Statsråd Anne Enger Lahnstein

Kystkulturen må vernes

Tale ved åpningen av Norsk Kulturråds årskonferanse 1997 i Oslo 3. desember

Langsomt ble landet vårt eget
med grøde av hav og jord,
og slitet skapte en ømhet,
en svakhet for liv som gror.

Slik skriver Nordahl Grieg i et av sine mest kjente dikt. Og - det er slik vi alle kjenner landet vårt. Det ligger mot nord, langstrakt og med dype fjorder og høye fjell. Nøysomhet, hardt arbeid, kunnskap, folkelig ressursforvaltning og råderett har hindret rovdrift på ressursene.

I hele vår historie er det havet som har vært forutsetningen for at folk kunne bo langs kysten. Havet har det meste av tiden vært landets viktigste ferdselsvei, og derved innfallsporten til Norge for både varer og kulturelle impulser fra utlandet. Fiske, fangst og sjøfart har vært de viktigste kyst-næringene.

Også i dag er de som bor langs kysten i stor grad avhengige av havet. Oljevirksomheten skjer ute på kontinentalsokkelen. Skipsfartens betydning er redusert i forhold til tidligere. Fiske og fangst er fortsatt selve bærebjelken i de fleste lokalsamfunn på kysten. Utviklingen i fiskerinæringen er derfor svært viktig for kystsamfunnene og kystkulturen.

Vi står snart ved avslutningen av Kulturminneåret 1997. Bak dette året står Miljøverndepartementet og Kulturdepartementet. Det er gjennomført i nært samarbeid mellom den offentlige forvaltningen, museene og de frivillige organisasjonene. I dette året har kulturminner langs kyst og vannveier vært et av de tre hovedsatsingsområdene. Fortidsminneforeningen, Forbundet Kysten og Norsk Forening For Fartøyvern har arrangert en landsomfattende kulturminnestafett langs kyst og vannveier. Nå følger Norsk Kulturråd opp med kystkultur som tema for sin årlige konferanse. Kulturminneåret bidrar til større fokusering på og forståelse for kystkulturen.

Norskekysten er som vi alle vet svært sammensatt og variert både når det gjelder natur, næringsliv og bosettingsmønster. Vi finner naturperler som er lite berørt av menneskelig aktivitet og områder som totalt har endret karakter etter at oljeindustrien har satt sitt preg på kysten vår.

I de senere årene er det skjedd store forandringer i landskapet langs deler av kysten. Uerstattelige kulturhistoriske verdier har gått tapt. Samtidig spiller kulturell og historisk identitet en stadig større rolle i befolkningen.

I kulturvernet ser vi at interessen har svingt fra å fokusere på enkelte sentrale minnesmerker til å se på større områder og sammenhenger. Slike sammenhenger gir en ny forståelse for kulturminnene. Men hvis vi skal se kulturminnene i sammenheng med de naturgitte omgivelsene, så krever dette ny tverrfaglig kunnskap, og vi må legge andre strategier for vernearbeidet.

Det er knapt noe område langs kysten av Norge i dag som ikke på en eller annen måte bærer spor av menneskelig aktivitet. Tidligere var miljøvernet primært opptatt av å bevare et variert dyre- og planteliv, og den kulturhistoriske dimensjonen sto svakt. Vi snakket gjerne om naturvern og kulturvern som to adskilte arbeidsfelt. I dag ser vi klarere sammenhengene mellom disse to. Det ligger derfor en stor utfordring i å bygge opp tverrfaglig kompetanse på sammenheng mellom kultur- og natur, både innenfor museumssektoren og i forvaltningen.

Den nordiske kystkulturen er unik sett i en europeisk sammenheng. Men den er truet av kriser i de tradisjonelle kystnæringene, og i mange kyststrøk er det problemer med det økende presset for å kunne utnytte kystbeltet til ferie- og fritidsformål.

Mye av vekstpotensialet i reiselivet langs kysten er knyttet til utvikling av et bedre kultur- og opplevelsestilbud. Det betyr at styrking av kulturaktivitetene kan gi positive sysselsettingsmessige virkninger. Men slik satsing bør bidra til å øke interessen og respekten for lokal kulturarv. Slike tiltak kan være viktige bidrag i kommunalt tiltaksarbeid og virkemidler i utbygging i distriktene.

De offentlige institusjonene kan ikke klare å ta hånd om fartøyvern og annet kystkulturvern alene. Her er det behov for et godt samarbeid med kystbefolkningen, eiere av verneobjekter, næringslivet og ikke minst med de frivillige organisasjonene. Organisasjonene spiller viktige roller som pådrivere og inspiratorer, og de står for stor frivillig arbeidsinnsats på feltet.

Et omfattende vernearbeid for kystkulturen er utenkelig uten frivillig innsats og samarbeid med eierne. Båter, naust, bruk, stø og gårdsanlegg er en levende del av kulturmiljøet vårt. Det er viktig at den enkelte eier tar hånd om dette i respekt for de menneskene som har brukt det før og med sikte på å overlevere det til nye generasjoner.

Det er de fysiske minnene og den kunnskapen som er utviklet i samspillet mellom mennesker og natur langs kysten som det nå er viktig å ta vare på. Dette kulturmiljøet representerer den historiske dimensjonen i våre omgivelser. Kystmiljøet er under stadig forandring. Gammelt forsvinner, og nytt kommer. Det er derfor viktig at vi forholder oss aktivt og offensivt til utviklingen, slik at vi ikke får kystmiljøer der vi helt mister sammenhengen mellom fortid og nåtid.

Vi må gi rom for utvikling, og vi kan ikke klare å bevare alt. Da er det også viktig at vi gjør bevisste valg når vi skal prioritere. Hvis vi skal beholde en kystkultur der det er god balanse mellom bevaring og utvikling, er det viktig at alle gode krefter trekker sammen. Her ligger det en utfordring i å få til et godt samarbeid mellom kystbefolkningen, forvaltningen, næringslivet, museene og de frivillige organisasjonene. Vi må samarbeide både lokalt, regionalt og på nasjonalt nivå. Jeg håper at denne konferansen kan bidra til å styrke dette samarbeidet!

Sentrumsregjeringen legger stor vekt på å opprettholde bosettingsmønsteret og vil føre en aktiv distriktspolitikk for å motvirke den økende sentraliseringen. Jeg mener at også nasjonaløkonomiske grunner tilsier at det er fornuftig å føre en slik politikk. Kyst-Norge representerer et betydelig potensiale for verdiskaping. Vi vil bidra til aktivitet, livskvalitet og glad barnelatter. Avfolkede kystsamfunn kan kanskje være interessante for historikerne, men uten folk er det ingen næring, intet liv - og ingen kultur.

Takk til Norsk kulturråd for et fint initiativ. Lykke til med konferansen!