Forskningsprosjekt om idrettens plass i samfunnet

Redegjørelse ved professor Rune Slagstad, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, på pressekonferanse i Kulturdepartementet 24. august 1999.

Prosjektet vil bli gjennomført i treårs-perioden 2000-2002

1.

" De nasjonale strateger" hadde et dobbelt strategisk sikte. For det første var den et rent faglig bidrag av historisk-sosiologisk art - et forslag til historisk refortolkning av det offentliges rolle i det norske system, en refortolkning som munnet ut i en politisk samtidsdiagnose. For det annet var boken ved sin omstridte karakter selv et bidrag til den norske offentlighet. Jeg har i det minste lykkes med det annet siktepunkt. Senere i høst utgir Pax en bok redigert av Erik Rudeng under tittelen "Kunnskapsregimer" -en bok om min bok med 46 debatterende og opponerende bidrag, etter hva jeg skjønner.

Jeg er ingen motstander av intellektuell strid. Det er for lite av det, ikke minst av intellektuell strid på intellektuelt nivå, altså intellektuell strid som noe mer enn revirfeide. Norsk samfunnsforskning har ikke i de senere år vært preget av en sjenerende dristighet. Den er tvert om blitt kontorisert, snikkontorisert. Den har på mange måter trukket seg tilbake fra det offentlige rom - til skade for det offentlige rom som for samfunnsforskningen selv.

Jeg vil fortsette min forskningsstrid på to fronter. Den ene front er den mer teoretiske, nemlig å videreutvikle det analytiske grep om "kunnskapsregimer". Det vil si samfunnsutviklingen analysert som en strid mellom ulike kunnskapsformer og deres profesjonelle forvaltere på den ene side og samfunnsborgernes lekmannsskjønn på den annen side. Dagens kunnskapsregime er vanskeligere å identifisere enn arbeiderpartistatens, som var dominert av troikaen av sosialøkonomer, leger og pedagoger. - Min andre forskningsfront vil være den mer direkte sosiologiske: samfunnsanalyse som samtidsdiagnose. For dette formål har jeg valgt idretten som et samtidsdiagnostisk prisme.

2.

Et grunnleggende kapittel i idretten i det norske system er selvfølgelig festet til personen og fenomenet Rolf Hofmo. Som en av arbeiderpartistatens handlingsideologer sammenstiller jeg ham med Haakon Lie og Einar Gerhardsen. Hofmo var de utvidede begrepers mann: Det utvidede kulturbegrep ble lansert av Hofmo allerede i 1947, 25 år før det dukket opp i Korvald-regjeringens kulturmelding, hvis idrettskapittel ble ført i pennen av en herværende ekspedisjonssjef. Hofmos regime i de neste tiår var en vedvarende iverksettelse av det utvidede idrettsbegrep. For Hofmo gikk kultur og idrett opp i en høyere sosialdemokratisk formel: idrett som velferdskultur. Hofmo skapte det meste av hva vi siden har kunnet tære på, inklusiv Norsk Tipping og tippemidlene, som, skjønner jeg, danner den finansielle basis også for mitt prosjekt. På Stortinget etter krigen var det bare KrF og et par-tre andre som gikk imot "vinstånda som fylgjer med lukkespel". Hofmos kultiveringsperspektiv var kroppsutvikling, kroppsøving og kroppsbevarelse. Arbeiderbevegelsens kropplighetskultur ble modernisert med "den fysisk og åndelig høgreiste ungdommen" som modell for den nye samfunnskroppen. Hofmos folkeidrett hadde et klart sikte: målrettet livsførsel i samfunnsnyttens tjeneste. - Hofmos utallige idrettsanlegg dannet den materielle basis for det motsatte av hva han hadde tilsiktet: en ekspanderende eliteidrett hvis fremste kjennetegn knapt kan sies å være folkesunnheten. Denne lidenskapelige entreprenør for en sosialistisk kollektivisme ble paradoksalt nok en iscenesetter av en individualisme han brukte hele sitt liv på å bekjempe.

Forskjellen mellom vår epoke og Hofmos ligger slik åpent i dagen. Men la meg kun peke på ett kontinuerlig trekk: den naturalistiske kroppsdyrkelsen, dyrkelsen av ungdomskroppen, i det ene tilfelle innen den kollektive samfunnsplanleggingen, i det andre innen den individuelle livsplanlegging.

