Skatteloven § 60 annet ledd - vurdering av om utestående krav på agentprovisjon kan regnes som kundefordring

Finansdepartementet har i brev av 6. januar 1999 til Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon uttalt:

"Ved beregning av personinntekt etter skatteloven § 60 skal det bl a gjøres fradrag fra en beregnet kapitalavkastning. Hvilke eiendeler som inngår i kapitalavkastningsgrunnlaget er regulert i skatteloven § 60 annet ledd. Det er to hovedvilkår som må være oppfylt for at en eiendel skal inngå i grunnlaget. For det første må den aktuelle eiendel ha virket i virksomheten og for det andre må eiendelen falle inn under en av kategoriene i bokstav a til d. Begge vilkår må være oppfylt.

1. Spørsmålet om utestående krav på agentprovisjoner omfattes av begrepet kundefordring.

Av Ot prp 35 (1990-91) s 364 fremgår at det med kundefordringer siktes til fordringer oppstått som vederlag for varer eller utførte tjenester i virksomheten. I forholdet mellom hovedmann og agent blir det et spørsmål om agentprovisjonen kan betraktes som betaling for en (formidlings)tjeneste.

Kundefordringer og agentprovisjoner inngår sentralt i den enkelte næringsdrivendes inntektsgrunnlag. Utestående krav på agentprovisjoner skiller seg imidlertid fra kundefordringen ved at de er betaling for en tjeneste som består i formidling av et produkt (i hovedregelen en vare). Den formelle salgsavtale består imidlertid mellom kunde og hovedmann. Varen vil i dekningsmessig forstand være selgers eiendom inntil kjøpesum er betalt.

Dersom hovedmannen er delingspliktig, vil selve kundefordringen kunne inngå i vedkommendes kapitalavkastningsgrunnlag. Departementet legger til grunn at hovedmannen i sin prising av varen har innarbeidet agentens provisjon. For hovedmannen vil eventuell kreditt indirekte omfatte provisjon til agenten og således inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget hos hovedmannen. På den annen side legger departementet til grunn at skyldig agentprovisjon fra hovedmannen skal trekkes ut av hovedmannens kapitalavkastningsgrunnlaget (som en leverandørkreditt) etter sktl § 60 annet ledd fjerde punktum.

Agentprovisjon må etter dette ses som en betaling for en tjeneste utført av agenten og således blir utestående krav på agentprovisjon å betrakte som en kundefordring.

2. Spørsmålet om eiendelen har virket i virksomheten

Det er i tillegg et vilkår at eiendelen må ha virket i virksomheten. På same måte som en vare virker i virksomheten vil også ikke forfalte fordringer i tilknytning til vare og tjenesten gjøre det. Agentprovisjoner kan ikke likestilles med tradisjonelle kundefordringer da agenten normalt ikke selv står for kapitalbindinger i varen, men selger denne for hovedmannens regning og risiko. På den annen side har agenten normalt en delvis og indirekte risiko for manglende betaling fra kjøper ved at uteblitt betaling trekkes fra i den samlede provisjon til agenten, jf agenturloven § 13. Videre er det agentens formidlingstjeneste som må anses å inngå i vurderingen, og denne bærer agenten den fulle kostnad med. Departementet kan ikke se at agenturvirksomhet skiller seg så mye fra andre rene tjenesteleverandørers virksomhet at kundefordringen ikke kan sies å ha virket i virksomheten. Agentprovisjonen har således virket i virksomheten i den forstand som skatteloven § 60 annet ledd krever.

3. Konklusjon

Departementet legger etter dette til grunn at agenturvirksomhet må ses på som ytelse av en (formidlings)tjeneste og at den eventuelle kreditt som gis til hovedmannen må anses som en kundefordring. Dersom øvrige vilkår er oppfylt, antas agentprovisjoner å inngå i kapitalavkastningsgrunnlaget."