Har fiskeri- og havbruksnæringen potensiale til å overta den ledende rollen som oljenæringen hittil har hatt?

Har fiskeri- og havbruksnæringen potensiale til å overta den ledende rollen som oljenæringen hittil har hatt?

Havbrukskonferanse, Bergen 15. februar 2000

Kjære konferansedeltakere.

Innledning

Jeg er nå inne i min 4. arbeidsuke uke som Fiskeriminister, og er glad for at Forskningsrådets havbrukskonferanse i dag gir denne anledningen til å møte mange sentrale aktører med tilknytning til havbruks- og fiskerinæringen, og da særlig fra norske forskningsmiljøer innen havbruk.

Tittelen på mitt foredrag er formulert på en slik måte at det vel med rette kan kalles et ledende spørsmål; Har fiskeri- og havbruksnæringen potensiale til å overta den ledende rollen som oljenæringen hittil har hatt?

For de fleste av dere som er tilhørere gir nok svaret seg selv. Og for å svare enkelt; Ja, det mener også jeg at denne næringen har potensiale til! - Om ikke med alle de spesifikke karakteristika som petroleumsnæringen har hatt og fortsatt har, så er havbruks- og fiskerinæringen trolig det nærmeste vi kommer til en naturressursbasert og kunnskapsbasert næring som i dag gir betydelige inntekter – og som i framtiden vil gi økt verdiskaping til det norske samfunn. Det er imidlertid nødvendig å ta visse forbehold samt å gjøre en del styringsgrep, noe jeg vil komme tilbake til i løpet av dette foredraget.

Framtidsutfordringen

Ved inngangen til et nytt tusenår står Norge ved et veiskille når det gjelder å utmeisle den økonomiske politikken. Det er en realitet at inntekten fra olje- og gassektoren vil begynne å avta i løpet av de neste 20 årene. Vi ser faren for et økende velferdsgap, og da blir spørsmålet: Hva skal vi satse på i framtiden for å kunne opprettholde vår tilvendte levestandard?

Litt forenklet kan vi si at det er overskuddet fra norske eksportnæringer som finansierer vår levestandard og de sosiale goder vi bevilger oss - og som sikrer lav arbeidsledighet, god nasjonaløkonomi og en aktiv distrikts- og regionalpolitikk. For å sikre et konkurransedyktig næringsliv og et konkurransedyktig Norge, må innsatsen konsentreres på områder der vi har særskilte fortrinn. I den siste forskningsmeldingen er fire områder fremhevet: IKT, energi-miljø, medisin-helse og marin sektor.

Og - det er kun innen marin sektor vi har klare komparative fortrinn. Dersom de havbaserte ressurser og muligheter forvaltes på en bærekraftig og økologisk forsvarlig måte, vil Norge få gode inntekter fra fiskeri- og havbruksnæringen i overskuelig tid.

Det marine potensialet

240 milliarder i inntekt basert på de levende ressurser i havet er lansert i en rapport fra vitenskapsmiljøene i Trondheim som et mulig tall i løpet av en 30-års periode. Forskningsrådet har antydet 100 milliarder om 20 år. Om det er realistisk å vente seg en brutto-omsetning på 100, 150 eller 250 milliarder kroner om 30 år vil ikke jeg gi meg ut på å besvare. Men at veksten vil være betydelig, kan vi med sikkerhet slå fast.

I denne sammenheng gis begrepet havbruk en utvidet definisjon. Det inkluderer også tradisjonelt fiskeri, havbeite, marin bioteknologi og utnyttelse av marine biprodukter for å nevne noen. I tillegg til dette har Norge en utstyrsindustri innen fiskeri og havbruk som har potensiale til å eksportere for store verdier. Jeg synes dette viser at bredden innen marin sektor er så stor at vi ikke kan mislykkes dersom vi legger opp til en helhetlig satsing.

Med utgangspunkt i de nevnte vyer gir det seg selv at norsk havbruksnæring i det neste årtusenet skal være en ambisiøs næring, som ikke er redd for å sette seg høye mål.

Når det gjelder de tradisjonelle fiskeriene har jeg tro på en vekst i verdiskapningen også her. Men i motsetning til havbruk kan ikke veksten komme av økte fangstvolum av tradisjonelle arter, men av bedre utnyttelse av de eksisterende ressurser. På lengre sikt vil det dessuten aktuelt å utnytte ressurser på lavere trinn i næringskjeden. Siktemålet for den framtidige ressursforvaltning må være bedre lønnsomhet for utøverne.

