Fiskeriminister Peter Angelsen

Ressurs og regulering. Struktur og kapasitetsspørsmål

Årsmøtet i Nordland Fylkes Fiskarlag, 1. oktober 1999

Dirigent,
årsmøtedelegater,

Det er som alltid en glede å kunne delta i årsmøtet i fiskarlaget her i Nordland. Men i år er jeg klar over at det blir en ekstra utfordring for meg som fiskeriminister. Sak 9 er en viktig side av den totale forvaltningen av fiskeriene. Jeg håper at vi ved behandlingen av denne saken skal være i stand til å skape en felles forståelse av den virkelighet og de utfordringer både næringen og forvaltningen står overfor.

Reguleringsspørsmål – det vil si sammenhengen mellom ressursgrunnlaget, deltagelsen, flåtens fangstevne og reguleringene - er alltid et aktuelt tema på årsmøtene i Nordland. I år er dette selvsagt ekstra aktuelt.

Det tema som er satt opp under denne saken er et kontinuerlig arbeid i fiskeriforvaltningen.

Når det så gjelder forholdet mellom kyst og hav vil jeg si følgende:

Fiskeridepartementet har alt satt i gang arbeid med havdelingsspørsmålet mellom store og små fartøy som drifter med konvensjonelle redskap. Det er en oppfølging av vårt forslag i Perspektivmeldingen, som ble lagt fram for Stortinget i fjor sommer. Vi har dessuten snart ferdig en samlet oversikt over hvordan deltagerrettighetene for flåtegrupper og enkeltfartøy er fordelt. Dette blir et viktig grunnlag i arbeidet med en mer rimelig fordeling av fangstmulighetene allerede fra neste år av.

Norges Fiskarlag har startet et arbeid frem mot landsmøtet i 2001, som går gjennom kvotefordelingsspørsmålet på nytt. I det arbeidet har Fiskeridepartementet signalisert at vi er interessert i en dialog. Dette for å unngå at urealistiske forutsetninger blir lagt til grunn. Og sist men ikke minst har vi i øyeblikket en opphetet debatt om reguleringene i torskefiskeriene, med sterk kritikk rettet spesielt mot reguleringene av hyse- og seifisket for kystflåten.

Jeg skal komme tilbake til de enkelte reguleringene litt senere i foredraget.

Det er ikke uventet at nedgangen i kvantum, i kvotene, for viktige fiskeslag som torsk og hyse skaper misnøye når man nødvendigvis må få et strammere reguleringsopplegg. Men det virker som om de tre gode årene, både kvantumsmessig og inntektsmessig, 1996, 1997 og 1998, har fått næringen til å glemme at det bare noen år tidligere var en adskillig vanskeligere situasjon i torskefiskeriene enn det vi opplever i år.

Jeg synes det er viktig at vi har realitetene klart for oss, og ikke svartmaler og usaklig overdriver situasjonen.

Jeg kommer nå til å vise til en del totaltall og gjennomsnittstall. Jeg er fullstendig klar over at de skjuler det faktum at der kan være enkeltbåter og enkeltfiskere som av ulike årsaker er kommet i en annen og mer ugunstig situasjon. Men det har alltid vært, og vil alltid være slik, at noen er heldige med sitt driftsopplegg mens andre ikke får det til å klaffe helt. Dette skjer uansett hvor gode eller dårlige de generelle rammebetingelsene er.

De økonomiske realitetene viser at vi i 1999 er på vei inn i et nytt rekordår for torskefiskeriene i nord.

(FIGUR 1)

Det vi kan se – og dette er i løpende kroneverdi, så en viss inflasjonsjustering må man ta med i betraktingen – er at fangstverdien økte i torskefiskeriene for fartøy under 28 meter fra vel 1,1 milliard kroner i 1990 til 2,6 milliarder i 1998.

Og allerede i begynnelsen av september i år var fangstverdien nesten 2,2 milliarder – noe som er mer enn den samlede fangstverdi i 1997. Og husk at 1997 var et år der det i realiteten var fritt fiske. Den konvensjonelle gruppen klarte ikke å ta kvotene verken på torsk eller hyse.

