Statsråd Anne Enger Lahnstein

Oppsummering av den politiske situasjonen

Pressekonferanse 7. juli, 1998

Anne Enger Lahnstein, Senterpartiets leder

Vårsesjonen 1998 har vist at det er krevende å styre landet. Ikke desto mindre: Sentrumsregjeringen representerer noe nytt og spennende. I en vanskelig parlamentarisk situasjon har vi tatt utfordringene og kan vise til mange gode resultater allerede. Regjeringen er blokkuavhengig. Som det står i Voksenåsendokumentet: "En sentrumsregjering vil ha sin parlamentariske basis i stortingsgruppene til Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og vil søke samarbeid fra sak til sak med alle de andre partigruppene på Stortinget."

Dette er den modellen Senterpartiet har kjempet for på hele 90-tallet. Vi har tatt konsekvensen av at det politiske landskapet er endret. Poenget er at sakenes konkrete innhold avgjør hvordan flertall kan sikres - ikke partienes navn. Dette er åpenbart rett. Sakenes behandling viser det, folk ser det og Stortinget tar konsekvensen av det. Jeg viser til parlamentarisk leders gjennomgang av situasjonen på Stortinget.

Det hadde derfor vært en stor fordel om vi snart ble befridd fra den foreldede fokusering på de to tradisjonelle blokkene i norsk politikk, og at vi slapp utrykk som "velge side" eller påstander om at vi "rir to hester". Både Regjeringen og Stortinget har et stort ansvar for å søke gode politiske flertallsløsninger. Samarbeid krever noe av alle. Samarbeidets krav er gjensidighet og respekt. Makter vi ikke å sette sakene i sentrum og ærlig og åpent søke tjenlige samarbeidsløsninger, kan inntrykket lett bli rot og taktikkeri og demokratiet taper anseelse. Det er vi ikke tjent med.

Den neste store utfordringen for Regjeringen er statsbudsjettet for 1999. Sentrumsbudsjettet vil vise våre mål om å styrke fellesskapssektoren og sikre en mer rettferdig fordeling. Det vil selvsagt være slik at ikke alle gode formål kan sikres samtidig. Det er spørsmål om å prioritere. Arbeidet med budsjettet for 1999 pågår nå i Regjeringen. Det er viktig å understreke at det er helheten og sammenhengen i budsjettet som er avgjørende for landets økonomi og folks levekår. Det knytter seg spenning til hvordan budsjettet så vil bli håndtert i Stortinget. Jeg har aldri lagt skjul på mine forhåpninger om en forhandlingsløsning med Arbeiderpartiet. Det betinger imidlertid at også Arbeiderpartiet er villige til å vise respekt for andre og at vi unngår misvisende retorikk om det politiske landskapet.

Til tross for at vår modell om sentrumsregjering ble innfridd, har Senterpartiet hatt en negativ utvikling i velgeroppslutning, særlig i de siste månedene. Det liker vi ikke! Det er en stor utfordring å snu trenden. Det finnes ikke enkle svar på hvordan det kan skje. Ingen av oss har vel heller trodd at regjeringsansvar løfter partioppslutningen. Men regjeringsdeltakelse er allikevel riktig og nødvendig og gir mange muligheter. Troverdighet og hardt politisk arbeid må til på alle nivåer, i tillegg til vitalisering av partiapparatet. Gleden over å få være med på et lag som setter menneske og miljø i sentrum må bli sterkere. Jeg viser til generalsekretærens synspunkter.

Dessuten er det viktig å synliggjøre de resultater som oppnås. For selv om det er mange uløste oppgaver og selv om vi går på nederlag i Stortinget, så viser lista over vedtak og forslag fra Regjeringen solid og godt arbeid: Innsats mot økte forskjeller, omlegging av oljepolitikken, økt satsing på helse- og sosialsektoren, godt jordbruksoppgjør, økt åpenhet i forvaltningen, bedre studiefinansiering, økte rammer for kommunenes økonomi, langsiktige tiltak for å styrke bosettingen og økt valgfrihet for barnefamiliene. Og la meg også nevne kulturpolitikken - blant annet tilleggsmeldinga om statens forhold til de frivillige organisasjonene. Den innebærer en ny tilskuddsordning til barn og unges aktivitet innenfor organisasjonene på lokalt nivå.

Jeg vil særlig gå inn på kirkespørsmål. Det er interessant at dette har stått så sentralt det siste halve året. Svært mange er opptatt av utviklingen i Den norske kirke. Utnevning av ny Oslo-biskop førte til heftig debatt, blant annet om kirkesyn og forholdet mellom stat og kirke. Kirken har fått økt indre selvstyre og er suveren i trosspørsmål. Ved utnevning av embetsmenn som biskoper er beslutningsmyndigheten tillagt regjeringen i vår statskirkeordning. Dette skjer etter en grundig prosess i Kirken. Det er akseptert av alle at en av de tre kandidater som har størst oppslutning i den kirkelige prosessen har kirkelig votum og bør foretrekkes. I det konkrete tilfellet var det derfor intet grunnlag for å hevde at Regjeringens flertall gikk i mot Kirken.

Torsdag gjorde Jon Lilletun det kjent at det vurderes å reise avskjedssak mot de to opprørsprestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen. De to prestene frasa seg som kjent åndelig tilsyn fra biskop Ola Steinholt i Nord-Hålogaland. Begrunnelsen var biskopens syn i homofilispørsmålet. I april i fjor ble Børre Knudsen såkalt "bispevigslet" i Kautokeino. "Biskop" Knudsen fant det så for godt å lyse samtlige biskoper i Den norske kirke i bann og framsto selv som åndelig tilsynsmann for de to nevnte prester. Dette har ført til sterk splittelse i menighetene og handlingene er ikke akseptable innenfor Den norske kirke. Som Aftenposten skrev lørdag: "Intet kirkesamfunn kan finne seg i den form for selvtekt som vi her har vært vitne ti. Ingen organisert virksomhet i det hele kan leve med at et forsvinnende lite antall gjør forsøk på å diktere meninger inn i hodene på det brede flertall."

Senterpartiet imøteser Kirkens egen utredning av forholdet mellom kirke og stat. Denne utredningen ledes av sogneprest Trond Bakkevig. Deres anbefaling ventes framlagt om fire år. Kirkens grunnleggende funksjon er å være et trossamfunn. Senterpartiet mener at Den norske kirke fortsatt skal være en folkekirke knyttet til staten. Vårt mål er en åpen, inkluderende og tolerant folkekirke, en kirke med rom til alle døpte. En slik kirke trenger både Gunnar Stålsett og Odd Bondevik som biskoper. Jeg tror det vil vise seg at bispesaken fikk en løsning som vil være framtidsrettet og nødvendig for Kirken.