Foreliggende rapporter og utredninger tar utgangspunkt i naturgitte muligheter, og tar ikke fullt inn over seg verken markeds- eller samfunnsmessige begrensinger for å realisere det skisserte potensialet. Det er derfor en viktig oppgave for Regjeringen å utvikle en helhetlig politikk som tar hensyn til alle disse utfordringene.

Er vi så i stand til å utløse det marine verdiskapingspotensialet?

Her er det nødvendig å ha klart for seg at dette ikke er noe som kan vedtas. Potensialet må utløses - og framtiden skapes - ved en aktiv og målbevisst innsats av en rekke private aktører, der resultatet bare delvis vil være avhengig av offentlige rammevilkår og virkemidler. Og - for å gjøre det klart med en gang: økt finansiering fra myndighetene og næringen av marin FoU, slik forskningsmiljøene har påpekt, er etter min vurdering en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning for å få det til. Det avgjørende for utviklingen av havbruks- og fiskerinæringen vil være at den i tilstrekkelig grad kan tiltrekke seg:

• kapital,
• gründere eller entrepenører og
• arbeidskraft.

Jeg vil derfor dele resten av foredraget i to deler:

• først gå nærmere inn på noen utviklingstrekk i næringen, dvs. om vi pr. i dag har et næringsliv som har potensiale til å utvikle seg, og
• etterpå drøfte hvordan vi kan utvikle og sikre at myndighetenes rammevilkår er konkurransedyktige.

Om næringens situasjon

Først altså litt om næringen, slik den har utviklet seg og ser ut i dag.

Denne plansjen viser eksportutviklingen for produkter fra den tradisjonelle næringen og fra oppdrett for perioden 1973 til 1999. Når vi vet at godt over 90 % av produktverdien eksporteres, gir denne en god illustrasjon av utviklingen. I og med at det bare i begrenset grad medgår importerte innsatsfaktorer, representerer disse tallene grovt sagt nettoeksport. Unntaket gjelder til en viss grad for oppdrett p.g.a. innførsel av en del av ingrediensene i fiskefôret og i den tradisjonelle næringen de seneste år, der det inngår økende kvanta importert råstoff, særlig fra Russland. Når vi ser oss tilbake, kan vi konstatere at utviklingen de siste 25 år har vært vært positivt, og at det er gjort mye godt arbeid i næringen.

Denne plansjen viser utviklingen i den årlige fiskeristøtten fra 1955 .1999, fra 1964 i henhold til Hovedavtalen mellom Norges Fiskarlag og staten. Vi kan se en markant positiv utvikling i første del av 90-tallet. Denne utviklingen har skjedd i samarbeid med næringen, i og med at det de fleste år er kommet til enighet mellom staten og Fiskarlaget om en avtale. Tilhørere med godt syn vil ha lagt merke til at det siste toppunktet på denne kurven er omkring 1986. På den tid var jeg personlig sekretær for fiskeriminister Reiten i Willoch-regjeringen. Så mange vil nok konstatere at både næringen og næringspolitikerne i løpet av en 15 års periode har gjennomgått en klart positiv utvikling.

Norsk sjømat ble i 1999 eksportert til 150 land. På dette kartet er det farget med rødt alle land som mottar norsk sjømat for mer enn 10 mill. kroner. Norge er i følge FAOs statistikk for 1997 verdens største fiskeeksportør. Dette viser en ekstremt utadvendt næring som har et stort korps med kompetente markedsførere. Og det viser nok også til en viss grad effekten av et samlet Eksportutvalg for fisk, som næringens felles markedsorgan.

ooo-ooo

Selv om inntjeningen for en del sektorer med fordel kunne vært bedre, er det, etter denne raske gjennomgangen av en del utviklingstrekk, min konklusjon at næringen stort sett er i en slik forfatning at den kan utvikle seg videre og ta for seg av verdiskapingspotensialet. Forutsetningen er gode rammevilkår.

Ifølge rektor Torger Reve ved Handelshøyskolen BI, viser tall fra norsk næringsliv at de fleste småbedrifter forblir små og alene. Han understreker i en artikkel nylig at forholdene derfor må legges til rette slik at bedriftene gir hverandre konkurransemesssig drivkraft. De bør få lov til å etablere seg i klynger og skape sterke lokale næringsmiljøer. Jeg mener at Båtsfjord er et godt eksempel på et slikt miljø i norsk fiskerinæring.

Ut fra det verdiskapingspotensialet i havbruks- og fiskerinæringen som er skissert fra ulike miljøer, er det mulig å illustrere en lysende framtid, der forhåpentligvis en rimelig andel av brutto-omsetningen er reell verdiskaping, dvs. det som er igjen til arbeid og kapital når andre kostnader er fratrukket. Som det framgår av denne plansjen, kan vi se for oss en meget god vekst bare ved å videreføre utviklingskurvene for de siste ti årene.

