Foreldrefradrag/ bil - privat bruk/ Folketrygdloven § 23-2 åttende ledd

Finansdeparetementet har i brev av 4. november 1998 til Skattedirektoratet bl a uttalt:

"4 Foreldrefradrag

4.1 Ikke krav om økonomisk forsørgelse

Ved lovendring av 4. juli 1991 ble skatteloven § 44 sjette ledd omredigert. Det medførte at kravet om at ektefellene måtte forsørge barnet for å få foreldrefradrag, ble erstattet med at barnet måtte være hjemmeværende. Av Ot prp nr 42 1990-91 s 4 fremgår det at hensikten med endringen var å presisere at forsørgelse av barn som ikke var hjemmeværende, f eks på grunn av opphold på institusjon, ikke skulle gi rett til foreldrefradrag. Bakgrunnen var at i slike tilfeller vil ikke utgiftene til forsørgelse ha tilstrekkelig tilknytning til inntektservervet. Begrepet hjemmeværende er altså ment å være snevrere enn begrepet forsørge. Det er derfor ikke grunnlag for å videreføre et selvstendig krav til forsørgelse i tillegg til at barnet må være hjemmeværende. Foreldrefradrag gis også for hjemmeværende barn som f eks på grunn av arv fra besteforeldre er blitt økonomisk selvforsørgende. Utfra alderskravet (under 12 år) vil det imidlertid ligge en forsikring om omsorg i og med kravet til at barnet er hjemmeværende. I lys av skatteloven § 75 annet ledd annet punktum første alternativ (barn under 18 år) bør også § 44 syvende ledd forstås på samme måte.

4.2 Krav om hjemmeværende barn

Departementet antar at barn som befinner seg utenfor foreldrehjemmet over seks måneder, som hovedregel ikke kan anses for å være hjemmeværende. Løsningen bør være den samme som er lagt til grunn for hvor barnet skal registreres som bosatt i folkeregisteret ved opphold i institusjon, jf folkeregisterforskriften § 2 nr 8 tredje ledd.

Det kan reises spørsmål ved om skatteloven § 44 sjette ledd siste punktum, slik den lyder fra og med inntektsåret 1998, også gjelder for barn som ikke er hjemmeværende. Departementet legger til grunn at bestemmelsen bare er et unntak fra alderskravet, og at bestemmelsen derfor kun gjelder for barn som er hjemmeværende.

Skatteloven § 44 sjette ledd siste punktum gir ikke klart uttrykk for om det finnes noen øvre aldersgrense for hvem som kan være barn etter bestemmelsen. Departementets oppfatning er at det ikke skal innfortolkes noen slik øvre aldersgrense. Også legitimerte utgifter til pass og stell av voksne hjemmeværende barn vil derfor kvalifisere til foreldrefradrag, når vilkåret om særskilt behov for omsorg og pleie på grunn av handicap e l er oppfylt. Her vil det dreie om et omfattende omsorgsbehov basert på at det voksne barnet ikke har vanlige voksen evner.

4.3 Maksimumsbeløpet

Maksimumsbeløpet fastsettes av Stortinget og knytter seg til antall barn jf skattevedtaket for 1998 § 8-4. For inntektsåret 1998 er imidlertid beløpet likt uavhengig av om skattyter har to eller flere barn.
Maksimumsbeløpet er felles for ektefeller, og for samboere med felles barn, jf skatteloven § 44 sjette ledd tredje punktum. Det betyr at to samboere med hvert sitt særkullsbarn får hvert sitt maksimumsbeløp, se nærmere om samboere med særkullsbarn og med både særkullsbarn og fellesbarn i pkt 4.4. Ektefeller må derimot dele på maksimumsbeløpet selv om de har hvert sitt særkullsbarn og ikke bor sammen. Enslige foreldre får i utgangspunktet ikke sine maksimumsbeløp begrenset. Dersom de har delt omsorg, blir imidlertid maksimumsbeløpet felles, se nedenfor.

Delt omsorg
Dersom to foreldre lever atskilt og lignes hver for seg, og barnet deres bor like mye hos hver av foreldrene, er det i likningspraksis lagt til grunn at hver av foreldrene får foreldrefradrag annet hvert år jf Lignings-ABC 1997 s 323. Dette bør videreføres og kunne med fordel ha fremgått også av kapittelet om foreldrefradrag i Lignings-ABC'en. Ett og samme barn kan ikke begrunne to foreldrefradrag samme år, selv om barnet skiftes på å være hjemmeværende hos hver av sine to fraskilte foreldre etter tur.

I de tilfeller hvor foreldrene ikke har delt omsorgen for barnet likt, går likningspraksis ut på at den som har hatt størsteparten av den daglige omsorgen får foreldrefradraget hvert år. Også denne løsningen bør videreføres, idet den i praksis vil være sammenfattet med at fradraget gis den av foreldrene som barnet er mest hjemmeværende hos i året.

Ekteskapet oppløses i løpet av inntektsåret
Dersom ekteskapet oppløses i løpet av inntektsåret, skal de tidligere ektefellene lignes hver for seg. Foreldrefradraget kan kreves av den av foreldrene som har overtatt omsorgen for felles barn, ved delt omsorg gjelder løsningen ovenfor.

