Justisminister Odd Einar Dørum

Hvem er ansvarlig for etterforskning av straffesaker?

Avisinnlegg, 09.02.2000

Nils Rømming tar i Dagbladet 7. februar opp at politiet i Viksveensaken skal ha tatt kopi av beslaglagte dokumenter før det er avgjort om beslaget er lovlig. Han spør hva jeg akter å gjøre for å finne ut hva som foregår, hvem som er ansvarlig, og trekke dem til ansvar. I norsk justisforvaltning og strafferettspleie har vi imidlertid et skille mellom Justisdepartementets og påtalemyndighetens oppgaver, og derfor ligger det utenfor mitt ansvars- og kompetanseområde å ta stilling til de spørsmålene Rømming reiser.

Beslaget har skjedd som ledd i etterforskningen av en straffesak. Påtalemyndigheten har ansvaret for etterforskningen av straffesaker. Den øverste lederen av påtalemyndigheten er Kongen i statsråd, dvs. regjeringen - ikke justisministeren slik Rømming synes å mene.

For alle praktiske formål er riksadvokaten den øverste lederen av påtalemyndigheten. I saker som overvåkingspolitiet etterforsker, fører dessuten Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste en etterfølgende kontroll.

Grunnen til at justisministeren verken har instruksjonsrett eller omgjøringsrett i straffesaker, er at lovgiver ønsker å sikre at påtalemyndigheten er politisk uavhengig. Ordningen skaper dessuten notoritet fordi en eventuell regjeringsbeslutning må skje i form av en kongelig resolusjon. Dette gir grunnlag for etterfølgende parlamentarisk kontroll.

Rømming viser til at daværende justisminister Mona Røkke ga personlige forsikringer om at kopier i den såkalte Ikkevold-saken ble destruert. Men det er forskjell på disse to sakene. Opplysningene i de kopierte dokumentene i Ikkevold-saken var ikke av betydning for etterforskningen, men kunne være av generell overvåkingsmessig interesse. De var dermed av betydning for overvåkingspolitiets forebyggende virksomhet. Dette er en virksomhet som justisministerens har ansvaret for. Justisministeren er nemlig den øverste ansvarlige for de delene av politiets virksomhet som ikke er etterforskning, som den forebyggende virksomheten og ordenstjenesten.