Det er forståelig at man kan bli frustrert over å ikke kunne drifte hele året. Men å påstå at futen står på trappa og at man ikke har råd til julegave til ho mor - som det er kommet uttalelser om - klarer jeg ikke å ta på alvor. Det legger heller ikke til rette for en fremadrettet diskusjon.

Ser vi på fangstutviklingen på hyse og torsk for den konvensjonelle gruppen de siste tyve årene, oppdager vi at de siste årenes kvoter og fangster ligger over gjennomsnittet for perioden.

(FIGUR 2)

Torskefangstene på konvensjonelle redskap de siste 5 årene har ligget i gjennomsnitt på 213.000 tonn, mens gjennomsnittet i perioden 1977 til 1994 var vel 180.000 tonn.

Og tilsvarende for hyse har gjennomsnittsfangsten for den konvensjonelle gruppen den siste 5 års perioden vært 40.000 tonn, mens den i perioden 1977 til 1994 var 28.000 tonn.

I de årene hvor kvotene var så høye at kystflåten ikke klarte å ta sin andel, kunne havfiskeflåten og utenlandske fartøy nyte godt av de høye totalkvotene. Dersom de totale uttakene av bestanden disse årene har vært for stor, så har kystflåten betalt dyrt for den friheten man hadde i disse årene, hvor det ikke ble behov for å regulere.

(FIGUR 3)

Med så mange relativt gode år vi har hatt i det siste, med relativt høye kvoter, god tilgjengelighet og i tillegg gode priser, er det lett å glemme tidligere års erfaringer med svart hav og dårlig fiske på store deler av kysten på grunn av overbeskatning.

Reguleringene må nødvendigvis skape forstyrrelser i forhold til et tradisjonelt, helårlig driftsopplegg. Hvis ikke ville det vært unødvendig med reguleringer. Vi regulerer ikke for å regulere. Vi regulerer av hensyn til fiskestammer som står hjelpeløse overfor vår tids fisketeknologi, og som myndighetene har et ansvar for å beskytte. Reguleringene er det eneste tiltak vi har til å sikre at der er driftsgrunnlag også kommende år. Næringen er nødt til å ta dette inn over seg.

Norge er som kyststat avhengig av at inngåtte regulerings- og kvoteavtaler blir fulgt. Derfor kan ikke vi være de som ikke respekterer reguleringene når de er ubekvemme for oss.

La oss så se litt på noen sammenhenger som illustrerer hvorfor det i 1999 og inn i neste årtusen, fortsatt vil være nødvendig med strenge begrensinger i fisket.

Og jeg vil advare mot å tro at bare man omfordeler kvoteandeler fra trål til den konvensjonelle gruppen, så løser man alle problemene, slik man kan få inntrykk av i saksframlegget. De mulighetene vi som reguleringsmyndigheter har er begrenset av loven. Vi kan ikke uten saklig begrunnelse ekskludere noen fra fiske eller redusere rettighetene. Vår oppgave er å fordele knappe ressurser så rettferdig som mulig.

Behovet for reguleringer er et resultat av at den samlede fangstevnen - eller kapasiteten - i torskefiskeriene, er større enn de kvotene vi har til rådighet. Og det er bare å innrømme at kapasiteten i alle deler av flåten er større en det ressursgrunnlaget vi i all fremtid kan forvente å ha, dersom vi kun legger fangstkapasiteten til grunn. Tyngden i reguleringene i årene framover vil derfor avhenge av hvor godt vi lykkes i å tilpasse kapasiteten i takt med den fornyelse som må skje både på sjø og land, og hvor sterkt hensynet til kvaliteten demper fangstintensiteten.

Oppgavene vi som forvaltningsmyndighet står overfor her er krevende. De gjør at vi løpende må vurdere både effekten av de tiltak som finnes, og behovet for nye.

