Statssekretær Endre Skjørestad, Finansdepartementet

Utfordringer i den økonomiske politikken. Hva kreves i valuta-, finans- og inntektspolitikken?

Foredrag på konferansen til Norske Siviløkonomers Forenings om “Utfordringer i norsk økonomi”

Oslo den 25. februar 1998

1. Innledning

Plansje 1. Åpningsplansje

Jeg takker for invitasjonen til denne konferansen. Norske Siviløkonomers Forening skal ha honnør for å ta opp et så viktig og utfordrende tema som her er tilfelle.

Norsk økonomi er inne i en langvarig oppgang. Sysselsettingen har økt betydelig og ledigheten er redusert. Det er viktig at vi tar vare på den gode utviklingen. Vi må ikke bli fristet til å ta ut kortsiktige gevinster som river ned grunnlaget for høy sysselsetting og trygge arbeidsplasser i årene som kommer.

Norsk økonomi er inne i en kritisk fase. Etter nærmere 5 år med høy aktivitetsvekst, er det ikke tegn til avdemping. Samtidig begynner det å bli til dels betydelig mangel på kvalifisert arbeidskraft i flere sektorer. I en slik situasjon er hovedutfordringen i den økonomiske politikken å sikre en stabil økonomisk utvikling. Det innebærer en stram økonomisk politikk og moderasjon i inntektsoppgjørene.

2. Situasjonen i norsk økonomi

Plansje 2: Den økonomiske situasjonen

I løpet av de tre siste årene har bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge i gjennomsnitt økt med 3½ pst., som er like sterk vekst som i tilsvarende 3-årsperiode under høykonjunkturen midt på 80-tallet. Oppgangen har m.a.o. vært sterk, og den har vart lenge.

Det ser ut til at veksten blir høy også i år. De sterkeste vekstimpulsene i 1998 ventes å komme fra petroleumsinvesteringene, men oppgangen er bredt basert med forholdsvis sterk vekst både i privat forbruk, eksport av tradisjonelle varer (utenom olje, gass og brukte skip) og investeringene i fastlandsbedriftene. Petroleumsinvesteringene ser ut til å vokse mye mer i år enn tidligere antatt. Regjeringen vurderer imidlertid tiltak for å utsette enkeltprosjekter. Dette er nødvendig for å dempe presset i norsk økonomi.

Plansje 3: Arbeidsledighet

Oppgangen i norsk økonomi har resultert i betydelige bedringer i arbeidsmarkedet. I løpet av de siste 5 årene har sysselsettingen økt med nesten 185 000 personer. I samme periode er arbeidsledigheten redusert med 2½ prosentenhet. I fjerde kvartal i fjor var 3,8 pst. av arbeidsstyrken (sesongjustert) ledige ifølge AKU. Sist uke var det registrert vel 64 000 ledige arbeidstakere ved arbeidskontorene. Det betyr at ledigheten det siste året i antall er redusert med nesten 21 000, til tross for at det nå er nesten 10 000 færre på tiltak. Ledigheten har falt i økende tempo de siste månedene. Et gledelig trekk er at langtidsledigheten er redusert kraftig.

Den høye aktivitetsveksten gjennom flere år har resultert i økende press på arbeidsmarkedet, selv om tilgang på arbeidskraft fra utlandet i noen grad har bidratt til å dempe pressproblemene. Nesten 40 pst. av bedriftene i arbeidsmarkedsetatens bedriftsundersøkelse rapporterer om problemer med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, en økning på 12 prosentenheter siden i fjor.

