Kulturminister Anne Enger Lahnstein

"Skjermtroll" - en nasjonal konferanse om barn og unge i dagens medievirkelighet

Åpningsforedrag, 20.-22. oktober 1998 i Fredrikstad

Kjære konferansedeltakere!

Kulturdepartementet er svært tilfreds med at Norsk kulturråd har tatt initiativ til denne konferansen. Området barn, unge og medier er en viktig del av Sentrumsregjeringens mediepolitikk.

Jeg må innrømme at konferansens navn - "Skjermtroll" - gir både positive og negative assosiasjoner. Ut fra konferanseprogrammet synes det som man først og fremst ønsker å fokusere på barn og unge i positivt og konstruktivt møte med mediene. Mediene kan slik sett være kilder til både læring, underholdning og opplevelse. Dessuten kan de ha en viktig rolle å spille i forhold til å målbære barns og unges interesser i samfunnet samt til å avdekke eventuelle overgrep.

"Skjermtroll" kan imidlertid også gi assosiasjoner til de "troll" som kan framstå på kinolerrettet, TV-skjermen eller for den saks skyld dataskjermen, i form av dramatiske lyder, skrekkeffekter eller voldelige handlinger. Slike scener kan gi barn og unge inntrykk som i beste fall er skremmende - i verste fall skadelige. Medaljen har derfor to sider, og dette gjenspeiles også i regjeringens mediepolitikk.

Bruk av medier av ulike slag utgjør i dag en stor del av de flestes hverdag. Dessuten ser vi nå både en utvikling av nye typer medier og en økning i tilbudet av de tradisjonelle mediene. For eksempel kan digitaliseringen av kringkastingsmediene føre til en eksplosjon i antall tilgjengelige kanaler. I tillegg til at tilbudet av medier totalt sett øker, skjer det også en gradvis sammensmelting av de forskjellige mediene. Nå kan man lese aviser eller se TV på datamaskinen samtidig som man kan surfe internettet på fjernsynsapparatet. Denne utviklingen har bare så vidt begynt, og vil etter alt å dømme føre til at vi får nye måter å forholde oss til mediene og verden for øvrig på.

Det karakteristiske med barn og unge er at de ofte er i forkant av utviklingen og villige til å eksperimentere og ta i bruk nye medier. Norsk Mediebarometer 1997, som Statistisk Sentralbyrå offentliggjorde forrige uke, viser at nye medier som pc-spill, CD-rom og internett tar opp mer og mer av barns og unges tid. Det er her viktig å tenke gjennom hvilke konsekvenser denne utviklingen kan få - på godt eller vondt - i forhold til det samfunnet vi ønsker oss.

Utgangspunktet for regjeringens mediepolitikk er å sikre ytringsfriheten som en forutsetning for et levende demokrati. Ytringsfrihet er imidlertid langt fra noe enkelt begrep å forholde seg til. I mange tilfeller kan forskjellige gruppers ønsker om ytringsfrihet kollidere. For eksempel kan pressefriheten - redaktørens rett til å nekte å ta inn stoff - stå i motsetning til den enkeltes ønsker om å komme til orde med sine synspunkter. I tillegg må hensynet til ytringsfriheten i noen tilfeller må vike for enkeltmenneskets rett til vern mot skadelige eller krenkende ytringer. Slike hensyn veier særlig tungt i forhold til barn og unge.

Mediepolitikken blir etter dette en vanskelig balansegang. På den ene siden har vi støttetiltak, som har til hensikt å fremme tilgangen til saklig og allsidig informasjon og muligheten for deltakelse i mediene. På den andre siden har vi reguleringer som bl.a. har til hensikt å beskytte barn og unge mot skadelig innhold i mediene.

Jeg vil imidlertid presisere at det selvfølgelig ikke bare er det offentliges ansvar å sikre barn og unges interesser i forhold til mediene. Her har både foreldre og ikke minst mediene selv et viktig ansvar. Jeg kan i denne sammenheng nevne at Stortinget nylig støttet regjeringens forslag om å ikke opprette noe helt eller delvis offentlig medieombud. Vedtaket innebærer at ansvaret for spørsmål om etikk i mediene overlates til mediene selv gjennom paraplyorganisasjonen Norsk Presseforbund. Dette er imidlertid en frihet under ansvar, og regjeringen vil følge utviklingen nøye for å se om mediene tar dette ansvaret på alvor.

"Retten til tilgang på informasjon" er én hovedoverskrift i mediepolitikken

Vi er alle avhengige av informasjon for å kunne fungere som medlemmer av samfunnet. Dette gjelder ikke minst barn og unge, som er i en fase der en søker en identitet og formes som samfunnsborgere. Det er derfor viktig at barn og unge har tilgang til informasjon fra et mangfold av kilder som bøker, aviser, radio, film, tv og ikke minst de nye elektroniske mediene. Særlig viktig er det å sikre tilgangen til medier på eget språk og som gjenspeiler egen kultur.

