Forsvarsminister Eldbjørg Løwer

Forsvarspolitiske utfordringer for 2000

- Realisme inn i forsvarsdebatten med bærekraftige løsninger

Godt nytt årtusen til alle. Konstruert eller ikke, det å gå over til et helt nytt årtusen er spesielt. Mange med meg har nok hatt en rekke målsettinger og ønsker for det som skal komme. Ett av mine inderlige ønsker er at alle vi som er involvert i Forsvarets virke, sammen kan bidra til å løfte forsvarsdebatten opp på det nivå den fortjener. Vi bør skape ett forsvar som viser evne til konkret oppgaveløsning. Jeg ønsker en åpen debatt som både er konstruktiv og nytenkende, ubundet og demokratisk, men som har en realistisk innstilling til Forsvarets mål og oppgaver i en "ny" tid.

Som å vente på Godot

Det forventede resultat av innsparinger for Forsvaret uteble på hele 1990-tallet. Omstillingen av Forsvarssektoren gikk for tregt. Går vi tilbake til forrige langtidsmelding for Forsvaret, som ble lagt fram i 1993, ser vi at det ble advart mot forsinkelser i omstillingen av Forsvaret. Det ble den gang sagt at hvis man ikke lyktes med de innsparinger som ble skissert, så ville man bli tvunget inn i en helt annen forsvarsstruktur enn den det ble lagt opp til. Her står vi i dag – 7 år senere. Årsakene og ansvaret ligger på flere plan, men det er underordnet. Mitt poeng er at det ikke kan fortsette slik. Det kan ikke lenger skure og gå – vi må handle. Den tilsynelatende ustoppelige økning av driftskostnader bekymrer aller mest og har brakt oss inn i et hjørne hvor vi fortsatt må finne en balanse mellom oppgaver, mål og ressurser. Disse problemene er simpelthen både umulige og uansvarlige å bringe med seg for langt inn i det neste tiåret.

Både Forsvaret og Forsvarsdepartementet jobber nå med problemstillinger som vil bli sentrale i neste langtidsmelding, og i løpet av året skal vi gjennomføre en rekke analyser av hvilket forsvar Norge bør ha i framtiden. Forsvarssjefen skal avgi sin militærfaglige anbefaling til Forsvarsdepartementet denne sommeren. Omtrent samtidig leverer det nylig oppnevnte forsvarspolitiske utvalget sin innstilling. 2000 blir derfor et spennende år der hovedfokus vil bli Forsvarets utforming for framtiden.

Dobbel ubalanse - drift og investeringer

Det snakkes mye om Forsvarets "doble ubalanse". På den ene siden får Forsvaret for lite penger i forhold til organisasjonens struktur og oppgaver. På den andre siden brukes det for mye penger på selve driften av organisasjonen slik at vi ikke klarer å gjennomføre alle nødvendige investeringer.

Vår forsvarsevne har ved en rekke anledninger blitt kritisert for å være budsjettstyrt og ikke behovsstyrt. På den ene siden hevdes det at det har oppstått et gap mellom den anbefalte, og fra politisk hold, vedtatte struktur og de økonomiske bevilgningene til gjennomføringen av disse. Snur man problemstillingen på hodet, vil mange mene at det ikke er størrelsen på bevilgningene det er noe galt med, men strukturen og målene. Uansett har gapet mellom mål og midler og mellom drift og investeringer nådd smertegrensen. Som forsvarsminister har jeg et ansvar for at Forsvaret i fortsettelsen opprettholder en troverdighet som legitimerer at ca 24 milliarder skattekroner settes av til Forsvaret hvert år, ved siden av utgiftene til internasjonale operasjoner. Det er ingen tvil om at Norge skal ha et solid og troverdig militært forsvar, men når vi nå ikke kan regne med større budsjetter i årene framover, må vi klare oss med de midlene vi har og foreta visse grep som muliggjør dette.