Den senere tids utvikling i norsk økonomi gir grunn til bekymring:

Plansje 4: Faresignaler

Plansje 5. Sterk vekst i boligprisene

Plansje 6. Forventningsindikator for husholdninger i Norge og EU

Plansje 7. Privat konsum

Plansje 8: Økt knapphet på kvalifisert arbeidskraft

• Lønnsglidningen ser ut til å tilta. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene har i sin januarrapport foreløpig anslått årslønnsveksten i 1997 til 4¼ pst. I tilleggsproposisjonen i høst ble det lagt til grunn 3¾ pst. Økningen i anslaget skyldes høyere lønnsglidning enn antatt.
• Boligprisene fortsetter å stige.
• Bankenes utlånsvekst tiltar. Kredittveksten, målt som 12-månedersrater, har ligget på 9-10 pst. de siste månedene. Vi må tilbake til 1988 for å finne like sterk kredittvekst. Kredittveksten er sterkest for bedriftene, men også husholdningene står for en betydelig del.
• Ifølge prognosene fra så sent som i høst ville oljeinvesteringene ligge på om lag samme nivå i 1998 som i 1997 og så falle kraftig de neste årene. I hht. til siste prognose fra OED ligger det imidlertid nå an til at oljeinvesteringene øker kraftig fra 1997 til 1998 samtidig som det blir et mye høyere nivå de påfølgende årene enn det som vi hittil har lagt til grunn. De nye anslagene innebærer at veksten i 1998 ville blitt 14 mrd. kroner høyere enn anslått i Tilleggsproposisjonen uten særskilte tiltak for å bremse aktiviteten.
• Det er fortsatt høy vekst i det private forbruket, og husholdningene er optimistiske med hensyn til utviklingen i landets og egen økonomi.
• Byggekostnadene, både for næringsbygg og boliger, økte sterkt mot slutten av fjoråret som følge av høy nybyggingsvirksomhet. Fra bransjehold meldes det om at utviklingen har likhetstrekk med forholdene under høykonjunkturen på midten av 1980-tallet.

Det er knyttet stor usikkerhet til den videre utviklingen i norsk økonomi, og i særlig grad til pris- og kostnadsveksten.

Forskjellene mellom de siste prognosene fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Norges Bank illustrerer denne usikkerheten. Mens SSB regner med en «myk landing» med dempet veksttakt, legger Norges Bank til grunn en sterkere BNP-vekst, med fortsatt sterk sysselsettingsvekst og en betydelig nedgang i ledigheten, som slår ut i tiltakende pris- og lønnsvekst.

Sett i lys av at yrkesfrekvensen nå er historisk høy, må en være forberedt på at arbeidsstyrken kan utvikle seg svakere en hittil i oppgangskonjunkturen. Det er derfor en fare for at tilgangen på arbeidskraft kan bli svakere enn anslått. Bl.a. vil utvidelsen av AFP-ordningen sist høst og nå fra 1. mars, samt innføringen av kontantstøtten, kunne bidra til det.

3. Hovedtrekk i den økonomiske politikken

Hovedutfordringene for den økonomiske politikken blir dermed å sikre en balansert økonomisk utvikling. Vi må unngå at det underliggende etterspørselspresset vi ser på flere områder gir seg utslag i tiltakende generelt prispress og tiltakende lønnspress.

Regjeringen vil videreføre hovedlinjene i den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene. Finanspolitikken skal bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen. I tillegg skal budsjettpolitikken være opprettholdbar på lang sikt, og bidra til at staten kan motstå svingninger i oljeprisen uten å måtte foreta store nedskjæringer dersom oljeprisen faller. Regjeringen vil i tillegg bruke den videre utbyggingen av oljesektoren til å stabilisere utviklingen i innenlandsk etterspørsel. Partene i arbeidslivet vil bidra til å sikre konkurranseevnen gjennom moderate nominelle lønnstillegg. Penge- og valutapolitikken skal sørge for en stabil valutakurs. Det er viktig at de ulike delene av den økonomiske politikken står i et balansert forhold til hverandre. Dette er et ansvar både for de politiske myndighetene og partene i arbeidslivet.

