Statsråd Anne Enger Lahnstein

Ta vare på fremtiden - hvilken rolle skal museene ha i neste århundre

Tale ved åpningen av Norsk museumsutviklings konferanse,
Oslo 2. desember 1997

Kjære konferansedeltakere!

Verdivalg ved et tusenårsskifte.

Vi nærmer oss inngangen til et nytt tusenår. For mange er et årsskifte ikke bare en festkveld, men også en anledning for omtanke og ettertanke. Tusenårsskiftet markerer et tidsskille. Det bør mane til refleksjon. I Norge er vi på mange måter priviligert. Vi er et ressursrikt land med store muligheter. Samtidig ser vi en materialisme og tendens til en grådighetskultur som har store skyggesider. Dette opptar mange og sentrumsregjeringen har fått overraskende positiv respons på forslaget om en bredt sammensatt kommisjon, "en kommisjon" som skal drøfte hvordan det kan skapes en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å snu en del negative utviklingstrekk. Jeg tror prosessen i dette arbeidet vil bli det viktigste.

Har så dette noen betydning for museumssektoren. Svaret er ja. Denne konferansen har tittelen "Ta vare på framtiden". Jeg synes tittelen er velvalgt. Det som holder et samfunn sammen er kulturen, felles språk og ikke minst den felles fortid. Historie er etter mitt syn et undervurdert fag. Historie gir grunnlag for å forstå samtida og erfaring for å forme framtida. På samme måte som vi trenger å kunne lese og skrive, trenger vi bl.a. historie for å kunne ha faste holderpunkter i våre liv. Uten trygghet på vårt eget og egen identitet, blir det vanskelig å orientere seg i en mangfoldig stadig mer flerkulturell og spennende tilværelse. Interesssen for både nasjonal historie og lokalhistorie er økende. Folk søker sine røtter - slektsgransking er mer i vinden enn før.

Det er viktig å konkretisere hvilke verdier og kvaliteter vi ønsker å verne om i det norske samfunnet, samtidig hvordan vi skal fornye oss, være åpne og møte utfordringer med framtidstro og håp.

Her er det viktig at også museumssektoren bidrar, både med den kunnskapen museene har om nær og fjern fortid, med den erfaringen museene har i formidling og kommunikasjon og med de arenaene og møteplassene som museene forvalter.

Museene som samfunnsinstitusjoner

Museene skal tjene samfunnet og samfunnets utvikling. Folkevalgte og myndighetene har et hovedansvar for å trekke opp mål for samfunnsutviklingen. Da blir det viktig at vi har en åpen dialog mellom myndighetene og museene om den samfunnsrollen som museene skal ha.

Museene forvalter til sammen en betydelig ressurs. Årlig bruker norske museer ca. 1,2 milliarder kroner til drift og investeringer. Vel 70 % av dette kommer fra offentlige finansieringskilder. Tidligere var det gjerne slik at museene fikk utbetalt sine offentlige bidrag uten at hverken stat, fylker eller kommuner fulgte noe særlig mer opp og stilte krav.

Nå er dette annerledes, først og fremst fordi vi ser at museene har viktige funksjoner i samfunnet. Med så stort innslag av offentlige midler ønsker vi å være med på å legge en del premisser for hvilke områder museene skal prioritere. La meg legge til at jeg selvsagt er innforstått med at mange av dere mener disse betydelige ressursene er for små i forhold til utfordringene.

Det statlige museumsutvalget som avla sin innstilling i 1996, er svært opptatt av museene som samfunnsinstitusjoner. Velure-utvalget peker på at museenes samfunnsnytte ikke kan måles i det museene gjør, men i det museene kan oppnå gjennom påvirkning i samfunnet.

Samfunnsnytten ligger da ikke bare i museenes evne til å skape og formidle kunnskap. Samfunnsnytten ligger også i evnen til å skape nysgjerrighet og forståelse, i evnen til å stimulere til undring, til å stille spørsmål, til å overraske og til å utfordre det enkelte menneske emosjonelt og intellektuelt.

Kort oppsummert kan vi si at utvalget ønsker at museene i sterkere grad skal fungere som dialoginstitusjoner. De skal generere kunnskap gjennom innsamling, forskning og bevaring, og de skal fungere som møtesteder for formidling og kunnskapsopplevelser. Dette må skje både ved å styrke museenes faglige innsats og ved at museene i sterkere grad blir arenaer for kritisk debatt og samfunnsspørsmål.

Det flerkulturelle området - internasjonale perspektiver

Norge har en lang historie som flerkulturelt samfunn, og vi er slett ikke bare stolte av denne historien. På kirkemøtet i Trondheim kom kirken med en beklagelse for sin medvirkning til undertrykkelse av samer, og det er reist spørsmål både overfor Stortinget og kirken om det ikke også bør komme en slik beklagelse overfor tatere. Gjennom dokumentasjon, forskning og formidling har museene både en mulighet til og et ansvar for å fokusere på urett og skjevheter slik at vi kan lære av tidligere feiltrinn. Museene kan gi minoritetsgruppene bedre forståelse for egen bakgrunn og historie, samt bidra til å motvirke noe av den feilinformasjonen og de fordommer som storsamfunnets holdninger ofte er preget av.

