Fungerende statsminister Anne Enger Lahnstein

”Blir det typisk norsk å være dorsk”

Dagseminar – Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité
Næringslivets Hovedorganisasjon og Landsorg. i Norge

Radisson SAS Plaza Hotel, Oslo

23. september 1998

For én måned siden arrangerte Kulturdepartementet og Sosial- og helsedepartementet det vi kalte en idedugnad om fysisk aktivitet. Bakgrunnen var en henvendelse fra Norges idrettshøgskole (NIH) som pekte på den klare tendensen med nedadgående fysisk aktivitet i den norske befolkningen. Under idedugnaden ble dette faktum grundig dokumentert av professor Roald Bahr; en dokumentasjon som er gjentatt her i dag.

At det er en positiv sammenheng mellom fysisk aktivitet og helse, er udiskutabelt. Det er derfor sterkt beklagelig at den fysiske aktiviteten blant den norske befolkningen er synkende. Vår felles utfordring blir derfor hva vi kan bidra med for å skape mer fysisk aktivitet.

Idretten og idrettsbevegelsen har alltid hatt målsettinger og har vært tillagt oppgaver som strekker seg langt utover de rent idrettslige; den skal tjene som redskap for å nå mål innenfor flere områder. Tidligere var idretten tillagt viktige oppgaver knyttet til forbedring av forsvarsevnen, og egenskaper som styrke, utholdenhet og snarrådighet ble høyt verdsatt. I dag er det oppgaver knyttet til oppvekstmiljø, sosialisering og forebyggende helsepolitikk som står mer sentralt på den politiske dagsorden.

Idretten er – sammen med skolen – ment å skulle ivareta den viktige oppgaven å lære barn og unge å ta vare på egen helse gjennom fysisk aktivitet. Sammen med helsetjenesten er den ment å skulle ivareta viktige forebyggende oppgaver. Siden begynnelsen av 1970-tallet har den offentlige idrettspolitikken vært basert på prinsippet om ”Idrett for alle”. Dette slagordet markerer den enkeltes rett til å drive idrett i henhold til forutsetninger, behov og interesser. Dette omfatter også grupper som for eksempel funksjonshemmede og eldre – altså de grupper i samfunnet som en vanligvis ikke tenker på i forbindelse med idrett. Og det er i denne sammenheng viktig å huske på at begrepet ”idrett” inkluderer bl.a. fysisk fostring, mosjon, trim og ikke minst friluftsliv. For nettopp friluftsliv har lange og gode tradisjoner i vårt land, og er – når alt kommer til alt – den viktigste form for fysisk aktivitet for folk flest. Undersøkelser viser at turer i skog og mark er den aktivitet som utøves av de fleste, og naturen blir således vår viktigste arena.

Ved overføring av spillemidler har staten, nå ved Kulturdepartementet, siden 1948 overført godt og vel 13 milliarder (omregnet i 1998-kroner) til idrettsformål. Grovt regnet har 50% gått til aktivitet gjennom idrettsorganisasjonene, og 50% til anleggsutbygging.

Idrettsorganisasjonene gis økonomisk støtte for at de kan opprettholde et omfattende og kvalitativt godt aktivitetsnivå, og på den måten være en positiv faktor i formingen av nærmiljø og samfunn. Den offentlige støtte til idrettsorganisasjonenes arbeid forutsetter at etikk- og helsedimensjonen holdes i hevd.

Denne forutsetningen peker konkret på hvilken verdiorientering og fokus idrettsarbeidet bør ha for å falle innenfor målfeltet for støtten til idrettsorganisasjonenes arbeid. Ved de årlige overføringene til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité understrekes det fra departementet at viktige målgruppers aktivitet skal sikres gjennom de statlige overføringene. Dette gjelder grupper som barn og unge, eldre, kvinner og fysisk- og psykisk utviklingshemmede. Vi understreker videre Idrettsforbundets ansvar for mosjon- og breddeidretten, som bl.a. omfatter de ovenfor nevnte grupper, særlig barn og unge.

