Statsråd Anne Enger Lahnstein

Felles politiske utfordringer

Artikkel - Dagsavisen 19.9.1998.

I en artikkel i Dagsavisen 25.7.1998 gav jeg uttrykk for mine forhåpninger om at vi i fellesskap kan løse de utfordringer vi står overfor. Samarbeidets krav er gjensidighet, respekt og tillit. Situasjonen krever av oss at vi viser evne og vilje til helhetlige og framtidsrettede løsninger. Selv om det selvsagt er slik at det er Regjeringen som sitter med et hovedansvar for helheten, appellerte jeg til andre partier om å bidra til gode løsninger.

Utviklingen etter denne tid understreker behovet for samarbeid. Med svekket kronekurs, fall på børsen og sterkt økende rente, oppleves hverdagen for folk flest som uforutsigbar og utrygg. Det mangler heller ikke på analyser av hva som er årsak til denne situasjonen. Heller ikke skråsikkerhet i forhold til hvilken medisin som skal foreskrives.

Det er viktig at vi møter denne situasjonen utfra en velfundert og holdbar analyse. Det er nødvendig å tenke langsiktig, helhetlig og grundig. Samtidig må vi ikke trekke forhastede slutninger utfra en dagssituasjon preget av mye psykologi, usikkerhet, tvil og tro.

Det sterke fallet i oljeprisen er viktig for et råvare- og oljeproduserende land som vårt. Likeledes må vi se det som skjer i vårt land i sammenheng med den kjedeeffekt som preger store deler av verdensøkonomien med utgangspunkt i de såkalt tigerøkonomiene. Globaliseringen forsterker avhengigheten og øker sårbarheten.

Vi må leve med dette i dag, og vi må planlegge utfra fortsatt turbulens i verdensøkonomien framover. Men vi har ikke gitt opp kampen for en bedre morgendag. Det er en økende erkjennelse om behovet for nyordning. Spørsmålene omkring globaliseringens følger må settes på dagsorden, og statsminister Kjell Magne Bondevik har tatt initiativ til at Norge neste år skal organisere et internasjonalt symposium om globaliseringens følger. Her vil følgene for demokratiet, for miljøet og for u-landene stå særlig i fokus.

Dagens økonomiske situasjon må møtes med en helhetlig og langsiktig politikk. Tendensene til debatt fra dag til dag om skyld og uskyld gir lite mening i forhold til det som er utfordringen for hele det politiske system; nemlig å komme fram til politiske flertallsløsninger som sikrer en balansert økonomisk utvikling over tid med lavere renter. Regjeringen tar sin del av ansvaret, og vil gjennom sine framlegg til Stortinget legge et solid grunnlag for de forhandlinger som må føres om det økonomiske opplegget for 1999.

Regjeringspartiene har ikke flertall, og er avhengig av samarbeid med andre partier slik enhver mindretallsregjering er. Både de som stiller seg bak et økonomisk opplegg, og de som melder seg ut av debatten har hver på sin måte medansvar for det som skjer og det som ikke skjer. Jeg skulle ønske at en del overflatisk retorikk, prestisje og billige poenger kunne vike for hensynet til landets interesser. Det er selvsagt ikke slik at en vedtatt kontantstøtte som det ikke er utbetalt en krone av, samt en forbedring av minstepensjonistenes kår har ”ødelagt norsk økonomi” .

Enkelte har i denne vanskelige økonomiske situasjonen, funnet det formålstjenlig å starte en debatt om regjeringsalternativer. Med stigende undring har jeg fulgt Ap- leder Thorbjørn Jaglands utspill med samarbeidsønsker først til Sp og SV, deretter KrF og også Høyre. Samtidig krever han at sentrumsregjeringen må ”velge side”. Denne debatten har gitt lite mening. Jagland-regjeringen valgte i fjor høst å gå av på grunn av valgresultatet. Sentrumspartiene måtte overta regjeringsansvaret, og ingen annen konstellasjon var aktuell. Valgresultatet står fast i 4 år. Den parlamentariske situasjon er ikke endret.

Dersom debatten om regjeringssamarbeid derimot er utrykk for en større vilje fra Arbeiderpartiets side til å ta ansvar, er det mer interessant. Dersom Arbeiderpartiet vil ha et nærmere politisk samarbeid med dagens regjeringspartier, vil de få anledning til å vise at denne viljen reelt er til stede ved høstens budsjettbehandling. Det ville være en viktig nyorientering. Men det er ingen konsekvens i på den ene siden å ta til orde for et regjeringssamarbeid, mens en samtidig avviser et saklig samarbeid om det økonomiske opplegget for 1999.

Det er viktig å slå fast at vi i Norge har en økonomisk situasjon som gir handlefrihet, og som de fleste land det er naturlig å sammenligne oss med, ville misunt oss. Vi må i fellesskap forvalte disse mulighetene på en ansvarsbevisst og framtidsretta måte. Det krever vilje til å ta ansvar og til å finne gode løsninger fra alle parter. Vi må sette de konkrete saker i sentrum og åpent og ærlig søke tjenlige løsninger. Alternativet til det vil lett gi inntrykk av taktikkeri og rot, og demokratiet taper anseelse.

Jeg er overbevist om at mange vil sette pris på om vi framover kunne få en noe annen tone og mer ansvarlighet i debatten om våre økonomiske utfordringer. Det vil både vårt politiske system og landet være tjent med.