Regjeringen har her flere virkemidler til rådighet:

På kringkastingsområdet er et viktig virkemiddel prinsippene for allmenkringkasting slik de fremkommer i TV2s og P4s konsesjonsvilkår og i de overordnede målsettinger som Stortinget har lagt til grunn for NRKs virksomhet. Regjeringen understreker allmenkringkasternes særlige ansvar for at det sendes kvalitetsprogram for barn og unge både i fjernsyn og radio. NRK har en helt avgjørende rolle som allmennkringkaster.

I filmpolitikken er styrking av produksjonen av film til barn og unge et av hovedmålene. Dette søkes først og fremst oppnådd gjennom produksjonsstøtteordningene. Det har i de senere år vært gitt støtte til et fåtall, store og kostnadskrevende spillefilmproduksjoner. Bakgrunnen for dette er at det har vært få gode barne- og ungdomsfilmmanus å velge blant. Det offentlige engasjementet begrenser seg imidlertid ikke til produksjon. Det ytes også støtte til import av kvalitetsfilm for denne aldersgruppen.

Jeg vil også nevne Norsk Kino- og Filmfonds "S-film"-prosjekt, som er et samarbeid med Norske Videohandleres Forbund og Norsk Videogramforening om lansering av kvalitetsfilm på video. Etter det jeg har fått opplyst vil det i forbindelse med Barnefilmfestivalen i Kristiansand i mai bli lansert en serie nordiske barne- og ungdomsfilmklassikere under S-filmprogrammet. Av andre filmkulturelle tiltak vil jeg fremheve tilskuddsordningen for barne- og ungdomsfilmklubber.

De forskjellige filmstøtteordningene er viktige bidrag i kulturformidlingen til barn og unge. Prioriteringen av filmer for barn og unge viser nå resultater. I 1996 hadde fem norske filmer for barn og unge premiere, mens 26 filmer for barn og unge ble importert til landet. Det er imidlertid fortsatt mangel på kvalitetsfilm for de aller yngste.

Jeg vil i denne sammenheng også nevne den viktige rollen som bibliotekene spiller i forhold til å gjøre informasjon tilgjengelig for barn og unge. Her kan jeg særlig nevne de prosjektmidlene som hvert år deles ut av Statens bibliotektilsyn. Fra 1995 har bibliotektjenester til barn og unge vært et prioritert område, og det var til sammen 23 prosjekter rettet mot denne målgruppen i 1997. De fleste prosjektene retter søkelyset mot bibliotekets plass i en ny medievirksomhet. Statens og kommunenes satsing på informasjonsteknologi gjør at mange bibliotek nå også tilbyr CD-ROM og Internett for barn.

Den teknologiske utviklingen de senere årene har gjort at både tekst, lyd og levende bilder nå kan formidles på helt nye måter. Regjeringens mål er å sikre mest mulig tilgang til nye medier for alle uavhengig av alder, kjønn og sosiale skiller. Jeg kan nevne at det er opprettet en egen avdeling ved Statens filmtilsyn som skal drive med utredning og rådgivning i forhold til de nye mediene.

"Retten til deltakelse" er en annen hovedoverskrift

Barn og unge er i dag hva man kan kalle en multimedie-generasjon. De er storforbrukere av medier og orienterer seg stadig mot nye medier. Den sammensmeltingen av ulike medier som vi nå ser vil i stadig større grad muligjøre interaktivitet mellom sender og mottaker. Den nye teknologien åpner derfor på en helt ny måte for aktiv deltakelse og kreativitet som jeg er overbevist om at barn og unge vil vite å utnytte. Denne nysgjerrigheten og kreativiteten bør etter min mening oppmuntres og stimuleres.

Jeg vil nevne to eksempler på prosjekter som bidrar til dette. Prosjektet "Barn, bibliotek og IT" som blir gjennomført på Deichmanske bibliotek i 1997 og 1998, går ut på å introdusere barn for den nye informasjonsteknologien på deres egne premisser og med utgangspunkt i de behovene de her i skolen og på fritida. Prosjektet er støttet av Norsk Kulturråd. Ved Nordland fylkesbibliotek i Narvik finner vi prosjektet "SkriveBu@". Her er det under etablering et nasjonalt senter for publisering av litterære tekster skrevet av barn på Internett. Dette stimulerer til aktivitet og deltakelse.

Samtidig er det viktig å huske at måten vi bruker mediene på og hvordan vi forstår dem får følger for hvordan vi opplever våre egne og andres liv. Den teknologiske utviklingen stiller stadig større krav til den enkeltes evne til å sortere informasjon og inntrykk. Barn og unge er i en orienteringsfase av livet, og behøver derfor i større grad enn voksne veiledning og kunnskap på dette feltet. Jeg ser det derfor som en viktig samfunnsoppgave å øke barns og unges kunnskap om mediene og deres virkemiddelbruk. Her vil allmenskolen og folkebibliotekene måtte ha en sentral rolle.