I tråd med målsettingen ”Idrett for alle” har tilskuddet til anleggsutbyggingen de siste årene fått en langt klarere profil av tilrettelegging for fysisk aktivitet for ”folk flest”. Klare eksempler på dette er prioriteringen av ulike nærmiljøanlegg. Dette er anlegg som er lokalisert nært sentrale bo-områder, og som er tilrettelagt for ulike typer uorganisert fysisk aktivitet. Et annet viktig tiltak er satsingen på turveier og turstier. Dette er prosjekter folk ber om og der de mange steder er i utstrakt bruk.

Det er hevet over tvil at fordelingen av spillemidler til anleggs- og aktivitetsformål har en vesentlig effekt på befolkningens fysiske aktivitetsnivå. Til tross for dette er vi naturligvis løpende opptatt av hvordan vårt ansvar på området ytterligere kan koordineres og videreutvikles, for å oppnå bedre effekt.

Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité er Norges største medlemsorganisasjon. Men selv med en så stor organisasjon så er det likevel et flertall av befolkningen som ikke er medlem i noe idrettslag. Den statlige idrettspolitikken har derfor de senere år vært opptatt av å dreie oppmerksomheten fra konkurranse- og elite-idrett, og mer i retning av masseidrett, med vekt på særlig tilrettelegging for grupper som tradisjonelt har vært lite fysisk aktive.

Et sentralt tema er hvem som skal være praktisk ansvarlig for gjennomføringen av en slik politikk. Alle er enige om at idrettens organisasjoner vil måtte spille en viktig rolle, men det vil også være nødvendig at det offentlige må ta et større ansvar for fysisk aktivitet – ikke bare for investeringer, men også for aktivitetssiden. Dette bør gjøres både gjennom ansvarliggjøring av den offentliges sektors egne etater, og gjennom en sterkere oppfølging av idrettens organisasjoner.

I den omtalte henvendelsen fra Norges idrettshøgskole ble det foreslått å opprette et statens råd for fysisk aktivitet. Forslaget ble drøftet på den påfølgende idedugnaden, uten at det ble fattet noen endelig konklusjon da.

Sosial- og helsedepartementet utreder dette forslaget ytterligere, i et nærmere samarbeid med Kulturdepartementet. Det må ligge fast at det offentlige ansvar for fysisk fostring av barn og unge, ivaretas først og fremst gjennom innsats innenfor feltene oppvekstmiljø, barnehager, skoler og også gjennom forsvaret.

• Når det gjelder oppvekstmiljøet, tenker jeg på bomiljøer, lekemuligheter, tilgang til natur, skjerming fra støy, -trafikk, etc.
• Når det gjelder barnehagene, er både deres plassering, og det faglig- pedagogiske innholdet viktig.
• Innenfor 9-årig grunnskole og det videregående skoleverk er timetall og faglig-pedagogisk tilrettelegging sentrale tema.
• Når det gjelder forsvaret, vet vi at en stor del av 19-åringene kjennes tjenesteudyktige på grunn av fysiske avvik og svakheter, noe som må sees på som en utfordring.

Det foreligger etter hvert et omfattende forskningsbasert materiale som tydelig viser at barns motoriske ferdighet og evne er redusert. Konsekvensene av ”keitethet” på sosial og emosjonell tilpasning er godt belyst. Inn i dette bildet går selvsagt økende barnefedme, hvilket bidrar til å forsterke de negative langtidsvirkningene.

Uten at vi forstår hva som kan gi folk lyst til å komme seg ut og lee på seg, er vi dømt til å mislykkes.

Jeg er overbevist om at dersom vi klarer å øke folks naturglede, da er vi på rett vei. Ved å få folk til å se verdiene i vår natur- og kulturarv, da gir vi folk en kulturell trygghet og muligheter til å glede seg over stedet der de bor.

