Statsråd Gudmund Restad

Innlegg på NHO-konferansen "Forum for Familiebedrifter"

Oslo 24. mars 1998

Eierstrukturen i næringslivet er betydelig endret det siste tiåret. De institusjonelle og utenlandske eierne har økt sine andeler, mens privatpersoner og private foretak har redusert sine.

Plansje 1 viser utviklingen i eierstruktur på Oslo Børs for noen utvalgte år i perioden 1987-1997. Det statlige eierskapet økte kraftig med bankkrisen i 1991. Deretter har den statlige eierandelen gått noe tilbake, men den er fortsatt høy i internasjonal sammenheng.

Tallene fra Oslo Børs gir for øvrig ikke et fullt ut dekkende bilde av offentlig eierskap i næringslivet, blant annet fordi statsaksjeselskap, statsforetak og kommunale selskaper ikke er notert på børsen. Næringslivet totalt har en vesentlig lavere utenlandsk eierandel enn de børsnoterte foretakene, fordi utenlandske eiere i mindre grad har gått inn i det ikke-børsnoterte markedet.

Det har vært stilt spørsmål ved om endringene i eierstruktur har svekket grunnlaget for aktivt eierskap med forankring i Norge. Reduksjonen i privatpersoners og private foretaks eierandeler har vært fokusert i denne sammenheng. Utviklingen i retning av et større institusjonelt og utenlandsk eierskap er ikke spesiell for Norge, men reflekterer trekk som er internasjonale. Stadig flere selskaper blir flernasjonale, også norskkontrollerte selskaper.

Parallelt har det vært en utvikling i retning av større institusjonell sparing, og at institusjonelle investorer fordeler porteføljen over flere land. Et annet utviklingstrekk er at mange institusjonelle investorer etter hvert har gått inn i en mer aktiv eierrolle. Når små private aksjeeiere i større grad har plassert sine midler via aksjefond har det utvilsomt bidratt til å styrke det aktive eierskapet. Det er derfor usikkert om det totalt sett har skjedd en svekkelse av det aktive eierskapet i norsk næringsliv.

Utenlandsk eierkontroll i norske selskaper er ikke mer omfattende enn i de fleste andre land. Plansje 2 viser utenlandsk eierskap, dvs. selskaper der et utenlandsk selskap hadde mer enn 50 prosent av kontrollerende eierandeler, i 12 europeiske land for de 100 største ikke-finansielle selskapene i 1990. Finland og Sverige utmerket seg med svært få utenlandskeide selskaper.

Norge kom i en gruppe land med blant annet Danmark, Tyskland og Storbritannia, som også hadde et relativt begrenset innslag av utenlandsk eierkontroll. For øvrig var eierstrukturen i Norge karakterisert av en relativt stor andel både av statseide og familiedominerte selskaper. Derimot hadde Norge et relativt lite innslag av dominerende krysseierskap i næringslivet, og det var relativt få selskaper med en fragmentert eierstruktur (dvs. uten noen dominerende eiergruppe).

Eierskapsmeldingen ( Plansje 3)

Formålet med regjeringens eierskapsstrategi er å bidra til et mer spredt og balansert eierskap i norsk næringsliv og å stimulere til økt aktivt, privat og nasjonalt eierskap. Hensikten er å oppnå god kapitaltilgang til næringslivet, særlig til de små og mellomstore bedriftene i etableringsfasen, og å bidra til maktspredning i samfunnet gjennom en mangfoldig eierstruktur.

Et sentralt element i regjeringens eierskapsstrategi er å stimulere til aktivt, privat eierskap.

