Beskatning av utenlandske artister med underleverandører

Finansdepartementet har i brev av 30. november 1998 til Skattedirektoratet bl a uttalt:

"I dette brevet gis det en omtale av skattegrunnlaget etter lov av 13. desember 1996 nr 87 om skatt på honorar til utenlandske artister mv ( artistskatteloven).

2. Artistskatteloven opererer med et eget inntektsbegrep. Det står på egne ben i forhold til både begrepet "alminnelige inntekt" og "personinntekt" i den alminnelig skatteloven. Artistskattelovens inntektsbegrep er i utgangspunktet et bruttoinntektsbegrep, jf lovens § 1 første ledd og § 3 første ledd. Unntak fra dette framgår uttømmende av § 3 andre ledd.

Det følger av artistskatteloven § 1 første ledd at skattegrunnlaget omfatter bruttoinntekter til utenlandsk artist eller foretak. Skattegrunnlaget er således ikke begrenset til inntekter som direkte tilfaller artisten, men kan i tillegg bestå av inntekter som tilfaller et foretak som ellers ikke er skattepliktig her.

For den nærmere avgrensing av skattegrunnlaget må en se hen til lovens øvrige bestemmelser, forskrift av 17. desember 1997 til utfylling og gjennomføring av reglene i lov om skatt på honorarer til utenlandske artister mv (forskriften) og forarbeidene. I den grad artistskatteloven ikke gir grunnlag for egne løsninger, må den utfylles av de alminnelige skatterettslige prinsipper, deriblant prinsippene om innvinning og tilordning.

For at inntekt skal regnes for å være "til utenlandsk artist eller foretak", må den i tråd med lovens ordlyd og alminnelig skatterettslige synspunkter være innvunnet av artisten eller foretaket, slik at den skal tilordnes artisten eller foretaket.

3. Departementet har nå revurdert sin uttalelse av 24. mars 1998 til Sentralskattekontoret for utenlandssaker, for så vidt gjelder vederlag til underleverandør engasjert av arrangør. Med underleverandør på dette område siktes særlig til produksjonsteknisk tjenesteyting som ledd i artistens opptreden i Norge. Det siktes her ikke til artistisk tjenesteyting, f eks utenlandske dansere, kor eller orkester som deltar i en sangartists opptreden, slik at tjenesteyteren selv (foretak eller person) skal artistbeskattes for sitt bruttovederlag.

Når det gjelder underleverandør engasjert av artisten selv, er det ingen tvil om at artisten skal bruttobeskattes for hele sitt honorar, uten fradrag for vederlaget til underleverandøren. Dette gjelder uansett om underleverandøren er et vanlig norsk foretak som skatter her av sitt overskudd, eller om det er et utenlandsk foretak som skatter av sitt overskudd i hjemlandet. Med det bruttoskattepreg og lave skattenivå som artistskatteordningen har, må det forutsettes at beskatning kan skje i flere ledd, uten samordning eller annen beskyttelse mot økonomisk dobbeltbeskatning.

Når artisten engasjerer arrangør til den praktiske tilrettelegging og gjennomføring av sin opptreden i Norge, er det like klart at artistens skatteplikt bare gjelder eget honorar (fra arrangøren). Arrangørens del av inntektene fra artistens opptreden, regnes bare som arrangørens. Dette gjelder også om arrangøren gjennom sine ansatte utfører det praktiske arbeid med artistforestillingen, herunder sceneproduksjonen. En aksepterer her at artistbeskatningen begrenser seg til artistens eget honorar, og at skattlegging av arrangørens overskudd følger de vanlige regler for inntektsbeskatning. Regelmessig arrangørvirksomhet i Norge vil normalt lede til ordinær skatteplikt i Norge for slik virksomhet. I tilfeller der arrangørforetaket enten eies av artisten og er en del av dennes samlede artistvirksomhet, eller på annen måte går inn under foretaksregelen i artistskatteloven § 1 første ledd, vil også foretaket kunne artistbeskattes.

