Statsråd Anne Enger Lahnstein

Gratulerer med flott nybygg

Tale ved den offisielle åpningen av nybygget til Statsarkivet i Kristiansand 18. Mars 1998

Kjære arkivvenner, sørlendinger, mine damer og herrer!

På vegne av Kulturdepartementet vil jeg med dette få takke Statsbygg som byggherre for vel utført oppdrag. Samtidig gratulerer jeg Statsarkivet i Kristiansand med et flott nybygg.

Det jeg har sett til nå, tyder iallfall på arkitektonisk omtanke. Både bygningens tilpasning til terrenget og utformingen av vestibyle og lesesal vitner om dyktige arkitekter.

Jeg håper at de nye omgivelsene vil være til glede og inspirasjon for Statsarkivets ansatte, og at kontakten med arkivskapere og arkivbrukere i Agder-fylkene vil bli enklere og mer rasjonell når dere nå har fått samlet all virksomhet undet ett tak.

For nokså nøyaktig 63 år siden, 8. mars 1935, ble Statsarkivet i Kristiansand offisielt åpnet som egen institusjon, utskilt fra Statsarkivet i Oslo. Åpningen skjedde i et eget nybygg på Bellevue, like ved Kristiansand sentrum. Og liksom her i dag var representanter for byggherren, Arkivverket, departementet og statsforvaltningen på Agder samlet til høytidelig åpningsseremoni på statsarkivets lesesal. Daværende kirke- og undervisningsminister, Knut Liestøl, som selv kom fra Åseral i indre Agder, tok i sin tale utgangspunkt i at så lenge han kunne huske, hadde det vært snakket om at det særlig var to ting Sørlandet måtte få. Det ene var jernbane, det andre statsarkiv. Sørlandsbanen var ennå ikke ferdig; den kom til Kristiansand tre år seinere, i 1938. Men nå hadde landsdelen i alle fall et statsarkiv. "Om arkivet kjem seint, so kan me trygt segja at det kjem godt", sa statsråd Liestøel den gang.

Utsagnet har like stor gyldighet i dag. Det er svært lenge siden de første planene om nybygg for Statsarkivet i Kristiansand ble lansert. I Kirke- og undersviningsdepartementets arkiv fins et brev datert 9. februar 1961, der Riksarkivaren tar opp tanken om å flytte Statsarkivet til nye lokaler. Så selv om byggeprosessen ikke har pågått sammenhengende, har det altså tatt 37 år å få planene realisert.

Men nå står vi ved målet. Et nytt og moderne bygg med sterkt utvidet magasinkapasitet er tatt i bruk. Det gjør at arkiver som er dannet i den lokale og regionale statsforvaltning i Agder-fylkene får så godt som optimale oppbevaringsforhold. I tillegg kan viktige privatarkiver etter organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner få plass i magasinene.

Dette innebærer at et arkiv som er oppstått i en praktisk, administrativ eller juridisk sammenheng, i sin alderdom kan gå over til å få forskningsmessig og kulturell nytteverdi. Når eventuelle restriksjoner på innsyn er utløpt, f eks av personvernegrunner, kan alle interesserte, fra den profesjonelle forsker til den glade slektsgransker, få lese gjennom det som er nedtegnet en gang i fortiden.

Liksom Riksarkivet danner grunnlaget for nasjonens hukommelse, er Statsarkivet i Kristiansand Agder-fylkenes hukommelse. Som et naturlig senter for lokalhistorisk arbeid på Sørlandet skal Statsarkivet bidra til å gi sørlendingene kjennskap til egen bakgrunn og dermed en følelse av kulturell identitet. Bevisstheten om en felles fortid er noe av det som er med på å binde et samfunn sammen. Det gjelder både i storsamfunnet og lokalsamfunnet.

Etter mitt syn er historie et undervurdert fag. Historisk bevissthet gir et bedre grunnlag for å forstå samtida og nyttige erfaringer når vi skal forme framtida. Røttene til fortida er noe av det vi trenger for å kunne ha faste holdepunkter i våre liv. Trygghet på egen identitet gjør det lettere å orientere seg i en stadig mer omskiftelig verden, og å møte andre kulturer med respekt. Den store interessen for slektsgransking viser at svært mange har en innebygd trang til å søke tilbake til sine røtter.

Men å hegne om sine røtter må ikke føre til at man gror fast i vante forestillinger og stenger nye kulturimpulser ute. Heller ikke må man dyrke sin kulturelle identitet på en slik måte at det utarter og fører til nedvurdering av dem som er annerledes. Her kan arkivene igjen komme oss til hjelp. Uheldige mytedannelser kan korrigeres ved å søke til kildene. I en tid med usikkerhet og fremmedfrykt kan nettopp det å finne skriftlig dokumentasjon på hva som har foregått, være et middel til å avlive myter og øke forståelsen mellom mennesker.

