Fiskeriminister Peter Angelsen

Hovedpunkter i Regjeringens fiskeripolitikk

Fiskeripolitisk konferanse, Svolvær, 28.8.99.

Kjære forsamling,

Siden denne fiskerikonferansen er i Lofoten har jeg lyst til å starte med noe hyggelig biskop Eivind Bergrav skrev om Lofoten for over 60 år siden.

”Det er Lofoten om har skapt Nord-Norge. Lofoten er fellesstrengen i livet her, totalklangen i orkesteret, ledemotivet. Historisk går dette fisket tilbake til tiden før Norge ble Norge. Tradisjonene har holdt seg i meget over tusen år. Lofoten er blitt som et instinkt i folkesjelen. Til Lofoten ser man tilbake og til Lofoten ser man frem. Lofoten er hjertet som pumper blod i alle årer fra Nord-Norges fotblad til dets isse.”

Dette er vakre ord som kan gjøre en lofoting varm om hjertet. Mange vil kanskje si at ”det var en gang”.

Vel var Lofotfisket viktigere for landsdelen for over seksti år siden enn det er i dag, men fiskeriene er fortsatt hovednæringen for Kystnorge, landets nest sørste eksportnæring og således viktig for landets økonomi. Næringens internasjonale arbeidsfelt illustreres best ved at den er matleverandør til ca 160 land. Det ser dessuten ut til at Norge rykker fram til å innta førsteplassen som verdens største fiskeeksporterende nasjon. Fiskeeksporten for i år kan passere 30 mrd. kroner og sammen med innlandsomsetningen vil omsetningen ligge rundt 35 mrd. kroner.

Regjeringens fiskeripolitikk legger til grunn den store samfunnsmessige betydning fiskeriene har både for landet som helhet, men spesielt for de fiskeriavhengie kystsamfunnene. Men fiskerinæringen er sammensatt med ulike forutsetninger og interesser knyttet til ressurser og markeder både i nord-sør aksen og internt i regionene. Det gjør at fiskeripolitikken også må ta i betraktning alle disse ulike interessene og hensynene.

Fiskeripolitikken kan heller ikke bare beskjeftige seg med fordelingen av kvoter mellom grupper og enkeltfartøy, selv om dette synes å være toneangivende i den fiskeripolitiske debatten. Økonomien i fisket er ikke bare avhengig av hvor stort kvantum hvert enkelte fartøy får ta ut av havet, men i like stor grad av hva en oppnår både av pris og stabilitet i markedet. For å oppnå det er en avhengig av at alle ledd i verdikjeden fungerer sammen, samstemt og arbeider mot samme mål. Fiskeripolitikken må derfor utformes ut fra et helhetsperspektiv.

Det er formulert visse felles, samfunnsmessige mål for fiskerinæringen. Det er disse målsettingene vi søker å få realisert gjennom den konkrete utformingen av fiskeripolitikken. Tradisjonelt har målsettingene vært gitt uttrykk som

• bærekraftig bruk av ressursene,
• økt lønnsomhet,
• trygge og gode arbeidsplasser, og
• opprettholdelse av bosettingen.

I Perspektivmeldingen, som ble behandlet av Stortinget i vinter, ble det lagt opp til at disse målene skulle videreføres og videreutvikles. Det heter i meldingen:
(Overhead I)

”Fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskapning skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetning langs kysten.”

Fra myndighetenes side er altså det å legge til rette for en lønnsom fiskerinæring, både et mål i seg selv og et virkemiddel for å realisere andre, mer allmenne målsettinger. Lønnsomhet er en forutsetning for å sikre trygge og stabile arbeidsplasser i norsk fiskerinæring, og fiskerne selv må tjene penger for at fiskerinæringen skal kunne gi sitt bidrag til å opprettholde og utvikle levedyktige lokalsamfunn langs kysten. En rimelig og rettferdig fordeling er derfor et overordnet hensyn i regulering av innsatsen i fiskeriene.

Kystens fiskeressurser gir viktige bidrag til storsamfunnet og næringens viktighet har ikke avtatt inn i oljealderen. Ett av næringens problemer er imidlertid ustabilitet i ressursgrunnlaget. Fangstmulighetene varierer som kjent fra år til år, og svinger i takt med bestandenes størrelse og fiskens tilgjengelighet fra sted til sted. Norsk fiskerinærings særpreg har vært dyktige fiskere, som har evnet å utnytte det fortrinn det har vært å ligge nært opp til disse ressursene, og at den består av fleksible fartøy med stor evne til å utnytte de fangstmuligheter som byr seg, langs kysten og til havs.

