Fiskeriminister Peter Angelsen

Fiskerinæringens betydning for det norske samfunn - framtidsperspektiver. Fangstleddets utfordringer og rammebetingelser

Norges Fiskarlags landsmøte, 9.-11. oktober 1998

Landsmøtedeltagere, delegater og gjester;

Temaet for denne landsmøtesaken er svært omfattende, og berører de fleste elementer innenfor den fangstbaserte delen av næringa.

Jeg vil i dette innledningsforedraget først se litt på fiskerinæringas plass i norsk økonomi. Jeg vil deretter se litt på de utfordringer fangstleddet i næringa står overfor. Jeg vil knytte noen kommentarer til den aktuelle debatten omkring strukturpolitikk, reguleringspolitikk og fordelingsspørsmål. Jeg vil dernest gi noen korte orienteringer om Fiskeridepartementets arbeid på saksområder som er tatt opp i saksdokumentet til landsmøtet, og jeg vil avslutningsvis kommentere de for fiskerinæringa viktigste punktene i det nylig fremlagte statsbudsjettet.

I.

Det siste tiåret er preget av en svært positiv utvikling i norsk fiskerinæring. Vi har klart å overkomme ressurskrisa i torskefisket. Vi har fått tilbake en tallrik sildebestand. Vi har hatt jevn god vekst i havbruksnæringen. Og vi har klart å utvikle nye markeder samtidig som vi har hatt en god prisutvikling i såvel de nye som i de etablerte markedene. Mange har tjent gode penger og har med det bidratt til å løfte næringa og vårt selvbilde er kraftig styrket. Eksportverdien er økt fra vel 14 milliarder kr. i 1989 til 25 milliarder kr. i 1997 - alt målt i 1997-kroner - og en stor del av dette kommer fra den tradisjonelle næringa. Havbruk har økt fra 4,5 milliarder til 8 milliarder kr., fangstnæringa samt landinger fra utlandet står altså for en økning på 7,5 milliarder kr. i denne perioden. Samtidig er næringsstøtten fjernet. Fra godt over en milliard kr. i 1986 til i dag hvor det kun gjenstår poster til i hovedsak sosiale ordninger og strukturtiltak.

I en periode hvor norsk økonomi har vært sterkt preget av oljealderen og den økonomiske veksten den har medført i Norge, har norsk fiskerinæring, nokså upåaktet styrket sin posisjon i norsk økonomi slik at den i dag er landets nest største eksportnæring. Dette kan vi bygge videre på.

II.

En annen utvikling i denne perioden er den stadig økende erkjennelsen av at den økonomiske aktiviteten i den tradisjonelle fiskerinæringen baserer seg på en begrenset ressurs. Når vi nå har klart å gjøre næringa om fra en subsidiert utkantaktivitet på en tilsynelatende ubegrenset ressurs hvor alle kunne delta hvis de så ønsket, til en livskraftig eksportnæring som gir viktige bidrag til det norske samfunnet, så er det forståelig at det fra ulike hold rettes fokus mot fiskerinæringa. På den ene siden er det et økende søkelys på hvordan næringa forvalter denne knappe samfunnsressursen og hvordan en ut fra samfunnsmessige hensyn fordeler den. På den andre siden ser kapitalinteressene, som før ikke var tilstedeværende, i økende grad næringen som et interessant investeringsobjekt.

Dette er en utfordring som norsk fiskerinæring må ta. En må fra næringas side, fra organisasjonenes side, og ikke minst fra Norges Fiskarlags side, i tillegg til fiskeriforvaltningen, forvalte fiskeriene på en slik måte at næringa utnytter det potensialet som ligger i denne rike ressursen. Slik gir den et bidrag til det norske samfunnet som kan medvirke til å opprettholde og videreføre de samfunnsstrukturer og den velstand som vi skal bygge vårt samfunn på fremover.

