Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Idrett og etikk: Anti-doping arbeidet må videreføres

26. august 1998

Doping har vært et av sommerens gjennomgangstemaer i media. Tour de France ble alvorlig rammet av dopingskandaler. Her hjemme opplevde vi at kulestøteren Kjell Ove Hauge måtte innrømme bruk av doping. Størst oppmerksomhet fikk nok IOC-president Juan Antonio Samaranch uttalelser til den spanske avisa El Mundo i slutten av juli. Han oppfordret til å korte ned på lista over forbudte stoffer, ut fra en formening om at det ikke er doping dersom et stoff ikke skader utøverens kropp.

Samaranch uttalelser har utløst sterke reaksjoner både nasjonalt og internasjonalt. Det er bra. Det viser at det tross alt finnes motkrefter mot den utviklingen som vi i dag er vitner til.

Toppidretten er i dag på mange måter en ren underholdningsbransje – der sterke kommersielle interesser er involvert. Publikumsinteresse, mediedekning og dermed reklameverdi er knyttet til de ytterste fysiske prestasjoner og til stadig forbedring av disse. Idrettsutøvere kjøpes og selges for millionbeløp. Personlig økonomisk gevinst ved store seire kan også være av betydelig størrelse – i tillegg til den stjernestatus som kan følge med. Utøvere, arrangører og idrettsorganisasjoner settes dermed under sterkt press for kontinuerlig forskyvning av fysiske grenser.

Det olympiske idealet – hurtigere – høyere – sterkere – viser i en slik sammenheng sitt janusansikt: Virkemidlene for å oppnå idealene undergraver selve idealene.

IOC-presidenten ønsker å innskrenke omfanget av stoffer som skal kalles doping. Så godt som alle stoffene på den eksisterende lista, som fungerer som definisjonsgrunnlaget for doping, kan være helseskadelige dersom de brukes i større doser eller over lengre tid. Helseskade er et selvstendig argument mot bruk av disse midlene. Videre kan det etisk sett på ingen måte forsvares å bruke virkemidler som forbedrer prestasjonene på kort sikt dersom disse virker helseskadelige på lang sikt. En aksept av dette innebærer å redusere idrettsutøveren til en prestasjonsmaskin – og ikke et helt menneske med egenverdi uavhengig av fysiske prestasjoner.

Etiske vurderinger må også knyttes til det å bevare fair-play-premisset ved idretten. En rettferdig idrettskonkurranse må foregå under faste, kontrollerbare vilkår – slik at prestasjonene kan være sammenlignbare. Den enkelte utøvers innordning under nasjonalt og internasjonalt regelverk på området er en forutsetning. Utøvere som følger spillereglene må kunne regne med at dette også gjøres av konkurrentene – og at det blir slått ned på brudd på regelverket.

Doping er ikke bare et problem innen toppidretten. Misbruket sprer seg også innen mosjonsidretten – med alvorlige helserisiko som konsekvens.

I Norge tok idretten selv tidlig tak i anti-doping arbeidet. Norges Idrettsforbund la grunnlaget for sitt engasjement i 1976, bl.a. ved å slå fast at enhver som ønsket å være medlem i NIF måtte akseptere å bli testet. Staten har hele tiden støttet opp om dette arbeidet. En øremerket bevilgning til idrettsforbundet på 7 millioner kroner brukes til prøvetaking, analyser, informasjonsvirksomhet etc. Kulturdepartementet overfører også midler til hormonlaboratoriet på Aker sykehus. I tillegg bevilges midler til forskningsarbeid.

Kulturdepartementet har tatt initiativ til et kontaktutvalg for anti-dopingarbeid i Norge. Her møtes representanter for idretten og myndighetene for å sikre gjensidig informasjon og samordning. Kontaktutvalget arbeider nå med å lage en handlingsplan for anti-dopingarbeidet i Norge. Det vil i handlingsplanen bli lagt særlig vekt på virksomheten utenfor den organiserte idretten.

Internasjonalt er Kulturdepartementet engasjert i anti-dopingarbeid gjennom Europarådet, gjennom et bilateralt samarbeid med Kina og gjennom et sekslandssamarbeid med Australia, Canada, New Zealand, Storbritannia og Sverige. Sekslandssamarbeidet sikter mot å utvikle et kvalitetssikringsprogram for dopingkontroll over hele verden.

Det er naivt å tro at vi på noen enkel måte kan kvitte oss med et slikt problemkompleks som det dopingmisbruket representerer. Våre ambisjoner på feltet må imidlertid være så høye som det er realistisk mulig å forsvare. Anti-dopingarbeidet må drives på alle plan – gjennom organisert og planmessig arbeid nasjonalt og internasjonalt.

Den medisisinske og teknologiske utviklingen vil kunne løpe raskere enn hva regelverk og kontrollmekanismer kan følge med på. Derfor er vi helt avhengig av etisk bevisste holdninger hos den enkelte utøver og i støtteapparatet som en grunnleggende refleks mot slike virkemidler innen idretten. Idrettsledere og toppidrettsutøvere har et spesielt ansvar for å gå foran med et godt eksempel – både i det de sier og det de gjør. Ansvarlige myndigheter og idretten må i fellesskap ta ansvar for å lage et system der det lønner seg å følge spillereglene.

Jeg har dessuten tro på vanlige folks sunne fornuft. Mange vil ta avstand fra en utvikling der krav til prestasjoner og underholdningsverdi skjer på bekostning av den enkeltes helse. ”En sunn sjel i et sunt legeme” er fortsatt et viktig ideal å holde fram. Fysisk fostring og friluftsliv er grunnleggende for folkehelse og trivsel.