Det 3-årige prosjektet Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene som ble avsluttet i fjor, var et viktig bidrag i så måte. Her ble det hovedsakelig lagt vekt på mobiliserende, informative og holdningsskapende tiltak. Deler av handlingsplanen skal videreføres i en tilskuddsordning som skal forvaltes av Statens filmtilsyn. To millioner kroner vil årlig deles ut til forskning og til prosjekter som har til formål å gi barn og unge økt forståelse for, og kunnskap om, levende bilder i tradisjonelle og nye medier.

"Retten til beskyttelse" kan stå som en tredje hovedoverskrift

Dette bringer oss til medie-medaljens bakside, nemlig de skadevirkninger mediene kan ha, særlig på barn og unge. Bildemedienes formidling av vold blir ofte trukket fram som en forklaring på de økende voldstendensene i samfunnet. I hvilken grad medievold faktisk er skadelig er stadig gjenstand for diskusjon. Ingen sitter i dag med det endelige svaret på dette spørsmålet, heller ikke medieforskerne - eller for den saks skyld politikerne. Det finnes ikke noen enkle løsninger her. Økende vold og frykt for vold i samfunnet skyldes mest sannsynlig en kombinasjon av mange forskjellige forhold der man ikke kan peke ut en enkelt dominerende årsak. Vi kan imidlertid ikke se bort fra at medievolden kan spille en viktig rolle og at summen av påvirkning kan være skadelig for noen - og uansett uønsket. Både nasjonalt og internasjonalt må det derfor arbeides for å begrense sterke voldsskildringer i film og nyheter på TV, særlig i tiden da barn ser mest fjernsyn.

I dagens marked er det mange aktører, som hver må ta et selvstendig ansvar: Den enkelte filmskaper og produsent gjennom valg av fortelling og uttrykksmidler; distributørene av film, video og dataspill gjennom sine valg når det gjelder import og markedsføring; kinosjefer og fjernsynsdirektører for sine program og sendeskjema; video- og dataspillforhandlere for sine tilbud og praksis med omsetningen til barn og unge; og endelig publikum, gjennom sine valg.

Staten har, bl.a. gjennom internasjonale avtaler, et klart ansvar for å beskytte barn og unge mot urovekkende og skremmende opplevelser i møte med mediene. Straffeloven forbyr i dag "utilbørlig bruk av grove voldsskildringer" på film, fjernsyn eller video. I tillegg setter Filmtilsynet en standard for et akseptabelt nivå av skildringer av vold og erotikk gjennom sine aldersgrensefastsettinger på kinofilm. For videogram gjelder det en registrerings- og merkeordning som skal hindre at ulovlige videogram kommer inn på det norske markedet.

Ønsket om å beskytte barn og unge ligger også til grunn for flere av forslagene til endringer i film- og videogramloven og straffeloven som nå er til behandling i Stortinget. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen har i all hovedsak støttet forslagene, og saken vil ventelig bli tatt opp til behandling i Odelstinget torsdag. For kinofilm foreslås det en klageadgang på filmtilsynets vedtak om aldersgrenser. Blant annet skal Barneombudet få en lovfestet rett til å klage på vegne av barn. For omsetning av videofilm blir det foreslått at det ikke kan leies ut eller selges videofilm til barn og unge som ikke har nådd den aldersgrensen som distributøren har satt for videofilmen.

Inntil nylig er det hovedsakelig film, videogram og fjernsyn som har vært egnet til å formidle "problematiske" voldsskildringer. Den teknologiske utviklingen har imidlertid forandret dette. I dag finnes det dataspill med svært realistiske datagrafiske bilder - og til og med innslag av vanlig film. Det er derfor også fremmet forslag om at straffelovens bestemmelse om ulovlige voldsskildringer utvides til å omfatte all formidling av levende bilder, uten hensyn til distribusjonsform. Av samme grunn vil jeg også vurdere õ innføre regler om aldersgrenser for dataspill etter modell av det som i dag gjelder for videogram, nemlig at utleie og salg bare kan skje til den som har nådd aldersgrensen som er satt av distributøren. Statens filmtilsyn er i ferd med å utrede dette spørsmålet.

Disse spørsmålene angår oss alle og omfatter politikkområder som ligger under flere departementer. Mine forhåpninger for denne konferansen er at den kan rette fokus på sektorovergripende felt som fordrer samarbeid på tvers av departementer og etater, og hvor utdanningspolitiske, kulturpolitiske og barne- og familiepolitiske hensyn krysser hverandre. Dette gjelder så vel barns og unges behov for informasjon fra og deltakelse i mediene som behovet for beskyttelse i forhold til mediene.