Derfor vil norsk fiskerinæring fortsatt være viktig i Regjeringens arbeid med å bibeholde bosettingsstrukturen i de norske kystsamfunnene. Men for at fiskerinæringa skal kunne være en slik bærebjelke må næringa ha ei reell lønnsomhet, som tuftes på at det enkelte fartøy, det enkelte oppdrettsanlegg og den enkelte foredlingsbedrift er lønnsomme. Og vi må ikke slå oss til ro med dagens situasjon. Næringa må løpende videreutvikles slik at den bidrar til ei økt verdiskaping i takt med utviklinga i samfunnet for øvrig. Det er blant annet kun gjennom at fiskerinæringa følger med, og på sine sterkeste områder er førende i utviklinga, at fiskerinæringa i fremtiden vil være attraktiv som arbeidsplass og som et sted å investere sin fremtid i.

Det er i lys av dette at vi i perspektivmeldingen har fokusert sterkt på behovet for ei markedsrettet næring. Vi må se ut i markedene og ta mest mulig verdi ut av disse, for ressursen er begrenset slik at vi kan ikke lenger basere økonomisk vekst på vekst i volum og kvantum. Volumtenking må byttes ut med verditenking. Her er vi godt i gang, men vi må alle, fiskere såvel som fiskeprodusenter og myndigheter ta inn over oss at vi produserer mat til et marked som stiller stadig strengere krav til kvalitet, originalitet og stabilitet. Vil vi selge til de som betaler best, ja så må vi også akseptere at det stilles krav. Og det er langt fra hypotetisk å tenke seg at innen en ikke alt for fjern fremtid vil de høyst betalende markedene stille samme type krav til fiskebåten som i dag stilles til foredlingsbedriften. Hvis norske fiskere tar den utfordringen når den kommer, har vi ytterligere muligheter til å hente ut verdivekst i sentrale markeder. For her har vi klare konkurransefortrinn som kan bygges på. Vi har rent vann, nærhet til ressursen og en generelt høy hygienisk standard i hele produksjonslinjen fra båt til disk. Her har myndighetene også en jobb å gjøre når det gjelder å tilpasse regelverket for bygging av fiskefartøy til de krav denne nye tid stiller.

Det er ingen trær som vokser rett opp i himmelen. I hvertfall ikke på kysten. Situasjonen i høst er et eksempel på det. Det svinger. Vi opplever usikre markeder med store konsekvenser for mange næringsutøvere. Men dette har næringen opplevd før. Denne gangen gjelder det pelagisk sektor hvor internasjonale konjunkturer har gitt et kraftig tilbakeslag i viktige markeder. Sild og makrell har hatt en meget gunstig utvikling pris- og markedsmessig de siste årene. Vi må ikke se det som en katastrofe at vi. møter vanskelige perioder. Det vil alltid være bølgedaler i fiskerinæringa. Både på ressurssiden og i markedene. Tilbakeslag og vanskelige perioder viser seg ofte å gi erfaringer som styrker næringas evne til å møte fremtidige utfordringer. Gjennom økt innsats i markedene kan vi gjøre oss mindre avhengig av enkelte markeder, og derigjennom være mindre sårbare for lokale utslag. Men en sterkt eksportrettet næring som norsk fiskerinæring vil selvsagt ikke kunne gå uberørt gjennom perioder med store internasjonale konjunktursvingninger. Vi skal imidlertid glede oss over at etterspørselen og markedene for hvitfisksektoren er bedre enn på lenge.