Det skal bli spennende å følge det initiativet rundt taterkultur som nå er tatt i samarbeid mellom tatere, Norsk museumsutvikling, Hedmark fylke og Glomdalsmuseet. Dette bør bli et viktig bidrag i arbeidet for et bedre og mer nyansert bilde av taternes historie.

Museene har et ansvar også for å vise nye innvandrergruppers kultur. Det er gjort en del, men utfordringene her er store, og vi må i større grad inkludere gruppene selv i det arbeidet som gjøres.

Museene har kunnskap om hvordan internasjonale impulser og strømninger opp gjennom historien stadig har betydd en berikelse for norsk samfunnsutvikling og kultur. Det ligger i museenes vesen at de må ha en internasjonal orientering, og det er viktig at de er bevisste både i valg av de kulturimpulser de formidler utenfra og i det arbeidet som ligger i å formidle norsk kultur til mennesker som lever utenfor landets grenser.

La meg også nevne; Museene forvalter historiske synspunkter og vi har sett hvordan blant annet nazister har brukt slike synspunkter i sin politiske kamp. I en tid med klare tendenser til usunn nasjonalisme og ny undertrykkelse av minoriteter, er det viktig at museene har en bevisst holdning til hvordan de forvalter forvalter symbolene og formidler kunnskapen.

Kultur og natur - hvordan tar vi vare på framtiden?

Vi står snart ved avslutningen av kulturminneåret. «Forankring fryder» er mottoet for dette året. Det er et fint motto så lenge vi ikke blir oss selv nok, og så lenge vi kan se de historiske verdiene i sammenheng med behov for endringer og utvikling.

I forbindelse med tusenårsskiftet planlegger nå Nordisk ministerråd et nordisk prosjekt med samarbeid mellom museer og ungdomsorganisasjoner. Her er det meningen å få til et samspill mellom museenes kunnskap om den tiden som ligger bak og ungdommens ønsker for samfunnsutviklingen i det nye hundreåret. Her blir spørsmål om hvordan vi tar vare på hverandre og på naturen sentralt.

Det er knapt noe område i Norge i dag som ikke på en eller annen måte bærer spor av menneskelig aktivitet. Tidligere var miljøvernet primært opptatt av å bevare et variert dyre- og planteliv, og den kulturhistoriske dimensjonen sto svakt. Vi snakket gjerne om naturvern og kulturvern som to adskilte arbeidsfelt. I dag ser vi klarere sammenhengene mellom disse to.

Vi er inne i en periode der det delegeres ansvar og myndighet både innenfor naturvern og kulturvern fra statlig nivå til fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Men det krever også at vi innenfor fylker og kommuner har tilgang til kompetanse. Også her er museene viktige. Vi har svært mange kulturhistoriske museer rundt om i landet, men den naturhistoriske museumskompetansen ligger først og fremst i universitetsmuseene. Det ligger derfor en stor utfordring i å bygge opp tverrfaglig kompetanse på sammenheng mellom kultur- og natur i langt flere museer.

Formidling - Kulturnett Norge

I 1996 hadde norske museer nesten 9 millioner besøkende. Det er et betydelig tall, og av kulturtilbud er det vel bare kinobesøket som ligger høyere. Men hva vet vi om hvilke grupper som kommer til museene, og hvilke opplevelser de har ved besøket, og hva vet vi om hvorfor andre grupper ikke kommer?

Norsk museumsutvikling har i år bestilt en undersøkelse fra NOVA (Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) om ungdommers museumsbesøk. I undersøkelsen er det foretatt intervjuer med ungdom i Våler i Hedmark, i Bodø og i Oslo.

Resultatet er ikke entydig oppløftende. Det ser ut til at de fleste er ganske likegyldige i forhold til museumsbesøk - de hverken liker eller ikke liker det. Konkurransen fra opplevelsessentra og andre publikumstilbud vil skjerpes i framtiden. For å nå nye grupper blir det viktig å utvikle større viten om hva som gjør at publikum søker til museene og om hvordan de opplever besøkene.

Med Kulturnett Norge ønsker Kulturdepartementet å legge grunnlaget for at alle uansett hvor i landet en bor, både skal kunne ha tilgang til kulturinstitusjonenes kunnskapskilder, informasjon om kulturtilbudene og tilgang til kulturopplevelser som er direkte tilrettelagt for og kan oppleves på Internett.

Under Kulturnett Norge er Norsk museumsutvikling i gang med å bygge opp Museumsnett Norge. Det er et sektornett, og det vil bli etablert tilsvarende sektornett for arkiv, bibliotek og utøvende kunstarter.