For å løse overkapasitetsproblemene i havfiskeflåten er vi i ferd med å innføre enhetskvoter som en fast ordning. Det gjelder også fartøy over 90 fots lengde som drifter med konvensjonelle redskaper. Dette vil på sikt kunne gi som resultat at disse fartøygruppene gjennom egenfinansierte strukturtiltak vil tilpasse seg til ressursgrunnlaget. Men jeg innser at myndighetene må være åpne for å vurdere økonomiske tiltak dersom enhetskvoter alene ikke har nødvendig effekt.

For kystfiskeflåten og grupper av større fartøy, har vi innført ordning med kondemneringstilskudd. Det gjelder både som tiltak for fiskere som ønsker å kjøpe nytt eller nyere fartøy, og som ren kondemnering.

Men dette er neppe nok. Utfordringen her vil være å finne frem til løsninger innenfor reguleringene som kan gi fartøy i den konvensjonelle gruppen et tilstrekkelig driftsgrunnlag, også i år med lavere totalkvoter enn i perioden 1996 til 1998. Jeg håper at årsmøtet vil være med i en løsningsorientert debatt om disse utfordringene.

Når det gjelder utviklingen i antall fartøy som har deltatt i torskefisket det siste tiåret, så ser vi at vi har hatt en reduksjon fra snaut 10.000 i 1990 til omlag 7.500 i år.

(FIGUR 4)

På den annen side ser vi at fangstverdien pr. fartøy har økt kraftig, fra et gjennomsnitt på 120.000 kroner i 1990 til 335.000 kroner i 1998.

(FIGUR 5)

Her må vi imidlertid ikke se oss blinde på tallene. For bak dette ligger det faktum at gjennomsnittsstørrelsen på fartøyene har økt. De fartøyene som er gått ut av fisket er de minste fartøyene, og all utskifting finner jo sted til større fartøy.

For mens vi ser at antall fartøy i gruppen under 11 meter som deltar i torskefiskeriene nord for 62.graden, er redusert betraktelig fra 1990 til 1999,

(FIGUR 6)

så viser utviklingen i samme perioden at der er en økning i gruppen mellom 11 og 15 meter, en liten nedgang i gruppen mellom 15 og 20 meter, og en økning i gruppen mellom 21 og 28 meter.

(FIGUR 7)

Jeg har med hensikt holdt gruppen over 28 meter utenfor disse sammenligningene. Grunnen er at denne gruppen er blitt regulert separat fra de øvrige konvensjonelle fartøyene de siste årene.

Utviklingen i flåten innebærer at kapitalen som er investert i torskefisket ikke er redusert på samme måte som antall fartøy. Det innebærer også at fangstevnen til disse fartøyene ikke er redusert.

Under ellers like forhold er det nok klart at dagens konvensjonelle fiskeflåte har en fangstkapasitet som er vesentlig høyere enn i 1990. Økt størrelse har blant annet ført til økt mobilitet. Økt redskapsmengde har i tillegg ført til økt fangstevne i forhold til fartøyets størrelse.

Det er nok de minste fartøyene som har hatt den største effektivitetsøkningen de siste årene. Utviklingen fortsetter, og Fiskeridepartementet har ikke i sinne å legge hindringer i veien for at fiskerne fortsatt kan modernisere driften sin, f.eks ved å ta i bruk ny teknologi.

Men dette innebærer at vi må ta inn over oss at ubalansen mellom fangstevnen og fangstmulighetene, altså kvotegrunnlaget, sannsynligvis bare vil øke i årene fremover, dersom de kapasitetstilpassende tiltak som er etablert, ikke har tilfredsstillende effekt.

Det betyr enkelt sagt at det vil være behov for reguleringer også i årene som kommer. Det vil være behov for deltagerreguleringer, og det vil være behov for fangstreguleringer.

------

Jeg har med interesse notert meg at Norges Fiskarlag, så vel som de fleste fylkesfiskarlagene, går i mot opprettelsen av en konsesjonsordning for konvensjonelle fartøy over 28 meter. Blant annet begrunnet i forslaget til endret skattesystem mellom fartøy som har tidsbegrenset deltageradgang og fartøy som er innenfor tidsubegrensede konsesjonsordninger. Denne endrede skatteordningen er ikke kommet etter forslag fra regjeringen, men ved at skattemyndighetene har tatt i bruk en ”sovende” gammel bestemmelse i skattelovgivningen. Den sier at immaterielle goder eller rettigheter ikke kan avskrives. I Skattedirektoratet og fra fylkesskattesjefhold betraktes konsesjoner og fiskerettigheter som slike goder, som således ikke kan avskrives.