III

Årets silderegulering med avsetning av ei bufferkvote på 20.000 tonn, og mitt innledningsforedrag på årsmøtet i fiskebåt i januar satte i gang en aktiv debatt om fordelingspolitikken. I perspektivmeldinga har Regjeringa gitt klare signaler om at Fiskeridepartementet vil foreta en gjennomgang av hvordan konsesjoner, deltageradgang og fangstadgang er fordelt. Det er en klar målsetting å finne en stabil fordeling mellom de ulike gruppene, som kan gi basis for langsiktig planlegging. Og som kan gi en trygg grunn for strukturering, bl.a. gjennom bruk av kondemnering- og enhetskvoteordninger. Men det må skje på bakgrunn av en oppdatert og rimelig fordeling av et knapt gode. Dette følger av erkjennelsen av at ressursen er begrenset, og den må forvaltes med dette for øye. Derfor er det at Norges Fiskarlags landsmøtevedtak fra 1994 på flere punkter ikke er i samsvar med dagens virkelighet. Et fordelingsvedtak som har som premiss at en for enkelte grupper skal ha fri adgang innenfor en fast kvote, uavhengig av om det er økning i den totale norske kvoten, samtidig med at vi har en betydelig effektivitetsutviklingen i flåten, er en anbefaling som jeg mener ikke er i tråd med intensjonene i fiskerilovgivningen.

Når det gjelder sild så har utviklingen vist at det kan være all grunn til å ha en bufferkvote til senere fordeling. Fiskarlaget og salgslaget skal, som vi har bebudet, bli invitert for å drøfte hvordan bufferkvoten skal anvendes. Når vi ikke har avholdt denne drøftingen ennå, skyldes det den spesielle situasjon som har oppstått i markedene for konsumsild. Departementet sender imidlertid i disse dager ut invitasjon til drøftingsmøtet.

Utviklingen innenfor deltagelsen i makrellfisket i kystgruppene de siste årene tilsa at det var nødvendig å rette opp den situasjonen som ga en tildels kaotisk avvikling av fisket i 1997. Vi har fått på plass en deltagerbegrensing som virker både for not og for dorg. I tillegg vurderte vi det nødvendig å fastsette en gruppekvote på 30.000 tonn, altså større enn den avsetningen til fritt fiske som var stipulert til 20.000 tonn i landsmøtevedtaket fra 1994. Også her viser utviklingen i fisket at dette har gitt rimelige driftsvilkår for alle de fartøyene som deltar i makrellfisket. At de reduserte prisene sammenlignet med de siste årene har redusert presset i dette fisket har vært en tilleggsfaktor.

Innenfor hvitfisksektoren er det nå stopp i direktefisket etter både hyse og sei nord for 62-graden. Unntatt her er fartøy under 11 meter som har en garantert kvote som de kan fortsette innenfor. De mest effektive kystfartøyene under 28 meter er ferdig med sin maksimalkvote på torsk. De økte fiskeprisene på all hvitfisk det siste året har ført til en betydelig innsatsøkning. Som en konsekvens av dette må vi trekke ut fra årets erfaringer at det er nødvendig å være mere restriktive ved årets begynnelse enn det vi var i år. Men også her ser vi at fiskerimyndighetene gjennom sine reguleringsvedtak traff bedre enn de råd vi fikk fra såvel fiskeriorganisasjoner, kommuner og andre interessegrupper, som alle ville ha mye mer liberale kvotenivåer og større andel i årets første perioder. Fiskeridepartementet har ansvar for å regulere på en slik måte at hele fiskerinæringas interesser ivaretas. Og vi kan ikke bevisst regulere uttaket slik at industrien står tom for råstoff hele høsten og at flere grupper av fiskere og lokalsamfunn ikke får utnyttet tradisjonelle sesonger. Dette vil vi vurdere nøye ved reguleringene for 1999. Det kan bli nødvendig å drøfte nye tiltak i reguleringene i høst. Her er det en utfordring for Norges Fiskarlag å bidra med konstruktive forslag og råd i arbeidet i Reguleringsrådet. Det trengs forståelse og aksept i organisasjonen og hos den enkelte utøver for at det er nødvendig å ta hensyn til og å holde seg innenfor de avtalte kvotenivåer. Det gjelder alle grupper. Jeg vil understreke det.