Statsarkivet er ellers et sted der landsdelens innbyggere kan finne dokumentasjon for sine ulike juridiske og velferdmessige rettigheter. Det kan gjelde alt fra spørsmål om eiendomsgrenser, fiskerett og bryggerett, til pensjonsrettigheter og erstatningskrav. Slik fyller Statsarkivet også en rolle for innbyggernes rettssikkerhet.

Nybygget for Statsarkivet i Kristiansand er ledd i en systematisk utbygging og fornyelse av lokalene til det statlige arkivverket. I 1987 ble Statsarkivet i Tromsø etablert som egen institusjon i nytt arkivbygg. Statsarkivene i Stavanger og Hamar flyttet inn i nye og godt egnede lokaler i private bygg. Tilbygg for Statsarkivet i Bergen ble ferdigstilt i 1992, og i Trondheim er det skaffet gode tilleggsmagasiner i en ubåt-bunker fra krigens dager. I 1994 ble landets åttende statsarkiv etablert på Kongsberg, også dette i flunkende nytt arkivbygg. Og for bare vel en måned siden var det offisiell åpning av den nye magasinhallen for Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo.

Alt som er gjennomført på arkivområdet det siste tiåret, må tas som uttrykk for en nokså bred politisk forståelse for at vi er forpliktet til å ta godt vare på våre arkiver dersom vi skal kunne kalle oss en kulturnasjon. Og samlet sett står Arkivverket nå kanskje bedre rustet enn noen gang når det gjelder disponibel magasinkapaitet. Men jeg vet samtidig at utfordringene er store. For statlige arkiver er det ennå klare mangler med hensyn til forsvarlig oppbevaring, kassasjonsbehandling, ordning og registrering av arkivmateriale som ennå ikke er avlevert. Og i kommunesektoren er det enda mer som er ugjort, for her er det også mange steder mangel på gode depotordninger.

Jeg vet at arkivloven og det tilhørende forskriftsutkastet som ligger klart i departementet, vil danne grunnlag for en ny og forsterket innsats i disse og andre spørsmål. Det er min ambisjon å få lov og forskrift iverksatt i løpet av året. Da vil det være gått nærmere seks år siden loven ble vedtatt, og da synes jeg i grunnen det kan være på tide!

Det nye bygget vi åpner i dag, er dimensjonert for å kunne ta imot arkiver i 25 år framover. Hvor stort utvidelsesbehovet deretter vil være, avhenger mye av hvordan utviklingen de aller nærmeste år vil forløpe. "Det papirløse arkiv" er målet. Forberedelsene er alt i gang. Men selv om det allerede kan være teknisk mulig å basere seg utelukkende på elektronisk arkivering av saksdokumenter, er det fortsatt store problemer forbundet med å sikre at slik informasjon forblir lesbar for ettertiden. Dette reiser spørsmål av grunnleggende kulturpolitisk betydning. Den faren man står overfor, er at sporene etter forvaltningens virksomhet kan bli utvisket i takt med den teknologiske utvikling.

Papiret gir en helt annen trygghet, og de nærmeste år vil det ennå bli produsert nye papirarkiver rundt om i forvaltningen. Og disse skal normalt ikke avleveres før etter at Statsarkivets nye magasiner er fylt til randen av de arkiver som er produsert fram til i dag.

Likevel er det nok den nye informasjonsteknologien som vil by på de største utfordringer på arkivfronten i årene som kommer. Det gjelder å forberede den teknologiske omlegging som kommer, for best mulig å redusere den faren jeg nevnte. Det gjelder å ta hånd om viktig edb-materiale som alt fins i forvaltningen, i form av databaser og elektroniske registre, og gjøre det lesbart for kommende generasjoner. Det vil være av vital betydning for deres forståelse av samfunnsutviklingen i vår tid. Og det ligger store utfordringer i å bruke den nye teknologien til å formidle til et større publikum mye av det som alt ligger trygt forvart i Arkivverkets magasiner.

Mange oppgaver og utfordringer på arkivområdet kan kanskje bli enklere å få grep om når vi ser dem i sammenheng med beslektede problemstillinger på bibliotek- og museumsfeltet. Kulturdepartementet har et politisk og administrativt hovedansvar for alle disse tre dokumentasjonssektorene. Vi ønsker derfor å utarbeide en stortingsmelding om arkiv, bibliotek og museer, for bl a å se nærmere på samordningsmuligheter og felles løsninger. Meldingen vil også gi rom for å behandle spørsmål som er spesifikke for hver enkelt sektor. Vi har invitert Riksarkivaren, Nasjonalbibliotekaren og direktørene i Statens bibliotekstilsyn og Norsk museumsutvikling til å delta i arbeidet som premissleverandører og faglige rådgivere.

Jeg tror dette kan bli et spennende og nyskapende prosjekt, som også kan bidra til større oppmerksomhet om og innsikt i de problemstillinger som gjør seg gjeldende på arkivområdet. Her må også statsarkivene få den plass de fortjener.

Med dette har jeg gleden av - på Kulturdepartementets vegne - å stille den nye statsarkivbygningen til disposisjon for Arkivverket. Jeg ber riksarkivar John Herstad komme fram og motta nøkkelen.