Politisk rådgiver Guri Jørstad

Kultur og utdanning mot årtusenskiftet

03.12.98

Jeg vil først få takke for at vi får være med på denne oppfølgingskonferansen om handlingsplanen ”Broen og den blå hesten”, og jeg vil berømme Fellesrådet for kunstfagene i skolen for initiativet og for et interessant program.

Jeg skal starte med en refleksjon omkring de tre hovedstikkordene i den tittelen vi har fått oppgitt på våre innlegg – kultur, utdanning og årtusenskiftet.

Det er knapt en organisasjon, tidsskrift eller konferanse som ikke hekter på en formulering knyttet til årtusenskiftet når problemstillinger skal drøftes som for øvrig er knyttet til ordinær virksomhet. Det er ” … mot år 2000”, ”…i det 21. århundret”, ”…ved tusenårsskiftet”, - og her kultur og utdanning mot årtusenskiftet. Som kulturtrekk er denne felles vinklingen interessant å observere.

For vi vet alle at det i utgangspunktet slett ikke er noe ekstraordinært med sekundet mellom 31.12.99 og 1.1.2000. Det vil i seg selv verken forandre oss som mennesker eller som samfunn. Og det pågår jo faktisk også en rekke diskusjoner om når dette overgangssekundet egentlig er. Er det nyttårsaften 1999 eller nyttårsaften år 2000 som er rett tidfesting? Og historikere og teologer har lenge diskutert hvilket år Jesus faktisk ble født, og hva som dermed egentlig er det korrekte utgangspunktet for vår tidsregning. I tillegg har vi hatt et par kalenderjusteringer underveis. Så når er egentlig årtusenskiftet? Jeg vil si at disse diskusjonene i det store og hele ikke er spesielt viktige.

Dette er nemlig ikke naturvitenskap – det er kultur. Det er menneskeskapt. Vi har valgt en tidsregning – og vi har valgt en bestemt måte å tolke denne på slik at vi vil markere

overgangen til et nytt årtusen om knappe 13 måneder. Dette er valgt ”i fellesskap” – og institusjonalisert gjennom kalender og tidsregning og merkedager. Denne institusjonaliseringen gir oss – riktignok bare i en del av verden - felles rammer om tilværelsen som vi kan velge å fylle med et innhold.

Dette bringer meg videre til de to andre hovedstikkordene – kultur og utdanning.

For hva er kultur? Det er også noe vi deler – med minst ett annet menneske. Det er et fellesskapsinnhold – livsform, tradisjoner, talemåter, sosiale og kunstneriske uttrykksformer, rammer for forståelse og tolkning av ulike uttrykk. Dette fellesinnholdet finner en innenfor ulike rammer – familien – bygda – aldersgruppen – språkgruppen - yrkeskategorien. Ingen av oss tilhører bare en krets. Vi har et mangfold av identiteter og tilhørigheter. De ulike kulturkretsene hver av oss tilhører kan være delvis overlappende, men kan også innebære innebygde motsetninger for den enkelte. Mangfoldet øker. Norge er etterhvert blitt et flerkulturelt samfunn i mer enn én forstand. Dette er positivt. Det gjør det lettere for oss alle å være nettopp det vi faktisk er – nemlig unike og ”annerledes” på hver vår måte.

Så til det siste stikkordet: Utdanning – det er også noe vi oppfatter som et fellesskapsanliggende. De formelle utdanningsinstitusjonene kan gjennom historien regnes som bærebjelker for fellesskapet. Gjennom formidlingen av et felles språk og en felles kultur og religion var skolevesenet og utbyggingen av enhetsskolen sentral for nasjonsbyggingen i Norge i forrige århundre – og for så vidt også i dette. Gjennom sin funksjon som kunnskapsformidler er utdanningsinstitusjonene sentrale forvaltere av samfunnets felles kompetanse. Utdanning har på denne måten stor betydning for bygging av kollektiv identitet. Dette er viktig i et fellesskap - så lenge det ikke går på bekostning av den enkeltes rett til å være unik – og også til å føle tilhørighet med andre grupper enn de som lar seg føye inn under storsamfunnets institusjoner.

Vi forholder oss til fortida - vi skal lære av fortida og vi skal bringe med oss det vi velger ut som verdifull arv. Det er vel og bra. Men skolens formidling av kunnskap og kultur kan ikke stanse med å være bare overføringen av voksensamfunnets og gårsdagens innsikter til barna – som den eneste og evigvarende sannhet. Et av pedagogikkens grunnleggende paradokser er hvordan den voksne skal bruke sin rolle som veileder og pedagog til å øve innflytelse og autoritet overfor barnet – på en slik måte at barnet til slutt kan bli selvstendig, bli sin egen autoritet og handle i samsvar med eller på tvers av tidligere veiledning – ut fra eget valg og ansvar.