Fiskeripolitikken skal sørge for at vi opprettholder dette fortrinnet i konkurransen med andre lands fiskerinæringer og bl.a. gjennom bedre ressursforvaltning gi næringen et stabilere driftsgrunnlag.

Ressursforvaltning

Fiskerinæringa er basert på høsting av en begrenset, men fornybar naturressurs. Det understreker viktigheten av å forvalte ressursene i havet slik at det gir forutsigbarhet og optimal avkastning. Sentralt i dette er en næringskjedebasert beskatningsstrategi, og bestandsforvaltningen må ta utgangspunkt i og omfatte hele bestandens utbredelsesområde.

Det er derfor et hovedpunkt i Regjeringens fiskeripolitikk å arbeide for en forsvarlig og bærekraftig ressursforvaltning, i våre egne farvann og på internasjonalt plan. Ressurforvaltningen er et globalt anliggende, og det er i økende grad det internasjonale samfunn som setter normene både for forvaltningen av ressursene og for havmiljøet generelt. Særlig er det havrettskonvensjonen fra 1982, sammen med FN-avtalen om fiske på det åpne hav fra 1995, og konvensjonen om beskyttelse og bruk av det biologiske mangfoldet fra 1992, som er rammeverket og som setter standardene for hvordan vi i fremtiden skal forvalte havet og ressursene, også i de nasjonale sonene.

Begrepet ”bærekraftig” vil bli utviklet videre gjennom globale standarder og gjennom regionale tilpasninger. Det er i disse prosessene det blir definert hva som i praksis er en bærekraftig ressursforvaltning. Vi får et stadig sterkere fokus på forvaltningen av de levende marine ressursene og på havmiljøet i sin alminnelighet.

Totalt sett er dette utvilsomt positivt for fiskerinasjonen Norge. Det alt vesentlige av våre fiskeressurser er bestander som vi deler med andre land og beskatter sammen med andre lands fiskere. Store deler av disse bestandene vandrer mellom vår og andre lands økonomiske soner, og utenfor sonene. En ansvarlig forvaltning av disse bestandene er av avgjørende betydning også for norske fiskere.

Ukontrollert fiske på slike vandrende bestander i internasjonalt farvann har vært en alvorlig trussel mot de nasjonale og regionale forvaltningsregimene som er etablert. Norge har arbeidet for å motvirke konsekvensene av disse fiskeriene, av prinsipielle årsaker og fordi vi har hatt en klar nasjonal interesse av det. Behovet for å få på plass regionale fiskeriavtaler for Smutthavet og Smutthullet er de konkrete eksemplene i våre nære farvann, der ukontrollert og uregulert internasjonalt fiske har kunnet foregå på viktig norske bestander.

Vi har fått på plass, gjennom en kyststatavtale mellom de fem partene kombinert med en avtale i den nordøstatlantiske fiskeriorganisasjonen NEAFC, et regime som styrer uttaket av norsk vårgytende sild i så vel nasjonale soner som i internasjonalt farvann. Det har kommet på plass en avtale mellom Norge, Russland og Island om det islandske torskefisket i Smutthullet. Og vi arbeider for å få på plass et forvaltningsregime som får det totale fisket etter makrell i Norskehavet og Nordsjøen under kontroll. Drøftinger om kolmulefisket er startet i regi av NEAFC.

Vi er kommet langt i utviklingen av samarbeidet med de land vi har fiskeriavtaler med, og ser det som svært viktig å videreføre arbeidet med å få på plass forvaltningsregimer som tetter både smutthull og smutthav. Dette er den eneste måten vi kan sikre oss mot ukontrollert beskatning i internasjonalt farvann. Utvikling av bedre kontroll med fisket er en kontinuerlig prosess som en del av avtalene. Det kan være grunn til å ha disse perspektivene med seg, når man vurderer innholdet i den enkelte avtale som blir inngått.

Fordeling mellom grupper

På nasjonalt plan er fordeling av ressurser mellom ulike fartøygrupper det hovedvirkemiddelet fiskerimyndighetene har for å skape en levende og lønnsom fiskerinæring. For at ressursfordelingen skal bidra til å oppfylle de mål som er satt for stabilitet for alle grupper, må vi blant annet ha for øye de variasjoner som eksisterer med hensyn til driftsmønstre og driftsbetingelser for de ulike aktørene.

Vi må også ta i betraktning at selv om det har vært en betydelig bedring i lønnsomheten i fiske generelt de siste årene, så er det fortsatt store variasjoner mellom ulike fartøygrupper og geografiske områder. Dersom dette alene skyldes ubalanse i reguleringer og ressursfordelingen, så er det myndighetenes forpliktelse å forsøke å rette på dette.