3.1. Penge- og valutapolitikken

I den såkalte kursforskriften som ble fastsatt i mai 1994 heter det at pengepolitikken skal rettes inn mot å stabilisere den norske kronens verdi målt mot europeiske valutaer. Denne forskriften står fast.

Siden 1996 har det vært lagt opp til at pengepolitikken skal bidra til å dempe presstendensene i økonomien i den grad dette er forenlig med en stabil valutakurs. Det er imidlertid en grense for hvor langt rentepolitikken kan bidra til å dempe veksten i etterspørselen etter varer og tjenester. Når den norske kronen skal holdes stabil mot europeiske valutaer, vil det europeiske rentenivået være retningsgivende for rentenivået i Norge. Mange europeiske land har for tiden lav vekst, samtidig som til dels store budsjettunderskudd gir disse landene liten handlefrihet i finanspolitikken. Disse landene søker derfor å stimulere aktiviteten gjennom lave renter. Norsk økonomi er på sin side inne i en klar oppgangskonjunktur og har behov for en stram samlet økonomisk politikk.

Enkelte har på denne bakgrunn tatt til orde for at vi bør legge om pengepolitikken og legge større vekt på direkte styring av inflasjonen. Skulle en endre ansvarsforholdene i den økonomiske politikken og la pengepolitikken i større grad få ansvar for å dempe konjunktursvingningene, ville vi måtte regne med større variasjoner i valutakursen. Erfaringen fra Norge og andre små åpne økonomier er at selv relativt små renteendringer kan medføre store valutakursbevegelser. Det er grunn til å frykte at effekten av en strammere pengepolitikk i første rekke ville komme gjennom en stigende kronekurs og dermed svekket konkurranseevne for bedriftene i konkurranseutsatt sektor, og i mindre grad gjennom en høyere rente som kan dempe veksten i fastlandsøkonomien og i alle sektorer. Konkurranseutsatte næringer, som bl.a. omfatter industri, reiseliv og fiskerier, ville da bli regulatoren i økonomien, og dette kunne lede til nedbygging av denne delen av næringslivet. En styrking av kronen med f.eks. 10 pst. ville bety at den konkurranseevnebedringen vi har fått til siden 1988 ville være spist opp.

I tillegg til at rammevilkårene for konkurranseutsatt næringsliv ville bli mer uforutsigbare, ville en viktig forutsetning for inntektspolitikken bli endret dersom pengepolitikken ble styrt mer direkte ut fra hensynet til inflasjon. Lønnstillegg utover det produktivitetsutviklingen og lønnsutviklingen i konkurrentlandene gir rom for, har nå umiddelbar konsekvens i form av svekket kostnadsmessig konkurranseevne. Siden 1996 har det vært lagt opp til at penge- og valutapolitikken skal bidra til å dempe presstendensene i økonomien i den grad dette er forenlig med en stabil valutakurs. En har forsøkt å holde så høy rente som mulig under forutsetning av at kronekursen er stabil. Det er imidlertid en grense for hvor langt rentepolitikken kan bidra til å dempe veksten i etterspørselen etter varer og tjenester. Når den norske kronen skal holdes stabil mot europeiske valutaer, vil det europeiske rentenivået være retningsgivende for rentenivået i Norge. Mange europeiske land har for tiden lav vekst, samtidig som til dels store budsjettunderskudd gir disse landene liten handlefrihet i finanspolitikken. Disse landene søker derfor å stimulere aktiviteten gjennom lave renter. Norsk økonomi er på sin side inne i en klar oppgangskonjunktur og har behov for en stram samlet økonomisk politikk.

Penge- og valutapolitiske erfaringer i Sveits på 90-tallet

Den økonomiske utviklingen i Sveits på 90-tallet er et interessant eksempel på hva som kan skje i et lite land dersom konkurranseevnen svekkes kraftig. Sveits har flere likhetstrekk med Norge. Det er et lite og rikt land på randen av et stort valutaområde og kan være utsatt for store internasjonale kapitalbevegelser.

