Fiskerimnister Peter Angelsen

Bærekraftig forvaltning av havbruk og fiskeri - etterutdanning og kompetanseheving

Nærøysundkonferansen 11. september 1998

Takk for invitasjonen! Til denne konferansen hvor kompetanse og Nord Trøndelag som kystfylke skal stå i fokus.

Dere har bedt meg snakke om bærekraftig forvaltning av havbruk og fiske. Samtidig vil fokus på denne konferansen være på etterutdanning og kompetanseheving. Utfordringa er kanskje lik for de to områdene, nemlig å forvalte disse to områdene på en slik måte at de forblir fornybare, både fisken og kompetansen.

Begrepet bærekraft rommer mye. Jeg vil holde meg til en vid definisjon:

Bærekraftig utvikling er hvordan vi kan dekke dagens behov uten å redusere framtidige generasjoners valgmuligheter for å få dekka sine behov. Definisjonen rommer mye, som ressursgrunnlag, miljø, økonomi og samfunn. Ei bærekraftig forvaltning må være tufta på en forståelse av alle disse elementene og sammenhengen mellom de. Ei bærekraftig utvikling og forvaltning krever derfor solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse bygd på erfaring. Kompetanse bygd på utdanning.

I Norge har kysten tradisjonelt sett hatt en viktig rolle i landets velstandsutvikling. Det spesielle ved fiskeri- og havbruksnæringa er at disse baserer seg på de levende fornybare ressursene våre. Dette stiller krav til at vi husholderer med innsatsvarene - fisken - på en annen måte enn næringer som baserer seg på ikke-fornybare ressurser. Det er viktig at alle som arbeider i næringa er seg dette bevisst, og har en grunnleggende forståelse av sammenhengen mellom ressursutnyttelse og behovet for å ivareta det marine miljøet.

Innafor disse rammene blir utfordringa å videreutvikle næringa med det potensialet som finnes. Norge har 2 millioner km2 høyproduktivt hav! Mulighetene er mange. Det gjelder bl.a. en økt og mer differensiert havbruksproduksjon, økt bearbeiding, bedre og økt utnyttelse av råstoff og biprodukter og en mer effektiv utnyttelse av markedsmulighetene.

I dag stilles det stadig strengere krav til fiskeri og havbruk om å produsere mat med høy kvalitet. I markedet stilles det også stadig høyere krav om dokumentasjon av produkt og produksjonsprosess. Krav om kvalitetssikring og egenkontroll kommer inn - både fra markedene og fra myndighetene. Bærekraftig utvikling er et sentralt område i forhold til miljømerking av fisk og fiskeprodukter. I vårt viktigste marked EU, har Kommisjonen satt i gang en offentlig debatt om virkemiddelbruken bør endres for å sikre bedre verdiskaping innen omsetning og foredling av fisk. Ett av tiltakene som vurderes er en form for frivillig attestering og merking av «ansvarlig» fiskeri og oppdrett. Hvilke kriterier som skal legges til grunn er ikke avgjort, heller ikke hvem som skal sette kriteriene. Her er det viktig at både næring og forvaltning har en dialog og utarbeider en bevisst holdning til dette.

Myndighetenes rolle er å legge til rette for ei balansert og lønnsom utvikling av fiskeri- og havbruksnæringa, og slik skape trygge arbeidsplasser. Dette kan være ei utfordring for ei næring som må produsere i et miljø som varierer gjennom årstidene og mellom år. Og levere til et marked som ikke alltid tar hensyn til slike svingninger. Dette stiller krav til fleksibilitet og omstillingsevne, en egneskap som også kjennetegner næringa i dag.

Havbruksnæringa har gjennom sin relativt korte historie vist en stor fleksibilitet og tilpasningsevne. I løpet av 30 år har næringa bygd seg opp til en produksjon på over 300 000 tonn laks og en eksportverdi på over 8 milliarder kroner! Næringa har i stor grad løst problemene den opplevde med sykdom og miljøbelastning i 1980-årene. Som dere sikkert er kjent med, har spesielt Nord-Trøndelag fremheva seg positivt på miljøsida, hvor bruk av antibiotika er redusert til 0 i dag. Selv om vi vet at den generelle miljøtilstanden innafor havbruksnæringa er god, gjenstår det problemområder som må løses. Jeg tenker her på problemene med rømming og lakselus. Vi vil derfor fortsatt legge vekt på miljøvennlige driftsformer og sykdomsforebyggende tiltak.