En rimelig fordeling mellom grupper er i det hele en hovedmålsetting i Regjeringens reguleringspolitikk. Samtidig har en hensynet til stabilitet i kvotefordelingen. Men stabilitet i kvotene er ikke alene om å gi næringen et stabilt økonomisk fundament. Svingningene i markedene kan ofte være mer utslagsgivende, noe jeg vil komme tilbake til.

Flåtefornying

Norge har en differensiert flåte, som er godt tilpasset de havområdene flåten skal høste av. Det er et mål for fiskeripolitikken at variasjonen i flåten skal opprettholdes. Vi skal fortsatt ha en flåte bestående av alt fra en-manns-sjarker til større havgående fartøy.

Fornyelse av flåten er et av de elementene som ble tatt opp i Perspektivmeldingen. Det ble lagt til grunn at det er behov for fornyelse av en aldrende fiskeflåte. Dette gjelder nok også i forhold til de fartøygrupper som er representert i forsamlingen her. Behovet for fornyelse springer ut fra skjerpede krav i forhold til for eksempel kvalitet, sikkerhet, arbeidsmiljø og utnytting av biproduktene.

En sentral utfordring er imidlertid å oppgradere flåten uten at det fører til ytterligere oppbygging av fangstkapasiteten i næringen, og dermed økt press på ressursene.

I Perspektivmeldingen ble det pekt på at en årsak til den lave fornyelsestakten i fiskeflåten kan være for lav egenkapital i forhold til de krav bankene stiller til denne type næringsvirksomhet. Det ble i den forbindelse også pekt på at behovet for egenkapital kan være høyere her enn i andre næringer, dels på grunn av usikkerhetene knyttet til ressursgrunnlaget og dels på grunn av begrensningene når det gjelder hvem som kan eie fiskefartøy.

Med utgangspunkt i at Regjeringen ønsker å stimulere til økt flåtefornying, samtidig som vi ønsker å opprettholde begrensningene med hensyn til eierskap til fiskefartøy, ble det varslet en vurdering av skatte- og finansieringsordninger som kan stimulere til en økning av utskiftingstakten i flåten. Stortinget sluttet seg til dette ved å gjøre følgende vedtak:

”Stortinget ber Regjeringa komme med framlegg om aktuelle skatte- og finansieringsordningar som kan stimulere til ein auka utskiftingstakt i flåten i dei ulike deler av landet.”

Arbeidet med denne vurderingen er i full gang, i en arbeidsgruppe mellom Fiskeridepartementet og Finansdepartementet. Det blir hovedsakelig arbeidet med to ordninger. Den ene går på avsetning av deler av overskuddet til fornying av fartøy, og den andre på utsatt gevinstbeskatning ved salg av fartøy. Det er meningen at aktuelle tiltak skal vurderes i forbindelse med statsbudsjettet for år 2000.

Enhver fiskebåteier vil imidlertid vite at ordnet finansiering bare er halvveis til målet når vi snakker om utskifting av fiskefartøy. Konsesjonsregelverket og deltakerbegrensning stiller i tillegg krav som må oppfylles, og har ofte nok vist seg å være et trangt nåløye å komme gjennom. Det har imidlertid vært et siktemål nå å få utviklet disse reglene dithen at rederiene blir stilt friere i utformingen av sine fartøy, både fordi vi tror at dette vil fremme en tryggere og mer hensiktsmessig fartøyutforming, og fordi dette i prinsippet bør være en sak for det enkelte rederi.

Det er imidlertid fortsatt argumenter for visse begrensninger i utskiftingsreglene:

• Ett forhold er at myndighetene har et ansvar for å opprettholde et regelverk som kan forhindre at summen av investeringene i næringen blir samfunnsøkonomisk uheldig – den overkapasitet som den enkelte reder for så vidt kan betale, er på et overordnet plan både unødvendig og gal bruk av samfunnets ressurser.
• Et annet moment er at det fra myndighetenes side er ønskelig å sikre en viss balanse mellom fartøygrupper, og innad i en gruppe, for å unngå unødig uro omkring kvotefordelingen mellom og innad i fartøygruppene.
• Det er også saklig grunn til å se hen til situasjonen på globalt plan, hvor fiskeflåtens overkapasitet er stor i forhold til det som er nødvendig for å hente de tilgjengelige ressurser opp fra havet. I et slikt perspektiv vil det ikke være akseptabelt at en stor fiskerinasjon som Norge gir opp kontrollen med kapasitetsutviklingen i egen flåte.
• Det er også et moment at man ikke uten videre kan legge til grunn at et fiskefartøy som i dag bygges for et norsk rederi og skal drive fiske under norsk flagg, vil forbli under norsk flagg hele sin levetid. Argumentet om at fartøyet vil drive fiske under et strengt kvoteregime og at det derfor ikke er grunn til å opprettholde størrelsesbegrensende regler, har således begrenset rekkevidde.