Vi må identifisere den best egnete organisasjon til å møte det bredeste settet av dagens utfordringer. Resultatet kan bli store omlegginger av dagens struktur. Et viktig element for å opprettholde Forsvarets troverdighet, og tilpasning til nye oppgaver, er blant annet at distriktspolitikk ikke kan være styrende for utviklingen av Det norske forsvaret – det har vi ikke råd til, og det er vi ikke tjent med. Forsvaret bør i første rekke styres ut fra effektivitet og produktivitet. Dette gjelder ikke minst innenfor Forsvarets materiellforvaltning som omsetter cirka 60 prosent av forsvarsbudsjettet og som sysselsetter rundt 7000 ansatte. Det skulle bare mangle at vi ikke nettopp her må vurdere om knappe ressurser kan utnyttes bedre og i et mer helhetlig perspektiv for Forsvaret.

For at Forsvarets troverdighet og legitimitet skal ivaretas må vi vurdere om en del "hellige kuer" bør slaktes. Forsvarets organisasjon er i dag for stor i forhold til de oppgavene som skal løses og må derfor slankes. Primært må det prioriteres å ivareta og styrke Forsvarets operative evne. Målet vil være å ha et godt forsvar som er i stand til å løse sine oppgaver på en god og hensiktsmessig måte. Et forsvar som gir de ansatte en god og trygg arbeidsplass med større forutsigbarhet og visshet om betydningen av deres innsats.

Samarbeid om de beste løsninger

På mine besøk til Forsvarets avdelinger har jeg sett mye god kvalitet i det arbeidet som utføres i Forsvaret. Det utvises en svært seriøs innstilling til arbeidet. Jeg er likevel overrasket over en del holdninger jeg møter på ulike nivåer. For det første er enkelte forsvarsansatte tilsynelatende svært skeptiske til alle omstillingsforslag initiert fra departementet. Det som overrasker meg mest er at en og samme person kan være svært skeptisk til to- tre forskjellige effektiviseringsforslag uten å ha lest verken Stortingsmeldingene/-proposisjonene eller de respektive kortversjonene. Hva kommer denne motviljen av? De fleste jeg treffer, virker svært åpne for tiltak som kan bidra til at Forsvaret blir en moderne arbeidsplass, tilpasset de faktiske oppgavene som skal løses. Jeg tror veien blir uhensiktsmessig tung og lang så lenge deler av Forsvaret selv møter de fleste forslag med skepsis. For å gjenta meg selv: Jeg ønsker meg en åpen og ærlig debatt hvor vi legger konstruktive forslag fram for hverandre, og diskuterer derfra. Vi har i hovedsak felles mål, og vi bør jobbe i felleskap mot disse. For å oppnå bærekraftige løsninger for Forsvaret framover må, kort og godt, også Forsvaret selv bidra.

Jeg undres også over de uttrykte oppfatninger om at tradisjoner blir satt opp mot, og utfordret av, den nye tilnærmingen til internasjonale operasjoner og kostnadseffektive omstillinger. Tradisjoner er viktige byggeklosser, men kan også være den største fiende for utvikling og konstruktiv endring. Enkelte ser fortsatt internasjonal forsvarsinnsats som helt adskilt fra våre nasjonale forsvarsoppgaver – slik er det ikke. Det er ikke noe konkurranseforhold mellom de utenrikspolitiske og de nasjonale målsettinger for Forsvarets virksomhet. Internasjonale operasjoner sikrer fred og stabilitet også i våre nærområder og bidrar derfor i høyeste grad til å ivareta norsk suverenitet, men styrkene Norge til enhver tid har til rådighet, skal selvfølgelig ha vår egen nasjon som førsteprioritet. Dette står ikke i motsetning til kravet om at Norge skal bidra i operasjoner utenlands i regi av FN, OSSE, NATO eller VEU hvis norske myndigheter beslutter dette. Det vi må fokusere på er på hvilken måte Forsvaret best organiserer seg for å få til dette.