Hofmos prosjekt var et disiplineringsprosjekt, men frigjort fra den militære disiplin. Frem til 1929 hadde idretten hørt under Forsvarsdepartementet, da den ble overflyttet til Sosialdepartementet. I 1949 ble den overflyttet til Kirke- og undervisningsdepartementet. Siden 1990 utgjør den en hovedsøyle i Kulturdepartementet. I dag manøvrerer Hans B. Skaset ut fra noen av de samme pengesekken som var Hofmos idrettskapital. Matti Goksøyr har i sitt bidrag til Rudengs bok antydet noen sammenliknende konstellasjoner mellom disse to idrettsstrateger. Men det er fortsatt mye som kan sies også om det kapitlet, som vil få overskriften "Idrettsstatens strateger".

3.

Det tradisjonelle industrisamfunns ideologiske koordinatsystem har siden 1960-tallet brutt sammen. Industrisamfunnet orden var et arbeidssamfunn formet av arbeidets grammatikk, med arbeidet som livgivende og meningsdannende medium. Det nye samfunn kan gis ulike bestemmelser. En vil være opplevelsessamfunnet. Derved fanger en inn forskyvningen fra det å over-leve til det å opp-leve. Arbeidets erfaringsfellesskap, basert på arbeidets nødvendighet for å vende nøden, til de ulike opplevelsesfellesskap, basert på de individuelle valg i overflod. Jeg vil anta at opplevelsessamfunnet kan gi en inngang til tolkning av så vel idrettens deltakere som dens tilskuere. Dette perspektivet viser i det hele nødvendigheten av estetikkens begreper og kategorier for å tolke den postmoderne samfunnstilstand.

Sett fra en opplevelsesestetisk synsvinkel har idretten åpenbare likhetstrekk med religionen. Det er åpenbare likhetstrekk mellom idrett og religion på handlingsplan (ritualer, magi, bønn, tilbedelse), på det organiatoriske plan (menigheter, sekter, supportere), på det seremonielle og i den sosiale funksjon. Jeg bare nevner at NRKs sportshelg gjerne begynner med morgenmesse lørdag, med høymesse både lørdag og søndag, og avsluttes søndag med Dagsrevyen som kveldsgudstjeneste.

Gudmund Hernes lanserte i sin tid formelen "det medievridde samfunn". Jeg føyer til "det sportsvridde samfunn", og kanskje aner vi her en tredje fusjonert formel. Da Bjørge Lillelien, NRKs fremragende sportsreporter, døde i 1987, kom Dagbladet på gaten med et portrett over 16 sider. Det var et sportsjournalistisk,gjennombrudd. - Også politikken tar form av sportsjournalistikken. Politikerne vil være der journalistene er - vi ser i økende grad der sportsjournalistene er. Statsminister Jagland foretrakk ski VM i Trondheim fremfor Kongen i statsråd. Politikk er, ble det en gang sagt, krigens fortsettelse med andre midler. I dag er det riktigere å si: Politikk er underholdningens, sportsunderholdningens, fortsettelse med andre midler. "Holmgang" forener begge disse to bestemmelser av politikk. Holmgang var, som kjent, en gammel norrøn kampsport med dødelig utgang.-

4.

Idretten er sosialt sentral, men vitenskapelig marginal. I den klassiske sosiologiske tradisjon fra Durkheim, Simmel og Weber og fremover er idretten nærmest fraværende. Idretten har ikke spilt noen vesentlig rolle i moderne sosiologi. Tilsvarende i norsk kontekst. Den nye maktutredningen kan, frykter jeg, bli en repetisjon av den gamle maktutredningen: idretten finnes ikke som samfunnsfenomen. Men idrettens organisasjoner er jo etter hvert blitt så gamle at historikerne i de minste har oppdaget idretten av private, ernæringsmessige grunner. Det finnes historiker-unntak, en av dem er her i dag. - Det store forskningsprogrammet om idretten i regi av Norges forskningsråd med Hans B. Skaset som leder for styringsgruppen, viser en vilje til ny retning.