• Regjeringens vurdering er at aktive eiere utgjør en viktig ressurs i seg selv. Aktive eiere engasjerer seg i driften av virksomheten og ønsker å bruke sin kunnskap og kompetanse i utvikling av egen bedrift. Dette er en viktig konkurransefaktor.
• Det er generelt sett god kapitaltilgang i norsk næringsliv i dag. Regjeringen ser imidlertid at det er behov for å bedre kapitaltilgangen til og legge forholdene til rette for overlevelse og vekst særlig i de nyetablerte og små bedriftene. Det vil være viktig med mange aktive eiere med et langsiktig perspektiv for å bidra til tilstrekkelig tilgang på risikokapital til små bedrifter, gründere og nyskapingsprosjekter (som er prosjekter og bedrifter som synes å ha særlige problemer med å trekke til seg ekstern kapital). Etter regjeringens vurdering er det derfor viktig å stimulere til og legge forholdene til rette for økt kapitaltilgang fra aktive og private eiere.
• Familieeide bedrifter utgjør en viktig del av det aktive private eierskapet i norsk næringsliv og har stor betydning for utviklingen av næringslivet. Regjeringen mener det er viktig å legge forholdene til rette for videreføring av familieeide bedrifter for å bidra til økt aktivt eierskap i norsk næringsliv.
• Selv om hovedvekten legges på å stimulere til aktive og private eiere, har næringslivet også behov for passiv kapital fra de private institusjonelle investorene, som f.eks. verdipapirfond og forsikringsselskaper. Regjeringen vil komme tilbake til regelverk som kan bidra til økt langsiktig privat kapitaltilgang til næringslivet i forbindelse med reglene for livsforsikringsselskapers plasseringsadgang i aksjer.

Formuesskatt ( Plansje 4)

Regjeringen Jagland foreslo for 1998 å redusere skattesatsene og å heve bunnfradragene og beløpsgrensene i formuesskatten. Den foreslo også å oppheve den såkalte 65-prosentregelen og de særskilte aksjerabattene for formuesskatteformål og å endre verdsettingsregelen for skip. De vedtatte skattereglene for 1998 omfattet flere endringer i regjeringen Jaglands forslag til formuesskatteopplegg som har kommet eierne av små og mellomstore bedrifter til gode.

For det første verdsettes ikke-børsnoterte aksjer til 65 pst. av selskapets bokførte verdi i 1998. En opphevelse av aksjerabatten på ikke-børsnoterte aksjer ville etter Regjeringens oppfatning gitt en for stor skatteøkning for eiere av små og mellomstore bedrifter. Eksempelvis ville full verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer betydd at skatten ble mer enn tredoblet i forhold til regelverket i 1997.

Etter min mening har det likevel vært viktig å få en mer reell formuesverdsettelse av aksjer enn tidligere. Dette skyldes bl.a. at en bør unngå for store forskjeller i verdsettelsen mellom på den ene siden ikke-børsnoterte aksjer og på den annen side børsnoterte aksjer og andre formuesgjenstander som verdsettes nær markedsverdi. Slike forskjeller gir bl.a. grunnlag for skattetilpasning siden eiere av børsnoterte aksjer og annen finansformue kan redusere formuesskatten kraftig ved å opprette et ikke-børsnotert selskap og overføre formuen dit.

Store aksjerabatter for ikke-børsnoterte aksjer bidrar også til en vesentlig høyere formuesbeskatning av næringsdrivende enn av aksjonærer i ikke-børsnoterte selskaper, siden næringsformue hos næringsdrivende verdsettes uten rabatter. Det har videre vært viktig å bedre likebehandlingen i formuesskatten mellom banksparing og aksjer, ikke minst siden det i hovedsak er skattytere med høy inntekt og formue som eier aksjer, mens det er skattytere med relativt lav inntekt og formue som har den største andelen av formuen plassert i bankinnskudd.

For 1998 er den tidligere 65-prosentregelen erstattet med en 80-prosentregel. Dette innebærer at formuesskattytere med relativt sett lav skattepliktig inntekt i forhold til nettoformuen fortsatt kan få nedsettelse av formuesskatten. Dette lå ikke inne i regjeringen Jaglands forslag.

Det har likevel vært viktig å få en innstramming av dette regelverket. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at reduksjonen i samlet maksimal formuesskattesats fra 1,5 pst. til 1,1 pst. i 1998 har redusert behovet for en slik regel.

Etter mitt syn er formuesbeskatningen for 1998 dermed mer næringslivsvennlig enn det regjeringen Jagland la opp til. Det viktigste for næringslivet er likevel at en klarer å videreføre en økonomisk politikk som bidrar til lav pris- og kostnadsvekst og fortsatt lavt rentenivå.

Prinsipper for beskatning av næringsvirksomhet ( Plansje 5)

Skatter og avgifter fører normalt til at produsenter og forbrukere foretar andre forbruks- og investeringsbeslutninger enn de ville ha gjort uten skatter. Dette innebærer at skatter og avgifter som oftest bidrar til et samfunnsøkonomisk tap.

