Kulturminister Anne Enger Lahnstein:

Operahus i vår tid?

Vestbanen er det realistiske alternativet

Publisert i Dagsavisen Arbeiderbladet lørdag 25. april 1998

Onsdag denne uka behandlet Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets stortingsgrupper spørsmålet om bygging av nytt operahus i Norge. Arbeiderpartiets vedtak slår fast at partiet går inn for å bygge et nytt operahus, men presiserer samtidig at "et klart flertall i gruppa har en vilje til å plassere operaen i Bjørvika". Fremskrittspartiet ønsker ingen ny opera. De har derfor heller ikke samlet seg om noe felles subsidiært lokaliseringsalternativ.

Dette var ingen god dag for operasaken eller for kultur-Norge. Disse vedtakene åpner for at operaen blir en kasteball i et politisk spill. Etter Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets møter denne uka er situasjonen svært uklar. De videre forhandlingene fram til Stortinget skal drøfte saken i midten av juni vil være avgjørende.

I denne saken har Sentrumsregjeringens strategi vært basert på målet om å få bygd et verdig og funksjonelt operahus, der det er mulig å ha god kontroll over økonomi og tidsplan, og der en kan få byggestart i løpet av denne Stortingsperioden. Derfor sørget jeg for at det i løpet av få måneder ble lagt fram et konkret beslutningsgrunnlag for Stortinget med en grundig gjennomgang av sakskomplekset i form av St. prp. nr 37 (1997-98) Om nytt operahus. Regjeringens anbefaling er at det bygges et nytt operahus på Vestbanetomta i Oslo. Kostnadsrammen er 1,4 milliarder kroner (per 1.1.98). Videre legger vi opp til at dersom Stortinget nå i vår fatter et vedtak om bygging på Vestbanetomta, vil bygget kunne stå ferdig i 2005. Pga eiendomsforholdene - staten eier tomta - og de enkle grunnforholdene er det på Vestbanen optimal mulighet for god styring av økonomi og framdrift. Vestbanen er det eneste realistiske alternativet for å få bygd et nytt operahus i vår tid.

Et nytt operahus vil være dette århundrets største kulturbyggsatsing. En slik satsing representerer et løft for kulturen som det er perspektiver over. Operahussaken har en lang historie bak seg i Norge. Hovedstadens første møte med operakunsten var i 1749, da kong Fredrik V besøkte byen og hadde med seg et italiensk operaselskap. Operavirksomheten har ført en omflakkende tilværelse, og til ulike tider har ildsjeler samlet seg for å få realisert ønsket om et eget operahus. En kan nevne engasjementet for å bygge en anneksscene for operaoppsetninger da Nationaltheatret skulle settes opp ved slutten av forrige århundre, - videre skipsreder Hannevigs planer under første verdenskrig om selv å finansiere et operahus i Pipervika og også arbeidet i 1920-årene for å få reist et bygg på Bestefarstomta i Stortingsgata. Da Den Norske Opera ble etablert i 1959, fikk musikkdramatikken og ballettkunsten i Norge et løft - men noe eget fullverdig operahus ble det ikke. Slik er situasjonen fortsatt i dag. Tiden er nå inne for at også Norge får et eget operahus.

Arbeiderpartiets talsmenn sier at deres mål også er å få et operabygg ferdig til 2005. I vedtaket vises det også til at de mener at et bygg i Bjørvika vil kunne realiseres til samme pris som et bygg på Vestbanen. Et viktig premiss for deres støtte til Bjørvika er videre at de mener at dette vil bidra til en utvikling av Oslo øst. Jeg vil knytte noen kommentarer til disse punktene i Arbeiderpartiets argumentasjon.

Både mht tidsplanen og kostnadene er det langt større usikkerhet knyttet til en lokalisering i Bjørvika enn på Vestbanen. Dette er, som det blir presisert ovenfor, en vesentlig del av Regjeringens begrunnelse for å velge Vestbanen. Når det gjelder kostnadene vil både Bjørvika og Vestbanen innebære at det settes opp et nybygg. Tekniske krav, krav til romplan etc ved et nytt operahus vil være de samme uansett hvor huset plasseres. Dersom en utelukkende ser på dette vil kostnadene ved Bjørvika og Vestbanen være identiske. Imidlertid vil det i tillegg komme kostnader knyttet til tomteerverv, evt. spesielle tiltak pga grunnforholdene og utendørs tilrettelegging. Dette vil variere mellom ulike lokaliseringsalternativ. Når det gjelder grunnforholdene i Bjørvika slik disse er vurdert av geoteknisk ekspertise, omtales disse som vanskelige - men at tomten er bebyggbar. Merkostnadene vil være på 10-15 % i forhold til "en annen vanskelig Oslotomt". Statsbygg har anslått tilleggskostnadene, inklusive kostnader som følge av vanskelige grunnforhold, til totalt 180 millioner kroner. For Vestbanen er det til sammenligning regnet med tilleggskostnader på ca 15 millioner kroner i forbindelse med at tomta har en viss grad av vanngjennomtrengning. Samlet sett blir Bjørvika-alternativet dyrest av de to, i tillegg til at usikkerhetsfaktorene her er størst.

Den største usikkerheten både mht tidsplan og kostnadsomfang er imidlertid knyttet til de store samferdselsinvesteringene som vil være påkrevet i Bjørvika. Dersom det skal skapes et bymiljø rundt en opera i Bjørvika, vil det være en forutsetning at Ev 18 legges i tunnel og at de tunnelene som knytter byen til Ev 18 gjennomføres. Dette gjelder uansett hvor i Bjørvika et operahus blir plassert. I Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 gjøres det rede for utbyggingsplanene. I operaproposisjonen er dette gjengitt - inkludert ulike kostnadsoverslag for løsninger av ulikt omfang. Full omlegging av vegnettet i området er grovt kalkulert til 2,3 milliarder kroner. Av dette avsatte Arbeiderpartiregjeringen 100 millioner kroner for perioden fram til 2001. Stortinget økte i fjor vår rammen for hele Ev 18 Oslo-Kristiansand med 140 millioner kroner. Selv dersom hele dette beløpet skulle bli brukt til Bjørvika, vil det gjenstå over 2 milliarder kroner i investeringer i området. Finansieringsplanen, inkludert kostnadsdelingen med Oslo kommune er uavklart. Det er ingen tvil om at denne usikkerheten vil virke svært forsinkende på operasaken i tillegg til at selve veibyggingsprosjektene vil kunne hindre framdriften av operahuset.

Byutviklingsargumentet har veid tungt i Arbeiderpartiets vurderinger av saken. Dette er forståelig. Regjeringspartiene er også sterkt opptatt av å få til en helhetlig satsing på Oslo øst. For å få til dette må en søke egnede virkemidler. Dette peker mot helt andre tiltak enn et nytt operahus. Samtidig vil det være feil å redusere den største kulturbyggsatsingen i vårt århundre til et rent virkemiddel i en byutviklingstankegang. Et slikt løft må baseres på en anerkjennelse av kulturens egenverdi. Byggingen av et nytt operahus burde ikke trenge å hente begrunnelser fra andre saksfelt. Det er de kulturpolitiske hensynene som burde være avgjørende.