Statssekretær Per Kristian Skulberg

Åpningstale ved Norsk Forfattersentrums 30-årsjubileum

Fredrikshald Theater, Halden, 1. november 1998

Det er kanskje flere enn jeg som har spurt hvorfor Norsk Forfattersentrum feirer sitt 30 årsjubileum i Halden. Er det fordi organisasjonen av eller annen grunn eller tilfeldighet ble stiftet her, eller at den første forfatter på oppdrag for Norsk Forfattersentrum kom reisende til Halden med tog en mørk høstkveld for tredve år siden?

Slik forholder det seg ikke, er jeg blitt fortalt. Halden har ingen spesiell tilknytning til Norsk Forfattersentrum, i hvert fall ikke direkte. Indirekte kan en allikevel peke på noen sammenhenger. Det er blitt skrevet mange bøker fra og om Halden. Tidligere i dag har Bjørn Gunnar Olsen blitt hedret, midt i den bydelen som var hans litterære univers, Damhaugen. Lørdag arrangerer forlaget hans et seminar om Bjørn Gunnar Olsens forfatterskap. En annen kjent roman fra byen er «25. septemberplassen» av Dag Solstad. Familien Nygaard som eier og driver Aschehoug forlag, kommer også fra denne byen. Halden har med andre ord gitt sine bidrag til norsk litteraturhistorie.

Industriarbeideren fra Damhaugen og steinhoggeren fra Idd har fått sin historie nedskrevet, foruten av Bjørn Gunnar Olsen, også av Erna Moen og Toril Brekke.

I nærheten har vi også Valdisholm forlag som på en eminent måte har publisert både Halden- og annen Østfold-litteratur.

I neste uke er en hel dag viet Haldensforfatterne.

Med sine litterære aner er Halden, i aller høyeste grad, en verdig jubileumsby. Men ifølge mine kilder i Norsk Forfattersentrum er ikke det grunnen til at byen ble valgt. Senterets idé var å finne en kommune som kunne tjene som demonstrasjonsdisk for senterets rikholdige tilbudspakke. Det som avgjorde valget, var den entusiasme Senteret møtte på kulturkontoret i Halden, der tilbudspakken ble mottatt med åpne armer. Samtidig gikk et styremedlem i senteret i gang med å planlegge «Stemmer på Remmen», en tverrfaglig litteraturuke på Høgskolen i Østfold, som jo ligger på Remmen.

Det er et imponerende program som skal gjennomføres i løpet av disse to ukene. Det første som slår meg er bredden på tilbudet. For noen timer siden ble det arrangert salmekonsert i Immanuelkirken, neste uke kan vi møte vidt forskjellige forfattere som Margit Sandemo, Einar Økland og Torill Thorstad Hauger. Det blir opplesninger på Café avec og Cafe Erlandsen, seminarer på høyskolen og klassebesøk i grunnskolen. Det blir aftenskole på Folkets Hus og Konservativen, og litterær kro og landsdelsbokdag på Studentersamfunnet. Der er duket for rike litteraturopplevelser i Halden i de kommende to uker.

Jubileet avsluttes med at PROSJEKT LES ankommer Halden fra begge sider av Oslofjorden. Denne aksjonen har da gått over hele landet, fra nord til sør og er en av de største boksatsningene vi har hatt i nyere tid. Kulturdepartementet, folkebibliotekene og Norsk Forfattersentrum har samarbeidet om skrivestafetter, forfatterturneer og bibliotekdager for å inspirere til økt leselyst blant de unge. Som kjent er det særlig gutter som blir bokskulkere, og det er derfor ei viktig oppgave å vise dem hva de går glipp av ved å kutte ut boklesning.

Norsk Forfattersentrum ble stiftet i 1968, og er på mange måter en ekte 68-er. Det var de unge forfatterne med Bjørn Nilsen, Tor Obrestad og Einar Økland i spissen som tok initiativet til Senteret. Dette skjedde i årene etter at Innkjøpsordningen for ny norsk skjønnlitteratur hadde blitt opprettet. Det ble lettere å utgi ny norsk skjønnlitteratur, og en ny generasjon sto fram. De mente at det var behov for en møteplass for forfattere og lesere. Inspirasjonen til å danne Norsk Forfattersentrum har sin bakgrunn i folkeopplysningens ide om at det skal være et tilbud til alle, uavhengig av bosted og andre miljøbestemte faktorer. Forløperne til den skal jeg komme tilbake til litt senere. Andre forbilder som virket inspirerende på den tiden var nok de amerikanske beatpoetene som hadde gjort diktopplesning til viktige hendelser allerede på 50-tallet. For mange av pionerene i Senteret var forfatteren selvsagt en viktig budbærer i den politiske og kulturelle kampen.

Norsk Forfattersentrum oppsto som et svar på flere utfordringer. Det er også derfor Senteret har vist seg så levedyktig . Ett prinsipp har alle vært enige om: Forfatteren skal ha betalt for det arbeid han eller hun utfører. Denne oppvurderingen av forfatterens rolle som formidler, er selve grunnpillaren i Senterets virke. Å være forfatter er et fulltidsengasjement, og må betales deretter. Senteret er derfor en del av forfatternes selvfølgelige kamp for å overleve.