Skatte- og avgiftssystemet bør utformes slik at dette tapet blir minst mulig. Ettersom formålet med skatter og avgifter er å finansiere offentlige utgifter og at en i tillegg skal ivareta fordelingspolitiske målsettinger, er det imidlertid ikke mulig å utforme skattene slik at dette tapet blir null.

Ut fra hensynet til effektiv ressursbruk er det viktig at de prosjektene som har høyest avkastning før skatt også gir den høyeste avkastningen etter skatt. Da vil de prosjektene som velges ut fra privatøkonomiske motiver være de som også gir den høyeste samfunnsøkonomiske avkastningen. Brede skattegrunnlag med færrest mulig fradragsregler og skattekredittordninger er viktig for å oppnå en stor grad av sammenfall mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet.

Selskapsskattesystemet før skattereformen i 1992 var preget av høye formelle skattesatser og smale skattegrunnlag. Skattegrunnlaget for selskapsskatten gjenspeilet i liten grad det økonomiske resultatet på grunn av ulike skattemessige fradragsordninger og for høye avskrivningssatser. Reglene for ulike fradrag varierte også svært mye mellom ulike typer realkapital, mellom næringer og til dels mellom regioner. Samlet sett bidro dette skattesystemet til at det var lite samsvar mellom samfunnsøkonomisk avkastning og privatøkonomisk avkastning. Dette innebar at mange investeringer ble gjennomført ut fra rene skattehensyn.

Skattereformen tok sikte på å rette opp dette bildet. Gjennom lavere formelle skattesatser, bredere skattegrunnlag og ved å fjerne mange særskilte ordninger har det blitt et større samsvar mellom samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk lønnsomhet.

Skattereformens hovedprinsipper bidrar til at kapital blir fordelt på en slik måte at den samfunnsmessige avkastningen blir størst mulig. Den har samtidig bidratt til lavere marginalskatter på arbeid, noe som trolig innebærer økt effektivitet i arbeidsmarkedet. Dagens skattesystem er således et viktig bidrag til en effektiv næringspolitikk.

Om delingsmodellen

Skattesystemet består av to skattegrunnlag for personlige skattytere: Alminnelig inntekt (utbytter, renteinntekter, andre kapitalinntekter og arbeidsinntekt etter fradrag) blir beskattet med en flat skattesats på 28 pst. Personinntekt (brutto arbeidsinntekter) blir i tillegg beskattet med toppskatt (maksimalsats 13,7 pst.) og trygdeavgift (7,8 pst. for lønnstakere og skattytere i primærnæringene og 10,7 pst. for næringsdrivende/aktive eiere utenom primærnæringer). Maksimal marginalskattesats er således 49,5 pst. for lønnstakere og i primærnæringene og 52,4 pst. for personlig næringsdrivende/aktive eiere.

Behovet for delingsmodellen skyldes de ulike skattesatsene for kapitalinntekt og arbeidsinntekt. Næringsdrivendes inntekter består av både arbeidsinntekt og kapitalinntekter. For at næringsdrivende skal kunne skattlegges på linje med andre skattytere, er det nødvendig med regler som beregner avkastningen av deres arbeid (personinntekten). Fordi selskaper med aktive eiere har store likhetstrekk med personlig næringsvirksomhet, og fordi aktive eiere kan påvirke forholdet mellom lønn (personinntekt) og utbytte (kapitalinntekt), er delingsmodellen også gjort gjeldende for eiere av virksomheter som oppfyller visse eier- og aktivitetskrav.

En viktig forskjell mellom selskaper med aktive og passive eiere er at overskuddet i den aktive bedriften kan inneholde avkastning av arbeidsinnsatsen til en eller flere eiere. Dette er normalt ikke tilfelle i den passive bedriften. Når skattegrunnlagene er forskjellig i de to tilfellene, innebærer gjeldende skattesystem at skattesatsene må være forskjellige.

Delingsmodellen skal dermed bidra til skattemessig likebehandling mellom lønnstakere, personlig næringsdrivende og aktive eiere og at valg av organisasjonsform (personlig næringsvirksomhet, aksjeselskap eller lønnstaker) i minst mulig grad skal påvirke skatten.

