Med forbehold om endringer

Finansminister Gudmund Restads

Innlegg i Stortingets finansdebatt

26. November 1997

Ærede president,

Regjeringen legger opp til en økonomisk politikk der målene er arbeid til alle, en langsiktig forvaltning av landets ressurser og en videreutvikling av velferdssamfunnet. Det er en viktig del av en slik politikk å sikre god balanse mellom mellom privat og offentlig sektor. Arbeidstakere og pensjonister skal ha en rimelig del av de økte verdiene som skapes i norsk økonomi. Men samtidig må vi stille tilstrekkelig med midler til disposisjon for stat og kommune, slik at vi kan bedre fellestjenestene, ikke minst innen helse, omsorg og skole.

Arbeidsledigheten er på vei ned. Sist uke var det registrert vel 58 200 arbeidsledige. Dette er det laveste nivået på denne tida av året siden 1987. Dette er en gledelig utvikling. Men det må ikke få oss til å tro at jobben er gjort. Det er Regjeringens mål å få ledigheten lenger ned og holde den lav på varig basis.

Samtidig som den gledelige utviklingen i arbeidsmarkedet fortsetter, er det trekk i norsk økonomi som er bekymringsfulle:

• Boligprisene fortsetter å stige.
• Bankenes utlånsvekst tiltar.
• Det private forbruket øker.
• Det er mangel på arbeidskraft i stadig flere bransjer og i stadig større deler av landet.

Så langt har dette ikke ført til noen vesentlig økning i den alminnelige prisstigningstakten. Fra oktober i fjor til oktober i år økte konsumprisindeksen med 2,1 pst. Dermed er prisstigningen igjen kommet ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Dette er gledelig.

Den økonomiske politikken må bidra til å begrense veksten i norsk økonomi. I tilleggsproposisjonen la Regjeringen opp til en finanspolitisk innstramming på om lag ½ pst. av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge. I tillegg la vi opp til å redusere investeringene på sokkelen med bortimot 3 mrd. kroner. Samlet var stramheten om lag den samme i Bondevik-regjeringens og Jagland-regjeringens opplegg.

Det ligger nå an til at det blir vedtatt et budsjett med en innstrammende virkning på rundt ¼ pst. av BNP. Det betyr at budsjettet vil bremse den sterke oppgangen i norsk økonomi noe mindre enn det Regjeringen la opp til. I denne sammenhengen legger jeg imidlertid vekt på at bedringen i de sparestimulerende ordningene bør dempe veksten i det private forbruket.

Arbeiderpartiet har vært kritiske til det budsjettet som nå blir vedtatt. Dette er en kritikk som kommer etter at Arbeiderpartiet selv valgte ikke å øve innflytelse. Sentrumsregjeringen ønsker å behandle alle partiene på Stortinget likt. Det betyr at mulighetene for innflytelse er til stede for alle partiene.

Arbeiderpartiregjeringen valgte først frivillig å gå av. Etter det har partiet ikke vært interessert i å påvirke budsjettet gjennom Stortingets budsjettbehandling. Partiets kritikk av budsjettet rammer derfor i stor grad partiet selv.

Jeg legger stor vekt på at vi allerede nå får klarlagt rammene for budsjettet for 1998, ved at Fremskrittspartiet og Høyre subsidiært støtter et justert sentrumsopplegg. Ikke minst legger jeg vekt på at kommunene og fylkeskommunene får vite hva de har å holde seg til ved at skattørene og rammeoverføringene nå vedtas.

De nye budsjettrutinene som Stortinget vedtok i vår har dermed bestått sin første test. Jeg er glad for å kunne fastslå at det nå vil bli vedtatt et budsjett som både ivaretar helheten i norsk økonomi og der det i tillegg tas et løft på områder som denne regjeringen legger særlig stor vekt på.

Løftet for minstepensjonistene på 1 000 kroner i måneden er viktig. Jeg merker meg at særlig Arbeiderpartiet hevder at en økning i minstepensjonene er et lite målrettet tiltak. Det er jeg ikke enig i. En sterk økning i for eksempel bostøtten ville bety økt behovsprøving. Det er et annet prinsipp enn det som gjelder for minstepensjonen.

