verdenskrig. Til tross for oppfølging blant annet gjennom en rekke stortingsdokumenter og en kolossal innsats i Forsvaret også med interne endringer har vi ikke nådd de ønskede mål. Omstillingen har gått for sent og har gitt for dårlige resultater.

Omstilling er ikke noe nytt for Forsvaret. I hele etterkrigstiden har organisasjonen vært under nærmest konstant endring. Likevel kan det være liten tvil om at omstillingsbehovet knappest på noe tidspunkt har vært større enn det er i dag.

Når vi ikke når våre mål, må vi være villige til å se på måten og med hvilket utgangspunkt vi driver omstilling. Vi må ikke minst være i stand til å trekke lærdom av de siste års prosesser. Dette er viktig også fordi det jo faktisk er slik at i en virksomhet som Forsvaret ikke på noe tidspunkt vil kunne anses å være ferdig omorganisert. Dette gjelder særlig for en virksomhet som til de grader har behov for å kunne erkjenne og tilpasse seg endringer i det miljø hvor den i ytterste konsekvens skal fungere etter forutsetningene.

I tillegg til å løse Forsvarets fredsoppgaver skal fredsorganisasjonen produsere og vedlikeholde krigsstrukturen mest mulig effektivt. Dette siste er på mange måter faktisk Forsvarets viktigste oppgave i fred. Behov for endringer i krigsstrukturen, enten årsaken er teknologisk utvikling eller endret operasjonskonsept, vil derfor måtte bety omstilling også av virksomheten i fred.

Hvorledes skal vi så kunne ivareta et slikt komplekse omstillingsbehovet på en bedre måte?

Et tilsynelatende enkelt, men likevel utfordrende svar er at vi må bli bedre til å samle kompetanse og innsats i utredning, beslutning, gjennomføring og evaluering av endringer i organisasjonen. En slik samling må skje langs mange dimensjoner, men vi må fremfor alt begynne med begynnelsen. Begynnelsen i dette tilfelle er den til enhver tid pågående planleggingsprosessen. Mange vil hevde at planleggingen allerede i dag bærer preg av fokus på struktur for strukturens skyld, og ikke på de oppgaver som må løses. Selv om dette til en viss grad skulle være riktig, vil jeg hevde at i denne sammenheng er det viktigere at det i selve planprosessen synes å være for liten oppmerksomhet mot hvordan organisasjonen best kan omstilles til mest mulig effektivt å underbygge den planlagte strukturen. Hvilken organisasjon Forsvaret trenger, hva den vil koste og hvordan den kan etableres bør ikke være spørsmål man søker svar på først under gjennomføringen av de strukturelle planer. Dette må i langt større grad bli en integrert og eksplisitt del av selve den overordnede planprosessen. Slik kan vi forhåpentligvis oppnå realisme i planleggingen, bedre beslutningsgrunnlag, raskere gjennomføring og et bedre utgangspunkt for evaluering av resultatene.

Forsvaret må kraftsamle den store kompetanse i forhold til omstilling som finnes allerede i dag. Dette innebærer blant annet at det bør etableres mer stabile og profesjonelle fagmiljøer for omstilling på tvers av virksomhetsgrenser og forsvarsgrener. Utredningene må føre til handling og handlingene må ansvarliggjøres.

Styrkestrukturen

Det har på 90-tallet skjedd store endringer i Forsvarets krigsstruktur og fredsorganisasjon, i form av tilpasninger og reduksjoner. Endringene har kommet som en konsekvens av nye oppgaver, men også på grunn av reduserte eller utilstrekkelige ressursrammer. Endringer som Forsvaret – og Forsvarsdepartementet - ønsket å gjennomføre har ikke alltid fått den nødvendige politiske tilslutning. Det har ofte vært lettere å fjerne avdelinger i krigsstrukturen enn i fredsorganisasjonen. Dette har resultert i at Forsvaret sitter med et produksjonsapparat som er overdimensjonert i forhold til behovet. "Arven" fra den gamle styrkestrukturen gir oss nok mange bindinger som kan skape problemer i den videre omstilling. Det er imidlertid langt viktigere å fokusere på alt det gode som ligger i denne strukturen, og hvilke muligheter dette gir oss for å videreutvikle Forsvaret.

Fredsorganisasjonen skal i utgangspunktet tilpasses krigsstrukturens behov. I praksis ser vi ofte at politiske hensyn veier tyngre enn de fagmilitære vurderinger. Dette kan skyldes at man fra Forsvarets side ikke har vært god nok til å argumentere for sine forslag, eller klargjøre konsekvensene ved de alternative veivalgene sett i et helhetsperspektiv. Men det kan også skyldes politisk vegring for konsekvensene.

Et betydelig antall organisasjonsendringer er gjennomført, og mange nye er under utredning. En erfaring er imidlertid et endringsprosessene ofte tar lang tid, og at det skapes støy som ofte forsinker prosessen eller forsurer miljøet mellom involverte parter. Organisasjoner som blir utsatt for slikt over lang tid, blir stresset.

Oppsummering og avslutning

Som jeg var inne på innledningsvis danner sikkerhetspolitikken, de økonomiske forutsetninger og bevilgninger, samt utviklingen innenfor teknologi og spesifikke militære forhold rammebetingelsene for Forsvarets framtid. Hovedutfordringen for norsk forsvarsplanlegging blir å tilpasse seg de nye betingelsene og innrette Forsvarets oppgaver, ambisjonsnivå, organisering, struktur og virksomhet deretter.

De ulike prosesser og innspill må til slutt sees i en helhetlig ramme. Foreløpig er det ikke tatt noen endelig avgjørelse om Forsvarets framtidige veivalg. Dette vil først bli gjort etter en grundig gjennomgang av alle utredninger, analyser og innspill. Likevel er det allerede nå skapt en offentlig debatt og interesse for forsvarspolitiske problemstillinger. Dette stimulerer det totale planleggingsregimet, noe som igjen høyner kvaliteten på arbeidet med utforming av kommende langtidsmelding.

Derfor er det Regjeringens og Forsvarsdepartementets målsetning og ambisjon at kommende langtidsmelding, som skal legges fram om mindre enn et år, vil gi et godt grunnlag for utformingen av et dynamisk, fleksibelt og framtidsrettet forsvar i kontinuerlig forandring og utvikling – med høyt motivert ansatte.