Denne opplevelsesrikdommen som vi har rundt oss, gir straks mange flere grunner til og behov for å være i aktivitet utendørs enn bare plikttunge fysiske helsehensyn. Denne helhetstenkningen er bakt inn i for regjeringens miljø-, kultur- og helsepolitikk.

Allikevel må vi hele tiden bestrebe oss på best mulig bruk av ressursene.

I tråd med dette er det etter min oppfatning viktig å arbeide for at både fylker og kommuner i langt sterkere grad utvikler en bevisst og helhetlig politikk for idrett og fysisk aktivitet.

I et forsøk på å bidra til utviklingen av en slik politikk, har Kulturdepartementet – sammen med bl.a. Nordland fylkeskommune – gjennomført et utviklingsprosjekt i 9 utvalgte kommuner i Nordland. Hovedmålsettingen med prosjektet er å gi alle innbyggere i kommunene et tilpasset tilbud om fysisk aktivitet ut fra forutsetninger, ønsker og behov. Hensikten var også å prøve ut strategier hvor idrett og fysisk aktivitet benyttes som en motor i lokalt utviklingsarbeid, og som virkemiddel i forebyggende helse- og ungdomsarbeid. Sentrale elementer i prosjektet har også vært å stimulere til økt tverretatlig samarbeid, og et tettere samspill mellom idretts- og friluftsorganisasjoner og det offentlige.

Prosjektet avdekket som ventet enkelte problemer knyttet til tverretatlig samarbeid, og til å få til et tettere samspill med de frivillige idretts- og friluftsorganisasjonene. Men prosjektets konklusjon er at det åpenbart er mulig på flere områder å komme fram til et samarbeid og en arbeidsfordeling som tjener både organisasjonenes og det offentliges interesser. Men for å komme dit er det nødvendig at alle parter viser den nødvendige vilje til samarbeid, på tvers av profesjonsgrenser.

Idrett er, som jeg var inne på innledningsvis, et mangslungent begrep. Mange former for fysisk aktivitet foregår utenfor idrettsorganisasjonenes regi. Det er derfor ikke sikkert at alle våre aktivitetsmidler blir best utnyttet ved kanalisering gjennom disse. Kulturdepartementet ønsker å bruke erfaringene fra Nordland for å se hvordan vi best mulig kan få mest mulig aktivitet ut av de midlene vi er satt til å forvalte. Og dette oppnår vi som regel best ved å bringe midlene direkte dit hvor aktivitetene skapes, hvilket tradisjonelt er på det lokale nivå.

Den beste måten å sikre økt fysisk aktivitet hos den norske befolkningen, vil være ved en klarere ansvarliggjøring av den offentliges sektors egne etater, og gjennom en sterkere oppfølging av idrettens organisasjoner. Det vil også være viktig at både fylker og kommuner i langt sterkere grad utvikler en bevisst og helhetlig politikk for idrett og fysisk aktivitet.

Kulturdepartementet ønsker ytterligere å bidra aktivt til utviklingen til en slik politikk, og har derfor i inneværende år avsatt midler til en videreutvikling av den fylkeskommunale idrettspolitikken. Et godt samarbeid mellom ulike offentlige etater vil kunne føre til en økning av denne satsingen.

Avslutningsvis vil jeg trekke tråden tilbake til den tittelen dere har satt på dagens seminar, ”Blir det typisk norsk å være dorsk?”. Dersom vi skal motvirke en slik utvikling – og det er vel alle enige om at vi skal – så er det viktig at alle gode krefter bidrar med sitt. Et slikt arrangement som det vi er med på her i dag – med representanter fra mange ulike deler av norsk samfunnsliv – er derfor viktig for å stimulere til dialog og samarbeid. Til syvende og sist blir det opp til den enkelte om en velger å reise seg fra sofaen og gå seg en tur – eller om en velger å ta trappene i stedet for heisen. Vi som er tilstede her i dag har på mange måter ansvaret for hvilke rammebetingelser som skapes i samfunnet – hvordan vi tilrettelegger for at folk skal kunne ta de valgene de gjør. Det er et viktig ansvar – som vi tar.