Om konkurransedyktige rammevilkår fra myndighetene

For å utløse dette potensialet er det mange kritiske faktorer som i vårt samfunnssystem i større eller mindre grad er tillagt myndighetene. Utfordringene ligger imidlertid på ulike plan og krever derfor ulik behandling. For eksempel er satsing på FoU et nasjonalt anliggende som vi kan kontrollere selv, mens bedret markedsadgang i høyeste grad er et internasjonalt anliggende som avhenger av samarbeidsviljen til andre land. Hovedpoenget mitt er at vi må ha en helhetlig tilnærming til problemstillingene.

Jeg vil i det følgende fokusere på enkelte faktorer som er viktige for å få utløst det marine potensialet; bedret markedsadgang, marin FoU og andre sentrale rammevilkår. Men aller først vil jeg si litt om interne grep som jeg har gjort i Fiskeridepartementet.

FIDs verdiskapingssekretariat

Når det gjelder å utvikle en helhetlig politikk for å kunne utløse det omfattende potensialet som ligger i havets mangfoldige ressurser, vil det etter mitt skjønn være Fiskeridepartementet som må fylle en rolle som koordinator og tilrettelegger. Dette må selvsagt skje i nært samarbeid med andre departementer, næringslivet og forskningen. Potensialet i marin sektor er relevant for mange andre departementer, og det er avgjørende å få engasjert alle gode krefter.

Som noen av dere er kjent med, er jeg i ferd med å etablere et prosjekt over 4 år i form av et eget sekretariat for verdiskaping Fiskeridepartementet. Sekretariatet blir organisert som et prosjekt, og vil innebære et ekstra fokus knyttet opp mot alt relevant arbeid i departementet. Hovedformålet med prosjektet er å gjøre en ekstraordinær innsats gjennom å drive utredning og å samordne arbeidet med sikte på å utløse verdiskapingspotensialet i marin sektor. Jeg ser behovet for å systematisere tankene om fremtiden, slik at det arbeidet som gjøres i næring, forvaltning og forskning for å fremme verdiskapingen i marin sektor blir optimalisert. Verdiskapingssekretariatet skal koordinere og styrke denne innsatsen. For å sikre den nødvendige forankringen, vil departementet i dette arbeidet selvsagt også ha en omfattende kontaktflate mot aktørene i næringen.

Markedsadgang

Videre vekst i havbruks- og fiskerinæringen forutsetter framtidig vekst i etterspørselen av sjømat. Hvis vi ikke har et marked for produktene, så har vi heller ikke mulighet til å oppnå vekst i næringen i Norge.

Innenfor havbrukssektoren er vekstpotensialet på kort sikt først og fremst begrenset av konsumentene ønsker eller hva markedslandene lar dem få lov til å kjøpe fra Norge med eller uten toll. Dette er i dag situasjonen for laks.

For å kunne utnytte våre komparative fortrinn er vi avhengige av bedret markedsadgang for fisk. Alle tekniske og fiskale begrensninger i internasjonal handel vil hemme muligheter til å utnytte norske komparative fortrinn. Laksesakene med USA og EU har vist oss at de internasjonale rammebetingelser kan få direkte innvirkning for distriktene hvor det drives oppdrett. For Norge som har en lang kystlinje velegnet for oppdrett, er arbeidet med å sikre markedsadgang og bedre de internasjonale rammebetingelsene derfor god nærings- og distriktspolitikk.

Selv om Norge er stor i fiskerisammenheng, er vi et lite land som har begrenset mulighet for å påvirke de internasjonale rammebetingelsene og er mer enn andre avhengig av internasjonal handel. Vi må fortsette arbeidet med å bedre markedsadgangen for fisk i dag gjennom verdens handelsorganisasjon (WTO), gjennom EØS-avtalen og gjennom EFTA-avtalene vi har med tredjeland. Dette er et arbeide som tar tid, men vi må være tålmodige og ikke miste hovedmålsettingen om bedre markedsadgang av syne. Jeg har tro på at den globaliseringsprosessen vi ser i internasjonal handel i dag vil bidra til bedre markedsadgang for norsk havbruks- og fiskerinæring. For Fiskeridepartementet er det en svært viktig oppgave å være en aktiv pådriver for at dette skal skje.