Sveits har historisk vært betraktet som en såkalt “safe haven” valuta, dvs. en plasseringsvaluta som oppfattes å ha liten risiko i perioder med markedsuro. Dette har sammenheng med en stabil økonomisk utvikling, politisk stabilitet og landets posisjon som finanssentrum. Med tanke på vår voksende utenlandsformue kan "safe haven" valuta være en status norske kroner også kan få i tiden framover. Færre europeiske valutaer etter at ØMU er etablert kan også bidra til dette.

I perioden 1993-1995 fant det sted en reell appresiering av sveitsiske franc på nærmere 20 pst. Dette skyldtes bl.a. sveitsiske francs’ rolle som “safe haven” valuta. Resultatet av styrkingen var en betydelig svekkelse av konkurranseevnen, noe som forsterket og forlenget nedgangskonjunkturen i Sveits på begynnelsen av 90-tallet.

Plansje 9: Vekst i reelt BNP for Sveits og utvikling i reell effektiv valutakurs

I perioden 1991-1996 opplevde Sveits ingen vekst i sitt BNP, og arbeidsledigheten steg til 5,4 pst. i 1997, det høyeste ledighetsnivået siden 30-tallet. Muligheten til å variere antallet utlendinger i sveitsisk arbeidsliv (som står for en betydelig del av sysselsettingen i Sveits) har bidratt sterkt til å begrense økningen i arbeidsledigheten. Uten denne fleksibiliteten i arbeidsmarkedet ville ledigheten trolig ha vært mye høyere.

Som følge av den dramatiske forverringen av den sveitsiske konkurranseevnen har eksportsektoren, både industrien og turistnæringen, hatt en svak utvikling. Høyt lønnsnivå og en stigende valutakurs har dempet investeringene i konkurranseutsatt sektor i Sveits, og sveitsisk industri har i løpet av 90-tallet foretatt store investeringer i utlandet. Sveitsiske selskaper sysselsetter nå over 1 million arbeidstakere utenfor Sveits.

3.2 Inntektspolitikken

Regjeringen legger stor vekt på å videreføre det inntektspolitiske samarbeidet som en del av det samlede opplegget for den økonomiske politikken. I utredningen fra Sysselsettingsutvalget fra 1992 ble det konkludert med at et bredt basert inntektspolitisk samarbeid var den beste måten å styrke sysselsettingen på og samtidig gi en moderat pris- og lønnsutvikling. Lav lønnsvekst er nødvendig for at norsk næringsliv ikke skal tape kostnadsmessig konkurranseevne overfor utlandet. Dette vil bidra til en produksjons- og sysselsettingsutvikling som gir grunnlag for at ledigheten varig kan holdes lav.

Industrisysselsettingen har økt betydelig siden 1992, etter en nærmest sammenhengende nedgang siden første halvdel av 1970-tallet. Spesielt i verkstedindustrien har produksjons- og eksportutviklingen vært god. Dette representerer et klart brudd med en langsiktig trend siden begynnelsen av 1970-årene. Arbeidsledigheten har gått ned raskere enn Sysselsettingsutvalget anslo. Disse gode resultatene må vi ta vare på. Jeg vil også vise til at reallønningene har økt mye sterkere enn Sysselsettingsutvalget la til grunn.

Plansje 10. Utvikling i sysselsettingen sammenliknet med Sysselsettingsutvalgets anslag.

Plansje 11. Utvikling i arbeidsledighet sammenliknet med Sysselsettingsutvalgets anslag.

Plansje 12. Reallønnsutvikling sammenliknet med Sysselsettingsutvalgets anslag.