I gjeldende skattesystem ville det trolig ha vært en omfattende skattetilpasning dersom en ikke hadde en delingsmodell. Eksempelvis kunne lønnstakere velge å opptjene inntekter i næringsvirksomhet og dermed unngå toppskatt og trygdeavgift.

Arveavgift mv.

Stortinget har i løpet av de siste årene vedtatt en rekke lempinger i delingsmodellen. Helt siden modellen ble vedtatt har gjennomgående to av tre aktive eiere i aksjeselskapene fått negativ beregnet personinntekt. Dette betyr at delingsmodellen er uten direkte betydning for skatten deres.

Regjeringen har som målsetting å redusere samlet arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte i familieeide bedrifter . Endringer i arveavgiften ved generasjonsskifte bør imidlertid vurderes som en del av en helhetlig gjennomgang av arveavgiftsreglene. Dette skyldes at det er et sterkt behov for en generell gjennomgang av gjeldende arveavgiftslov. Det gjeldende regelverket medfører bl.a. at den reelle arveavgiftbelastningen varierer sterkt, avhengig av hva slags type arv som overføres og av antallet arvelatre og arvetakere.

Gjeldende regler og praksis innebærer i mange tilfelle lav verdsettelse og det gis rom for omfattende avgiftsplanlegging. Reglene er også kompliserte å administrere, noe som tidvis har medført betydelige restanser og lang saksbehandlingstid hos avgiftsmyndighetene.

Departementet tar i løpet av 1998 sikte på å nedsette et offentlig utvalg som skal vurdere arveavgiftslovgivningen. Et viktig siktemål med arbeidet vil være å få en mer realistisk verdsettelse av grunnlaget for arveavgiften.

Det er behov for en nærmere vurdering av dokumentavgiften ved generasjonsskifte. Gjeldende avgift er enkel å praktisere, og en ev. særregel for generasjonsskifte kan virke kompliserende. Departementet planlegger å starte dette arbeidet i løpet av 1998.

Flat skatt

Stortinget vedtok våren 1997 å be Regjeringen fremme en utredning om ulike fordeler og ulemper ved et mer proporsjonalt, flatere, skattesystem. I februar 1998 nedsatte Finansdepartementet et ekspertutvalg ledet av forskningssjef i Statistisk sentralbyrå Nils Martin Stølen. Utvalget skal legge fram sin rapport om flatere skatt innen 1.11.98.

Gjeldende skattesystem er grovt sett todelt: en felles skattesats på alminnelig inntekt (som består av både arbeids- og kapitalinntekter), og der progresjonen er ivaretatt gjennom minstefradraget og toppskatten, som beregnes av arbeids- og pensjonsinntekter. Sammenlignet med før skattereformen 1992 har vi i dag et flatere skattesystem. En helt flat skatt, dvs. bare én skattesats og uten bunnfradrag, er blant annet på grunn av fordelingsvirkningene urealistisk. En eventuell fltere skatt må derfor kombineres med betydelige bunnfradrag og/eller opprettholdelse av nåværende fradrag. Først og fremst er det behov for en nærmere vurdering av fordelingsvirkninger og virkninger på arbeidsmarkedet.

Utvalget er bl.a. derfor bedt om å:

• gi en oversikt over ulike alternativer til en flatere skattesatsstruktur (en tilnærming mellom skattesatsene for arbeids- og kapitalinntekter). Herunder må det vurderes i hvilken grad ulike fradrag skal beholdes.
• vurdere fordelingsvirkninger av hovedalternativene samt virkninger på arbeidstilbudet og lønnsdannelsen, og herunder velferdsvirkninger for ulike deler av arbeidsstyrken og befolkningen
• vurdere behovet i de ulike alternativene for en deling av næringsinntekt.

Utvalget skal legge til grunn at det samlede skatteprovenyet skal være tilnærmet uendret. Bedriftsbeskatningen, herunder reglene for fastsettelse av næringsoverskudd, utbyttebeskatning og gevinstbeskatning skal i hovedsak ligge fast. Inntektsbegrepene skal også i hovedsak ligge fast.

Norsk økonomi ( Plansje 9, produksjon og sysselsetting)

Selv om skatte- og avgiftssystemet er en viktig del av de rammevilkår private aktive eiere har for sin næringsvirksomhet, er det, som jeg var inne på tidligere i foredraget, trolig vel så viktig for næringslivet at en klarer å videreføre en økonomisk politikk som bidrar til lav pris- og kostnadsvekst.