Fiskeridepartementet har arbeidet for å unngå at Hinlopen ble stengt for fiske. Miljøverndepartementet har nå vedtatt å følge Fiskeridepartementet i denne saken, til tross for sterkt påtrykk fra bl.a. miljøforvaltningen på Svalbard. Men dette stiller næringsutøverne overfor en betydelig utfordring. Dette er et sårbart område, og Norges Fiskarlag må oppfordre alle norske fiskefartøy til å utvise meget stor forsiktighet under fisket i dette området. Skulle det oppstå tilfeller av miljøskader, kan vi ikke forvente at dette området fortsatt vil bli holdt åpent i vintermånedene.

Ansvarlighet i forhold til ressursen og havmiljøet er nødvendig for at det skal være fortsatt allmenn aksept i det norske samfunnet om at fiskerinæringa selv skal ha styring med forvaltningen av denne for Norge så verdifulle naturressursen.

IV

Jeg har merket meg Norges Fiskarlags bekymring når det gjelder praktiseringen av deltagerlovens dispensasjonsadgang. Det er innenfor havfiskeflåten i torskesektoren at det gis dispensasjon. Den opprinnelige intensjon med å utvikle en trålerflåte i Norge var ønsket om å knytte havgående fartøy til lokale industribedrifter, for å skape grunnlag for helårs arbeidsplasser på land. I mange lokalsamfunn er fortsatt fileten nøkkelbedriften. Det er med dette for øye at vi gjennom den foreslåtte revisjonen av deltagerloven vil åpne for at også andre deler av havfiskeflåten skal kunne eies av fiskeindustrien når dette er nødvendig for å sikre lokalt eierskap til fartøy og kvote, når det ikke er fiskere lokalt som er i stand til å overta et fartøy som er på salg. Jeg vil samtidig understreke at Fiskeridepartementet følger utviklingen nøye for å unngå store konsentrasjoner av konsesjonsrettigheter på enkeltaktører i næringa. Vi vil også nøye vurdere utviklingen der industrien går inn som 49% eier i fartøy som ikke kan gis dispensasjon fra deltagerloven å eie. Her vil det være aktuelt å se konkret på lovens formål om at fiskerne skal ha rett til å høste ressursen. Hvis ikke det oppfylles gjennom styringen av driftsmidlet, er ikke lovens formål nødvendigvis oppfylt gjennom 51% eierskap.

En spesiell utfordring i markedet, som er drøftet i landsmøtedokumentet, er spørsmålet om miljømerking. Jeg vil understreke konklusjonen i dokumentet. Her er det nødvendig at fiskerinæringen aktivt engasjerer seg. Norges Fiskarlag kan gjøre det nasjonalt og regionalt gjennom å aktivisere Nordiske Fiskeres Miljøsekretariat. Jeg vil peke på at her har vi fra Fiskeridepartementets side nå siden tidlig i 1996 kjørt en aktiv prosess, som har bevirket til at en såvel innenfor EU som FNs matvareorganisasjon har engasjert seg i arbeidet. Blant annet med sikte på å undergrave monopolrollen Verdens Naturfond og Unilever var i ferd med å skaffe seg. Dette ser nå ut til å lykkes. Arbeidet har resultert i at de største svenske handelskjede ikke har knyttet seg opp til dette initiativet. Men her har næringens organisasjoner dessverre vært for passive. Det er en lettelse å registrere at Norges Fiskarlag ser at skal man få innflytelse på hva som skjer innenfor handel og miljøområdet, såvel som på andre spørsmål knyttet til marint miljø, ja så må man hive seg på toget og ta tak i spakene. Det har vært Fiskeridepartementets politikk i denne saken, og vi er som sagt i ferd med å lykkes.

Jeg har med interesse studert landsmøtedokumentets punkt om strukturspørsmål.

Her er det en rekke verdifulle innspill som Fiskeridepartementet vil trekke på i det videre arbeidet med å etablere modeller for adgangsbegrensing og løsninger som kan bidra til at såvel havfiskeflåten som kystfiskeflåten kan gis driftsbetingelser som kan gi et lønnsom og livskraftig fangstledd. For i fornyelsessammenheng så må driftslønnsomhet ligge i bunn. Uten det gir det liten mening å bruke offentlige midler til å stimulere til fornying.