På 1980-tallet var gjennomsnittlig årlig lønnsvekst 8,3 pst., og gjennomsnittlig prisstigning 8,0 pst. Høye lønnstillegg i kroner og ører ble m.a.o. spist opp av prisstigningen. Fra 1990 til 1997 har lønnsveksten i gjennomsnitt vært 3,7 pst. og prisstigningen 2,2 pst. Moderasjonslinjen har gitt seg betalt for lønnstakerne i form av økt kjøpekraft. Når enkelte i disse dager forsøker å gi inntrykk av annet, må det karakteriseres som desinformasjon.

Dessuten, på 1980-tallet måtte en til slutt ty til harde virkemidler, bl.a. lovreguleringer, for å bryte de lønns- og prisspiraler som var satt i gang. Erfaringene fra den gangen viste at kostnadene ved overoppheting av økonomien først kommer til syne noen år senere og at det tvinges fram kraftige innstramminger i den økonomiske politikken. Av erfaring vet vi at det gjerne er i slike perioder at ledigheten øker kraftig, og at det kan ta lang tid å bringe den ned igjen.

Vi står foran svært krevende inntektsoppgjør til våren. En særlig fare i dagens situasjon er at mangel på arbeidskraft i enkeltbransjer eller god lønnsomhet gjør det fristende for enkeltgrupper å fremme urimelig høye krav, og at arbeidsgivere byr over hverandre for å løse et kortsiktig problem. Ingen ville være tjent med dette på sikt. Dersom vi kommer inn i en utvikling som tvinger fram innstramminger senere, vil det ramme oss alle, både vi som har vår arbeidsplass i den offentlige sektoren og ansatte i private bedrifter. Og det ville gå ut over vår evne til å løse velferdsoppgavene. Jeg har tillit til at den kollektive fornuften vil få gjennomslag også i vårens inntektsoppgjør.

I høst og i vinter har det vært fokusert på utviklingen i lederlønningene, og i flere deler av pressen ble det gitt et bilde av en vekst i lederlønningene hinsides rimelighet. Nå har Beregningsutvalget nylig lagt fram tall for lederlønnsutviklingen på 1990-tallet, og disse tallene viser at ledere har hatt en sterkere lønnsvekst enn lønnstakere i alt, selv om forskjellen heldigvis ikke er så stor som en del enkeltinformasjon som kom fram tidligere i vinter kunne tyde på. Det er likevel grunn til å understreke ledernes ansvar for å bidra til at moderasjonslinjen kan videreføres, gjennom moderasjon på egne vegne. Det må være en del av lederskapet.

3.3 Finanspolitikken

Budsjettpolitikken må bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen, og dermed understøtte penge- og valutapolitikken og inntektspolitikken.

Etter behandlingen i Stortinget anslås den reelle, underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet nå til 2 ¼ pst. i 1998. Dette er om lag den samme utgiftsveksten som i 1997. Realveksten i de underliggende utgiftene er om lag 1 prosentenhet under den anslåtte veksten i BNP for Fastlands-Norge i 1998.

Det vedtatte budsjettopplegget for 1998 gir en innstramming i den innenlandske etterspørselen på ¼ pst., målt ved den olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren. Dette kommer på toppen av en innstramming på vel 5½ pst. de siste fire årene. Det opprinnelige budsjettforslaget fra Regjeringen innebar en innstramming på ½ pst., men dette ble redusert med ¼ prosentenhet som følge av at Regjeringen ikke fikk tilslutning til sitt skatte- og avgiftsopplegg.

Plansje 13. Hovedtall på budsjettet

Plansje 14. Statsbudsjettets reelle underliggende utgiftsvekst og vekst i BNP for Fastlands-Norge. Prosentvis endring fra året før.

Innenfor utgiftsrammen på 2 ¼ prosent realvekst i statsbudsjettets utgifter er det bl.a funnet rom for innføring av kontantstøtte til småbarnsforeldre, styrking av kommuneøkonomien, særlig på helsesektoren, og økt minstepensjon.