Vi i Fiskeridepartementet er ikke enige i det. Jeg har derfor til hensikt å forfølge denne problemstillingen. For jeg ser det ikke hensiktsmessig at skatteregler skal bli et kjernepunkt når sentrale strukturpolitiske spørsmål i fiskeriene skal avgjøres.

På den annen side ser jeg også at Fiskarlaget ønsker at det skal innføres en samlet gruppedeling for fartøy fra 21 meter og opp. Til det vil jeg si at jeg ikke er sikker på hensiktsmessigheten av dette. Blant annet er det et viktig tidsaspekt her. Vi har lovhjemmel for å innføre enhetskvoteordning i gruppen over 28 meter, og jeg anser det viktig å komme i gang med strukturtiltak i denne gruppa. Det kan vi selvsagt gjøre uavhengig av om det innføres en konsesjonsordning eller en tidsbegrenset deltagerregulering. Men innenfor en konsesjonsordning har myndighetene større handlefrihet til å ivareta både kapasitets og regionale hensyn.

Dessuten er grensen på 28 meters lengde, eller 90 fot, en etablert grense både i reguleringer og konsesjoner. Det er behov for å se nærmere på konsekvensene dersom vi endrer den grensen innenfor enkelte deler av reguleringene.

For å kunne la denne type strukturtiltak også omfatte fartøy under 28 meter, må vi ha en lovendring. Stortinget har bedt om en vurdering av dette, og vi vil melde om planene for dette arbeidet i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet på mandag.

Uavhengig av dette er det selvsagt mulig allerede fra neste års regulering å skille fartøyene mellom 21 og 28 meter ut som egen reguleringsgruppe, med eget gruppekvantum for torsk, sei, hyse. Hvis Norges Fiskarlag er beredt til å fremme et forslag om det, vil det selvsagt bli behandlet i Reguleringsrådet og av Fiskeridepartementet før neste års reguleringer fastsettes.

Så la oss se litt på årets reguleringer av torsk, hyse og sei. Og det viktigste med denne gjennomgangen må være å se hvilke erfaringer vi kan trekke som kan legge grunnlaget for en bedre gjennomføring av fisket til neste år.

Reguleringene av torsk nord for 62.

Torskereguleringen har også i år, takket være fortsatt rimelig godt kvotegrunnlag, vært nokså uproblematisk. Men det er klart at en nedgang i kvoten til konvensjonelle redskap fra 267.000 tonn i 1997 til 164.000 tonn i 1999 må få som konsekvens at en del fartøy får begrensinger i fisket, som de har sluppet de siste tre-fire årene. Når det gjaldt graden av overregulering gikk Fiskarlaget inn for en overreguleringsgrad på 50%. Det fikk Reguleringsrådets tilslutning. Fiskeridepartementet valgte imidlertid å redusere overreguleringsgraden til 40%. Utviklingen i fisket så langt i år tyder på at det neppe vil være rom for noe særlig økning av overreguleringsgraden, men dette følger vi nøye og vil eventuelt foreta justeringer senere i høst dersom det er grunnlag for det.

Reguleringene av seifisket nord for 62.

Seikvoten for 1999 er fastsatt til 145.000 tonn, hvorav 137.500 tonn som norsk kvote. Gruppekvantumet til dekning av fisket med konvensjonelle redskap ble satt til 48.413 tonn. Det er en historisk høy andel av seikvoten til konvensjonelle redskap, vel 35%. I perioden 1977 frem til 1997, hvor vi gjorde reguleringen til konvensjonelle om fra å være en avsetning for fritt fiske til å bli en fast gruppekvote, var den konvensjonelle gruppas gjennomsnittlige årsfangst 32.300 tonn. Det utgjorde en andel av den totale seifangsten på 25%. Mens den i reguleringene for 1999 altså var over 48.000 tonn, noe som utgjorde over 35% av norsk totalkvote.