Og er det noe vi kan være sikre på så er det at vi bare i begrenset grad kan vite hvilke utfordringer dagens skoleunger vil møte i neste årtusen. Vi veit ikke hva vi utdanner dem til. Det er derfor sterke begrensninger på hvilke klare svar – hvilke oppskrifter skolen kan gi dem for de livene de skal leve – i neste årtusen.

Tema for denne konferansen er den estetiske dimensjon i skolen. Jeg mener at den større rammen vi må tolke dette innenfor er nettopp dette – møtet med ei på mange måter uforutsigbar framtid som vil kreve alt ungene våre har av skaperkraft og nytenkning – og evne til problematisering av tidligere ”sannheter”. Bare tradisjonsoverlevering – uten problematisering i forhold til nye utfordringer - holder ikke i lengden.

Jeg tror – og jeg håper – at det er økende forståelse for hva kunst og kultur betyr for å sette oss i stand til å møte endringene og det ukjente.

I 1991 opprettet UNESCO - FNs organisasjon for kultur og utdanning – Verdenskommisjonen for kultur og utvikling. Kommisjonens oppdrag var å utarbeide en rapport om sammenhenger mellom kultur og utvikling. Dette arbeidet var en del av FNs kulturtiår, som varte fra 1988 til 1997. Tidligere hadde Verdenskommisjonen for miljø og utvikling drøftet det fysiske miljøets betydning for utvikling. Nå skulle fokus settes på det menneskeskapte miljøet – på kulturen. Verdenskommisjonens sluttrapport fikk navnet ”Our Creative Diversity” – Vårt skapende mangfold. Denne tittelen understreker kommisjonens vektlegging av det kulturelle mangfoldets betydning for nyskapning og utvikling.

Verdenskommisjonens arbeid bygde på en revurdering av selve utviklingsbegrepet. Utvikling er ikke noe som kan framstilles som et jevnt, forutsigbart og stadig oppadstigende løp – basert på et fast og uforanderlig fundament. Et begrep om samfunnsmessig utvikling må dessuten omfatte mer enn bare økt BNP – eller flere dyre gaver under juletreet. Utvikling dreier seg om økt mulighet til å velge fullverdige, tilfredsstillende og verdsatte måter å leve sammen på som mennesker i et fellesskap. Samtidig må vi også huske at også alle teknologiske nyvinninger og økonomisk framgang er basert på evne til nytenkning og vilje og evne til å utnytte det positive og kreative i å ha et mangfold av innfallsvinkler når en skal nærme seg et problemfelt. Kunsten og kulturen er en slik kilde for kreativitet og alternativ-tenkning – evne til å kunne se at verden kunne vært annerledes – at vi kan skape den annerledes. Dette illustrerer kunstens og kulturens tverrsektorielle betydning – en betydning langt ut over å skulle være en sektor for underholdning og hobbyvirksomhet. Dette er en erkjennelse jeg tror og håper det er økende forståelse for – og som må være basis for vårt arbeid med kultur og utdanning mot årtusenskiftet.

En del av bildet av ei mangfoldig og flerkulturell samtid er at vi alle forholder oss til flere sosiale sammenhenger og flere sosiale arenaer – og at vi ikke i samme grad som tidligere forholder oss til ”de samme” sosiale arenaene. I et slikt samtidsbilde vil skolen være en av de mest grunnleggende gjenværende fellesarenaer for barn og unges utfoldelse.

Skole og barnehage er derfor sentrale kulturinstitusjoner i vårt samfunn. Og selv om barnehage og grunnskole med skolefritidsordning formelt ikke hører inn under Kulturdepartementet – er det viktig for oss å være pådrivere og vaktbikkje når det gjelder kunst og kultur knyttet til disse institusjonene. Viktig er det også at vi innehar kompetanse og står ansvarlige for en rekke tiltak som kan innebære sentrale bidrag til skolens virksomhet på dette feltet. Dette er også bakgrunnen for Kulturdepartementets aktive medvirkning til handlingsplanen ”Broen og den blå hesten”.