Regjeringen har et overordnet ansvar for føre en helhetlig politikk. I dagens situasjon legger dette sterke føringer på utgiftsveksten, idet det er svært viktig at finanspolitikken bidrar til å dempe presset i økonomien. Utviklingen de siste månedene med bl.a. utsikter til betydelig høyere oljeinvesteringer enn tidligere lagt til grunn har økt dette behovet.

3.4 Langsiktige finanspolitiske utfordringer

Norsk økonomi står overfor store utfordringer utover i neste århundre. Dette knytter seg særlig til at petroleumsinntektene etter hvert vil gå ned samtidig som det økende antallet eldre i befolkningen vil føre til kraftige økninger i pensjonsutgiftene og et økende behov for pleie- og omsorgstjenester. Det vil bli færre yrkesaktive per pensjonist i årene som kommer. Den sparingen vi ønsker skal finne sted gjennom oljefondet skal derfor bl.a. dekke de utgiftene som vi vet velferden og folketrygden vil medføre.

Plansje 15: Langsiktige utfordringer

Petroleumsfondet tar hånd om den finansielle sparingen på statens hånd. Når oljen utvinnes i Nordsjøen gir det eksportinntekter som for en stor del tilfaller statskassen som skatteinntekter og som inntekter knyttet til statens eierandeler på kontinentalsokkelen. Vi bruker i dag en betydelig del av disse inntektene over statsbudsjettet, dels til investeringer i kunnskap og produksjonsutstyr som øker produktiviteten og kapasiteten i norsk økonomi, og dels til å finansiere løpende offentlig utgifter. I vedtatt statsbudsjett for 1998 legges det opp til å bruke vel 19 mrd. kroner av oljeinntektene. En vesentlig del av oljeinntektene må imidlertid spares i form av finansielle fordringer. Oppbyggingen av oljefondet representerer en overføring av formue fra olje i Nordsjøen til finansielle fordringer i utlandet. Basert på forutsetningene i statsbudsjettet for 1998 er fondet anslått til om lag 190 mrd. kroner ved utgangen av 1998, og om lag 570 mrd. kroner ved utgangen av 2001. Petroleumsfondet skal ivareta flere hensyn:

1. Hensynet til langsiktig balanse i offentlige finanser. Siden offentlige utgifter før eller siden må betales, enten av nålevende eller framtidige generasjoner, må det være et krav til finanspolitikken at den på lang sikt er i balanse. Det er derfor nødvendig at det bygges opp en særskilt finansformue på statens hånd som reflekterer nedbyggingen av oljeformuen, og som det kan tæres på når oljeinntektene etter hvert reduseres, og utgiftene i helse- og omsorgssektoren og folketrygden øker. Såkalte generasjonsregnskapsberegninger for Norge antyder at overskuddet i offentlig forvaltning omtrent er der det bør være om vi skal unngå å velte byrder over på framtidige generasjoner. Langsiktige økonomiske framskrivninger i Langtidsprogrammet 1998-2001 illustrerer ulike veivalg i den økonomiske politikken.
   
   Plansje 16. Petroleumsfondet, Basisalternativet og Sprekkalternativet.
   
   Det såkalte Basisalternativet forutsetter en vellykket økonomisk politikk, der det er balanse i statsfinansene på lang sikt. Sprekkalternativet illustrer mulige utviklingstrekk dersom det i de nærmeste årene brukes mer av petroleumsinntektene enn det langsiktige hensyn skulle tilsi.
2. Hensynet til statsbudsjettet som styringsinstrument. I budsjettbehandlingen tar Stortinget stilling til størrelsen på statens utgifter, herunder hvilke investeringer som skal gjennomføres og hvilke formål som ellers skal tilgodeses. Bruken og forvaltningen av oljeinntektene må sees i sammenheng med det øvrige av statens inntekter og utgifter.
3. Hensynet til en variert næringsstruktur. Ved å plassere petroleumsfondet utenlands kan vi unngå å ta så mye oljeinntekter inn i økonomien at vi får en næringsstruktur som ikke kan opprettholdes når oljeinntektene etter hvert reduseres.
4. Hensynet til stabilisering av norsk økonomi. Økt bruk av oljepenger innenlands i dagens økonomiske situasjon vil kunne føre til tiltakende prispress og overoppheting av norsk økonomi. Når staten nytter finanspolitikken som stabiliseringspolitisk verktøy, innebærer det at en i økonomiske oppgangstider må føre en stram finanspolitikk. Tilsvarende tar en sikte på å stimulere økonomien i nedgangstider. I denne sammenhengen skal petroleumsfondet fungere som en buffer.