Fra å være et prøveprosjekt støttet av Norsk kulturråd i 1968, har Norsk Forfattersentrum vokst i både høyden, dybden og bredden. Det er en lang historie fra pionertiden med ivrige forfattere og en ansatt frem til dagens adminstrasjon som teller elleve ansatte fordelt på et hovedkontor i Oslo og tre distriktskontorer i hhv. Bergen, Trondheim og Tromsø. Hovedfinansieringen skjer over statsbudsjettet.

Norsk Forfattersentrum er en formidler av ordet, det som skaper, det som fører til samtale og ettertanke. Språket er grunnlaget for menneskelig eksistens, og da tenker jeg på en eksistens i frihet og fellesskap med andre. Uten språk - ingen samtale. Uten ord - ingen tanke som kan sette et kritisk søkelys på vår egen virkelighet. Uten diktning - intet levende demokrati.

”Og de skal smi sine sverd om til plogjern” sier profeten Jesaja. Dette er materialisert i den velgjørende smeden som står som et fredskraftig symbol utenfor FN-bygningen i New York. For meg et dette noe av den fineste politiske målsettingen jeg kan tenke meg og derfor et av de mest talende kunstverk jeg kjenner.

I forlengelsen av at vi skal smi våre sverd om til plogjern, sier jeg, at vi skal smi våre sverd ikke bare til plogjern, men også til ordgjerning; og la pennen være våre sverd og la ordet være vår kraft.

Derfor har vi forfattere, og det er ikke tilfeldig at vi har flere presidenter og ledere i denne verden som er store forfattere.

Politikere og forfattere har ordgjerningen som felles trekk. Jeg tror ikke at en kan være en stor politiker eller en stor leder uten å være en forfatter et stykke på vei.

For meg er det dypt alvor når jeg i Stortingets historiske sal kan ta med ungene mine – eller andre – bort til den siste monteren med dokumenter av betydning for norsk selvstendighet og folkestyre.

Der ligger dokumentet som hindret Hitler, Terboven og Quisling i å kunne si at Norge ikke lenger hadde noen regjering eller noen konge.

Hva skulle til: ett stykke papir, én fyllepenn, én Hambro og selvfølgelig folkevalgte i dekning for en stund på Elverum, med ånd og handlekraft. Så ligger de der: Halvannen A-4 side, håndskrevet, med noen overstrykinger og omformuleringer. Ord som førte til handling gjennom generalfullmakten de ga på lovmessig korrekt måte.

Ja, kjære forfattere, en kan bli forfatter av mindre.

I den første monteren i den historiske salen ligger en traktat signert 14. august 1814. Den ble unnfanget her i Østfold – i flere runder: først i J.N. Wilses gamle prestegård i Spydeberg der Christian Frederik smidde om sitt sverd fordi han mente det hadde flytt nok ungt blod. Det var derfor, i disse stuene, at kapitulasjonen skjedde og som Øverland sier i sin Norgeshistorie: at således ble det at unionen med Sverige i realiteten ble inngått i Spydeberg prestegård. Etter tekstbearbeidinger og sluttforhandlinger ble den endelige konvensjonen som kjent undertegnet i mer fasjonable lokaler på jernverket i Moss den 14. august.

Forfatteren Langslet trekker fram nettopp denne kunstnersjelen og filosofen som hadde mer tro på ordets makt enn sverdets. Langslet hever derfor Christian Frederik opp; kongen som av haukene i verden ble ansett som en feiging og svekling, og som derfor heller så langt ikke har vært verdiget et skikkelig monument, på tross av at han er grunnlovskongen vår.

I den grad dere ikke allerede er orientert om det, kan jeg fortelle at regjeringen har gjort noe med det, fordi vi for noen uker siden fikk kjøpt ”hjem” en marmorbyste av Christian Frederik, hogd av selveste Thorvaldsen i Rom i 1821.

Vi er stor takk skyldig dem som tidlig forsto at det trykte ord måtte bringes ut til alle. Østfoldforfatteren og opplysningspresten J. N. Wilse i Spydeberg arbeidet fram til sin død i 1801 med å opprette skoler og boksamlinger. På Spydeberg prestegård var han i ferd med å anlegge en Parc Academique og et Museum Universalis, for å fremme kunnskap om litteratur og all annen livsnødvendig kunnskap. Han var en av forkjemperne for et eget universitet i Norge og Henrik Wergeland i sitt verk ”Constitutionens historie” løfter J.N. Wilse opp som en av flere forutsetninger for at vi fikk den framsynte grunnloven som ble vedtatt.

Med dette som lokal, nasjonal og global bakgrunn, regner jeg med å bli trodd når jeg sier: uten forfattere – intet framskritt! Og da mener jeg ikke et snevert teknisk-økonomisk framskritt, men som viktige brosteiner på den veien vi har å gå.

Norsk Forfattersentrum med sine over 700 medlemmer forvalter et mangfold av ideer, visjoner, eventyr og erindringer som de ønsker å slippe løs på det norske folk. Vi er rede til å ta i mot de 160 markeringene av Norsk Forfattersentrums virke som vil skje her i Halden. Det er ikke mye, det er bare 5% av Norsk Forfattersentrums virksomhet i år.

Jeg vil gratulere Norsk Forfattersentrum med 30-årsjubileet og ønske lykke til med den videre drift inn i et nytt årtusen.