Handlingsplanen legger stor vekt på brobygging og samarbeid mellom ulike aktører og ulike forvaltningsnivåer. Kulturdepartementets viktigste bidrag til dette vil være vårt generelle ansvar og arbeid for å sikre gode rammebetingelser for at kunst kan skapes og formidles i dette landet. Jeg vil nevne noen av tiltakene vi bidrar med.

Gjennom årene har de tre riksinstistusjonene – Riksteateret, Riksutstillinger og Rikskonsertene hatt stor betydning for kunstformidlingen til skoler i hele landet. Jeg vil spesielt peke på Rikskonsertene. Etter 30 år med skolekonserter og et årlig statlig tilskudd på mer enn 44 mill kroner, omfatter ordningen i dag mer enn 6000 konserter. Ordningen forutsetter et samarbeid mellom Rikskonsertene, fylkeskommunen og Statens Utdanningskontor i fylket. Det er i år igangsatt et arbeid for å utrede grunnlaget for og innholdet i en desentralisering av skolekonsertordningen på fylkeskommunalt nivå. Jeg vil også nevne Norsk Forfattersentrum som gjør et viktig arbeid med å formidle levende litteratur via ”levende” forfattere til skoler og biblioteker.

I Harstad er det igangsatt et prosjekt der det blir det fokusert på skolen som kulturbærer og på betydningen av den estetiske dimensjon i forhold til barn og unge. Dette skjer ved en estetisk og miljømessig opprustning av en barne- og en ungdomsskole i Harstad. I tillegg utvikles en modell for økt bruk av skolebygninger utenom skoletid for det lokale kulturliv. Stiftelsen Norsk Form følger opp dette prosjektet for Kulturdepartementet, i samarbeid med lokale krefter. Over statsbudsjettet for inneværende år er det gitt 1 mill kroner til prosjektet.

Norsk Form – som får driftstilskudd fra Kulturdepartementet – får f.o.m. 1998 2 mill kroner årlig til utvikling av det treårige prosjektet ”Skole og omgivelse”. Det må være et ideal at nye skoler prosjekteres som flerbruksanlegg for ulike typer kulturaktivitet. Representanter for brukerne må få øve innflytelse på prosessen.

Kulturdepartementet er også mediedepartement. Media representerer kilder til både læring, underholdning, opplevelse og aktiv medvirkning. Barn og ungdom er avanserte mediebrukere og villige til å eksperimentere og ta i bruk nye medier. I arbeidet med å formidle kulturelle opplevelser, dyrke fram interesse for kultur og stimulere til utvikling av aktive kulturbrukere vil elektroniske medier kunne spille en viktig rolle. Det er viktig at både kultursektoren og skolen tar denne utviklingen på alvor og ser mulighetene i bruk av nye og tradisjonelle medier. På kulturområdet vil biblioteket være en viktig arena. Jeg vil nevne at prosjektet ”Barn, bibliotek og IT" som blir gjennomført på Deichmanske bibliotek i 1997 og 1998, går ut på å introdusere barn for den nye informasjonsteknologien på deres egne premisser og med utgangspunkt i de behovene de har i skolen og på fritida. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd. Videre vil jeg nevne prosjektet "SkriveBu@" som drives av Nordland fylkesbibliotek i Narvik og hvor det etableres et nasjonalt senter for publisering av litterære tekster skrevet av barn på Internett.

Samtidig er det viktig å huske at den teknologiske utviklingen stiller stadig større krav til den enkeltes evne til å sortere informasjon og inntrykk. Det er en viktig samfunnsoppgave å øke barn og unges kunnskap om media og medias virkemidler. Her vil allmennskolen og folkebibliotekene måtte ha en sentral rolle.

Å bidra til filmkulturell opplevelse, forståelse og mediekritiske holdninger hos barn og unge er et av arbeidsområdene til Norsk filminstitutt. Filminstituttet distribuerer bl.a. video til skoler, høgskoler, universitet, bibliotek og andre som faller inn under institusjonsmarkedet. Filminstituttet har nesten 2 500 titler i distribusjon og kjøper hvert år inn ca. 120 nye filmer.

Jeg vil også nevne Skolefilmutvalget (som oppnevnes av KUF), som har som hensikt å legge forholdene til rette for bruk av film i undervisningssammenheng. Hensikten med Skolefilmutvalget er å fremme barn og unges forståelse av levende bilder og filmmediets virkemidler, utvikle barn og unges kjennskap til film som kunstuttrykk, fremme barn og unges kritiske sans til levende bilder, initiere produksjon av undervisningsfilm og styrke etterutdanningen av lærere.