Her foreslo Norges Fiskarlag for 1999 en kvote på 150.000 tonn for norske fiskere, hvorav 32,3 % til den konvensjonelle gruppen, pluss 3.000 tonn i overføring for å dekke notfartøyenes fiske med andre redskap. I alt ble det 34,3% til den konvensjonelle gruppen. Altså stort sett i samsvar med den reguleringen som ble fastsatt.

Norges Fiskarlag foreslo imidlertid en vesentlig høyere overregulering, med maksimalkvoter stigende fra 40 til 155 tonn, mens Reguleringsrådet anbefalte en kvotestige fra 25 til 120 tonn, som også ble fastsatt i reguleringene. Utviklingen i fisket i år har jo vist at selv denne reduserte overreguleringen som ble fastsatt, langt fra har vært tilstrekkelig for å holde fisket i gang hele året.

Det blir derfor nokså meningsløst at Norges Fiskarlag kritiserer at reguleringen etter sei fra 1. september ikke er i samsvar med hva som ble fastsatt ved årets start. Hadde vi fulgt Fiskarlagets forslag til overregulering ville det vært enda mindre sei til disposisjon innenfor totalkvoten, enn det som vi faktisk har i år. Og det må jo være klart at når utviklingen i fisket ikke blir slik som vi forventer, ja så må vi ta hensyn til det og endre reguleringsopplegget ut over året.

På samme måte som vi de siste årene har økt overreguleringsgraden i torskefisket når utviklingen i fisket har gitt rom for det, så må vi også endre reguleringene i seifisket, selv om det innebærer en innskjerping i forhold til opprinnelig forutsatt.

Jeg valgte derfor å foreta en begrenset tildeling av direktekvoter for høstperioden sammen med en høy bifangstprosent. Jeg beklager imidlertid at denne reguleringsendringen kom så sent, men bakgrunnen for det var at vi ventet så lenge som mulig for å få sikre tall som grunnlag for vår vurdering. Vi tar imidlertid kritikken inn over oss, og vil skjerpe oss med hensyn til dette fremover.

Vi har etter møte med Norges Fiskarlag på nytt foretatt en gjennomgang av tallgrunnlaget og laget prognoser på basis av deltagerbegrensingen, og det begrensede direktefisket det er åpnet for i høst. Tallenes tale er dessverre at vi vil få et overfiske av gruppekvoten på mellom 6.000 og 9.000 tonn i år. Det vil altså si at norsk totaluttaket på sei for i år vil bli mellom 143.000 tonn og 147.000 tonn, mens den norske gjennomsnittsfangsten i perioden 1977 og 1998 har vært 130.000 tonn. Det er ikke forsvarlig å øke uttaket ytterligere. Men selv med et slikt begrenset fiske i høst vil det i 1999 bli fanget mer sei enn noen gang med konvensjonelle redskaper.

Reguleringene av hysefisket nord for 62.

Norges Fiskarlag tilrådde at det ikke ble åpnet for direktefiske etter hyse i første halvår, men at det ble gitt en bifangstadgang på 35%. Tilrådningen var videre at direktefisket skulle starte 1. juli med maksimalkvoter fra 50 til 100 tonn, samt at det skulle avsettes 5.000 tonn til fiske etter 1. september, men at det i denne perioden kun skulle være en bifangstadgang på 25%.

I reguleringen som ble fastsatt ble det åpnet for direktefiske fra årsstart med en generell maksimalkvote på 100 tonn, men med en avsetning på 7.000 tonn fra 1. oktober.

Med bakgrunn i den debatt som har vært om hysereguleringene, kan det være interessant å se hvordan situasjonen for høstfisket ville vært med fiskarlagets reguleringsopplegg. Dette er prognoser som har klare usikkerheter, men utfra fangsttallene i år har vi foretatt en analyse av den mest sannsynlige utviklingen ved en slik alternativ regulering.

