Justisminister Odd Einar Dørum

Likhet og rettferdighet i Grace-saken

Avisinnlegg, Vårt Land, Fædrelandsvennen, Lillesandsposten 09.02.2000

Grace-saken har vakt sterke følelser og stort engasjement, spesielt i lokalmiljøet. Det er ikke vanskelig å forstå følelsene i denne saken. Ofte kan slikt engasjement være et nyttig korrektiv til stivbent regelfortolkning i det offentlige. I tilfellet Grace har imidlertid både embetsverk og politisk ledelse strukket skjønn og regelfortolkning så langt det er mulig. Vi har foretatt en individuell vurdering, med vekt på blant annet hensynet til helse og velferd. Hadde det ikke vært for slike hensyn, ville Grace ha måttet reise hjem langt tidligere.

For dem som ikke har fulgt saken hele tiden, er det viktig å være klar over om at Grace ikke er asylsøker. Hun søkte, og fikk, oppholdstillatelse for å gå på folkehøgskole. I forhold til reglene som gjelder i slike tilfeller, innvilget tidligere justisminister Aud-Inger Aure ett års utvidelse av oppholdstiden, og jeg har strukket oppholdet med ytterligere ett halvt år. Dermed er rommet for skjønn oppbrukt. Vi kan ikke gå lenger uten at det strider mot det lovverk vi skal styre etter.

Graces helsesituasjon har som sagt vært et hensyn vi har tatt da hun fikk forlenget oppholdstillatelse. Men det sier seg selv at sykdom alene ikke kan gi oppholdstillatelse i Norge. Da ville vi i løpet av kort tid ha svært mange søknader om opphold og behandling.

Jeg skjønner at avskjeden for Grace oppleves som vond både for henne og vennene, men tross alt er hun heldigere stilt enn mange. Hun kommer hjem til et land der noen tar imot henne, og i bagasjen har hun med seg både menneskelig og materiell støtte fra sine mange venner i Norge.

Mange mennesker, hver med sin gode grunn, søker oppholdstillatelse i Norge grunnet utdannelse eller beskyttelsesbehov – dessverre langt flere enn vi har muligheter til å ta imot. Myndighetene må foreta en rekke vurderinger og vanskelige avgjørelser. Vi har plikt til å sørge for at det blir mest mulig likhet for loven. Det gjelder alle, uansett om deres sak er godt kjent eller ukjent for de fleste.