Fiskeriminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Norge

Åpningsinnlegg under ministerkonferansen i Bergen 13. mars 1997.

Formann, ærede kolleger, mine damer og herrer,

Det er en stor glede for meg å se så mange av mine kolleger samlet her i Bergen i dag, for å drøfte de utfordringene vi sammen står overfor i Nordsjøen. Jeg føler meg sikker på at alle ministrene og alle medarbeiderne i forkant av denne konferansen har bestrebet seg på å nå frem til en sluttekst som viser vilje til møte de utfordringene som folk nå med rette forventer at vi sammen griper tak i.

Vi vet at Nordsjøen har et enormt potensiale. Det er et av verdens mest produktive havområder. Det har grunnlag for et stort biologisk mangfold. Og det kan gi grunnlag for langt sterkere fiskeressurser og mer lønnsom fiskerivirksomhet enn det vi ser i dag. Men det fordrer en bærekraftig forvaltning av fiskeressursene.

Vi har lenge visst at ressurssituasjonen i Nordsjøen ikke er tilfredsstillende. Flere tiltak er iverksatt. I fjor vår ble det fremlagt nye forskningsrapporter om sildebestanden i Nordsjøen.

I regi av fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge ble det meget raskt besluttet å halvere kvoten for sild. Norge og EU har i kvoteavtalen for i år startet en prosess for å etablere en mer bærekraftig utvikling for bunnfiskebestandene i Nordsjøen.

Den rapporten vi har fått framlagt for denne konferansen forteller at situasjonen i Nordsjøen nå er dramatisk. Bestandene av torsk, nordsjøsild og nordsjømakrell står i fare for å bryte helt sammen. Også for andre bestander er tilstanden svært alvorlig. Dette er dramatisk.

Samtidig forteller rapporten oss at når det gjelder torsk så har det ikke vært store avvik mellom havforskernes råd, den anbefalte kvote, den fastsatte kvote og de rapporterte landingene. Problemet er imidlertid at den faktiske fiskedødelighet har vært mye høyere enn forutsatt. Noe som igjen skyldes feilrapporterte eller urapporterte landinger og utkast av fisk. Den dramatiske situasjonen i Nordsjøen tilsier at vi må erkjenne at dagens forvaltning fører galt av sted. Etter Norges syn er det tvingende nødvendig å innføre et forbud mot utkast av fisk i hele Nordsjøen, å iverksette en strengere beskyttelse av ungfisk bl.a. ved bruk av mer selektive redskaper og midlertidig stenging av områder, og ved å iverksette en mer effektiv kontroll med at regelverket følges og at fangstmeldingene er korrekte.

Dersom vi ikke er i stand til å iverksette slike effektive tiltak vil situasjonen ytterligere forverres. Vi kan da bli tvunget inn i en situasjon hvor vi ikke har noe annet valg enn kraftig å redusere og om nødvendig stoppe fisket. Hvis vi ikke har noe annet valg så er Norge beredt til å gjøre det. Jeg går imidlertid utfra at vi alle ønsker at vi kan unngå en slik fiskestopp med de negative virkninger det vil ha både for fiskerinæringen, for enkeltmenneskene og for lokalsamfunnene. For ikke å snakke om hvilken tragedie det ville innebærer for situasjonen i havet.

Men, kjære kollegaer, det er bare ved å ha politisk vilje og handlekraft vi kan forsikre oss mot det.

Som vi alle vet innebærer utkast av fisk at fisk blir kastet over bord og således ikke blir landet for å selges til konsum eller bearbeides for andre formål. Fiskere praktiserer utkast av forskjellige årsaker. I følge EUs regelverk er fiskeren pålagt å sortere fangsten og kaste overbord den delen av fangsten som er under minstemål og den delen som består av fiskearter han ikke har kvote på.

Dessverre er skaden allerede gjort når fisken blir kastet over bord. Utkastet i seg selv øker ikke dødelighetsnivået siden fisken allerede er drept. Men når fisken ikke blir brakt til land og registrert som fangst blir det naturlig nok et stort avvik mellom registrert fiskedødelighet og faktisk fiskedødelighet.