Som jeg nevnte i min hilsningstale, har Fiskeridepartementet forslag til ny lovproposisjon om enhetskvote på høring. Vi ønsker i tråd med det som et uttalt i Stortingsmeldingen om perspektiver på utviklingen av norsk fiskerinæring å gjøre dagens ordning permanent, samtidig som vi vurderer å utvide den til alle konsesjonsbelagte fiskerier med reguleringer det passer for. Som jeg har uttalt i tilknytning til årets reguleringer i torskefiske, vil vi i reguleringene for neste år rydde opp i den utilsiktede flytting av fartøy mellom gruppene over og under 28 meter, og plassere fartøy etter lengde i respektive grupper. Det gir oss anledning til å innføre konsesjonsordning for fartøy over 28 meter, og vi tar samtidig sikte på å utvide enhetskvoteordningen til denne gruppen. Det vil imidlertid ta en tid før en konsesjonsordning er etablert. Samtidig ser jeg behov for å ha etablert enhetskvoteordning fra 1.1.1999, slik at næringen selv kan ta ut av fiske de eldste og minst hensiktsmessige fartøyene. Det er bl.a. for å skape en slik mulighet, vi i forslaget som er ute på høring har foreslått en vid hjemmel.

Enhetskvoteordningen har etter mitt syn vært hensiktsmessig. Den har redusert antall fartøy innenfor gruppene den omfatter, og har gitt de som har benyttet seg av ordningen et bedre økonomisk grunnlag for å fornye flåten. Svakheten for fellesskapet er at det tar noen år før hele flåtegruppen får nytte av den, men den kommer.

Jeg har ikke til hensikt å innføre enhetskvoteordningen for kystflåten. Til det er reguleringssystemene for lite presise og flåten for sammensatt i størrelse og fiskeriavhengighet. Det er dessuten behov for en ordning som gir hurtig effekt for hele kystgruppen og som kan styres ut fra ulike behov langs kysten. Fiskeridepartementet tar derfor sikte på å etablere kondemneringsordninger i tilknytning til de årlige statsbudsjett som skal ivareta kapasitetshensynet ved fornyinger.

Jeg ønsker velkommen Norges Fiskarlags positive holdning til å utrede spørsmålet om en FoU-avgift for fiskeri- og havbruksnæringa. Jeg forventer at også industrien kommer etter her og ser at en slik avgift kunne frigjøre forsknings-midler til fiskeriforskning som langt overstiger avgiften. En forutsetning for innføring av FOU-avgift er at en kan organisere det slik at det ikke kommer i strid med konkurranseregler vi er forpliktet til å følge etter EØS-avtalen, og på en slik måte at næringa får et inngrep i styringen med bruken av midlene. Lykkes man med dette vil en slik økt forskningsinnsats bli et betydelig pluss for fiskerinæringen.

Fiskeridepartementet vil i løpet av kort tid foreta en første gjennomgang av forutsetningene for en FoU-avgift, og vil deretter utrede detaljene i samarbeid med næringsorganisasjonene.

V

Regjeringen la mandag fram sitt forslag til statsbudsjett for neste år. For Fiskeridepartementet innebærer forslaget en økning på 8,5 %, korrigert for fiskeriavtalen. Økningen har sammenheng med at Regjeringen i et stramt budsjett har prioritert marin forskning og utvikling, distriktspolitikk ved økt satsing på havner og farleder, økt ressurskontroll og dessuten økte bevilgninger på områder som har betydning for utviklingen av næringen

Forskningsbevilgningen økes gjennom en generell satsing på marin forskning. Dette gjøres ved å øke bevilgningen til Norges Forskningsråd med 25 millioner. I tillegg gis det økte bevilgninger til næringsutvikling av marine arter i oppdrett, algegiftskontroll i skjell og programmet for marin bioteknologi.