Museumsnett Norge skal både være et nett der museene kan nå ut til et norsk og et internasjonalt publikum, og et nettverk som kan brukes til å styrke samarbeid og arbeidsdeling mellom museene. Det betyr at museenes kataloger må tilrettelegges slik at de kan brukes både av leg og lærd og at museenes kataloger i framtiden må kunne brukes på tvers av institusjonsgrenser. De første deler av Museumsnettet vil bli åpnet før nyttår.

Barn og unge er også her en særlig målgruppe for museenes formidling. Det blir viktig å tilrettelegge materiale som kan brukes i forbindelse med skolens undervisning. Museene må tilegne seg kunnskap om hvordan de kan bruke datanettet som et selvstendig formidlingsmedium. Vi trenger gode norske tilbud på nettet, og mange tegn kan tyde på at kampen for det norske språk primært vil måtte føres nettopp her.

Men det er ikke barn og unge som bruker nettet i dag. I Kulturnett Sogn og Fjordane er det lagt ut opplysninger fra kirkebøker og andre persondata, og brukeroversiktene viser sterkt innslag av amerikanere. Stadig flere pensjonister kommer til å tilbringe tiden ved dataterminaler, og i et samfunn der det ser ut til at fritiden vil øke, blir det stadig viktigere å gi mennesker noe å fylle denne tiden med.

Samarbeid mellom offentlig og frivillig sektor.

I Kulturminneåret har Fortidsminneforeningen, Forbundet Kysten og Norsk Forening For Fartøyvern arrangert en landsomfattende kulturminnestafett langs kyst og vannveier. Dette har blitt årets største arrangement med en voldsom lokal oppslutning. Med noen få unntak har det vært arrangementer og valg av årets kulturminne i samtlige av landets kommuner, og presse- og mediadekningen er god. I en foreløpig rapportering fra stafetten legger arrangørene stor vekt på at utfallet har vært helt avhengig av det gode samspillet som de har fått mellom de frivillige organisasjonene, museene og den offentlige forvaltningen.

Det er et positivt og viktig signal. Dere som arbeider med kulturvern til daglig, kjenner godt de store begrensninger som ligger i mangel på økonomiske midler. Oppgavene er store, og vi vet at det vil være helt utenkelig at det offentlige noen gang skal klare dette alene. De aller fleste museene er etablert og bygget opp med betydelig frivillig og privat innsats, og dette er et samspill som vi må følge opp.

Mange kan tenke seg å gjøre en samfunnsnyttig innsats, og det ligger en stor oppgave for museene å se hvordan de kan møte denne utfordringen og legge forholdene til rette for bedre samarbeid med organisasjonene.

Sentrum - distrikt

For denne regjeringen er det viktig at staten ikke ensidig skal satse på nasjonale kulturtiltak, men at vi også ivaretar de regionale og lokale kulturtilbudene. Det betyr at vi både må se på fordeling av midler og på hvordan de nasjonale institusjonene ivaretar sitt ansvar.

Jeg har tidligere nevnt Kulturnett Norge som et område der nasjonale institusjoner vil ha et særlig ansvar. Men det er viktig at vi for framtiden ikke bare bygger ut elektroniske nettverk mellom museer, men at vi også ser på andre former for nettverk og samarbeid.

I første rekke ligger denne utfordringen hos museumssektoren selv. Både Norges museumsforbund og Norsk museumsutvikling har viktige roller som nettverksbyggere innenfor sektoren, og fylkeskommunene er sentrale samarbeidsparter for å få fram gode løsninger på regionalt nivå.

Forskning og bevaring

Dere er vant med at politikere primært er opptatt av å styrke museenes formidling og mindre opptatt av forskning og bevaring. Men også dette bildet er i ferd med å endre seg, ikke minst etter at Velure-utvalget avleverte sin innstilling.

Det er klart at en løpende utvikling innenfor museumsformidling må ha sin basis i utvikling av ny kunnskap. Nye generasjoner har nye forutsetninger for forståelse og vil stille andre spørsmål enn generasjonene før oss. I museenes forskning er det viktig å styrke kontakt og samarbeid mot universitetene og mot Norges forskningsråd.

For forskning, som for så mange andre felt, er det viktig med et faglig miljø. Museene i Norge er gjennomgående små, og også her blir det derfor viktig å styrke faglige nettverk mellom museene.

Mange av dere deltok i går på Museumsforbundets seminar om REVITA-planen. Jeg ser klart behovet for et løft for å bedre bevaring og tilgang til museumssamlingene. Norsk museumsutvikling følger opp utvalgets forslag med planlegging av hvordan et slikt prosjekt skal kunne gjennomføres, og jeg vil komme tilbake til dette spørsmålet i en Stortingsmelding om museene i løpet av perioden.

Avslutning.

Jeg er opptatt av hvilke verdier vi skal bygge på - hva slags samfunn vi vil ha. Jeg vil derfor avslutte med et sitat fra Ivar Aasen som har relevans for museumsektoren:

Lat det merkast i meir enn i ordi,
at me halda den arven i stand,
at når fedrane sjå att på jordi,
dei kan kjenna sitt folk og sitt land.