Statsråd Anne Enger Lahnstein

Et nytt vindu til eventyret

Tale ved åpning av Vika Kino-senter i Oslo 12. desember 1997

Vi lever i en tid der fellesskapet stadig må vike for individuelle tilpasninger, der ny teknologi skaper kulturelle brytninger og avstand ofte erstatter nærhet. Da er det viktig at noen tar vare på de møteplassene vi har i samfunnet. Kinoen er en slik møteplass. Fellesskapet i kinosalens mørke gir grunnlag for en større opplevelse enn den filmen alene inviterer til.

Vindu til eventyret, kalte Rudolf Nilsen kinoen i sin prolog ved åpningen av Soria Moria Kino. Vi har alle fra vi var ganske små, stirret storøyet på de billedeventyrene som har rullet fram over kinolerretet. Bilder som har rørt oss, fått oss til å le og gråte, gjort oss sinte eller engasjerte.

Filmens styrke er at den taler til oss alle, uavhengig av alder, sosial bakgrunn eller utdannelse. Den krever ikke, som så mange andre kulturarter, grundig forberedelse, opplæring eller tilvenning. Den oppfattes umiddelbart.

Kinoen forsterker og utdyper denne opplevelsen. Ikke bare ved at den tilbyr det store lerret og den gode lyd. Men også fordi den åpner det medlevende fellesskap.

For et land som Norge, er det viktig å sikre vår egen kulturelle identitet. Da er det også avgjørende at de ytringer som gjenspeiler denne kulturen, får gode kår. Filmen er den kulturytring som når flest mennesker - ikke bare gjennom kinovisning, men også på video og i fjernsynet. Det gjør filmen til en av vår tids viktigste formidlere. Derfor er det viktig at vi opprettholder og styrker en egen norsk - og nordisk - filmproduksjon i en tid der stadig mer av vårt billedspråk internasjonaliseres og kommersialiseres.

Med åpningen av Vika Kino-senter har Oslo Kinematografer fått fire nye kinosaler og 840 nye plasser og Oslo-publikummet har fått et nytt vindu til eventyret. Oslos kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen har sagt at dette skal bli et senter for voksen kvalitetsfilm krydret med barnefilm. I så måte lover åpningen godt.

Oslo kinematografer har utmerket seg ved å løfte fram den gode norske og europeiske filmen og har vist at det ikke er noe nødvendig skille mellom kvalitetsfilm og publikumsfilm. Her har Oslo gjort et betydelig arbeid som også kommer resten av landet til gode, ved å stimulere til import av viktige filmer.

Norge er et særpreget kinoland. Norge utmerker seg nemlig, ved å være det eneste kjente land der ikke bare filmen, men også kinoen, er definert som kultur. Og der mer enn nitti prosent av omsetningen på kino skjer i kommunal regi.

Denne norske holdningen til film og kino som kultur går helt tilbake til kinoloven av 1913, en lov som i ettertid har vist seg å være meget fremsynt. Det er derfor interessant å merke seg at den sprang ut av en debatt, svært lik den vi har hatt de siste årene, om medias forrående rolle, om vold og skadevirkninger på barn. En debatt som stadig er like viktig og et ansvar som fortsatt bør hvile tungt på de programansvarlige.

Vårt norske kinosystem utfordres i dag fra mange kanter. Det er imidlertid å håpe at vi vil kunne bevare grunntrekkene i denne særegne strukturen som har gitt oss en betydelig film- og kinointeresse og medvirket til at vi har klart å opprettholde kinoer over hele landet. Ja, selv på steder der det ikke er befolkningsgrunnlag stort nok til å sikre lønnsom kinodrift.

I denne sammenheng spiller Oslo Kinemategrafer en viktig rolle, som Kino-Norges flaggskip og inngangsporten til nye film-eventyr. Hva Oslo gjør og hva Oslo velger, har betydning for publikum langt ut i distriktene.

Ved åpningen av Vika Kino-senter har derfor ikke bare Oslo, men hele Norge, fått utvidet sitt filmtilbud.