Forskning og utvikling

Dere har akkurat hørt min kollega, forsknings- og utdanningsministeren, fortelle om hvordan regjeringen kan bidra til å utnytte potensialet i marin sektor gjennom forskning og utdanning. Det er opplagt at universiteter, høyskoler og det øvrige utdanningssystemet må omstille seg over tid for å gjøre sin del av oppgaven. Jeg vil derfor begrense min omtale om FoU til det Fiskeridepartementet har ansvaret for.

Gjennom bevilgningene over statsbudsjettet og det nye forskningsfondet, er grunnlaget lagt for økt innsats innenfor marin forskning. Denne våren vil Regjeringen fremme et lovforslag om hjemmel for en forskningsavgift finansiert av fiskeri- og havbruksnæringen. Dette er en avgift som næringen selv har ønsket. Næringen har gjennom egen erfaring sett at forskning nytter, og at dette er en investering med særlig god avkastning. Jeg legger stor vekt på at næringen selv skal ha styringen med midlene under denne ordningen. Det er likevel viktig at det blir utviklet nært samspill med Forskningsrådet og SND, og at næringen gjennom sine egne felles FoU-midler kan bli en mer krevende kunde og partner i forhold til disse to og til forskningsmiljøene.

Fiskeri og havbruk er kunnskapsbaserte næringer, og er derfor avhengig av at det eksisterer tunge marine forskningsmiljøer i Norge for å være konkurransedyktige. Selv om FoU-innsatsen fra næringen selv er relativt lav, viser utviklingen at de næringsdrivende har tilegnet seg ny kunnskap på en bred front. Dette er kunnskap fremkommet gjennom fiskeri- og havbruksforskning, men også kunnskap fra helt andre næringsområder, eksempelvis offshore-industrien. Næringen er dermed avhengige av kompetanse fra mange disipliner, for å kunne implementere ny kunnskap. Dette er nødvendig for å beholde konkurranseevnen.

Forskning og utvikling er viktige faktorer i kompetanseutvikling innen fiskeri og havbruk. Vi vil være med og legge til rette for en god kommunikasjon mellom forskningsinstitusjonene og næringene, og for å implementere resultater fra forskningen i næringene. Fiskeridepartementet vil også være med å prioritere forskningsområder som er viktige problemstillinger for næringene, og formidle næringenes behov til forskningsinstitusjonene.

Effekten av forskningsinnsats for næringsutvikling vil være avhengig av at resultatene kan omsettes til vellykkede kommersialiseringsprosjekter både innenfor etablerte bedrifter og ved at det etableres nye bedrifter basert på nye muligheter.

Andre rammevilkår

For å kunne lykkes er også en rekke andre faktorer viktige.

Det er en forutsetning for utviklingen at infrastrukturen utbygges og tilpasses næringens behov. Dette gjelder først og fremst veisektoren, inkludert bruer og tunneller. Særlig for en næring som baserer seg på salg av et ferskt produkt med begrenset holdbarhet, er det grunnleggende at løsninger innenfor logistikk tilpasses for rask og effektiv transport. Men det gjelder også utbygging av gode fiskerihavner på rett plass. Et annet viktig konkurransefortrinn som vil vitalisere kystnæringene, er et godt utbygd digitalt nett. For havbruks- og fiskerinæringen som er avhengig av effektiv transport og rask kunnskapsspredning er dette ekstra viktig.

Det er også nødvendig med tilgang på tilstrekkelige egnede arealer i kystsonen. Arealplanlegging etter plan- og bygningsloven blir mer og mer vanlig i kystsonen. For at havbruksnæringen skal få tilgang på nødvendige lokaliteter må kommunene gjennom sin arealplanleggingen legge til rette for bruk av kysten. En økt aksept for havbruk som en positiv bruk av kystsonen vil være viktig for den videre utviklingen av næringen, og det kan i framtiden være flere måter å stimulere kommunene på for å oppnå dette.

Næringens arealtilgang kan også komme i konflikt med forskjellige verneinteresser. Denne problemstillingen er behandlet i Stortingsmeldingen om Vern og bruk av kystsonen som i disse dager ligger til behandling i Stortingskomitéen. Regjeringen sitt syn er at havbruksnæringens bruk av kystsonen er en bruk som kan kombineres med flere typer vern. Regjeringen legger opp til at det skal skje en konkret vurdering i det enkelte tilfelle når det gjelder spørsmålet om havbruksvirksomhet skal tillates innenfor et verneområde. Videre skal havbruksnæringen i større grad bli trukket inn i prosessene med verneplaner.

