Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Operadebatt til besvær - visjoner og kulturpolitisk ansvarlighet

Kronikk, juni 1998

Innspurten i Stortinget før sommeren er alltid spesiell. Forrige uke viste dette nok en gang. Mange store og viktige saker blir behandlet på kort tid – og møtene varer ofte til langt på natt. Midt i denne hektiske virksomheten tok Stortinget seg faktisk tid til en seks timers operadebatt. Et stort flertall av representantene ga gjennom debatten støtte til planene om et eget operabygg i Norge. Stortingsdebatten kom som en finale på en engasjert kulturpolitisk debatt i avisspalter og i etermedia, der operasaken har stått i fokus i ukesvis. Hele stortingsdebatten ble sendt direkte på fjernsyn. Denne store oppmerksomheten om saken må sies å være en begivenhet i norsk kulturpolitikk.

Jeg beklager utfallet av Stortingets behandling – at 25 representanter som ikke ønsker noe nytt operabygg ble satt i en nøkkelrolle slik at det ikke ble fattet noe byggevedtak. Samtidig vil jeg slå fast at operasaken er kommet et langt skritt videre i løpet av denne sesjonen. Saken er blitt gjort kjent og har skapt engasjement – og et stort flertall erkjenner behovet for et nytt bygg. Så langt kom denne saken aldri under Arbeiderpartiregjeringen.

Operadebatten i Norge har en svært lang historie bak seg. Til ulike tider har ildsjeler samlet seg for å få realisert ønsket om et eget operahus. Da Nationaltheatret skulle settes opp ved slutten av forrige århundre var det et sterkt engasjement for å bygge en anneksscene for operaoppsetninger. Under første verdenskrig hadde skipsreder Hannevigs planer om selv å finansiere et operahus i Pipervika - og i 1920-årene ble det arbeidet for å få reist et bygg på Bestefarstomta i Stortingsgata.

Da Den Norske Opera ble etablert i 1959, fikk musikkdramatikken og ballettkunsten i Norge et løft – men noe eget fullverdig operahus ble det ikke. Slik er situasjonen fortsatt i dag. For Regjeringen var det derfor nå viktig å slå fast at tiden er inne for at også Norge får et eget operahus. Derfor la vi raskt etter regjeringsskiftet fram en stortingsproposisjon der vi ga en grundig redegjørelse for utredningene og vurderingene i saken og der vi anbefalte Stortinget å gjøre vedtak om å bygge nytt operahus på Vestbanen i Oslo. Dette var også i samsvar med synet til to foregående kulturministre fra Arbeiderpartiet.

Regjeringen er blitt kritisert for at vår proposisjon om nytt operahus var ”visjonsløs”, at det som ble lagt fram for Stortinget var en ren byggesak. Til dette vil jeg slå fast at det vil være store visjoner over det å endelig kunne legge ned en grunnstein for dette århundrets største kulturbyggsatsing – om vi nå kommer så langt. Som kulturpolitikere er det nettopp dette vi har ansvar for: Å skape gode rammebetingelser for kunstens og kulturens virke, utfoldelse og tilgjengelighet. Her er det en klar rollefordeling. Det er ikke vår oppgave å diktere operaen eller andre kunst- og kulturinstitusjoner eller utøvere hvordan de skal utøve sin kunst. Da beveger vi oss over mot samfunnssystemer som vi ikke liker å sammenligne oss med.

En ansvarlig kulturpolitikk for et kulturland som Norge må være en nøktern og realistisk politikk. Som kulturminister er visjonene om kulturens sektorovergripende og grensesprengende funksjon en viktig drivkraft. Samtidig vil det være en svært dårlig kulturpolitikk dersom vårt engasjement stoppet ved å formulere vakre ord og festtaler. Vårt ansvar er også å få nedfelt visjoner i konkrete, forpliktende og realistiske planer og vedtak.

Operasaken er ikke tapt. Kulturdepartementet vil arbeide videre med saken – på basis av det brede flertallet som nå står bak ønsket om et nytt operahus. Jeg har fortsatt en visjon for dette prosjektet – at vi skal kunne ta et kulturpolitisk løft for å få reist et verdig og funksjonelt bygg for Den Norske Opera. Vi vil gi operaen bedre arbeidsvilkår og utvikle operaen som kunstform i hele landet. For å kunne realisere en slik visjon må vi være jordnære og realistiske. Jeg oppfordrer alle operatilhengerne til å møte det videre arbeidet med denne saken med et slikt kulturpolitisk ansvarlig utgangspunkt.