Vi har også funnet plass til å prioritere barnefamiliene. Innføringen av kontantstøtte betyr større valgfrihet for småbarnsfamiliene. Det blir lettere å være hjemmearbeidende mens barna er små. Det er i dag for mange en umulighet, fordi økonomien ikke tillater det. Det vil bli arbeidet videre med utformingen av ordningen, med sikte på å legge den fram for Stortinget i løpet av våren. Regjeringen ønsker ikke å svekke barnehagetilbudet gjennom ordningen med kontantstøtte. Tvert imot ser vi dette som en helhetlig satsing, der frigjorte barnehageplasser kan benyttes av barn som i dag ikke får plass. Målet om full barnehagedekning innen år 2000 ligger fast.

I forhold til Jagland-regjeringens forslag styrkes kommuneøkonomien nå med over 700 millioner kroner i 1998. En stor del av dette går til helsesektoren, som er et prioritert område for oss. En styrking av fylkeskommunenes helsebudsjetter er samtidig et bidrag til å styrke fylkeskommunenes generelle økonomi.

Gjennom Stortingsbehandlingen av budsjettet for 1998 er det blitt enighet om viktige tiltak for næringslivet. De forslagene som Stortingsflertallet samler seg om, legger til rette for en positiv utvikling for landets næringsliv. Jeg er som finansminister glad for at vi på den måten skaper arbeidsplasser og verdier. Jeg er samtidig forundret over at enkelte konsekvent omtaler disse tiltakene som tiltak rettet inn mot rikfolk

Noen av utgiftsøkningene på budsjettet for 1998, særlig økningen i minstepensjonene og støtten til småbarnsfamilier, bidrar til å øke husholdningenes inntekter og dermed det private forbruket. I Regjeringens tilleggsproposisjon var det lagt opp til å motvirke dette gjennom en viss økning i skatter og avgifter. Disse forslagene får ikke flertall. Det private forbruket kan derfor øke noe mer neste år enn tidligere lagt til grunn. Nye tall som kom tidligere denne uka bekrefter at det private forbruket nå vokser. De sparestimulerende tiltakene bør være et viktig bidrag til at sparingen øker og veksten i det private forbruket dempes. Aksjesparing med skattefradrag videreføres, og i tillegg utvides ordningene med boligsparing for ungdom og individuelle pensjonsavtaler.

De siste ukene har de finansielle problemene i Asia spredt seg til Sør-Korea. Samtidig har to av de store finansinstitusjonene i Japan innstilt sin virksomhet. Vi kan ikke utelukke at de finansielle problemene i Japan kan vise seg større enn det vi hittil har sett. I så fall kan det få virkninger for den økonomiske utviklingen også i Europa.

Jagland-regjeringen presenterte i Nasjonalbudsjettet retningslinjene for Statens petroleumsfond slik de er fastsatt i forskiften av 3. oktober 1997. Disse retningslinjene inneholder bestemmelser som går i riktig retning i forhold til de målene Bondevik-regjeringen har på dette området. Spesielt i forhold til miljø og menneskerettigheter ønsker vi imidlertid å lage klarere retningslinjer enn de som nå foreligger. Vi vil derfor komme tilbake til Stortinget i løpet av våren med forslag om supplering av retningslinjene for forvaltning av Petroleumsfondet.

Regjeringen legger meget stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet. Ingen er tjent med at norsk økonomi kommer inn i en spiral med økende pris- og kostnadsvekst. Samtidig må vi slippe å komme i en situasjon der det blir nødvendig å skjære ned på offentlige tjenester fordi det private forbruket øker for sterkt. Også her har inntektspolitikken en viktig rolle. Det er behov for fortsatt moderasjon. I den sammenhengen er økte lederlønninger på 28 pst. et uheldig signal.

Norske lønnstakere har hatt en sterk reallønnsvekst de siste årene. Også sysselsettingen er høyere enn det Sysselsettingskommisjonen regnet med. Rentenivået er lavt, og prisstigningen er fortsatt lav. Med det avgiftsopplegget Stortinget nå vedtar, kan prisstigningen neste år bli i underkant av 2½ pst. Dette bør gi grunnlag for moderate lønnsoppgjør. Selv med små tillegg vil det bli betydelig reallønnsvekst også i 1998.

President,

Norsk økonomi er inne i en god utvikling. Verdiskapingen øker og arbeidsledigheten synker i alle deler av landet. Men vi er nå i en kritisk fase av utviklingen. Det betyr at det må vises stor tilbakeholdenhet framover. Budsjettpolitikken for 1998 må gjennomføres etter forutsetningene.

Dette er Regjeringens og Stortingets ansvar. Samtidig har myndighetene og partene i arbeidslivet et felles ansvar for å unngå ny pris- og kostnadsvekst.