Foredrag av statssekretær Johannes Nakken

”Rekruttering til fiskeflåten”

Maritim dag i Ålesund, 4. februar 1999

Norge har eksportert fisk og fiskeprodukter i 1000 år. Mye av tida har disse vært våre viktigste eksportprodukter og de har til tider vært solgt på svært konkurranseutsatte markeder. I år vil eksportverdien av fiskeri- og havbruksnæringa sannsynligvis nærme seg 30 millliarder kroner, og næringa er ei av våre største eksportnæringer. Vi har klart å etablere forvaltningsregimer som gir oss et godt grunnlag for et høyt og varig utbytte fra de tradisjonelle fiskeriene - sjøl om vi må regne med svingninger i ressursgrunnlaget. Etterspørselen og markedet for sjømat vokser og ny kunnskap gjør det mulig å utnytte de marine ressursene på en helt annen måte enn det som gjøres i dag. Norsk fiskerinæring har ei lys framtid og det fins enorme muligheter innenfor næringa.

Fiskeflåten har, og har alltid hatt mange ressurssterke personer. Personer med evner og kunnskap utover det daglige arbeidet i fiskebåten. Tidligere var det færre utdanningsmuligheter for vanlige folk i distriktene. Fiskeryrket var for mange den beste måten å få realisert seg selv. En av de viktigste grunnene til at mange resurssterke personer valgte fiskeryrket var mulighetene for å skaffe seg egen båt. I dag er dette vanskeligere. Allmenningen er stengt, og for de som vil inn er prisen høg. Fiskeflåten må derfor konkurrere på like vilkår med andre næringer om den beste arbeidskrafta. Summen av lønn, arbeidsforhold, komfort og friordninger må være konkurransedyktig med andre næringer. Mange ble fiskere fordi det ikke fantes alternativt levebrød. Selv om konkurransen om arbeidskrafta har hardnet til, ønsker vi i alle fall ikke denne tida tilbake.

Fiskerne har også alltid hatt flinke tillitsvalgte. De har stått i bresjen og bygd opp organisasjonene til det viktige nettverket vi har i dag. Vi ville hverken hatt den Råfiskloven eller Deltakerloven vi har i dag, dersom ikke fiskerne selv hadde dyktige tillitsvalgte til å tale sin sak.

For de som får muligheten til å drive et fiskefartøy er kompetansebehovet minst like stort som for andre selvstendig næringsdrivende. Fiskerne skal i tillegg til å være bedriftsledere også være på havet store deler av året. Det gjør ikke jobben lettere.

Skal vi beholde en fiskereid flåte i framtiden, må vi fortsatt rekruttere resurssterke personer til fiskeflåten.

Skolereformen i 1994 ga alle ungdommer rett til tre års videregående skole. Dette har ført til at hele 96 % av dagens avgangselever fra ungdomsskolen tar videregående utdanning. Bare 4 % går direkte ut i yrkeslivet eller avslutter skolegangen av andre grunner rett etter ungdomsskolen. Dette betyr i praksis at vi har fått etheltnytt rekrutteringsmønster til fiskeflåten etter innføringa av Reform-94.

Det forsterker i tillegg ei utvikling som har skjedd over tid. For å ta videregående utdanning etter ungdomsskolen må mange flytte vekk. Tilknyttinga til arbeidsplassene har blitt svekka og ungdommen identifiserer seg mindre med heimplassen sin. Mange av ungdommene fra fiskerisamfunnene utdanner seg bort fra næringa, og fiskerikommunene tappes for ungdom med lokal tilknytning og høyere utdannelse. Spesialisering av teknologien i fiskerinæringa har gjerne ført til at næringa blir stadig mer lukka og at ungdommen blir ekskludert. Barn og unge får ikke lenger være med på kaia, i båten eller på mærkanten og bli kjent med næringa på en naturlig måte. Derfor er det viktig at skolen også blir en arena for å bli kjent med næringa og det er gjennom skolen de må komme inn i næringa.

Hvordan er så rekrutteringa til utdanning innen fiske og fangst?

Det er vanlig å beregne rekrutteringsbehovet til et yrke ut fra en gjennomsnittlig yrkesaktiv karriere på 30 år. For å opprettholde bemanninga av fiskeflåten må det rekrutteres omtrent 550 nye helårsfiskere fra hvert årskull (dette er beregna ut fra tall fra Fiskeridirektoratet). Sammenligner vi dette med antall plasser på videregående skole i fiske og fangst, jf vedlegg 1, ser vi at det fiskerifaglige tilbudet i den videregående skolen på langt nær klarer å dekke fiskeflåtens behov for rekruttering av ungdom. Men for å få bygge opp et tilstrekkelig tilbud må det først være etterspørsel etter de utdanningsplassene som står ledig i dag.