Norsk økonomi er inne i en langvarig konjunkturoppgang. Sysselsettingen har økt betydelig og ledigheten er redusert. Så langt har den økonomiske oppgangen vært rimelig balansert. I motsetning til i oppgangskonjunkturen på 80-tallet, har det nå vært solid vekst også i de konkurranseutsatte delene av fastlandsøkonomien.

Det er viktig at vi tar vare på den gode utviklingen. Vi må ikke bli fristet til å ta ut kortsiktige gevinster som river ned grunnlaget for høy sysselsetting og trygge arbeidsplasser i årene som kommer.

Det inntektspolitiske samarbeidet må bidra til at vi unngår nye runder med kostnadspress og tap av konkurranseevne, som vi alle taper på når det kommer til stykket. Vi vet både fra vår egen historie og fra erfaringer i andre land at det kan ta lang tid å rette opp en økonomi som er kommet ut av balanse, og at det har store kostnader i form av arbeidsledighet og tapt verdiskaping for samfunnet.

Norsk økonomi er inne i en kritisk fase. Etter nærmere 5 år med høy aktivitetsvekst, er det ikke tegn til avdemping. Samtidig begynner det å bli til dels betydelig mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer. ( Plansje 10, ledige stillinger)

Hovedutfordringene for den økonomiske politikken blir dermed å sikre en balansert økonomisk utvikling. Vi må unngå at det underliggende etterspørselspresset vi ser på flere områder gir seg utslag i tiltakende generelt prispress og tiltakende lønnspress.

Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene. ( Plansje 11) Finanspolitikken skal bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen. I tillegg skal budsjettpolitikken være opprettholdbar på lang sikt, og bidra til at staten kan motstå svingninger i oljeprisen uten å måtte foreta store nedskjæringer dersom oljeprisen faller.

Regjeringen vil i tillegg bruke den videre utbyggingen av oljesektoren til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel. Partene i arbeidslivet må på sin side bidra til å sikre konkurranseevnen gjennom moderate nominelle lønnstillegg.

Regjeringen slo i sin tiltredelseserklæring fast at penge- og valutapolitikken fortsatt vil bli rettet inn mot stabil kronekurs. En stabil valutakurs forankrer lønnsoppgjørene og gir partene i arbeidslivet et klart ansvar for utviklingen i konkurranseevnen. Det er blant annet på denne bakgrunn viktig at pengepolitikken styres mot et mål som bidrar til stabile forventninger om valutakursutviklingen.

Når den norske kronen skal holdes stabil mot europeiske valutaer, vil det europeiske rentenivået være retningsgivende for rentenivået i Norge. Mange europeiske land har for tiden lav vekst, samtidig som til dels store budsjettunderskudd gir disse landene liten handlefrihet i finanspolitikken. Disse landene søker derfor å stimulere aktiviteten gjennom lave renter. Norsk økonomi er på sin side inne i en klar oppgangskonjunktur og har behov for en stram samlet økonomisk politikk.

Enkelte har på denne bakgrunn tatt til orde for at vi bør legge om pengepolitikken og legge større vekt på direkte styring av inflasjonen. Skulle en endre ansvarsforholdene i den økonomiske politikken og la pengepolitikken i større grad få ansvar for å dempe konjunktursvingningene, ville vi måtte regne med større variasjoner i valutakursen. Erfaringen fra Norge og andre små åpne økonomier er at selv relativt små renteendringer kan medføre store valutakursbevegelser.

Det er grunn til å frykte at effekten av en strammere pengepolitikk i første rekke ville komme gjennom en stigende kronekurs og dermed svekket konkurranseevne for bedriftene i konkurranseutsatt sektor, og i mindre grad gjennom en høyere rente som kan dempe veksten i fastlandsøkonomien og i alle sektorer. Konkurranseutsatte næringer, som bl.a. omfatter industri, reiseliv og fiskerier, ville da bli regulatoren i økonomien, og dette kunne lede til nedbygging av denne delen av næringslivet.

En styrking av kronen med f.eks. 10 pst. ville bety at den konkurranseevnebedringen vi har fått til siden 1988 ville være spist opp.