Det finnes videre et annet urovekkende fenomen som bidrar ytterligere til et urasjonelt beskatningsmønster. Dette gjelder såkalt «high-grading», som betyr at en fisker tar mer enn det som er nødvendig for å sortere ut den mest verdifulle delen av fangsten, med det resultat at den øvrige delen av fangsten blir kastet over bord. Hvis dette skjer i stort omfang så vil det åpenbart undergrave de forvaltningstiltak vi har iverksatt for å beskytte bestandene.

Det som kanskje er mest urovekkende er ikke bare at utkast er ressursødende, men at det også betyr at vi ikke forvalter våre ressurser på en forsvarlig måte. Utkast er et symptom på et beskatningsmønster som ikke er under tilstrekkelig kontroll. Men vi vet altså dessverre ikke det nøyaktige nivået for utkast i de forskjellige fiskerier. Vi vet bare at det er et utbredt problem.

I tilstandsrapporten for Nordsjøen er utkastet fra bunnfiskeriene alene anslått til en halv million tonn. Og da er ikke utkastet fra pelagiske fiskerier og fiske etter skalldyr regnet med.

La oss ta hysefisket i Nordsjøen som et eksempel. Dette er det eneste fisket hvor det finnes representative data for utkastnivåer. Omkring 60.000 tonn har årlig blitt kastet over bord de senere år. Til sammenligning har totalt tillatt fangst av hyse disse årene vært omkring 120.000 tonn og gytebestanden mellom 130.000 og 160.000 tonn.

Disse tallene demonstrerer at det som faktisk er tatt opp av havet utgjør mye mer enn den kvoten vi har fastsatt. Utkastet tilsvarer i tonn nær halvparten av gytebestanden. Disse tallene er i seg selv rystende. Dette er helt klart ikke bærekraftig utnyttelse.

Jeg ber derfor om tilslutning til Norges forslag om et punkt 8.6 hvor det slås fast at det må innføres et utkastforbud. Og det bør iverksettes snarest.

Jeg skylder å gjøre dere oppmerksom på at utkast av de økonomisk viktigste artene er forbudt i norske farvann, i islandsk, grønlandsk, færøysk, russisk og kanadisk område. Men altså ikke i EU-området. Der er tvert imot utkast påbudt.

Vi kan slå fast at for bunnfiskartenes del fisker vi årlig i gjennomsnitt 60 prosent av de totale bestandene. Det betyr at sjansen en fisk har til å nå kjønnsmoden alder og bidra til reproduksjonen er svært liten. Og det betyr at beskatningen av ungfisk er svært høy. Dette bidrar ikke til et rasjonelt beskatningsmønster. Dessuten gjør det oss svært avhengige av den årlige rekrutteringen til bestandene. Alt dette er forhold som bør rette vår oppmerksomhet mot de ulike fisketeknikker vi bruker og mot behovet for mer selektive fiskeredskaper. Selektive fiskeredskaper - for å si det enkelt - gjør at vi beholder den store fisken og lar de små unnslippe, slik at de har mulighet for å vokse seg store. Å bruke stadig mer energi og kapasitet for å fiske et bestemt antall fisk gir ikke bare dårlig økonomi i fisket, det er også skadelig for miljøet.

Det foreliggende utkast til slutterklæring gir oss et godt utgangspunkt. Det trekker opp hovedprinsippene for en bærekraftig forvaltning i Nordsjøen.

Den nærmeste konkretisering for en slik fiskeripolitikk skal også og må skje i fiskerisamarbeidet mellom EU og Norge. Der er arbeidet som nevnt allerede i gang.

Desto viktigere er det at ministeren og kommissærer fra denne konferansen gir et klarest mulig politisk grunnlag for de bilaterale forhandlingene. Jeg har merket meg at EU har tatt en generell reservasjon i forhold til fellesskapslovgivningen og må be om forståelse for at jeg da er desto mere forundret over at man ikke vil uttrykke klar enighet om prinsipper, mål og strategier som trekkes opp, og som burde være selvsagte. Eller for å stille motspørsmålet er det noen som er uenige i de prinsipper, mål og strategier som trekkes opp i erklæringen.

Kjære kolleger, jeg inviterer til at vi sammen vurderer hvordan vi kan gi vår erklæring størst mulig politisk kraft slik at ingen kan være i tvil om at vi nå sammen vil gjøre hva vi kan for i rette opp den dramatiske situasjonen som den fremlagte rapporten beskriver for oss.

Jeg ser fram til en interessant drøfting i dag og i morgen.