For å styrke ressurskontrollen økes bevilgningen til Fiskeridirektoratet med nær 12 millioner kroner. Dette skal i hovedsak nyttes til å innføre systemene for satellittovervåking som Norge har avtalefestet med EU og i NEAFC, samt til å etablere en inspektørordning for havfiskeflåten.

Som et ledd i arbeidet med å normalisere betingelsene for hvalfangsten, hvor eksportrestriksjonene kan oppheves, vil Fiskeridepartementet opprette et permanent system for et DNA-register for vågehval. I tillegg økes innsatsen på informasjon om ressursforvaltning, særlig hvalspørsmål, blant annet knyttet opp til arbeidet fram mot neste CITES-møte. Det kan også nevnes at bevilgningene til sosiale tiltak økes med 1 mill. kroner. Samlet økes bevilgningene til de sist nevnte formålene med 7 millioner kroner i budsjettforslaget.

Fiskeridepartementet har avviklet styringen med fornyingen av konsesjonsbelagte fartøy over 34 meter. Dette åpner for en fri fornying innenfor fartøygrupper som har økonomi til fornying uten offentlige tilskudd. Lånerammen for grunnfinans-ieringsordningen til SND er økt fra 500 til 800 millioner kroner. Dette vil være et bidrag til økt fornying blant annet innenfor disse gruppene. Regjeringen foreslår videre å slå sammen ordningene med kontraheringstilskudd og kondemnerings-tilskudd til en ordning for flåtefornyelse og kapasitetstilpasning. Her er det foreslått satt av 60 millioner kroner som vil bli målrettet mot prioriterte grupper, der offentlig tilskudd kan medvirke til å utløse ønsket fornying.

Fiskeridepartementet vil avvente erfaringene fra årets kondemneringsordning før det endelige regelverk og fastsetting av tilskuddssatser blir bestemt. I tillegg er SNDs distriktsrettede investeringstilskuddet over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett økt fra 702 mill kr. til 838 mill. kr. - en økning på 136 mill. kr. i år. Dette gir således betydelig økt bidrag til investeringer i næringen både på land- og flåtesiden.

Endelig økes rammen til fiskerihavner og farleder med 15 millioner kroner. Dette er et av de få områdene i statsbudsjettet hvor investeringer i anlegg er gitt økte rammer. I løpet av neste år vil det være etablert sendere som gir en betydelig bedre dekning av radiosendingene i Barentshavet. Driften vil bli dekket over Fiskeridepartementets budsjett og det er avsatt 1,7 mill. kr. i budsjettet for 1999.

VI

Avslutningsvis vil jeg oppfordre Norges Fiskarlag, alle medlemmer og alle øvrige norske fiskere om å løfte blikket. Se opp, ut og frem og møt de utfordringer og muligheter som næringa har og gir, og gi næringen den reklame den fortjener og på en måte som kan bidra til den rekruttering av ungdom den har behov for. Bruk energien på annet enn å kjempe mot hverandre - om den siste makrellen. Det er viktigere utfordringer næringa står overfor. Der er som jeg har pekt på en økende oppmerksomhet mot næringa, en økende erkjennelse i det norske samfunnet, såvel som i verdenssamfunnet, at fiskeriene baserer seg på en knapp ressurs av stor samfunnsmessig verdi. Fiskerimyndigheter og næringen vil av den grunn ha søkelyset rettet mot oss om vi forvalter disse viktige ressursene ansvarlig. Vi skal ikke bli tatt i å være uansvarlige i vår høsting av havet. Regjeringens mål er gjennom et tålmodig arbeid og vitenskapelig dokumentasjon, å vinne fram med vårt krav om aksept for en bærekraftig beskatning av alle artene i næringskjeden i havet. Vågehvalen er i så henseende vår fremste kampsak.

Skal vi makte utfordringen vi står overfor her, må vi ro i takt.

Jeg sier takk for oppmerksomheten. Jeg ser frem til å høre formannens innledningsforedrag og en god debatt på denne sentrale og omfattende landsmøtesaken.