Det ligger altså fast at det fortsatt er behov for regler som setter grenser for størrelsen på et nybygg som skal inn i norsk fiske. Fiskerimyndighetene innser imidlertid at det er rom for oppmyking av disse utskiftingsreglene, som i det vesentlige ble utformet på en tid da både reguleringsgraden i norske fiskerier, og den økonomiske situasjonen i fiskerinæringen, var en annen enn i dag.

Oppmyking av disse reglene er også nødvendig for at det skal kunne lages fartøyløsninger som gir mulighet for å ivareta alt råstoffet fra fiske på en bedre måte.

Markedsforvaltning

I Perspektivmeldingen drøftet Regjeringen begreper som markedsperspektiv og verdikjedeperspektiv. (Overhead V) Fremtiden for norsk fiskerinæring ligger i å kunne tilby de produktene som markedet etterspør, til den tiden produktene blir etterspurt. I dette ligger et budskap om at næringen må bli markedsorientert i enda større grad enn hva som har vært tilfelle så langt. Stikkord her vil være kvalitet og markedstilpasning.

Vi har introdusert begrepet ”markedsforvaltning”. Dette handler om å skape rammebetingelser og skjøtte markedene, slik at markeder kan skapes og markedsandeler kan konsolideres og økes. Markedsforvaltning kan deles inn i tre underområder; handelspolitikk, markedsorientering og markedsarbeid.

En forbedring i de handelspolitiske rammebetingelsene som fiskerinæringen er underlagt, kan gi en betydelig økning i sysselsetting og verdiskaping med basis i norske fiskeressurser. Dette vil selvsagt også styrke situasjonen for fiskeflåten. En forbedring av markedsadgangen for fisk blant annet gjennom WTO-regelverket vil kunne bidra til økt eksport og verdiskaping. Regjeringen har derfor gått inn for at de nye WTO-forhandlingene, som skal starte til neste år, skal sette også markedsadgangen for fisk på dagsorden.

Markedsorientering må innebære at alle ledd i næringen lytter til markedenes behov når beslutninger tas, produkter utvikles og eksporten tilrettelegges. Næringen har vist både kreativitet og dyktighet på dette området, noe den økte eksportverdien viser, men det vil nok vise seg lønnsomt om man gjennom hele verdikjeden fokuserer ytterligere på markedsorientert produktutvikling.

Markedsarbeid må gjennomføres for å skape nye markeder for norske fiskeprodukter, og for å konsolidere og om mulig øke etablerte markedsandeler. Eksportutvalget for fisk er en hovedaktør i denne sammenheng. Til syvende og sist er det likevel den enkelte aktørs eget ansvar å skjøtte og bevare sine kunder og markedsandeler, og i den forbindelse er kontakten gjennom hele verdikjeden, ned til den enkelte fiskebåt, av vesentlig betydning.

Økt markedsorientering, kombinert med fokus på kvalitet, vil således være en av fiskerinæringens viktigste utfordringer for fremtiden. Strategier for å oppnå dette vil være avgjørende for lønnsomheten i hele næringen fremover.

Et eksempel her er makrelleksporten til Japan, hvor norske bedrifter og norske fiskere har gjort mye for å tilfredstille japanernes krav til kvalitet. Resultatet har vært høy avkastning, i alle ledd.

Forskning og kompetansebygging

I forlengelsen av dette, er det naturlig å peke på at kravene fra markedene til produktene endres over tid. Produkter og presentasjon må stadig forandres, og dette medfører behov for å utvikle kunnskap på flere områder. Det gjelder teknologi for prosess- og produktutvikling, og for å utnytte de mulighetene som ligger innen marin bioteknologi og bedre ivaretakelse av biprodukter.

Også flåtesiden vil måtte satse på teknologiutvikling og kompetansebygging, for stadig å forbedre lønnsomheten i sin drift.

Dette er også et hovedpunkt i vår fiskeripolitikk. Fiskeridepartementet har på et overordnet nivå trukket opp hovedmålene for den samlede innsatsen innenfor forskning og utvikling, og definert de prioriterte områdene i en forsknings- og utviklingsstrategi. Den ”røde tråd” i strategien er at hele produksjonsprosessen må betraktes som en samlet kjede, fra fisken tas ut av havet til sluttproduktet, hvor en tilstreber så høy verdiskaping som mulig.