4. Det vanskelige punktet har dreiet seg om tilfeller der artisten har en norsk arrangør som engasjerer underleverandør. Det er da en del av arrangørens samlede inntekt av artistoppdraget som medgår til betaling av underleverandøren. Utgangspunktet vil her være det samme som for andre arrangørløsninger, nemlig at samlet arrangørinntekt holdes utenfor skattegrunnlaget for artisten, også om arrangøren lar en del av vederlaget gå videre til innkjøp av tjenester fra andre. Dette gjelder selv om artistens honorar (bruttoinntekt) blir lavere når det er arrangøren som engasjerer underleverandører, enn når det er artisten selv som gjør det.

I utgangspunktet aksepterer en således at området for artistbeskatningen påvirkes av hvem som engasjerer en underleverandør. Problemet ved dette er at en del underleverandører i realiteten ønskes og eventuelt medbringes av artisten. Dette kan være en forutsetning for dennes virksomhet og dermed et sentralt tema i forhandlinger med arrangøren om arrangørkontrakten. At det så er arrangøren og ikke artisten som til slutt står for å engasjere slike underleverandører, kan således være av mer formell og kontraktsteknisk art. Det kan endog dreie seg om skatteplanlegging når pakkeløsningen mellom artist og arrangør innebærer at arrangøren engasjerer den underleverandør som artisten vil ha med et omforent honorar mv. En slik medbragt underleverandør kan ofte stå artisten nær, f eks være et utenlandsk selskap eiet av artisten.

Tilfeller av skjev vederlagsfordeling (transfer pricing) i et interessefellesskap kan i og for seg angripes på dette grunnlag, jf skatteloven § 54 første ledd. Men det løser ikke det grunnleggende problem med at formelle avtaleløsninger kan påvirke omfanget av artistbeskatningen i Norge på en uheldig måte. Vederlaget til underleverandøren kan være markedsbasert selv om det er høyt, og det kan være vanskelig for ligingsmyndighetene å finne den markedspris som vederlaget i tilfelle skal sammenlignes mot etter skatteloven § 54 første ledd. Med utgangspunkt i at artisten skal artistbeskattes for sin reelle bruttoinntekt av opptredenen i Norge, uten fradrag for kostnader til reelt egen produksjonsinnsats, må det stilles opp et visst avvik fra utgangspunktet om at artisten bare artistbeskattes av sitt eget nominelle honorar i slike tilfeller.

Departementet antar at vederlag til underleverandør som kontraktsmessig er engasjert av arrangøren i Norge, må anses som en del av artistens skattepliktige bruttoinntekt i tilfeller hvor arrangøren må anses bundet til å velge den bestemte underleverandør. Slik bundethet kan utledes enten av uttrykkelig bestemmelse i kontrakten mellom artist og arrangør, eller av opplysninger om tilsvarende forståelse mellom partene, eller av at den bestemte underleverandør er så integrert i artistens eget forestillingsprogram at arrangøren ikke har noe valg ved engasjeringen. Interessefellesskap mellom artist og underleverandør vil være et moment i den samlede vurdering av om arrangøren har en binding som nevnt.

I prinsippet gjelder dette også om underleverandøren er norsk, idet norsk skatteplikt for dennes overskudd ikke er noen fritaksgrunn for artistbeskatning også av den bruttoinntekt som medgår til å danne dette overskudd. Men tilfeller av binding som nevnt i forhold til norsk underleverandør vil være mindre praktisk. Norske underleveranser utenfor selve produksjonen av det artistiske arrangement, f eks transporttjenester bestilt og betalt av arrangøren, vil det ikke være aktuelt å tillegge artistens skattegrunnlag.

5. Dersom underleveransen fra et utenlandsk foretak går inn på det artistiske område, kan som nevnt foretaket selv artistbeskattes for det vederlaget det mottar. Spørsmålet om å gjøre tillegg til hovedartistens eget skattegrunnlag blir da ikke aktuelt. Grensedragningen mellom artistisk underleveranse og mer produksjonsteknisk underleveranse må trekkes skjønnsmessig, der funksjon og utdanningsbakgrunn for det personale som underleverandøren opererer med, vil være av særlig betydning."