Offentlig risikokapital, bl.a. gjennom SND, vil også være en viktig forutsetning for nyskapningen i næringen. Jeg vil vise til at Senterpartiets leder Odd Roger Enoksen i går gikk ut med et omfattende diskusjonsnotat om distriktspolitikken, og i denne forbindelse også sa seg villig til å vurdere pengebruken gjennom SND. Det er viktig at de som forvalter statens risikokapital har mulighet til å ta risiko som står i rimelig forhold til næringslivets situasjon.

Torger Reve skrev for øvrig nylig følgende i en artikkel: Utviklingen drives sjelden av de gamle og trette kapitaleierne. Heller ikke av staten. Det er de med nye idéer og de med risikovillig kapital som sammen kommer til å skape verdier i kunnskapsøkonomien. Det handler om å se markedsmulighetene og være rask nok til å utnytte dem. Resten drives av markedet. Dette er selvsagt relevante synspunkter å ta med i arbeidet med å videreutvikle ordningene med statlig risikokapital.

Politisk styring har vært og vil fortsatt være nødvendig i naturbaserte næringer. Stikkord i denne forbindelse er bærekraftig ressursforvaltning og hensynet til miljø og helse. Havbruksnæringen produserer mat basert på bruk av havet. Dette medfører at virksomheten kan få konsekvenser for både menneskers og dyrs helse og for det omkringliggende miljø generelt. Regulering og styring av næringen er derfor nødvendig og skjer i dag på flere måter – eksempelvis tetthet, volum, fôr osv. Enkelte av disse reguleringene har også hatt produksjonsregulering som begrunnelse; for å få en balansert vekst i forhold til markedsutviklingen.

Dessuten har myndighetene en viktig oppgave med å sørge for effektiv kontroll. Og kontrollen må skje slik at alle næringsutøverne blir likebehandlet og at det er stor sannsynlighet for å bli kontrollert.

Når det gjelder lov- og regelverket, blir St meld nr 51 (1997-98) fulgt opp gjennom flere revisjons- og forenklingsprosjekter som bl.a. gjelder rammeverket for konsesjonsordningene for fiskeflåten, men det er også en del ting i Fiskeidepartementets arbeid innen havbrukssektoren på kort sikt, som jeg her vil nevne:

Regjeringen vil i april fremme et forslag om endring av oppdrettsloven som vil styrke miljøprofilen. Neste fase vil være en helhetlig revisjon av oppdrettsloven for å utforme et tidsriktig rammeverk for næringen. Dette arbeidet vil skje i tett dialog med næringen og andre aktuelle aktører slik at alle relevante synspunkter blir tatt hensyn til.

Parallelt med dette, arbeider departementet med å utvikle langsiktige nasjonale strategier for havbruksnæringen. Dette er en oppfølging av et vedtak ved Stortingets behandling av St meld nr 51, og det vil særlig bli lagt vekt på å tydeliggjøre sammenhenger mellom næringens adgang til de ulike markedene og de nasjonale rammebetingelsene. Forhold knyttet til miljø, helse og mattrygghet vil i økende grad få betydning både for markedsadgang og fiskeproduktenes mulighet til å konkurrere på internasjonale matvaremarkeder.

Samtidig er vi nå inne i siste fase i prosessen med å få fram en egen lov om havbeite. Den har til hensikt å legge til rette for ny næringsvirksomhet basert på, i første rekke, utsett av hummer og skjell til havbeite. Også denne odelstingsproposisjonen vil bli fremmet av Regjeringen i april, slik at det er mulig for Stortinget å behandle saken før sommeren. På sikt synes det å være et godt potensiale i havbeitevirksomhet som kan gi mer lønnsomme driftsformer enn det som er mulig innenfor rammene av eksisterende lovverk. Det vil bli lagt opp til en forsiktig utvikling av næringen, slik at vi underveis får kunnskap om de miljømessige konsekvensene av slik næringsvirksomhet.

Felles for disse lovene og tiltakene er at Fiskeridepartementet ønsker å legge til rette for lønnsom marin næringsvirksomhet i kyst-Norge basert på bærekraftige prinsipper.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg uttrykke et håp om at vi alle i havbruks- og fiskerinæringen - enten det er som næringsutøver, forvalter, forsker eller politiker - kan sette oss ambisiøse mål for den framtidige utviklingen av næringen. Og samarbeide for å oppnå disse mål i fellesskap. Til det trenger vi entusiasme og pågangsmot, og ikke minst kompetanse og kunnskap på en rekke nye felt. Underveis må vi ikke glemme at markedet er fundamentet for utvikling av en differensiert og mangfoldig havbruks- og fiskerinæring og det vil være de som ser mulighetene i markedene som vil ha de beste forutsetninger for å lykkes.

Takk for oppmerksomheten!