Tale ved åpningen av utstillingen med arbeider av arkitekt Sverre Fehn

Statsråd Anne Enger Lahnstein

Tale ved åpningen av utstillingen med arbeider av arkitekt Sverre Fehn

Henie - Onstad Kunstsenter
8.november 1997

På 90-tallet er vi alle i stigende grad blitt mer opptatt av våre bygde omgivelser. Dette engasjementet har kommet til uttrykk på mange måter, og på mange nivåer. Dels har publikum og politikere i byer, tettsteder og grender over hele landet tatt mer aktivt del i arbeidet for kvalitet og godt miljø i de fysiske rammene rundt hverdagen. På sentralt hold har vi i Stortinget vedtatt en ny Plan- og bygningslov,- og har nå, som et av de få land i Europa, en lov som stiller mål om høy estetisk kvalitet i sentrum for all byggeaktivitet.

1997 har vært året hvor denne debatten om vår arkitektur virkelig er blitt bred og synlig. I denne sammenhengen behøver jeg bare å minne om titalls debattmøter og hundretalls av avisinnlegg knyttet til Tullinløkka og byutvikling i Oslo. Og bildet kan fylles ut med omdiskuterte utbyggingssaker over hele landet, som f. eks. utbyggingen på Nordnes i Bergen og debattene om sentrumsutvikling i "Miljøbyen" Tromsø.

Det interessante ved debatten dette siste året er at den både går dypere og bredere. Den dreier seg ikke bare om at vi generelt ønsker høyere kvalitet, men det er iferd med å utvikle seg en reell debatt om arkitektur, hva slags formspråk vi liker og ikke liker, og hva slags samfunnsmessige prioriteringer som til syvende og sist bør styre våre valg i byggesakene.

Og etterhvert som debatten blir bredere kommer det for en dag at vi kanskje er mer uenige om slike spørsmål enn vi trodde. Jeg mener det er bra: uten et slikt engasjement ville arbeidet for kvalitet i omgivelsene lett kunne bli tannløst og utvannet.

Samtidig er det slik at når debatten om arkitekturens uttrykk går dypere og bredere,- trenger vi referanser og forbilder. For Kulturdepartementet er det ikke lenger tilstrekkelig at vi igjen og igjen peker på det almenne målet om høy estetisk kvalitet. Vi må også tydelig fremheve den arkitekturen som skapes idag, den arkitekturen som på en uttrykksfull måte formidler vår kultur, selv om den av og til tar i bruk form og virkemidler som kan være uvant for mange.

Selvfølgelig skal vi lære av fortidens erfaringer, også i vår byggevirksomhet. Men dersom bevaring og gjentakelse av gårsdagens mønstre får dominere byggearbeidet, får vi en fattigere kultur, en kultur som viker unna de utfordringene og mulighetene som møter oss idag. Fornying er nødvendig for å oppnå de kvalitetskrav vi setter til bygningsmiljøet. I dette fornyingsarbeidet trenger vi også den sterke og søkende arkitekturen, den som lærer av fortiden på en selvstendig måte, og samtidig gir ny tolkning av samfunn og behov.

Vi skal idag åpne en utstilling av arkitekt Sverre Fehns arbeider. Sverre Fehn er en av de arkitektene som i sine arbeider gir faste holdepunkter i en utydelig debatt, og bidrar til det rikere perspektivet som arkitekturdebatten trenger. Jeg synes Sverre Fehns arbeider fremstår som utpreget norske, enten det nå dreier seg om Domkirkeodden på Hamar, Bremuseet i Fjærland eller Aukrustmuseet i Alvdal. Samtidig er det altså slik at han oppfattes som en viderefører av modernismen,- og slik forbinder det regionale særpreg med internasjonale strømninger. Slik kobling mellom vårt eget og åpenhet i forhold til omverdenen tror jeg vil komme til å bli viktigere og viktigere for å bevare og fornye vår kultur.

Som vi vet har Sverre Fehn dette året mottatt Pritzker-prisen,- kanskje den største ære som internasjonalt kan bli noen arkitekt til del. Dette skjedde før jeg tiltrådde som kulturminister, men jeg vil benytte denne anledning til å gratulere,- og jeg vil si at for vårt arbeid med videreutvikling av arkitekturpolitikken er det både betryggende og inspirerende å vite at vi har fagfolk helt i fremste rekke.

Som det ble sagt tidligere er den utstillingen som vi nå skal åpne en internasjonal vandreutstilling, som først ble vist i Vicenza i mai i år. Utstillingen har nå sist vært i Hamburg, og skal være her på Høvikodden til 18. januar før den vandrer videre. Den opprinnelige utstillingen er utvidet når vi nå møter den her, slik at vi får oppleve hele bredden i Fehns arbeider.

På departementalt nivå har vi tradisjonelt en arbeidsdeling der vårt departement særlig konsentrerer seg om kulturtiltak i Norden, mens Utenriksdepartementet har ansvar for mønstringer i verden forøvrig. Jeg vil takke for at Utenriksdepartementet har lagt så mye entusiasme og ressurser i denne utstillingen, som vi vet er av internasjonal betydning. Jeg vil videre få rette en takk til Norsk Arkitekturmuseum, som har nedlagt et stort arbeid i å produsere utstillingen.

Til sist vil jeg takke Høvikodden, som har kjent sin besøkelsestid,- og har gitt rom for en utstilling av Sverre Fehns arbeider i 1997, som vi kanskje kan kalle det store arkitekturåret i Norge? Jeg gleder meg til å se utstillingen, og erklærer den herved for åpnet.