I tillegg til at rammevilkårene for konkurranseutsatt næringsliv ville bli mer uforutsigbare, ville en viktig forutsetning for inntektspolitikken bli endret dersom pengepolitikken ble styrt mer direkte ut fra hensynet til inflasjon. Lønnstillegg utover det produktivitetsutviklingen og lønnsutviklingen i konkurrentlandene gir rom for, har nå umiddelbar konsekvens i form av svekket kostnadsmessig konkurranseevne.

Regjeringen legger stor vekt å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet som en del av det samlede opplegget for den økonomiske politikken. I innstillingen fra Sysselsettingsutvalget fra 1992 var det enighet om at et bredt basert inntektspolitisk samarbeid var den beste måten å styrke sysselsettingen på og samtidig gi en moderat pris- og lønnsutvikling. Lav lønnsvekst er nødvendig for at norsk næringsliv ikke skal tape kostnadsmessig konkurranseevne ovenfor utlandet. Dette vil bidra til en produksjons- og sysselsettingsutvikling som gir grunnlag for at ledigheten varig kan holdes lav.

Arbeidsledigheten har gått ned raskere enn Sysselsettingsutvalget anslo. Disse gode resultatene må vi ta vare på. Jeg vil også vise til at reallønningene har økt mye sterkere enn Sysselsettingsutvalget la til grunn. På 1980-tallet var gjennomsnittlig årlig lønnsvekst 8,5 pst., og gjennomsnittlig prisstigning 8,3 pst.

Høye lønnstillegg i kroner og øre ble mao. spist opp av prisstigningen. Fra 1990 til 1997 har lønnsveksten i gjennomsnitt vært 4,0 pst. og prisstigningen 2,5 pst. Moderasjonslinjen har dermed betalt seg for lønnstakerne i form av betydelig økt kjøpekraft. Når enkelte forsøker å gi inntrykk av annet, må det karakteriseres som desinformasjon.

Dessuten, på 1980-tallet måtte en til slutt ty til harde virkemidler, bl.a. lovreguleringer, for å bryte de lønns- og prisspiralene som var satt i gang. Erfaringene fra den gangen viste at kostnadene ved overoppheting av økonomien først kommer til syne noen år senere og at det tvinges fram kraftige innstramminger i økonomien. Av erfaring vet vi at det gjerne er i slike perioder at ledigheten øker kraftig, og at det kan ta lang tid å bringe den ned igjen.

Inntektspolitikken er særlig krevende i en oppgangskonjunktur som nå. Uansett oppgjørsform er det viktig at partene er i stand til å takle de krevende oppgavene vi står ovenfor i årets oppgjør. Jeg har tillit til at partene tar dette ansvaret.

Det vil også være en sentral utfordring i årene framover å håndtere store oljeinntekter på en forsvarlig måte, både for det politiske systemet og samfunnet for øvrig. ( Plansje 12, langsiktige utfordringer).

Petroleumsressursene setter oss i stand til å spare uten at velferden i dag må reduseres. Slik sett er vi langt bedre stilt enn mange andre land. Skal vi kunne møte fallet i oljeinntektene et stykke ut i neste århundre, må imidlertid den konkurranseutsatte sektoren ha et tilstrekkelig omfang.

All erfaring viser at det er mye vanskeligere å bygge opp igjen en konkurranseutsatt sektor enn å bygge den ned. Det er derfor viktig ikke å svekke denne delen av økonomien. Samtidig må vi unngå en for sterk vekst i den samlede etterspørselen i økonomien. Dette gjelder både privat og offentlig pengebruk.

Vi er inne i svært krevende inntektsoppgjør. En særlig fare i dagens situasjon er at mangel på arbeidskraft i enkeltbransjer eller god lønnsomhet gjør det fristende for enkeltgrupper å fremme urimelig høye krav, og at arbeidsgiverne byr over hverandre for å løse et kortsiktig problem.

Ingen ville være tjent med dette på sikt. Dersom vi kommer inn i en utvikling som tvinger fram innstramminger senere, vil det ramme oss alle, både vi som har vår arbeidsplass i den offentlige sektoren og ansatte i private bedrifter. Og det ville gå ut over vår evne til å løse velferdsoppgavene. Jeg har tillit til at partene vil videreføre en ansvarlig linje.

Takk for oppmerksomheten.