Statsråd Anne Enger Lahnstein

Samarbeidets krav - tillit og gjensidighet

Artikkel i Dagsavisen Arbeiderbladet 25.07.98

Det er sommer og ferietid for mange. Det er tid for refleksjon og gjennomtenkning, kanskje også forhåpninger, knyttet til den politiske situasjonen og vår evne til i fellesskap å møte de utfordringer vi som samfunn står overfor. Jeg tenker på forhold som økende forskjeller, sentralisering og uløste oppgaver innen skole, miljø, kultur og helse. En trenger ikke være noen stor spåmann for å anta at det kan bli en het politisk høst.

Det er viktig å slå fast at vi i Norge har en økonomisk situasjon som gir handlefrihet, og som de fleste land det er naturlig å sammenligne oss med, ville misunt oss. Det må være et mål for folkevalgte, både i Regjering og på Stortinget, at vi forvalter våre muligheter på en ansvarsbevisst og framtidsretta måte. Det krever vilje til å ta ansvar og til å finne gode løsninger fra alle parter. Samarbeid krever noe av alle. Samarbeidets krav er gjensidighet og respekt. Vi må sette de konkrete saker i sentrum og åpent og ærlig søke tjenlige løsninger. Alternativet til det vil lett kunne gi inntrykk av taktikkeri og rot, og demokratiet taper i anseelse. Det er ingen tjent med.

I de siste tiår har regelen vært mindretallsregjeringer i vårt land. Det innebærer at Stortingets rolle er styrket i forhold til en situasjon med flertallsregjeringer. Og gode løsninger er avhengig av at partier i opposisjon tar medansvar. Det er grunn til å advare mot en retorikk som kan låse posisjoner, forrykke den politiske balansen og være et hindre mot tjenlige flertallsløsninger. Jeg må innrømme at jeg er lei av å høre Arbeiderpartiets leder snakke om ”de fem borgerlige partier som har flertall på Stortinget”. For meg er det tåketale uten basis i de politiske realiteter. Å gi inntrykk av at det finnes en slik flertallsblokk er, etter min mening, mer meningsløst enn å påstå at Arbeiderpartiet utgjør en flertallsblokk med Høyre og/ eller Fremskrittspartiet. Disse partiene har stått og står sammen i for eksempel alt som har med EU og EØS å gjøre.

La meg minne om at ved valget 1997 fikk ingen partier eller konstellasjoner flertall på Stortinget. Arbeiderpartiet er det største partiet. Fremskrittspartiet er det nest største partiet, og har omtrent samme oppslutning som Kristelig Folkeparti og Høyre. Senterpartiet fikk redusert oppslutning og har samme antall representanter som før valget i 1993. I denne situasjonen valgte som kjent Arbeiderpartiet å kaste kortene, fordi de ikke fikk større oppslutning enn 36,9%. Statsminister Jagland bebudet avgang for sin mindretallsregjeringen allerede valgnatten. Det var dette som ga grunnlag for forhandlinger etter valget mellom de tre sentrumspartiene på Voksenåsen og som førte til at det ble dannet en ny mindretallsregjering.

Gjennom praksis i Stortinget i perioden etter regjeringsskiftet har vi bygd på vårt politiske grunnlag fra Voksenåsen; ”En sentrumsregjering vil ha sin parlamentariske basis i stortingsgruppene til Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, og vil søke samarbeid fra sak til sak med alle de andre partigruppene på Stortinget.” En gjennomgang av de sakene som har vært til behandling i Stortinget viser nettopp dette mønsteret: Den partipolitiske sammensetningen av det flertall som jo må etableres i alle saker som avgjøres i Stortinget, varierer fra sak til sak.

Dette er en modell Senterpartiet har kjempet for på hele 90-tallet. Vi har tatt konsekvensen av at det politiske landskapet er endret. Poenget er at sakenes konkrete innhold avgjør hvordan flertall kan sikres - ikke partienes navn. Dette er åpenbart rett. Folkestyre er basert på at folk i valg står til ansvar for hvordan man bruker den tilliten en har fått ved valg. Da bør man ikke stille seg utenfor muligheten til å påvirke utviklingen selv om en ikke alltid kan regne med å få fullt gjennomslag. Politikk er det muliges kunst.

Jeg nevnte innledningsvis mine forhåpninger om at vi i fellesskap kan løse de utfordringer vi står overfor. Den politiske situasjonen er ikke lett for verken Regjeringen eller partiene på Stortinget. Samarbeidets krav er gjensidighet, respekt og tillit. Situasjonen krever av oss at vi viser vilje og evne til helhetlige og framtidsrettede løsninger. Selv om det selvsagt er slik at det er Regjeringen som sitter med et hovedansvar for helheten, vil jeg appellere til andre partier om å bidra til gode løsninger.