Via idretten ser jeg muligheten også for å reformulere grunnleggende tema i samfunnsteorien. Samfunnstenkningen hadde i industrisamfunnet et feste i homo oeconomicus og homo politicus. Jürgen Habermas, en av vår samtids største samfunnstenkere, har slik foreslått en samfunnsteori ut fra begrepene "arbeid" og "kommunikasjon". Det som er systematisk fraværende i denne, som i annen samtidstenkning, er homo ludens og derved spillet som samfunnskategori. Spillet viser til samfunnslivet som et ikke-målrealiserende samvær: et handlingsfellesskap som rykker en ut av normalitetens rutiniserte tilstand. Det er øyeblikkets kult. Det kan ta mange former: fra idrettskonkurranser, samspill til kjærlighetsspill. Spillet har et feste i det emosjonelle - å bevege og la seg bevege.

Jeg antar at det er en sammenheng mellom den svake interessen for idretten i sosiologien og den manglende innsikt i spillet som grunnleggende samfunnsfenomen.

Idretten har hatt en svak integrasjon i det vitenskapelige; på den annen side har vitenskapen hatt en sterk integrasjon i idretten. Det vært ulike stadier i idrettens instrumentelle bruk av vitenskapen. Hofmos regime var et folkehygienisk idrettsregime drevet ut fra tidens vitenskapelige kunnskap, med idrettslegen av Evangs medisinske skole. Etter Hofmos tid har idrettsmedisinen ekspandert også internasjonalt. Toppidrettens dopingskandaler gir en nærmest daglig påminnelse om medisinens og farmasiens systematiske integrasjon i - for ikke å si okkupasjon av - den moderne idrettskultur.

Jeg tillater meg en norsk, noe mer uskyldig parentes. Statistikken har siden Schweigaards tid hatt en fremskutt plass i norsk styringsvitenskap. Med Schweigaards professorat i "lovkyndighet, statsøkonomi og statistikk" (1840) ble det innstiftet en særegen norsk styringsideologisk tradisjon, basert på statistikken som anvendt styringsredskap. Schweigaard har hatt sine disipler også i norsk idrett. Med basis i sine nitide statistiske analyser av ballberøringer, støttepasninger, gjennombruddspasninger etc. konstruerte Drillo en effektiv landslagsstyring. Schweigaards og Drillos moderniseringsprosjekter hører til de mest vellykte i det norske system.

5.

I arbeiderpartistatens epoke var en statsblendet, i de siste par tiår har en snarere vært markedsblendet. Det gjelder også for idretten. Jeg ser min studie av idretten også ut fra samfunnets strid om hvilke verdier som skal ha dominans. Aftenpostens kulturredaktør Jan E. Hansen skrev tidligere i sommer en større artikkel hvor han avblåste den gamle strid mellom kommersialisme og kulturansvar. Foranledningen for kulturredaktørens prinsipielle refleksjoner var parteringen av Universitetsforlaget. Undertegnedes resonnementer ville bli "stående mer som gravtale over det 20. århundre enn som kampsignal for det neste". Jeg var ifølge Hansen en av "de siste dagers hellige blant intellektuelle" og hørte som sådan til en anakronistisk restkategori' - sammen med kulturministerens selvfølgelig. I den nye globale markedsverden gjelder ikke de gamle temaer: "de umålbare verdier mot de målbare". Nå gjelder det, formante kulturredaktøren sine lesere, å ha innsikt i nødvendighet, markedslogikkens uavendelighet. Slik formuleres en verdikonservativ kapitulasjon på vegne av den sivile samfunnsetikk. Nå har jo Hansen allerede for flere år siden tilkjennegitt at han har vært "trett siden renessansen". Da kan det selvfølgelig føles utmattende å nærme seg slutten på et årtusen. Men rett forstått skal det verdikonservative være en kontinuerlig påminnelse om forskjellen mellom det å måle all verdi i pris, og det å se at verdi har sin pris.

- Statsminister Bondevik har nedsatt en verdikommisjon for å bekjempe tidens ekspanderende kommersielle materialisme. Men når Kjell Magne Bondevik neste dag går hånd i hånd med Kjell Inge Røkke over den nye gressmatten på Molde stadion, undergraves det etiske forpliktende ved verdikommisjonens oppdrag.

- Jeg har ved en tidligere anledning sagt at i lokalsamfunnet står striden mellom tre institusjoner: kjøpesentret, bensinstasjonen og skolen. Jeg føyer til en fjerde: idretten, den største folkebevegelse i dagens samfunn. Her utspilles den lokale kamp om samfunnsånden. Det dreier seg om å se idrettsbevegelsen som en samfunnsetisk bevegelse, også det.