Den videregående skolen tilbyr VK1 fiske og fangst for de som ønsker å gå inn i fiskeryrket. Tabellen på transparenten viser antallet elever på VKI i fiske og fangst dette skoleåret fordelt på fylker. På landsbasis er det i underkant av 100 elever. Dette antallet har vært noenlunde stabilt de siste årene, men det er faktisk grunn til å bekymre seg for at tilbudet kan bli redusert. Flere klasser har lave elevtall og står i fare for å bli lagt ned dersom søknaden ikke bedres. Dersom utviklinga med lavt søkertall fortsetter i framtida må fiskeflåten rekruttere minst 450 ungdommer fra de 4% som ikke har valgt å gå videregående skole og fra de som har falt ut av annen utdanning. Er det virkelig det vi ønsker?

Fiskerne har alltid hatt tradisjon for å la kunnskapen gå i arv ved intern opplæring ombord på båtene. Det har likevel vært vanlig at fiskerne har hatt samme skolebakgrunn som hovedvekten av den øvrige befolkningen. På 50-tallet var den vanlige grunnutdanningen 7 årig folkeskole, og det var det som var vanlig i praktiske yrker. Over 80% av befolkningen hadde ikke utdanning utover dette. På 70-tallet hadde det store flertallet - omtrent 70 % - 9 årig folkeskole som bakgrunn. Folkeskolen var vanlig skolebakgrunn for folk flest, også for fiskere.

På bakgrunn av dette syns jeg det et paradoks at det store flertallet av dagens ungdom minst har videregående skole som teoretisk bakgrunn før de går ut i arbeid, mens de som går ombord i fiskebåten ikke har det.

Når vi vet at årskullene vil ligge på omtrent 55 000 ungdommer i årene framover, er det opplagt at fiskerinæringa på ingen måte rekrutterer en forholdsmessig andel av de ungdomene som velger videregående skole.

Etter VKI på fiske og fangst kan en ta fagbrev etter opplæring i bedrift. Denne tabellen viser en oversikt over fagbrev og lærekontrakter . Det er fremdeles ganske få som har fagbrev innen fiske og fangst, sjøl om det nok er noen flere per 1998 (vedlegg 2).

I tillegg til den ”vanlige vegen” til fagbrev gjennom videregående skole og lærlingekontrakt, er det mulig å ta fagbrev gjennom den såkalte paragraf 20-ordninga. Denne sikrer personer med erfaring fra fiskerinæringen mulighet til fagbrevutdannelse uten videregående skole. Fiskeindustrien og oppdrettsnæringen kompenserer deler av problemet med manglende rekruttering til fagutdanninga ved at voksne som jobber i næringa tar fagbrev gjennom § 20-ordninga. I fiskeflåten er § 20-ordninga tilnærma fraværende. Derfor skaper rekrutteringsmønsteret absolutt størst bekymring i fiskeflåten.

Det er også et tankekors at det heller ikke er tilstrekkelig rekruttering til høyere fiskerifaglig utdanning. I 1998 er bare 50 % av kapasiteten ved høyere utdanningsinstitusjoner med fiskeriretta tilbud i de tre nordligste fylkene utnytta. For flere av høgskoletilbudene er det ikke søkergrunnlag for opptak hvert år. Situasjonen er sannsynligvis ikke så forskjellig i resten av landet.

Rekruttering er én ting. Det å holde på de rekruttene en får fatt i er noe helt annet. Når ungdom går over i etableringsfasen vil de sette sammen krav til ordnet arbeids- og fritid og inntjening som i andre yrker.

Det blir mer og mer tydelig at rekruttering til næringa ikke lenger er en selvfølge og noe som skjer av seg sjøl. Gode tider på arbeidsmarkedet gjør ikke rekrutteringsarbeidet enklere. Både organisasjonene, forvaltninga og mange av næringsutøverne ser rekruttering som ei av de største utfordringene for næringa framover.

Hva kan gjøres for å bedre rekrutteringa til fiskeflåten?

Ystmarkutvalget, et utvalg nedsatt av Fylkestinget i Troms i 1998 for å vurdere fiskerirelatert grunn-, videregående- og etterutdanning, påpeker at de fiskerifaglige retningene ikke synliggjøres som utdanningsmuligheter i tilstrekkelig grad. Utvalget framhever ei rekke av de rekrutteringstiltakene som har vært forsøkt som positive. Ifølge utvalget fungerer opplæringskontorene for fiskerinæringa på mange måter som lokale koordinatorer for rekrutteringsarbeidet og samarbeider nært med Fiskerinæringens Felles Kompetansestyre, Fiskerinæringens kvinneutvalg, NHO, fiskerirettledere og og andre lokale aktører. Utvalgets konklusjoner er at skole, myndigheter, media, næringsliv, elever og foreldre må ta et større ansvar for å styrke yrkesorienteringa mot fiskeri og havbruk.

Jeg er – på samme måte som utvalget – helt sikker på at rekrutteringsutfordringene i fiskeflåten krever innsats fra alle parter. Vi som myndigheter har et klart ansvar for å legge forhold og rammebetingelser til rette for gode forhold, stabilitet og lønnsomhet i næringa slik at det blir attraktivt å jobbe der. Vi må også sikre at det er et godt og tilstrekkelig utdanningstilbud innen fiske og fangst, og at der er tilbud som passer for næringa både til grunnutdanning og videreutdanning. Når ungdom velger studieretning vektlegger de valgmuligheter og inntjening. Bør vi se på hvordan fiskeriutdanning kan kombineres med andre retninger for å øke valgmulighetene?