Ute og hjemme - Forsvarets innsatsstyrke

Norge har i en årrekke deltatt med militære styrker for aktivt å bidra til å forhindre eller løse internasjonale kriser og konflikter. Samtidig har vi lagt stor vekt på å sikre stabilitet i våre egne nærområder og opprettholde et troverdig nasjonalt forsvar. Å forfølge begge disse målsettingene er svært ressurskrevende. Dagens sikkerhetspolitiske situasjon gjør det mulig å kombinere målsettingene. Vi ønsker å etablere et sett av styrker til bruk i utlandet. Disse styrkene inngår også som et sentralt element i det nasjonale forsvar. Stortingsmelding 38, som Regjeringen framla for Stortinget i juni i fjor, foreslår tiltak for å løse begge disse oppgavene på en bedre måte. For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som evner å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer operasjoner enn i dag. Samtidig må dette kombineres med evnen til å opprettholde et relativt stort uteengasjement over tid som er bra nok til å løse løpende oppgaver. Dette søkes oppnådd innenfor rammen av vår nåværende forsvarsstruktur. For å oppnå disse målsettingene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Det anbefales derfor i meldingen å opprette "Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner" – som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av våre uteengasjementer.

Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må, som andre samfunnssektorer, kontinuerlig tilpasses endrete internasjonale samhandlingsforhold. Vi har tatt et valg vedrørende deltagelse i NATO og NATOs nye strategiske konsept. Innenfor disse rammene må vi til enhver tid vurdere eventuelle konflikter og eventuelle norske bidrag. Hovedmålet er å bidra til å begrense konflikter med stort spredningspotensiale og konflikter hvor man av folkerettslige, humanitære eller moralske hensyn ser seg forpliktet til å bidra. Slik jeg ser det har vi et moralsk ansvar med dekning i folkeretten og menneskerettighetene til å engasjere oss i tilfeller hvor konsekvensene av å ikke engasjere seg kan bli mye verre.

Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet (ESDI)

Norge har en spesiell interesse av den utviklingen som trekkes opp for Europa. Vår sikkerhet er nøye knyttet sammen med sikkerheten for EU og dets medlemmer. Det foregår et omfattende arbeid i EU i dag når det gjelder sikkerhet- og kriseløsning. Norge ønsker å være involvert i dette arbeidet. En av hovedutfordringene for NATO er det teknologiske gapet innad i Alliansen. Det er ingen tvil om at spesielt amerikanerne besitter en teknologi og en militær slagkraft som er unik i verdensmålestokk. Det finnes heller ingen tvil om at Europa har mye å ta igjen. Arbeidet i Europa for å tette disse gapene har, som nevnt, startet. Norges posisjonering i forhold til det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa blir av stor viktighet i tiden framover. Det vil være avgjørende for Norge å sikre deltagelse og likeverdig innflytelse innenfor et nytt institusjonelt rammeverk.

Avsluttende bemerkninger

Vi står overfor store utfordringer for Forsvaret. Gode løsninger krever til dels nye faglige innfallsvinkler. Like fullt fordres det politisk vilje og handlekraft for å stake ut veien videre. Men aller mest fordres det et samarbeid på tvers av både faglige og politiske skillelinjer - en konstruktiv og åpen debatt med bærekraftige løsninger.

Forutsetningen for at vi skal kunne ha et troverdig forsvar også i det neste tiåret, er at de nødvendige veivalg for Forsvaret tas. Forsvaret kan ikke fortsette å ri to hester uten tilstrekkelig fór underveis og i hver sin retning inn i framtiden. Nødvendige mål for turen må være avklart. Som forsvarsminister vil jeg kjempe for at Forsvaret skal beholde sin relevans og sitt fokus på de oppgavene samfunnet forventer at vi skal kunne håndtere. Jeg ønsker meg et forsvar som er fleksibelt og sterkt nok til å ta de utfordringer som kommer, det være seg nasjonale såvel som internasjonale. Et forsvar som har forankring og støtte i befolkningen og som fungerer som det sikkerhetspolitiske element det bør være. Og sist, men ikke minst, vi skal fortsatt ha et forsvar bestående av kvinner og menn som er stolte av yrkesvalget sitt.

God debatt!!