Dersom et ekteskap oppløses i inntektsåret, og den ene ektefellen overtar omsorgen for barna, vil maksimumsbeløpet ikke påvirkes. Dersom de tidligere ektefellene derimot overtar omsorgen for hvert sitt barn, vil maksimumsbeløpet totalt sett øke. Det er spørsmål om man skal beregne maksimumsbeløpet ut i fra når på året ekteskapet opphørte, eller om maksimumsbeløpet for enslige skal legges til grunn for hele året. Sistnevnte løsning er rettsteknisk enkel og synes lagt til grunn i praksis jf Lignings-ABC 1997 s 387 og s 391. Departementet mener derfor den fortsatt bør legges til grunn.

Ekteskap inngått etter 1. november året forut for inntektsåret
Inngås ekteskap etter 1. november året forut for inntektsåret lignes ektefellene hver for seg. Dersom ekteskapet er inngått før inntektsåret, får skatteloven § 44 sjette ledd anvendelse som for andre ektefeller. Det får ingen materiellrettslig betydning at ektefellene lignes hver for seg.

Hvis ekteskapet derimot inngås i inntektsåret, kan det få betydning for beregningen av maksimumsbeløpet. Det skjer dersom ektefellene før ekteskapet hadde krav på hvert sitt maksimumsbeløp, mens de under ekteskapet må dele et maksimumsbeløp. Det vil være tilfellet dersom ektefellene før ekteskapet hadde hvert sitt særkullsbarn. Foreldrene vil da ha krav på fradrag for forskjellig maksimumsbeløp før og etter ekteskapet ble inngått. Løsningen bør også her være at det gunstigste alternativ for skattyter legges til grunn for hele året jf Lignings-ABC 1997 s 391 (og s 324).

4.4 Samboere med særkullsbarn

For ektefeller gjør skatteloven § 44 sjette ledd tredje punktum ikke forskjell på felles barn og særkullsbarn. Maksimumsbeløpet er derfor felles for ektefeller uavhengig av om de har felles barn eller særkullsbarn. Dette er annerledes for samboere. Maksimumsbeløpet er da felles for samboere med felles barn . Dersom et samboerpar har hvert sitt særkullsbarn, vil de imidlertid ha krav på hvert sitt maksimumsbeløp.

Dersom et samboerpar har både felles barn og særkullsbarn, blir løsningen mer usikker. Det er uklart ut i fra ordlyden om begrensningen er felles også for særkullsbarna eller kun for fellesbarna. Reelle hensyn kan tilsi at begrensningen også skal gjelde for særkullsbarna. Det vil føre til at samboere og ektefeller i større grad likebehandles skattemessig. Denne løsningen er også overensstemmende med rettstilstanden før lovendringen av 5 desember 1997 jf skatteloven § 44 syvende ledd, Utv 1983 s 30 og Lignings-ABC 1997 s 321. En annen løsning vil dessuten medføre uklarhet angående hvordan maksimumsbeløpet for særkullsbarna skal beregnes. Departementet mener derfor at maksimumsbeløpet skal være felles også for særkullsbarna til samboere som har felles barn.

Ektefeller, og samboere med felles barn, kan bestemme hvilken inntekt utgiftene til barnepass skal komme til fradrag i. En skattyter hvis samboer har særkullsbarn, uten at paret har felles barn, kan ikke trekke fra utgiftene til barnepass i sin inntekt.

Det finnes ikke noen bestemmelse som fastsetter at meldepliktige samboere skal likestilles med ektefeller når det gjelder foreldrefradrag. Skatteloven §§ 16 tolvte ledd og 77 nr 6 gjelder ikke foreldrefradrag. Meldepliktige og ikke-meldepliktige samboere skal derfor likestilles ved anvendelsen av skatteloven § 44 sjette ledd. Denne lovforståelsen synes imidlertid ikke å være lagt til grunn i Lignings-ABC 1997 s 385-389 jf s 277.

4.5 Foreldrefradrag og kontantstøtte til småbarnsforeldre

Som det fremgår av Ot prp nr 1 1998-99 kapittel 14 er det ikke lagt opp til at skattefri kontantstøtte skal begrense retten til foreldrefradrag. Departementet har lagt til grunn at det ikke er nødvendig med særskilt lovendring. Den tidligere praksis om at skattefri stønad til barnetilsyn, jf folketrygdloven § 15-11, ikke gir rett til foreldrefradrag så langt den dekker de faktiske utgifter til barnepass, forutsettes opprettholdt.

7 Bil - privat bruk

Etter departementets syn skal fordelsbeskatning etter skatteloven § 42 c også skje i de tilfeller der arbeidsgiveren leier en bil og fremleier denne til arbeidstakere og selv om arbeidstakerne dekker alle kostnader som påløper ved bilholdet.

8 Folketrygdloven § 23-2 åttende ledd

Bestemmelsen i folketrygdloven § 23-2 åttende ledd har sin forløper i den tidligere folketrygdlov § 16-3 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen var det unntak fra plikten til å svare arbeidsgiveravgift av godtgjørelse til utenlands statsborger for arbeid utført i utlandet (med mindre vedkommende var bosatt i Norge eller ansatt på norsk skip i utenriksfart). Etter ordlyden i denne bestemmelsen var også frilanser og styremedlem omfattet av fritaket. Av forarbeidene til den nye folketrygdloven fremgår at det var et siktemål i det vesentligste å videreføre de tidligere reglene i § 16-3 fjerde ledd. Det er intet i forarbeidene som peker i retning av at en ønsket en innskrenkning i den personkrets som omfattes av fritaket. Dette tilsier at bestemmelsen skal tolkes slik at også frilansere og styremedlemmer omfattes av fritaket for å svare arbeidsgiveravgift i samsvar med folketrygdloven § 23-2 åttende ledd."