Statsråd Anne Enger Lahnstein

Åpning av Norsk Dramatikkfestival 1998

Det Norske Teatret, Oslo 11. juni 1998

Kjære teaterentusiaster

Det er en takknemlig oppgave for en kulturminister å stå på denne talerstolen og vite at om få minutter, noen få meter herfra, skal hele 15 nyskrevne, norske teatertekster møte sitt publikum for aller første gang.

Det er en glede å åpne et teaterball der 59 skuespillere og 15 regissører har gått sammen om å gi disse tekstene en form på scenen.

Sist, men ikke minst, gir det en god følelse å konstatere at seks norske teatre, samt vår største institusjon for teaterutdanning, har gått sammen med en uavhengig gruppe som Norsk Dramatikkfestival for å få til dette fellesløftet for samtidsdramatikken.

Det er flott å se hvordan samspillet mellom store etablerte teaterinstitusjoner og en liten, uavhengig enhet som Norsk Dramatikkfestival kan skape kreativitet og utløse nye krefter.

Det utstrakte samarbeidet omkring denne festivalen lover godt - ikke bare for samtidsdramatikken, men for framtida for norsk teater.

For tilsynelatende kommer en "dramatikkfestival" først og fremst dramatikere tilgode. Men dens fremste oppgave må likevel være å styrke den norske teaterkunsten. Skal teatret være med på å gi navn til den tida vi lever i, er teatret også nødt til å finne diktere som kan fortelle våre egne historier.

I tidligere århundrer er det nettopp det teatrene har gjort - og hver eneste gullalder i teaterkunstens historie er først og fremst knyttet til dikternavn. Det er lett å glemme at klassikere som Shakespeare eller Ibsen en gang var levende kunstnere i aktiv dialog med sin samtid. De ga sitt publikum det de hungret etter - nemlig nye, spennende historier - som ingen kjente slutten på.

Idag er filmkunsten iferd med å fylle nettopp denne lengselen hos publikum. Hvis teatrene vil ta opp hansken, kan de knapt være bekjent av at det nyskrevne utgjør mellom 10-25 % av det totale repertoaret. Men er det lov til å la være å prøve? Teatret er en av de gjenværende arena der ord, tanker og følelser formidles i øyeblikket og skaper et menneskelig møterom.

27. mars i år - på Verdens Teaterdag - fikk jeg på mitt kontor overlevert et manifest fra Norsk Teaterunion - det samme som samme kveld ble lest opp fra scenene rundt om i hele landet. Manifestet gir et sterkt uttrykk for nettopp dette - teaterkunstens unike posisjon som en kunstform som griper øyeblikket og nærværet. Det slås fast at "Jo mer avansert den teknologiske kommunikasjonen blir, dess sterkere vokser menneskets behov for samvær og fysisk nærvær. Slik er vi optimister på vegne av teaterets plass i samfunnet."

Ja, jeg er også optimist. Jeg er optimist på kulturens vegne. Jeg tror vi går inn i ei tid der vi som samfunn vil være mer bevisst på kulturens grunnleggende betydning for kommunikasjon og fellesskap, kreativitet og åpenhet for forandring. Men dette krever også at kulturlivet - og teateret - nettopp er nærværende, er engasjerte og engasjerende og vil noe i sin egen samtid.

Teatret har jo så mange gode klassiske tekster å spille, innvendes det. Hvorfor skal vi lage noe nytt, norsk som kanskje ikke er like bra?

Selvsagt skal teatrene fortsette å ivareta, nytolke og levendegjøre klassikerne for stadig nye generasjoner.

Ingen ville vel våge å si at en Widerberg eller Weidemann kan legge ned penselen, fordi Michelangelo og Munch var så gode? Hvem ville be Nordheim slutte å skrive musikk, fordi Mozart var genial? Hvem ville slutte å lese Kjærstad eller Fløgstad, fordi Hamsun og Dostojevskij har gitt oss åndelig føde for generasjoner fremover?

Vi kjenner alle historien om den unge dramatikerspiren som fikk ansettelse som husdikter hos Ole Bull ved Norges første teater. Ni år skulle det ta før han leverte et arbeid som kunne oppføres. Verket het "Gildet på Solhaug" - og fikk en høyst blandet mottakelse. Hadde Henrik Ibsen gitt seg med det, ville kanskje Norge aldri ha fostret noe verdensnavn på den dramatiske kunstens arena.

Det handler rett og slett om å skape teaterforestillinger fra grunnen, med våre egne liv som råmateriale. Forestillinger som reflekterer drømmer og lengsler, glede og smerte hos oss mennesker som lever på jorda ved inngangen til det 21. århundre. Forestillinger som utfordrer og som setter problemer under debatt. Forestillinger som er skrevet ut fra et engasjement i vår egen samtid.

Til det trenger vi selvsagt teaterdiktere. Og vi trenger instruktører, skuespillere og scenografer med lyst til å dikte med.

Til alle dere som har diktet denne gangen, ønsker jeg lykke til - og hjertelig på gjensyn i teatret i årene framover!

Dermed erklærer jeg Norsk Dramatikkfestival 1998 for åpnet.