Artikkel av Kulturminister Anne Enger Lahnstein:

Når det ikke finnes flertall

Fra Dagsavisen 21.11.98

Det politiske miljø er preget av usikkerhet. Hva vil skje under budsjettbehandlingen? Vil Stortinget sørge for et budsjett for 1999 som gir grunnlag for stabilitet, lavere rente, trygging av arbeidsplasser og rettferdig fordeling? Jeg håper det. Det er mye sunt vett blant de folkevalgte på Stortinget.

Det er etter Grunnloven Stortingets ansvar å få vedtatt et budsjett. Regjeringen har plikt til å legge fram sitt forslag til budsjett innen tre dager etter Stortingets åpning. Som kjent la regjeringen fram sitt forslag 5. oktober.

Det nye budsjettsystemet skal sikre flertall for et helhetlig budsjettalternativ. Hovedargumentet for nyordningen var å få til nødvendig samsvar mellom budsjettets inntektsside og utgiftsvedtakene. Men hva skjer når dette flertallet ikke finnes? Den uavklarte budsjettsituasjonen har ført til debatt om vårt styringssystem. Det er falt mange harde ord om regjeringspartienes arbeid i Stortinget med sikte på å få flertall for budsjettet for 1999. Finansinnstillingen ble avgitt 19. november uten at flertall finnes. Dette til tross for forsøk fra sentrumspartiene på å finne løsninger sammen med både Høyre/Frp og Ap. Det viste seg at de politiske avstandene framsto som for store.

Denne vanskelige situasjonen gjør at regjeringens framtid er trukket inn i debatten. Grunnlaget er lagt for krisestemning. Det spekuleres: Ønsker Ap-ledelsen å overta regjeringsmakten? Og vil Høyre bidra til at Jagland overtar som statsminister?

I denne situasjonen er det på sin plass å minne om bakgrunnen for etableringen av sentrumsregjeringen. Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland stilte krav om en oppslutning på minst 36,9% ved valget. Fikk ikke partiet denne tilslutning ville hans regjering gå av, og slik ble det. Jagland varslet valgnatten at han ville innlevere sin avskjedssøknad. Sentrumspartiene tok ansvar i denne situasjon. Det var bred enighet om at dette var det eneste realistiske alternativ. KrF, Sp og Venstre dannet en mindretallsregjering.

Som alle andre mindretallsregjeringer, inklusive Jaglands, har vi samarbeid i Stortinget fra sak til sak. Også i forbindelse med budsjettet har opposisjonspartiene sagt seg villig til å samarbeide. Men denne viljen ble ledsaget av politiske krav som ikke har muliggjort en samarbeidsløsning. Det foreligger derfor nå fem alternativer. Men dersom det er vilje til å finne løsninger, er det selvsagt mulig.

Spørsmålet er hva Jagland og de andre opposisjonslederne vil? I trontaledebatten

14. oktober 1998 uttalte Jagland at ”Norge ikke kan styres på den nåværende måten”. Han uttalte at ”Når alt er ustabilt utenfor våre grenser, må det være stabilitet hjemme. Derfor har Arbeiderpartiet sagt seg villig til å dele regjeringsansvar med andre partier for å skaffe landet et stabilt flertallsstyre”. Uttalelsen var i seg selv oppsiktsvekkende, men få tok den helt alvorlig. Utover høsten har Jagland i ulike intervjuer åpnet og stengt dørene for regjeringssamarbeid med de fleste av partiene på Stortinget.

I et intervju i VG 17. november 1998 uttrykker Jagland behov for endringer i vårt styresett – ”endringer som får parlamentarismen til å fungere”. Han mener det må vurderes å endre Grunnloven slik at ingen kan danne regjering uten å ha støtte fra et flertall i Stortinget.

Går en bakom alle utspillene og ordene står følgende fast: Jagland fikk ikke 36,9% ved valget. Stortingets sammensetning vil være uendret fram til valget i 2001. Grunnlovsendringer krever lang prosedyre, og reglene vil være uendret i alle fall fram til 2001. Ap har avvist å samarbeide med regjeringspartiene om budsjettopplegget for neste år. Ap har heller ikke gått inn i noe forpliktende samarbeid med Høyre i finansinnstillingen.

Hva vil så skje videre? Det spekuleres i at Ap og Høyre skal finne sammen om et budsjettopplegg. Men Ap er uten mulighet til å danne en flertallsregjering. Og Ap er uten mulighet til å skaffe seg et fast parlamentarisk grunnlag i Stortinget hvis ikke Høyre stiller opp. Så langt er det avvist. Dessuten; sentrumspartienes justerte budsjett ligger på viktige punkter nærmere Høyre enn det Arbeiderpartiets budsjett gjør.

Selvsagt kan Ap gripe makten med støtte fra Høyre om disse to partiene ser seg tjent med det. Men da vil all argumentasjon Jagland framførte før og etter valget i fjor høst, og som førte til hans frivillige avgang, være uten troverdighet. Og kan Ap og Høyre leve med å knuse sine selvbilder om at de er hovedmotstandere i norsk politikk?

Det har skjedd store endringer i norsk politikk på 90-tallet. Mye er åpent. Min spådom er likevel at det i Stortinget finnes en løsning som gjør at Kjell Magne Bondevik holder nyttårstalen.