Havbruksnæringa er et godt eksempel på mulighetene som kan realiseres ved riktig bruk av kompetanse. Kystbefolkningas kunnskap om utnyttelse av ressursene i havet, om fisken, - la grunnlaget for lønnsom næringsvirksomhet. Sammenkoblet med forskningsinstitusjonenes vitenskapelige kompetanse ble mulighetene for industriell produksjon realisert. For Norge vil det være viktig å benytte denne kompetansen til å ytterligere differensiere havbruksnæringa. Norge har blant annet et betydelig potensiale for produksjon av skjell, samtidig som det er underdekning av skjell på de store markedene i Europa. Regjeringen har satt i gang spesielle tiltak for å stimulere til lønnsom næringsutvikling basert på oppdrett av nye marine arter. I et bærekraftig perspektiv er også skjell interessant, siden skjell effektivt tar opp næringsstoffer fra sjøen, og således skaffer seg selv føde ved å utnytte «beitemulighetene» i sjøen.

Et sentralt mål for fiskeripolitikken er å forvalte de marine ressurser på en måte som bidrar til at bestandene kan gi en høy og mest mulig stabil avkastning. Overkapasitet og lønnsomhetsproblemer har nødvendiggjort at myndighetene måtte gripe inn med reguleringer for å begrense uttak og produksjon. Mange har reist spørsmål ved reguleringene og de virkninger de har hatt for utviklinga i næringa og på kysten. Gjennom Stortingsmeldinga om norsk fiskerinæring som ble lagt fram i år, ønsker Regjeringa å sette disse spørsmåla på dagsorden. Vi vil aktivt utrede mulighetene for andre tilpasninger som kan gi like godt og kanskje bedre utbytte for distriktene og for landet som helhet. Vi må stille spørsmål ved de «sannheter» som i de senere år har bestemt samfunnsutviklinga. Vi skal ikke bare ha en lønnsom og bærekraftig næring, men vi skal også ha bærekraftige kystsamfunn.

Strukturen i næringa har også i de senere år vært gjenstand for stadig debatt. Kystflåten skal etter regjeringens syn fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. Innafor havbruk er det vår politikk at vi vil bevare det lokale eierskapet i størst mulig grad. Både på havbruks- og fiskerisida har strukturutviklinga gått i retning av større enheter og økt konsentrasjon. Denne utviklinga er i stor grad en tilpasning til endringer i generelle rammebetingelser og trender i samfunnet og kapitalens økende interesser for næringen. Disse endringene i næringsstrukturen påvirker også utviklingen i berørte kystsamfunn og er en av utfordringene i distriktspolitikken generelt.

Fiskeri- og havbruksnæringa kan ikke være noen bærekraftig distriktsnæring dersom ikke forholdene blir lagt til rette for den der den drives. For havbruksnæringa er spesielt tilgang til gode lokaliteter en forutsetning for god helse- og miljøtilstand. Særlige utfordringer her er å ta høyde for framtida. Teknologiutvikling, nye lokalitetsmønster og nye marine arter fører til endringer i arealbehov. Skjellnæringa er et godt eksempel på en type oppdrett hvor det er helt andre arealbehov enn lakseoppdrett. God arealtilgang er ei utfordring for lokale myndigheter, som må veie mellom interessekonflikter av ulik karakter. Her vil forenligheten av ulik bruk - eller bruk og formål - være viktig å ha kjennskap til. Jeg er kjent med at Nord-Trøndelag følger opp i forhold til å se på forenligheta av oppdrett i nærheten av spesielt sårbare områder. Etter mitt syn har vi sett altfor mange eksempler på at oppdrett blir utelukka fra verneområder på generelt grunnlag. Uten at det er foretatt en konkret vurdering av om det er i strid med verneformålet. Regjeringa har vedtatt at det skal lages en stortingsmelding om vern i kystsonen. Her vil vi søke å foreta prinsipielle avklaringer av denne type spørsmål.

Et spørsmål som Fiskeridepartementet som reguleringsmyndighet har plikt til å stille, er om vi fordeler ressursene i havet og på kysten riktig sett i forhold til distriktspolitiske mål, sysselsettingsmessige mål og økonomiske mål? Fiskeripolitikken handler om fordeling av knappe felleseide ressurser, som ingen i Norge har eksklusiv eiendomsrett til. Dette fordelingsspørsmålet må vi ta et standpunkt til, og jeg ser på dette som en av hovedutfordringene framover.

Når vi snakker om kompetanse, er det viktig å være klar over at kompetanse er mye mer enn formell utdanning. Kompetanseheving stopper ikke med at vi har innført Reform -94 og gitt alle ungdommer rett til å ta videregående utdanning. Kompetanse er en kombinasjon av teoretisk formulert kunnskap eller forståelse, og mange ulike typer erfaringer. Det viktige er at disse faktorene, eller summen av dem, må kunne oversettes til problemløsning, til det trengs både utdanning og praktiske erfaringer.

