Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Innlegg i trontaledebatten

15. oktober 1998

President

Mennesket lever som kjent ikke av brød alene. Vår oppgave er å gi gode rammevilkår for kunsten og kulturen i hele landet, sikre mangfold og skaperkraft og motvirke kommersialisering og tendenser til ensretting. I kulturbudsjettet har Regjeringen valgt å sikre driftsgrunnlaget for institusjonene, som jo er hjørnesteiner i norsk kulturpolitikk, framfor å sette i gang nye tiltak. Vi vil selvsagt følge opp flertallets ønske om et nytt operahus i en egen sak til Stortinget til våren. I tillegg vil Stortinget få en melding om arkiv, bibliotek og museer.

Vi nærmer oss tusenårsskiftet. For oss som enkeltmennesker og som folk, vil dette ha langt større betydning enn det vi tenker på til daglig. Et varig kulturløft for landet med bl.a. kulturelle møteplasser i alle kommuner er siktemålet. Dessuten legger vi opp til en verdig markering av selve nyttårshelgen 1999. Som kjent er selskapet Tusenårsskiftet Norge – 2000 A/S etablert, i tillegg til at Kirken har sin egen jubileumskomité. Alle gode krefter bør ta ansvar og se hvilke muligheter denne helt unike anledningen gir. Kunstnere og kulturarbeidere, næringsliv og det offentlige og ikke minst frivillige organisasjoner har her en viktig oppgave. La meg også nevne at Regjeringen vil styrke de frivillige organisasjoners lokale virke for barn og unge.

Bakteppet for årets trontale er en turbulent internasjonal situasjon. Verdenssamfunnet rystes. Som aldri før har vi sett sårbarheten i dagens internasjonale økonomiske system. Valutaspekulanter har, gjennom bevisste politiske vedtak og utvikling av ny teknologi, fått ufattelig stor makt - en makt som rokker ved fundamentale demokratiske verdier. Makt er flyttet fra folkevalgte organ til markedet, uten at man har sikret nødvendig korrigering av markedskreftene. Det er rett og slett alvorlige feil og mangler ved systemet som har rystet verdensøkonomien, og som ikke minst vårt land, med en råvarebasert og åpen økonomi, rammes av.

Senterpartiet har i mange år stått nærmest alene om å framføre en nødvendig systemkritikk. Vi har påpekt og foreslått konkrete tiltak for å korrigere markedskreftene ut fra politiske mål. For meg er det viktig å kunne fastslå at våre motforestillinger får økende oppslutning. Nå snakker Arbeiderpartiets folk om behovet for å redusere spekulantenes makt, og jeg la også merke til innholdet i innlegget fra Per-Kristian Foss nylig. Denne nye innsikten er løfterik. Det gjør at Regjeringen med støtte fra et flertall i Stortinget offensivt kan arbeide for tiltak som for eksempel internasjonal avgift på valutatransaksjoner og tiltak mot kortsiktig, lånefinansiert spekulasjon.

I forhold til et bakteppet av krig , usikkerhet og økende nød i verden, er det mulig å møte våre hjemlige utfordringer på en konstruktiv måte. Selvsagt: Vi er privilegert. Ikke desto mindre fortoner stemningen her i salen seg som lite forsonlig. Sentrumsregjeringen har lagt fram et stramt opplegg. Et stort flertall i Stortinget mener at det er nødvendig. Men her stopper enigheten. Kravet om at vi skal såkalt ”velge side” er mer retorikk enn konkrete innspill for å løse utfordringene, og det er jo det folk forventer av oss. Regjeringen har både rett og plikt til å legge fram det økonomiske opplegget vi mener er riktig i dagens situasjon. Det innebærer både inntektsøkninger og utgiftskutt, samtidig som vi sikrer en profil med vekt på helse, distrikt og barnefamilier, og så venter vi altså på de andre partienes alternativer. Vi må nå komme over fra de retoriske øvelsene til å diskutere sakenes konkrete innhold. Da vil både de faktiske muligheter og begrensninger i forhold til budsjettbehandlingen synliggjøres. Den største hindringen for å komme over på diskusjon om sak og realitet framfor symboler er jo nettopp at opposisjonspartiene ennå ikke har anvist hvor de vil foreta nødvendige, men meget smertefulle innstramminger.

Generalstreiken gjennomføres i dag. Ifølge Yngve Hågensen er det ”grunnleggende urettferdig” å ta bort en fridag. Så kan det slås fast at det ikke er flertall her i salen for å be friske og arbeidsføre mennesker bidra til fellesskapet ved å arbeide én dag ekstra. Når et slikt forslag avvises som ”grunnleggende urettferdig”, blir det interessant å se hvordan opposisjonene vil stramme inn ni milliarder kroner på en etter deres syn – mer rettferdig måte.