Konklusjonen er at det ville gjenstått snaut 3.000 tonn av gruppekvota 1. september, noe som ikke ville gitt rom for å holde åpent et direktefiske etter hyse.

Og det estimerte overfisket for den konvensjonelle gruppen ville blitt mellom 4.000 og 5.000 tonn.

Jeg har ingen problemer med å innrømme at vi kunne ha truffet bedre med hensyn til spesielt hysereguleringene, slik at vi kunne opprettholdt et direktefiske utover høsten. Men det er jo dessverre slik at det er lettere å være klok etterpå enn før. Det er vanskelig for oss å beregne intensiteten i fisket. Og når Norges Fiskarlag i stort anlagte pressemeldinger erklærer at hadde vi fulgt deres reguleringsforslag ved årsstart hadde alt vært så mye bedre, så må jeg kommentere dette.

En hovedbegrunnelse for at vi ikke benyttet avkortende stige etter lengde, men lik maksimalkvote for alle størrelsene, var nettopp for at kystflåten skulle ha større fangstmulighet. Den avkorting Norges Fiskarlag foreslo kunne ha ført til at mange kystfiskefartøy nådde sitt kvotetak tidlig i sine viktige sesonger, mens de større fartøyene kunne fiske videre.

Og en påstand som berører dette og som jeg har fått undersøkt, er nettopp den at det er gruppen over 28 meter som i år har gjort et ekstra stort innhugg i hysekvota, og det på bekostning av de mindre fartøyene i den konvensjonelle gruppen.

FIGUR 8

Som tallenes tale viser så er dette ikke riktig. Gruppa over 28 meter økte kraftig sin andel av hysekvota fram til 1996, men siden det har andelen av hysekvota som er blitt fisket av fartøyene over 28 meter gått jevnt ned, fra 39% i 1996 til vel 27% i 1998 og vel 25% til midt i september i år. Denne andelen kan kanskje øke noe frem mot årsslutt.

Dette kan tilskrives at reguleringene har hatt effekt til fordel for kystfiskerne.

Så forklaringen ligger her som for sei og torsk, at når kvotene går ned samtidig som fangstevnen går opp, så får de reguleringene som er nødvendig for å holde totaluttaket innenfor forsvarlige kvoter, som konsekvens, at fritt fiske for alle hele året blir umulig å gjennomføre.

Vi var tidligere inne på blåkveite. Forskeren var inne på at vi tar et rekordkvantum. Kystflåtens fiske her er en positiv andel for denne flåten.

Et annet forhold som oppstår som en konsekvens av reguleringene er omgåelser av reguleringene og kvotejuks. Dersom de illevarslende signalene om utstrakt svindel, med utstrakt utkast, med juks med bryggesedler og så videre er riktige, så er det meget alvorlig og sterkt beklagelig.

Formannen i fiskarlaget og underetegnede har hatt samtaler både om dette forhold og om arbeidet med reguleringene for neste år. Og vi er blitt enige om at Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag skal ha møte allerede i neste uke for å legge en plan for arbeidet med reguleringene for neste år og om hvordan vi kan bedre kontroll og respekt for reguleringene.

Respekten for reguleringene er grunnleggende for at vi skal lykkes i vår forvaltning, og jeg er svært glad for at formannen i fiskarlaget er meget opptatt av det og har det som et viktig tema i sitt innlegg.

Jeg har med interesse lest det saksdokumentet som ligger til grunn for årsmøtets debatt på dette temaet. Det er en rekke viktige problemstillinger som luftes. Jeg vil oppfordre alle her på årsmøtet til i den debatten som skal følge om å legge et perspektiv som går noe lengre utover enn denne høsten. Neste år blir ikke enklere kvotemessig.

Det som er viktig er at vi har den samme forståelse av virkeligheten og den erkjennelse at ressursene i havet er sårbare og at de feilgrep vi gjør nå må vi selv betale for i ettertid. Målet er felles, nemlig å tilrettelegge for et fiske som i størst mulig grad kan gjennomføres på en rasjonell måte, der alle fartøygrupper, alle fartøystørrelser, kan utnytte sine spesielle fortrinn.