Strategien omfatter derfor selvfølgelig også ressursforskning og samfunnsforskning innenfor Fiskeridepartementets ansvarsområde, og vil være retningsgivende for Fiskeridepartementets tildeling av midler til områder og tema fremover.

I dag bidrar næringen selv bare i beskjeden grad til sektorens forsknings- og utviklingsarbeid. Det er behov for å øke forskningsinnsatsen i forhold til dagens nivå, dersom potensialet for økt verdiskaping skal kunne realiseres. Dette gjelder blant annet innenfor direkte næringsrettet forskning, som skal gi resultater i form av nye produkter. Det var derfor positivt at Norges Fiskarlag fikk arbeidet frem et forslag om en FoU-avgift, et forslag som ble tatt opp av Regjeringen i Perspektivmeldingen i form av en samlet FoU-avgift for hele fiskeri- og havbruksnæringen. Dette fikk også tilslutning av Stortinget, og departementet har nå sendt på høring et konkret forslag om å innføre en slik avgift.

I dette høringsforslaget ligger at avgiften skal innkreves på eksportleddet, at avgiftssatsen bør settes slik at det gir i størrelsesorden rundt 75 millioner kroner årlig, noe som tilsvarer i underkant av 3 promille av eksportverdien for fisk og fiskevarer i 1998, og at midlene forvaltes av et styre som representerer de mest sentrale næringsorganisasjonene, inkludert selvsagt Norges Fiskarlag og Fiskeri- og Havbruksnæringens Hovedorganisasjon.

Forskningen må imidlertid settes ut i livet. Overgangsfasen, grensesnittet, mellom forskning og næringsutvikling er derfor en fase som fortjener stor oppmerksomhet. Forskningens resultater skal føres videre frem mot kommersiell utnytting. Fra det offentliges side kan SND gi støtte til utvikling av prototyper, pilot- og demonstrasjonsprosjekt og utviklingsaktiviteter for å prøve ut og innarbeide nye produkt. Fra næringens side er det viktig at det enkelte rederi fortsatt er åpent for å prøve ut ny teknologi og nye ideer innenfor både fangst og fangstbearbeiding.

Når man skal skaffe seg et utkomme ved å høste av begrensede levende ressurser, er det klart at det også ligger et potensiale i å utnytte større deler av det råstoffet som tas ut av havet. Det ligger også et potensiale i å utnytte råstoffet til bedre betalte formål enn det som er tilfelle i dag.

I departementets fiskeripolitiske retningslinjer til SND er det derfor særlig fremhevet at fondet skal prioritere innsats rettet mot større utnyttelse av bi- og avfallsprodukter fra fiskerinæringen. Vi ser det som viktig at SND gjennom sin virkemiddelbruk bidrar til å gjøre fremtidens fiskeflåte bedre i stand til å ta hånd om hele fangsten. Gjennom aktiv satsing på bioteknologi vil vi kunne oppnå en bedre totalutnyttelse av de marine ressursene, og det ligger et stort økonomisk potensiale i kommersialisering av forskningsresultater innen marin bioteknologi.

Utviklingen vil innebære behov for kompetanseheving, og kanskje også en viss holdningsendring, også for flåtesiden. Kravet vil rette seg både mot de som administrerer driften av fartøy og tar beslutninger i den forbindelse, og mot de som faktisk står for fisket. De rederiene som tar denne utfordringen og skaffer seg den nødvendige kompetansen, vil kunne etablere et konkurransefortrinn i forhold til andre.

Avslutning

Regjeringens fiskeripolitikk er langt mer enn fordeling av fastsatt kvote mellom ulike flåtegrupper.

Fiskerinæringen er en viktig distriktsnæring, og betyr mye for å sikre bosetting og sysselsetting i Kyst-Norge. Fiskerinæringa skal imidlertid også være en drivkraft, skape større verdier og i fremtiden bære flere byrder i et nasjonaløkonomisk perspektiv.

Dersom vi skal kunne realisere det potensialet for verdiskaping som ligger i våre fiskeressurser, må vi ha dette helhetlige perspektivet på alt som gjøres i fiskeripolitikken. For at verdier skapt av fiskerinæringen skal være et solid ben å stå på for Norge i fremtiden, må hele verdikjeden fungere best mulig, fra fisken tas ut av havet og til den selges på markeder og i butikker.

Dette må være det perspektiv som styrer de enkeltbeslutninger som skal tas, både av myndighetene og av den enkelte aktør i næringen.

Takk for oppmerksomheten.