Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Kjære kunstvenner!

Kunstnernes Hus, Oslo, 5. september 1998

Statens kunstutstilling – Høstutstillingen. En levende anakronisme - eller en stormønstring av norsk samtidskunst?

En fortidslevning – eller avantgardistenes bastion?

Uniformistenes gravøl – eller individualistenes høstfest?

Slik har det vært spurt, og slik vil det bli spurt. De kritiske røster har ropt høyt. Forsvarerne har ikke vært mindre stille. Slik skal det være. Høstutstillingen skal vekke til debatt. Den skal provosere, irritere, forundre, forbause, sjokkere, ergre - og glede. Den skal skape debatt, protester, avstand - og forsvar. Det er et sunnhetstegn.

Ja, jeg vil si det så sterkt: Fikk vi en høstutstilling som ikke vakte reaksjoner, ville det være et alvorlig sykdomstegn. Fikk vi en høstutstilling som alle ville slutte opp om, og som ingen ville ta avstand fra, ville det være på tide å vurdere avvikling av hele arrangementet. Men slik har det heldigvis ikke vært inntil nå, og la oss håpe at det mange ynder å kalle ”bråket om høstutstillingen” vil fortsette også i årene som kommer. Vi trenger denne uroen, hvis vi kan kalle det for det, hver høst. Den skaper liv på vår hjemlige kulturarena.

Som kjent er Høstutstillingens offisielle navn Statens kunstutstilling. Likevel er det fjernt for staten å legge føringer på det som vises fram. I vår kultur og i vår tradisjon hverken vil eller skal vi politikere ha innflytelse på de kunstneriske valg, de kunstneriske prioriteringer eller vurderinger. Den kunstneriske frihet skal være absolutt. Politikk og kunst er i så henseende fullstendig adskilt.

Men dette har gyldighet bare én vei. Den andre veien derimot, er det en nær forbindelse. Kunstnerne skal gjennom sin kunst, som vel som på andre måter, ha full mulighet til å øve innflytelse på den politikk som føres fra landets myndigheter. Ja, kunstnerne er i høyeste grad ønsket i samfunnsdebatten, og de skal gjennom sitt arbeid øve innflytelse på samfunnsutviklingen, sprenge grenser og åpne for nye perspektiver.

La meg her bruke et bilde. Det er hentet fra Dantes ”Divina Comedia” og forteller om tjeneren som leder sitt følge gjennom en lang og mørk tunnel. Han har tent en lykt, men holder den bak på ryggen for å lyse opp veien for dem som kommer etter. Selv famler han i mørket for å finne fram.

Dette er kunstnerens oppgave i samfunnet. Han eller hun må ha anledning til å famle og lete, men da må de også ha anledning til å trå feil. Vi andre har ingen rett til å skrike opp om så skjer. Meninger må vi få ha, protestere må vi få lov til. Men kunstnerens oppgave er hele tiden den samme: å søke nye veier framover, både når det gjelder samfunnsforståelse og selverkjennelse.

Gjennom tidene har kunstneren gått i bresjen når det gjelder å bryte konvensjoner og sprenge barrièrer. Ofte er det kunstnerne som har snudd opp ned på det etablerte og stilt spørsmålstegn ved gjeldende normer. Og slik ønsker vi det. Vi trenger dem som stiller spørsmålstegn ved det bestående. Vi trenger dem som tar tak i det etablerte, det gjengse, det aksepterte, rister i det og spør: Hva er dette godt for?

I 1917 ble det i Zürich holdt en utstilling der også Picasso deltok sammen med en gruppe sinte, unge menn. Det de samlet seg om, var det absurde og meningsløse. Men det var alvorlig ment, og de skrev opprop om hvor viktig det var å rive ned og kaste ut. Allerede etter bare fem års virksomhet ble samarbeidet avviklet, men deres forvirrede synspunkter kom til å gi støtet til en av det 20. århundres hovedretninger innen kunsten, surrealismen. Deres opprør førte til en utvikling av kunsten i en ny og uventet retning. Kan det samme skje igjen?

Mitt svar er et utvetydig ja.

Mennesker som ser det skjeve i samfunnet, det urimelige, det urettferdige, det umenneskelige og absurde, har en plikt på seg til å si fra om hva de ser. Også kunstnerne har denne plikten, og har gjennom tidene vært seg den bevisst. Men i tillegg til forpliktelsen har kunstnerne også et middel, sin kunst. Gjennom sin kunst kan de vekke en sovende befolkning, gjennom sin kunst kan de bidra til å snu en samfunnsutvikling de ser bærer galt av sted. Og som jeg nettopp viste til, en slik prosess kan også skape nye holdninger og nye retninger innen kunsten.

Derfor er det mitt håp at vi alltid må ha kunstnere som våger å stå på barrikadene.

Nå er det ikke min oppgave her i dag å belære. Tvert i mot. Jeg er her for selv å bli belært - av årets utstilling. For lærer gjør alle som våger seg inn og lar seg påvirke av kunsten. Jeg har ikke sett noen av verkene som stilles ut i år, men jeg gleder meg til å se dem. Jeg vet at jeg vil ha et utbytte av å se dem. Jeg vet at jeg vil bli påvirket, kanskje overrasket, kanskje sjokkert. Men jeg vet også at jeg vil bli beriket.

Det er derfor med glede og forventning jeg har den ære å erklære Høstutstillingen 1998 for åpnet.