Som nevnt tidligere er fiskeri- og havbruksnæringa avhengige av å være fleksible. Næringa må følge endringer i ressursgrunnlaget. Næringa må være fleksibel i forhold til et internasjonalt marked, og internasjonale rammebetingelser. Nasjonal kultur og ressurser må tilpasses internasjonal kultur og behov. Dette stiller krav til fleksible produksjonsenheter og kompetanse - hos den enkelte arbeider, i bedriften, i alle ledd av næringa, i skolen, i forskningsinstitusjoner og forvaltninga. Kompetanse om ressurser, miljø, marked, produktutvikling og kvalitet. Her kreves det profesjonalitet for å drive ei forsvarlig forretning. Dette stiller igjen krav til samarbeid med definering av behov og utveksling av kunnskap.

Vi har sett at styrking av kompetanse, høyere kvinnedeltakelse og rekruttering av ungdom er grunnleggende forutsetninger for økt verdiskaping i fiskeri- og havbruksnæringa og avgjørende for framtiden til næringen. Dette er igjen avgjørende for at kystdistriktene skal være attraktive bo- og arbeidsplasser for både kvinner og menn. Fiskeridepartementet medvirket i 1991 til å opprette et felles kompetansestyre for næringsorganisasjonene - Fiskerinæringens Felles Kompetansestyre (FFK). Siden oppstarten har vi bevilget i underkant av 110 millioner kroner til FFK. Hovedmålet med ordninga er å legge til rette for å sikre og styrke kompetansen i næringa som grunnlag for en positiv utvikling. Viktige delmål er å rekruttere ungdom til utdanning og arbeid i næringa og legge til rette for etter- og videreutdanning tilpasset næringas behov. Videre skal FFK fungere som et koordinerende ledd mellom næringa, forvaltninga og det øvrige virkemiddelapparatet.

Summert opp er jobbmulighetene mange innafor næringa. Det gjelder jobber både på hav og på land, jobber på mindre plasser langs kysten og i byene og jobber internasjonalt med eksport og marked. Og sist men ikke minst, forskningsoppgaver over et vidt spekter. Men framstår næringa som attraktive arbeidsplasser? Vil folk arbeide i og for fiskeri- og havbruksnæringa? Hvordan er rekrutteringa til fiskeri- og havbruksfaglig utdanning?

Det er bekymringsfullt når vi vet at under 300 av 50 000 ungdomsskole-søkere gikk videre til fiskeri- og havbruksfaglige studieretninger. Hvorfor er det så få ungdom, selv langs kysten, som kan tenke seg å arbeide i næringa? Hvorfor står mange av studieplassene innafor fiskeri- og havbruk ledige? Hvorfor har det vært mer tradisjon på å svartmale næringa enn å få fram mulighetene?

Rekruttering er viktig for å skaffe næringa tilgang til kvalifisert arbeidskraft. Det er lite sannsynlig at ungdom vil velge utdanning og yrke de vet lite om. Før deltok de unge aktivt i foreldrenes arbeid. I dag er den viktigst opplæringsarenaen skolesystemet, hele veien fra barnehage til videregående skole. Svært interessant blir derfor skolemateriell om næringa, og lærerenes kunnskaper om næringa. Vi vet at ungdommen lytter på råd fra lærerne for videre skolevalg. Undersøkelser viser at lærere i ungdomsskolen ofte vet lite om fiskeri- og havbruksnæringa. Derfor er det så positivt å høre om prosjekter som i Nord-Trøndelag. Jeg tenker her på samarbeidsprosjektet mellom Flatanger kommune og FFK. Både om et eget undervisningsopplegg om fiske og havbruk og praksisuke for lærerne ute i bedriftene. Dette er et viktig arbeid.

Det vil også være viktig å styrke andre arenaer for at ungdommen skal få kjennskap til næringa. Gjennom regelverket har vi gitt ungdom mulighet til å drive fiske som sommerjobb. Norges Fiskarlags prosjekt: Åpen båt - opplevelsesdag i tilknytning til fiskefartøy er et annet interessant tiltak.

Næringas omdømme er også en viktig faktor for at ungdom skal velge seg inn mot fiskeri- og havbruksfaglig utdanning. Media må også kunne brukes til å formidle alle de positive hendelsene i næringa.