Finansdepartementet skal ifølge lov om Statens petroleumsfond forvalte petroleumsfondet. Finansdepartementet har gitt Norges Bank i oppdrag å forestå den operative forvaltningen av fondet etter retningslinjer gitt av Finansdepartementet. Gjeldende retningslinjer for Statens petroleumsfond er gitt i forskrift av 3. oktober 1997. Innenfor rammen av denne forskriften skal Norges Bank søke å oppnå høyest mulig avkastning.

Med den nye forskriften skal mellom 30 og 50 pst. av fondet plasseres i egenkapitalinstrumenter. Det er ikke noe i forskriften som hindrer at fondet kan investeres i rentebærende instrumenter utstedt av andre enn statlige utstedere. Finansdepartementet skal fastsette rammer for kredittrisikoen. Inntil dette er gjort, vil “rentedelen” av fondet fortsatt plasseres i statspapirer.

På kort sikt kan aksjeinvesteringer innebære betydelig risiko. Dagens situasjon i aksjemarkedet understreker dette. Det er imidlertid viktig å holde fast ved et langsiktig perspektiv for investeringene av oljefondet. Det har vært en viss diskusjon om forholdet til menneskerettigheter og miljø i forbindelse med petroleumsfondet. Regjeringen ønsker at retningslinjene for forvaltningen av petroleumsfondet skal reflektere hensyn til menneskerettigheter og miljø. En er imidlertid oppmerksom på at det er praktiske problemer knyttet til gjennomføringen av dette. Regjeringen har varslet at den i løpet av våren vil komme tilbake til Stortinget med spørsmål om supplering av retningslinjene for plassering av petroleumsfondet.

Det kan være fristende å bruke mer av oljeinntektene i dag for å styrke velferds-samfunnet. Det vil imidlertid være en korttenkt strategi, som vil føre til større problemer på lengre sikt. Det vil være en sentral utfordring i årene framover for både det politiske systemet og samfunnet for øvrig, å håndtere store oljeinntekter på en forsvarlig måte.

4. Avslutning

Selv om norsk økonomi har hatt en god utvikling de siste årene, er vi nå inne i en kritisk fase av utviklingen. Den første store utfordringen for norsk økonomi kommer i lønnsoppgjøret til våren. Behovet for fortsatt moderasjon er større enn på lenge. Regjeringen legger stor vekt på at den felles forståelsen som ligger til grunn for det inntektspolitiske samarbeidet skal gi grunnlag for fortsatt moderate oppgjør. Det er viktig at vi ikke mister dette perspektivet, ikke minst i den sterke konjunkturoppgangen og med de gode arbeidsmarkedsutsiktene vi nå har.

Arbeidsdelingen mellom inntektspolitikken, penge- og valutapolitikken og finanspolitikken har gitt gode resultater. Det er viktig å legge opp til en økonomisk politikk der denne arbeidsdelingen kan videreføres. Finanspolitikken for 1998 må gjennomføres etter forutsetningene, og det må skapes rom for økte satsinger i budsjettet for 1999 ved strenge prioriteringer. Penge- og valutapolitikken forankrer inntektsoppgjørene i en stabil valutakurs, og partene i arbeidslivet skal bidra til en tilfredsstillende utvikling i konkurranseevnen gjennom moderate lønnsoppgjør.