Særfradrag for store sykdomsutgifter - folketrygdens hjelpestønad

Finansdepartementet har i et brev av 16. oktober 1998 til Skattedirektoratet uttalt:

" Sakens spørsmål er i hvilken grad særfradraget etter skatteloven § 77 nr 4 første ledd skal reduseres med mottatt hjelpestønad.

Skatteloven § 77 nr 4 bestemmer at det kan innrømmes særfradrag i inntekten når skattyteren i inntektsåret har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller annen varig svakhet som han, eller en person han forsørger, lider av. De utgiftene som etter denne bestemmelsen danner grunnlaget for særfradraget, kalles for korthets skyld heretter for sykdomsutgifter.

Særfradrag for store sykdomsutgifter etter skatteloven § 77 nr 4 gis bare for utgifter som den syke eller forsørgeren selv må bære gjennom sin egen, private økonomi. Utgifter som bæres av det offentlige, enten direkte eller gjennom stønad som tar sikte på slik utgiftsdekning, kvalifiserer ikke til særfradrag. Stønader som tar sikte på utgiftsdekning, kommer derfor til fradrag i grunnlaget for særfradraget.

Det er etter dette på det rene at for eksempel mottatt grunnstønad etter folketrygdloven § 6-3 trekkes fra i de drifts- og innkjøpsutgifter som den er gitt til å dekke, når særfradrag for store sykdomsutgifter skal fastsettes.

Hjelpestønad ytes til den som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, har behov for særskilt tilsyn og pleie, jf folketrygdloven § 6-4.

Utgifter til tilsyn og pleie som følge av sykdom inngår i utgangspunktet i grunnlaget for særfradrag for store sykdomsutgifter. De ovennevnte synspunktet fører imidlertid til at utgiftene til tilsyn og pleie kun gir grunnlag for særfradrag for stor sykdomsutgifter i den grad de overstiger mottatt hjelpestønad. Hjelpestønaden skal derfor komme til fradrag i utgifter til tilsyn og pleie ved fastsettelsen av grunnlaget for særfradrag for høye sykdomsutgifter.

Det blir videre et spørsmål om mottatt hjelpestønad skal komme til fradrag i andre utgifter enn utgifter til tilsyn og pleie ved fastsettelsen av grunnlaget for særfradrag for store sykdomsutgifter. Slike andre utgifter kan for eksempel være transportutgifter, ekstrainnkjøp og fordyrelser i den daglige tilværelse. Spørsmålet vil være aktuelt i de tilfellene der mottakeren av hjelpestønad ikke har utgifter til tilsyn og pleie som er så store som hjelpestønaden. Dette kan for eksempel skyldes at mottakeren av hjelpestønad pleies av en nærstående.

Hjelpestønaden ytes som nevnt på grunnlag av den trygdete sitt behov for tilsyn og pleie. Det er således ikke forutsatt at hjelpestønaden skal brukes til å dekke andre utgifter ved sykdommen enn eventuelle utgifter til tilsyn og pleie. I de tilfellene der hjelpestønaden ikke brukes til å dekke utgifter til tilsyn og pleie, kan den derfor ikke sies å være forutsatt brukt til noen bestemte utgifter knyttet til sykdommen. Den har da mer et preg av en stønad til mottakers og hans families totale økonomi, ikke minst i situasjoner med ulønnet pleie fra en nærstående. Hjelpestønaden skal derfor ikke komme til fradrag i andre utgifter enn utgifter til tilsyn og pleie ved fastsettelsen av grunnlaget for særfradrag for høye sykdomsutgifter. Dette bør praktiseres fra og med inntektsåret 1998."