Kysten og næringa har bruk for kvinner - ikke bare av befolkningsmessige grunner - men også fordi de er en ressurs for næringa. Fiskerinæringens Kvinneutvalg (FKU), som utnevnes og finansieres av Fiskeridepartementet, har som mål å gjøre en del fiskeriavhengige samfunn mer attraktive som bosted for kvinner. Det arbeides med flere typer tiltak som kan gi kvinnene muligheter for arbeid og trivsel.; Kompetanseoppbygging, etableringer, nettverksbygging/ informasjon og prosjekter. Kvinner utgjør en stadig større del av studentene på utdanningsfelt som er aktuelle for næringa, og må få innpass i flere deler og nivå av næringa. I fiskeindustrien arbeider det totalt omtrent like mange kvinner som menn. Likevel er det langt flere menn enn kvinner i mellomleder og lederstillinger. Til nå ser beklageligvis ikke utdanning ut til å ha bedret kvinners muligheter til mer variert arbeid eller ledende stillinger. Det kan bety at næringa faktisk ikke klarer å utnytte den kompetansen kvinner har. Fiskerinæringen må utfordres til å trekke til seg kvinner med høyere utdanning, for eksempel gjennom akademiske lærlingeordninger.

Selv om det fremdeles er mange utfordringer igjen, kan vi vel si at vi - mye ved hjelp av FFK - har kommet et stykke på veg når det gjelder basisutdanning i næringa. Blant annet har 1500 personer tatt fagbrev i fiskeri og akvakulturfagene siden de ble tatt inn under lov om fagopplæring i 1989. Innafor havbruk har vi lenge hatt kompetansekrav som inngangskriterium, og relativt mange av de ansatte har fagbrev eller anna utdanning. Den tradisjonelle fiskerinæringa er prega av gjennomsnittlig lav utdanning. Fiske og fangst kom inn under lov om fagopplæring i 1994, så nå går det også an å ta fagbrev som fisker. Med reform -94 har alle mellom 16 og 19 år rett til å ta treårig utdanning som fører fram til studiekompetanse eller fagbrev, noe som på relativt kort sikt vil kunne føre til at mange får en næringsretta utdanning.

Kompetanseoppbygging er en kontinuerlig prosess. En må ta vare på, og bygge videre på den kompetansen en har, i tillegg til å få ny kompetanse inn i bedriftene. En må ha evne og muligheter til å videreutdanne folk i bedriftene. Selv om næringa har blitt mer bevisst på behovet for kompetanseoppbygging, underinvesterer enkeltbedriftene i kompetanse. Blant annet fordi det er vanskelig å se gevinsten av satsingen på kort sikt. Det kreves langsiktig, planmessig og økt investering i kompetanse! For arbeidsgiver vil det være viktig å motivere voksne arbeidstakere til å ta etterutdanning. En viktig motivasjonsfaktor vil være at de ansatte ser at ny kompetanse verdsettes og tas i bruk i bedrifta. Like viktig er det å legge undervisninga til rette rent praktisk. Her gir datateknologien nye muligheter, slik at undervisninga i bedre grad kan tilrettelegges for arbeidstakernes praktiske hverdag.

Ei viktig utfordring med etterutdanning og kompetanseheving er å nå de rette målgruppene. Undersøkelser viser at det gjerne er personer med mye utdanning som tar mer utdanning. I fiskerinæringa kan fiskeindustrien nevnes som et eksempel på et område der mange av de ansatte er kvinner med lav utdanning, som i lang tid har vært utafor en undervisningsinstitusjon. De har dermed lite erfaring med utdanning og nyere undervisningsformer.

Aktiv samhandling mellom næring - skole og forskning er ikke bare viktig for å sikre næringa ressurspersoner, men også for å tilpasse seg nye behov og krav. For at utdannings- og forskningsinstitusjoner skal kunne levere den kompetanse som kreves må næringa definere sine behov. Det er viktig at næringa stiller opp med lærlingeplasser, og medvirker til et opplæringssystem som kombinerer teori og praksis.

I en åpen økonomi der konkurransekraften ikke lenger kan sikres gjennom billige innsatsfaktorer, fremgår kunnskap som konkurransefaktor nummer en. En kompetent arbeidsstokk er en forutsetning for å klare seg på det konkurranseutsatte verdensmarkedet og for å kunne foreta raske omstillinger. Menneskelige ressurser og tilgang på kvalifisert arbeidskraft vil derfor være en nøkkelfaktor i arbeidet med å utvikle næringa. Det er denne utfordringen som næringa må møte - både den formaliserte gjennom skolesystemet og den uformelle som arbeid og erfaring gir.