Smutthullavtalen er ikke en kvotebytteavtale, men en avtale der Island har akseptert kyststatens ansvar for forvaltning av Barentshavet.

Ser vi tilbake på årene med høge uttak av torsk og hyse, så kan vi i etterpåklokskap stille oss spørsmålet om det var riktig med så høge kvoter, og om det er det vi nå må betale for. Svaret kan synes å være enkelt og et ja. Men det knytter seg en betydelig usikkerhet til det.

Jeg tok allerede høsten 1997 initiativet til et større forskningsprogram med mål å utvikle et bedre verktøy for beregning av størrelsen på torskestammen i Barentshavet. Havforskningsinstituttet har nå fremmet forslag om gjennomføringen av et omfattende prosjekt. Og jeg kan her og nå røpe den budsjetthemmelighet som blir offentliggjort på mandag at dette er gitt plass i Fiskeridepartementets budsjett for neste år.

I tråd med Perspektivmeldingen er vi nå i ferd med å gjennomføre en rekke tiltak, og det dreier seg bl.a. om:

• Innføring av enhetskvoter for den havgående flåten
• Vi har tettet ”smutthullet” som gjorde det mulig å overføre kvoter fra kystfartøy til fartøy over 28 meters lengde
• Det er nedsatt en arbeidsgruppe som skal fremme forslag om grenselinjer for hvor langt ut fra kysten havgående fartøy med konvensjonelle redskap må fiske
• Revisjon av utskiftingsregelverket for konsesjonsbelagte fartøygrupper som legger til rette for modernisering av flåten bl.a. med økt sikkerhet, ivaretakelse av biprodukter m.v.
• Vi er kommet langt i arbeidet med kartlegge fangstgrunnlaget for de enkelte fartøygrupper og fartøy. Noe som vil gi oss et vesentlig bedre grunnlag for reguleringene i framtiden
• Vi har innført kapasitetstilpassende tiltak for kystfiskeflåten og for grupper av den havgående flåten som spesielt trenger tiltak
• Fra neste år vil det bli etablert eget forskningsfond finansiert ved avgift på eksporten som næringen selv skal disponere
• Det legges opp til konsentrasjon av forskningsinnsats som skal skape bedre grunnlag for forvaltningen, økt markedsarbeid, markedstilpasset produktutvikling og mer effektive produksjonslinjer i fiskeindustrien.

Alt dette for å skape større stabilitet og økonomisk vekst i næringen.

Utfordringene er mange og sprer seg over hele feltet fra ressursforvaltning, fangst, foredling og eksport. Utviklingen i hele dette området, som vi kaller for verdikjeden, er viktig for stabilitet og trygge økonomiske kår for den enkelte i næringen, både på sjø og land.

Fiskebruk og dødsliste. – Det er merkelig hvordan en sak kan utvikle seg. Fiskeridepartementet ba ytre etat om en oversikt/rapport over situasjonen. Av 765 fiskebruk vil 79 ikke være i stand til å tilfredsstille kravene. Investeringer for de 765 fiskebrukene i størrelsesorden 2,5 milliarder er ikke mye i forhold til eksport og innenlands omsetning på 35 milliarder. Fiskeridepartementet kan ikke ta beslutninger om at det skal bygges nye 79. Det må de enkelte eiere ta beslutning om.

Det er således ikke bare reguleringene som har betydning, men de er viktige. Ideen om å vurdere en samlekvote for alle bunnfiskartene er vi åpne for. Men det er et komplekst område som nok må ha sin utvikling. Men skyt ikke på naboen, prøv ikke å løse egne problemer gjennom å øke andres. Aksepter at så lenge den norske fiskeflåten kan fiske mer enn det ressursgrunnlaget kan tåle, så er det nødvendig med reguleringer.

Hvordan vi hindrer overfiske uten å hindre den enkelte fisker i en tilfredsstillende yrkesutøvelse, er den utfordringen som står foran oss og må taes alvorlig..

Takk for oppmerksomheten, og så ser jeg spent frem til årsmøteforhandlingene.