Det 3-årige prosjektet Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene som ble avsluttet i fjor, var også et viktig bidrag. Her ble det hovedsakelig lagt vekt på mobiliserende, informative og holdningsskapende tiltak. Deler av handlingsplanen blir videreført i en tilskuddsordning som forvaltes av Statens filmtilsyn. To millioner kroner vil årlig deles ut til forskning og til prosjekter som bl.a. har til formål å styrke barn og unges forståelse for og kunnskap om levende bilder som grunnlag for en mer kritisk og bevisst mediebruk.

Jeg har nå nevnt en del tiltak som Kulturdepartementet er ansvarlig for. God kunst og god kunstformidling stimulerer ideer og kreativitet og egen evne til fortolkning og relatering til egne referanserammer – og dermed også utvikling av disse. Derfor må formidlingen av profesjonell kunst i skolen sees som nært relatert til barnas egen aktive estetiske virksomhet. Utvikling innen nyere medieteknologi stimulerer interaktivitet. Mange kan lære av dette.

Kulturdepartementet er innstilt på en videreføring av samarbeidet med Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet for å realisere målsettingene for handlingsplanen ”Broen og den blå hesten”. Departementene vil sammen vurdere videre tiltak. Det er viktig at handlingsplanen ikke bare må ses på som et avsluttet prosjekt – men at vi ser på de er faringer som er høstet og som kan brukes videre. Prosjekter kan i seg selv skape oppmerksomhet omkring spesielle problemstillinger og fungere inspirerende. Varige virkninger er imidlertid avhengig av innarbeiding i ordinær virksomhet.

Kulturdepartementet har de siste tre årene til sammen bevilget 2,5 mill kroner til oppfølging og prosjekter under planens åtte innsatsområder. Fellesrådet for kunstfagene i skolen har forvaltet midlene i samarbeid med en rekke kulturinstitusjoner. Fellesrådet har mottatt hele 375 søknader for til sammen 22 millioner kroner. Ca 20% av søknadene har fått støtte. Den store søkermassen viser at mange har fått kjennskap til handlingsplanen, mange ønsker å følge opp handlingsplanens intensjoner og – ikke overraskende – viser det at behovet for midler er stort.

Innholdet i søknadene gir interessante signaler: Det ser ut til å være et gap mellom lærernes kompetanse og kravene i læreplanen. Lærerene søker hjelp hos kunstnere i nærmiljøet. Det er signaler om at mange opplever at det er stor ressursmangel og

skolene disponerer ikke frie midler på området. En ser også at forskjellene mellom skolene og kommunene er store og bare enkelte fylker og kommuner har laget plan for en bevisst satsing på kunst og kultur i skolen.

Dette viser at vi fortsatt må bygge broer.

Men vi har også gode eksempler på at skoler, kommuner og fylker har tatt ansvar for oppfølging av de nye læreplanene og handlingsplanen. Flere gode modeller vil bli presentert her på denne konferansen.

Avslutningsvis vil jeg ta opp tråden fra innledningen min – knyttet til de tre hovedstikkordene – kultur – utdanning – og årtusenskiftet. Årtusenskiftet – og alt som kommer deretter – dvs. ”det nye tusenåret” symboliserer på mange måter alt det ukjente/framtida. Samtidig er det viktig å huske at også framtida er i stor grad menneskeskapt. Vi må bruke våre evner og muligheter til å skape det gode samfunn og det gode fellesskap slik vi ønsker det. Kontrastert med det ukjente knyttet til ”årtusenskiftet” kan de to andre stikkordene – kultur og utdanning – umiddelbart virke som noe mer stabilt og stabiliserende. Til dette vil jeg si: Vi unngår ikke uforutsigbarheten. Et samfunn preget av mobilitet og mangfold og raske endringer vil uansett innebære store utfordringer for oss alle. Kultur og utdanning er ikke og kan ikke ses på som statisk evigvarende elementer som skal motvirke disse utfordringene. En slik holdning ville innebære å stikke hodet i sanda - og også å gå glipp av mange muligheter. Men det må for oss alle være viktig å strebe etter å unngå at kommende generasjoner føler avmakt og fremmedgjøring i forhold til utviklingen. Dette innebærer et menneskesyn og et samfunnssyn som regner det enkelte menneske som medskapende og medansvarlig i fellesskapet. Og dette krever evne til refleksjon og verdivalg, til kreativitet og åpenhet. Kultur og utdanning må i denne sammenheng framstå som et dynamisk begrepspar – i møtet med det ukjente.