Jeg har lyst til å nevne spesielt det arbeidet som gjøres for å styrke samarbeidet mellom skole og næringsliv. Fiskeridepartementet sammen med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og flere andre departement kommer i nærmeste framtid med en brosjyre om entreprenørskap i skolen. Brosjyren gir oversikt over forskjellige typer prosjekt og tiltak, og om ulike former for skole og næringslivssamarbeid. Skolen er pålagt å drive med prosjektarbeid, og her må næringa være på banen og bruke denne muligheten til å få elevene til å arbeide med fiskeritilknytta virksomhet.

Gjennom Fiskerinæringens felles kompetansestyre (FFK) og Fiskerinæringens kvinneutvalg (FKU) og bevilgninger til kvinneretta og kompetansehevende tiltak arbeider Fiskeridepartementet kontinuerlig sammen med næringsorganisasjonene med å styrke kompetanse og rekruttering til næringa.

Myndighetene kan alltid gjøre mer og vi er åpne for innspill og diskusjon om hvordan Fiskeridepartementet bør arbeide videre med rekruttering og kompetanseheving. Det er imidlertid klart at hele ansvaret ikke KAN være myndighetene sitt. Uansett hvilke rammebetingelser myndighetene legger til rette, vil det alltid være enkeltmenneskene som må utnytte mulighetene og omdanne dem til lønnsom næringsvirksomhet. Evne til å tiltrekke seg kompetanse, evne til å nyttiggjøre seg ny teknologi samt evne til omstilling er kritiske faktorer for utvikling av fiskerinæringa i distriktene. Opplæring og rekruttering er med andre ord også næringa sitt eget ansvar, og det er på tide at dere kommer mer på banen!

Fagopplæringa, som er grunnsteinen i dagens fiskeriutdanning, overlater ansvaret for store deler av utdanninga til næringa sjøl! Næringa må gå aktivt inn og ta del i opplæringa – av den tre-årige videregående fagutdanninga foregår ett år av opplæringa i bedrift. Helt konkret betyr dette at det er næringa som må skaffe lærlingeplasser for å kunne gi nok plasser for unge som vil ta videregående skoleutdanning innen fiske og fangst.

Opplæringskontorene, som er næringseid, er viktige brikker i fagopplæringa. De er også et godt redskap for den enkelte bedrift i forhold til å delta i opplæring og kompetansehevning og for å sikre lærlingeplasser. Vi er svært fornøyd med at det nå fins opplæringskontor for fiskerifagene langs hele kysten.

Jeg tror at økt kompetanse i næringa er viktig for å rekruttere unge. Det vil være et positivt signal at også de som er i næringa tar fagbrev og annen formell utdanning. Fiskerinæringens Felles Kompetansestyre har i samarbeid med Natur og Næring fjernundervisning fått utarbeida et fjernundervisningskurs for fiskere som ønsker å ta fagbrev. Fiskerne har imidlertid vist liten interesse for dette tilbudet.

Det er også næringa sjøl som må vite hvilke ressurser studentene er, og må vise at næringa ønsker folk med utdanning. FFK tror at mangelen på normal lønnsdifferensiering mellom fagarbeidere og ufaglærte i fiskeflåten er en av hovedgrunnene for at interessen har vært lav for å ta fagbrev innen fiske og fangst – både for etablerte fiskere og for ungdom som ønsker å jobbe i fiskeflåten. Dette er noe de tillitsvalgte på begge sider i tarifforhandlingene må ta på alvor.

Når vi spør ungdom langs kysten om de har tenkt seg å jobbe i fiskerinæringa, er det svært få som har det. De mener at jobber i fiskerinæringa vil inneholde lite utfordringer, det er kaldt og slitsomt arbeid, usikre arbeidsplasser og det gir liten status. Mytene er sterkt forankra.

Det kanskje viktigste dere som fiskere kan gjøre i rekrutteringsarbeidet er å vise ei mer positiv holdning til eget yrke. Fiskerne må tørre å fortelle når det går bra, for det går ofte bra. Vi kan ikke, som jeg nettopp leste i ei avis, først si at det går an å tjene over ½ million på fiske og på neste utpust presisere at det jo egentlig ikke er så mye fordi det er så hardt og mye arbeid. Fiskeryrket er en utfordrende jobb og det er som oftest godt betalt. Vi må bli flinkere til å profilere næringa som ei interessant næring med mange muligheter.

Alle deler av næringa må være med og spre informasjon om studie- og jobbmulighetene i næringa. Skal vi vinne kampen om ungdommen – og de beste ungdommene – må fiskerinæringa bli tydelig i mediebildet, i skolen og alle de stedene ungdommen er.

Næringa må ta inn over seg at det største ansvaret i rekrutteringssammenheng ligger hos næringa sjøl.

Lagt inn 25. mars 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen