Statssekretær Per Kristian Skulberg

Skolen som kulturelt veksthus

Nasjonal konferanse om skole og kultur, Oslo, 30. oktober 1998

Kjære konferansedeltakere,

Det er en stor glede å få være med på denne nasjonale konferansen om kunst og kultur i skolen.

Kulturen er, etter min oppfatning, selve olja i ”mestringsmaskineriet” vårt.

Kulturen er grunnleggende viktig fordi den gir arenaer for erkjennelse og arenaer for verdirefleksjon.

Jeg tror at kulturen gir grunnlaget for erkjennelse for hjerne og hjerte. Hvis det er riktig, vil kulturen øke vår innlevelsesevne, som er selve er forutsetningen for medmenneskelighet og solidaritet.

Kulturen er ingen eksportartikkel som trenger en rekke avanserte salgsbegrunnelser for å ha verdi. Den er så grunnleggende i livet vårt at kulturen og kunsten har sin klare egenverdi.

Men det er ikke til hinder for at det er av stor interesse og betydning å se på alle de feltene av livet der deltagelse, og utfoldelse av skaperevner, har umiddelbare positive virkninger. Dette kan gjelde både strakseffekter og langsiktige effekter.

Hvilke muligheter rommer så begrepet skolen som kulturelt veksthus, og hvilke mål ligger i planer, utredninger og andre skole- og kulturpolitiske føringer?

Hvilke erfaringer er gjort? Hva «halter» og hvor trengs det større innsats for at prosessen skal skyte mer fart?

Her er det mange viktige spørsmål som denne konferansen har satt på dagsorden og som jeg er ganske sikker på kommer til å bli tatt opp med fornyet styrke og interesse i tiden framover.

Det dreier seg om temaer som er en verdikommisjon verdig, nemlig dypest sett om livet til den oppvoksende generasjon. Skolen er det viktigste møtestedet for barn og unge både i den obligatoriske skoletiden og etter skoletid. Og framfor alt: Her er alle barn!

I skoletiden handler det ikke minst om at barn får mulighet til å oppleve den rikdommen som ligger i de ulike kunstartene. Dernest må barna hjelpes fram til å utvikle sine egne skapende evner og talenter. Det handler i høy grad om å møte barn og unge på deres egne premisser. Det fremste mål for utdanning er utvikling, står det i læreplanen. Det er viktig å understreke utviklingsaspektet. For kultur handler nettopp om utvikling, at det skapende kan vokse, at det legges et grunnlag for vekst.

Samtidig har også de rett som sier at vi ikke må overdrive utviklingsaspektet; men at vi må understreke betydningen av det ganske enkle å være.

Skolefritidsordningen, SFO, har for en stor del av landets småskolebarn utviklet seg til å bli hovedarenaen for leik, skapende virksomhet og kulturelle aktiviteter. På landsbasis var det høsten 1997 44% av landets 1.- 4.- klassinger som hadde plass i SFO. Andelen har vært sterkt økende, særlig etter 6-åringsreformen. Også for de større elevene på mellomtrinn og ungdomstrinn er skolen på ettermiddagstid et møtested der alle typer skapende aktiviteter fra musikkkorps til teatergrupper, fra kor til keramikkurs finner sted. I dette perspektivet hører også musikk- og kulturskolene, inkludert kunstskolene. Dette er bra, men ikke aller barn er med i skolefritidsordningen, og vi må for all del unngå å havne i den fristelsen at kulturen, den legger vi til etter skoletid.

Skolen blir ofte framstilt som landets viktigste kulturinstitusjon og kulturarena. Dette helhetsperspektivet kommer klart til uttrykk i læreplanen når det sies:

«Det er viktig for lokalsamfunnet at det blir lagt til rettes for variert og allsidig bruk av skuleanlegget, slik at det kan vere ein samlingsstad for ulike kultur- og aktivitetstilbod. Skolefritidsordninga får større variasjon og breidd gjennom samarbeidsordningar med kultur- og fritidstiltak i lokalmiljøet.»

Det er altså mer enn det som foregår i den obligatoriske skoletiden som legger grunnlaget for denne framstillingen. På mange skoler er det slik at den kulturbærende dimensjonen er vell så godt ivaretatt utenfor den obligatoriske skoletiden. Det handler om bedre tid til fordypning både på opplevelses- og skapingssiden. Allikevel må jeg altså advare mot at SFO skal være hovedkulturarenaen i skolen.

Det som er viktig er å fremme kompetansen på den enkelte skole og i lokalmiljøet, og å finne ut hvordan denne kan utnyttes. Det gjelder å tenke helhetlig, fordomsfritt og fleksibelt i en skole som skal åpne seg mer for nærmiljøet og nye samarbeidspartnere. Her vil jeg påpeke at aktive kunstnere vil kunne supplere lærer- og instruktørfunksjoner, og at frivillige organisasjoner på kunstområdet kan gis konkrete oppgaver, for eksempel som aktivitets- og instruksjonspersonale på kulturfeltet. Dermed kan kunst i forhold til barn og unge også ha en vitaliseringseffekt på en del av det frivillige organisasjonslivet. Kunst- og håndverksskolene legger vekt på nettopp å stille opp på denne måten.

Slik kan mange personer være med på å legge til rette, organisere og drive kulturelle aktiviteter ved den enkelte skole. Enda flere personer har et overordnet ansvar for at skolen blir en aktiv og levende kulturinstitusjon i lokalsamfunnet, slik læreplanen foreskriver. En kan dele disse personene opp i tre grupper

• skolegruppen
• lokalmiljøgruppen
• storsamfunnsgruppen

Skolegruppen består av:

• ansatte i skolen:
• ansatte i SFO
• ansatte i musikk- og kulturskoler og kunstskoler
• foresatte

Nærmiljøgruppen utgjøres av:

- frivillige lag, institusjoner og organisasjoner representert med de verdifulle ildsjelene.

Storsamfunnet

• politikere og byråkrater innen skole, oppvekst og kultursektoren på ulike plan fra departement til den enkelte kommune.
• kunst- og kulturorganisasjoner, interesseorganisasjoner, kurs- og prosjektorganisasjoner
• utdanningsinstitusjoner
• oppsøkende institusjoner og frie sceniske grupper.

Som representant for den tredje gruppen ser jeg temaet som en stor utfordring. Ikke minst handler dette om samspillet mellom de tre gruppene. Skolen og skolens eiere har en lang tradisjon i å råde grunnen alene. De som har drevet med såkalte fritidsaktiviteter på skolen har blitt sett på som leietakere. Selv musikkorpsene med sin lange tradisjon har på mange skoler problemer med leieforholdet. Når det nå kommer flere brukere inn på skolen, når skoledagen utvides til et heldagstilbud med en undervisningsdel og en fritidsdel som også skal romme kulturaktiviteter, når det legges opp til utstrakt sambruk av lokalene, da har vi med en gang mange nye situasjoner.

Dette må mestres.

Opplæringsloven slår fast at læreplanen for grunnskolen skal gjelde som forskrift fra høsten 1999. Grunnskolereformen ble i sin tid erklært også å skulle være en kulturreform. Det er gledelig at også kulturen i skolen med dette får en formell juridisk beskyttelse. Det styrker forpliktelsene og ansvaret. Evaluering av reformen er allerede igangsatt. Den skal være godt forankret i mål og intensjoner. Det forventes at evalueringen gir svar på om reformen har gjort skolen til en levende og aktiv kulturinstitusjon i lokalsamfunnet.

Skolefritidsordningen har tidligere ikke vært hjemlet i lov. Fra juni 98 er en lovfesting av SFO innarbeidet i grunnskoleloven. Det heter nå at alle kommuner skal ha SFO-tilbud med leik og kultur- og fritidsaktiviteter som en del av virksomheten. Mange barn oppholder seg en større del av dagen i skolefritidsordningen enn både på skolen eller i hjemmet. Den tiden barna er i SFO både i forlengelsen av skoledagen og ikke minst de hele dagene som kommer i tillegg utover de 38 ukene i skoleåret, representerer en ny bred arena når det gjelder å utvikle skolen til kulturelt veksthus.

Lovfastsetting av musikk- og kulturskoler i Norge har allerede trått i kraft. Etter de siste opplysninger er det nå bare noen ytterst få kommuner som ikke har opprettet et slikt tilbud. I de fleste kommuner er musikk- og kulturskolene foreløpig reine musikkskoler. Tanken om å utvide virksomheten med andre kunstuttrykk har allerede vært prøvd ut, og utviklingen går mot at kunstskolene blir en del av denne virksomheten. Det ligger store utfordringer i å utvikle musikk- og kulturskolene til tverrestetiske ressurssentre som kan tilby skolene tjenester.

Norsk kulturråd, Kommunal- og regionaldepartementet og Kulturdepartementet har iverksatt en kartlegging av kulturtiltak for barn og unge i kommunene. Utredningen vil bli sluttført høsten 1999.

I formidlingen av profesjonell kunst til barn og unge har riksinstitusjonene, Riksutstillinger, Riksteatret og Rikskonsertene en sentral rolle. De har som felles oppgave å produsere, formidle og koordinere tilbud innen sitt eller sine kunstområder og over hele landet Sterkest i skolen står utvilsomt Rikskonsertene. Etter 30 år med skolekonsertordningen og et årlig statlig tilskudd på 44 millioner kroner omfatter ordningen i dag mer enn 6000 konserter i totalt 353 av landets kommuner. Målet er at barn og unge skal få et likeverdig tilbud av høy kvalitet. I dag tilbys elever i grunnskolen konsertarrangementer av høy kvalitet gjennom en statlig ordning mellom Rikskonsertene og den enkelte fylkeskommune og Statens Utdanningskontor i fylket. Kvalitetssikringen ligger i et samarbeid mellom Rikskonsertene, fylkeskommunen og Statens Utdanningskontor i fylket. Det er i 1998 igangsatt et arbeid for å utrede grunnlaget for og innholdet i en desentralisering av skolekonsertordningen til fylkeskommunalt nivå.

I 1998 ble det igangsatt fem såkalte signalprosjekter. Prosjektene har et treårs perspektiv, og formålet er å stimulere til nyskaping, økt innsats og mobilisering på kultursektoren. Satsingen skjer på grunnlag av et samarbeid mellom lokale/regionale og statlige myndigheter. Både staten og de lokale myndigheter bidrar med ressurser.

I signalprosjektet som er igangsatt i Harstad, blir det fokusert på skolen som kulturbærer og på betydningen av den estetiske dimensjon i forhold til barn og unge. Dette skjer ved en estetisk og miljømessig opprustning av en barne- og ungdomsskole i Harstad. I tillegg inngår som en del av prosjektet å utvikle en modell for økt bruk av skolebygninger (utenom skoletid) for det lokale kulturliv. Stiftelsen Norsk Form følger opp dette prosjektet for Kulturdepartementet, i samarbeid med lokale krefter. Over statsbudsjettet for inneværende år er det utbetalt 1 mill kroner til prosjektet.

Det skal også legges til at Norsk Form – som får driftstilskudd fra Kulturdepartementet - fom 1998 har fått 2 mill kroner årlig til utvikling av det treårlige prosjektet ”Skole og omgivelse”.

Kulturdepartementets største plansatsing overfor skolen er viktige innspill til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets Handlingsplan for de estetiske fagene og kulturdimensjonen i skolen «Broen og den blå hesten» fra 1995. Planen har etterhvert blitt godt kjent i både skole- og kultur-Norge. Men det er mindre kjent hvor mye den har hatt å si. Planens hovedintensjon går jo nettopp på å styrke samarbeidet mellom grunnskolen, nærmiljøet og kunst- og kulturinstitusjonene for å skape et mer helhetlig oppvekstmiljø for barn og unge. De åtte innsatsområdene i planen har skapt konkrete tiltak på såvel lokalt, fylkeskommunalt som nasjonalt nivå. Brukt på denne måten er planen et nyttig redskap i den lokale oppfølgingen av læreplan for grunnskolen, L97.

· Kulturdepartementet har de tre siste årene gått inn med ca 2,5 mill kr i prosjektmidler for å følge opp intensjonene i handlingsplanen.

Fellesrådet for kunstfagene i skolen (FKS) har forvaltet midlene fra Kulturdepartementet. Høsten 1997 oppsummerte FKS erfaringene fra de to første søkerrundene i et skriv med tittelen: Hvordan bygge bedre broer mellom skole og kultur. Prosjektrapportene tok opp mange forhold som virker negative på samarbeidet kultur-skole. Mange av synspunktene kaster lys over vårt tema:

Jeg siterer:

«Det er i dag ofte vanntette skott mellom kulturorganisasjoner og/institusjoner i lokalsamfunnet og skolen, mellom skole og kulturbyråkrater, mellom lærer og skoleledelse og mellom lærere i skolehverdagen når det gjelder kunstfagene og samarbeid.

Enig.

Årsakene er mange, deriblant manglende kunnskap og forståelse i kunst- og kulturinstitusjonene/organisasjonene for rammene skolen har å forholde seg til, for eks. time- og undervisningsplaner. Kunst og kulturtilbud sendes skolene i utakt med når årsplaner og/ virksomhetsplaner drøftes og legges. Derfor blir det vanskelig å innpasse kulturprosjekt, i hvert fall dersom det er snakk om noe mer enn kortere forestillinger som ikke krever særlig tid og forberedelser fra lærerne.

Enig.

Det savnes et tverrsektorielt kommunalt/fylkeskommunalt eller interkommunalt fellesorgan til å fange opp lokale, regionale og nasjonale tilbud og lage en plan for samarbeid med skolene. Dette gjelder både tid for arrangementer, tilbud og samordning av transport. På skolen trengs som et minimum en kulturkontakt, en som kan håndtere informasjon til skolene og legge til rette tilbudene slik at de ikke forsvinner i mengden av skriv og henvendelser eller drukner på oppslagstavla.

Enig.

Lokale kunstnere ses på som en ressurs, men bruk av kunstnere i skolen er ikke uproblematisk. Kunstnerne må ha forståelse for rammene skolen har, og lærerne trenger kunnskap om kunstnernes stilling og ulike typer organisasjoner og institusjoner utenfor skolen. Nøkkelen er gjensidig informasjon.

Enig.

Som ventet peker denne oppsummeringen på en rekke forhold som dreier seg om samspillet mellom de tre før omtalte gruppene. Ofte er det slik at skolene skal romme mer aktivitet enn det synes å være plass til. De som har minst hevd på skolens lokaler blir ofte skyteskiven.

Skolekorpsene har for eksempel god grunn til å stille seg spørsmålet om deres plass som en integrert del av skolen. En korpsleder sa det slik:

«Det er forskjellige oppfatninger. 17. mai og når korpset er ute og representerer, regner alle det som en del av skolen. Men ellers i året er forholdene svært varierende. Noen steder er skolekorpset velkommen, andre steder mer eller mindre et problem, særlig gjelder dette korpsets behov for lokaler.»

Dette er utfordringer som også må taes.

Noen kommuner har vært seg sitt ansvar bevisst og valgt en helhetlig og offensiv strategi for kulturformidling. Sandefjord kommune får her tjene som eksempel. Kommuneplanen for 1996 sier det slik:

«Sandefjord kommune vil prioritere barn og ungdom på den kulturelle arena. Kulturformidling gjennom institusjoner som skole, barnehage og skolefritidsordning skal få en sentral plass i kulturfeltets tilretteleggingsarbeid.»

Programmet for kultur i grunnskolen med den slående tittelen: «Den kulturelle skolesekken» fortjener omtale i denne sammenheng, ikke minst fordi programmet er helt i tråd med intensjonene i «Broen og den blå hesten» og Reform 97.

Det bærende element i programmet er samarbeidet mellom Kultur- og fritidsetaten og Skole- og barnehageetaten. I redegjørelsen for programmet blir det pekt på to sentrale tiltak i kommuneplanen:

5. Å opprette en øremerket budsjettpost for kulturtilbud til grunnskolen, som disponeres av skoleetaten i samarbeid med kulturadministrasjonen.

6. Å gi kulturadministrasjonen medansvar for kulturformidling i skolene

Målsettingen med «den kulturelle skolesekken» er en struktur som sikrer alle elever dvs ca 4500 elever en bred kulturell læring i form av

• god lokalkunnskap knyttet til byhistorie, museumsvirksomheten, kulturorganisasjonene, kulturinstitusjonene og det estetiske miljø.
• kunnskap om uttrykksformene film, teater, dans, musikk, bildekunst og skulptur
• praktiske arbeidsoppgaver og refleksjon knyttet til flere av uttrykksformene.
• kunnskaper om miljø og miljøvern.

Prosjektgruppa vil legge forholdene til rette for at elevene skal få møte kunstnere og få god lokalkunnskap. Målet er å hjelpe skolene til å realisere læreplanen i de estetiske fagene og på andre felt innenfor kunst og kulturområdet. Programmet inneholder i alt 11 temaer som er utviklet i samarbeid med arbeidsgrupper bestående av lærere, kunstnere, arkitekter, organisasjoner etc. Introduksjon av temaene er lagt opp til å følge innføringstakten for L 97. Prosjektet skal etter en treårig innføring, gå over på fast drift med en koordinator i fast stilling.

Prosjektet er kostnadsberegnet til bort i mot 1, 3 mill. kroner i 1998 dvs drøyt 300 kr pr. elev. Det viser med all ønskelig tydelighet at prosjekter ikke trenger å koste all verden for å ha stor gjennomslagskraft. Det er videre forutsatt at de to etatene som et varig bidrag til gjennomføringen av planene, foretar endringer/omdisponeringer i eksisterende aktivitet og budsjettmidler. Det gjelder biblioteket, museene, kulturseksjonen som skal dekke x antall teaterforestillinger, bruk av eksisterende utlånsutstyr i kulturseksjonen, kulturhuset som skal brukes uten ekstra omkostninger, og lærere som må prioritere å bruke av sin egen tidsramme til kurs, forberedelser og oppfølging. Totalt antas denne innsatsen å utgjøre ca 700 000 kr. pr. år.

Sandefjord er ikke bare hvalfangerby nr. 1, nå har kulturbyen Bergen fått en god konkurrent.

Kultursatsing på fylksekommunalt nivå

Det er flere av landets fylker som har grepet utfordringene i «Broen og den blå hesten». Her kan nevnes Oppland fylkeskommune. Der har kulturetaten etablert et omfattende samarbeid med Statens utdanningskontor og laget en plan for samordnet formidling av kulturopplevelser med profesjonelle utøvere. Planen dekker for tiden 11 av fylkets 26 kommuner, men det satses på å få alle kommunene med i løpet av en tre års periode. Tilbudet går i korthet ut på at skolene i de kommunene som er med på ordningen får en menyliste som de kan velge fra. Denne listen er utarbeidet i samarbeid med kommunene. Likeså initierer kulturetaten midler til utviklingsprosjekt rettet mot kulturtiltak i SFO og musikk- og kulturskoler. Hedmark har på tilsvarende måte en imponerende turnéorganisasjon som fungerer svært bra.

Oppland deltar også i et kulturformidlingsnettverk med nabofylkene Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Hedmark og Akershus.

I Norge med sine 3 273 grunnskoler spredt utover det ganske land, er det ikke lett å sette en felles nasjonal standard på kriterier for skolen som kulturelt veksthus. Den nye læreplanen setter et ambisjonsnivå som må følges opp med konkrete virkemidler. Det er beslutningstakerne på fylkeskommunalt og kommunalt nivå som må følge mest opp slik eksemplet fra Sandefjord viser. Ofte er ikke dette bare et spørsmål om en mengde penger, snarere viser det seg nok at kulturformidling og kulturaktiviteter relativt sett er god investering på lang sikt. Hver krone som kan være med på å gi barn og unge følelse av å høre til et sted, ha forankring i en historie og kultur samtidig som de gir fellesskapsopplevelser, er en krone som virker forebyggende mot all den motkultur som barn og unge i dag utsettes for. Det har de forstått i Sandefjord. Andre bør følge etter. Mange har gjort det, og det ville være fint om dette ble dokumentert utad også.

I forbindelse med Reform 97 bygges det skoler som aldri før. Det må være et ideal at hver ny skole skal prosjekteres som et flerbruksanlegg for ulike typer kulturaktiviteter. Tilsvarende må representanter for skolens kulturaktiviteter kunne øve innflytelse i byggeprosessen.

Reform 94 har ført til en kraftig økning av elevtallet i videregående skoler. Det er store potensialer når det gjelder utbygging av estetiske uttrykksformer i dette skoleslaget. Denne gruppen av unge fortjener større oppmerksomhet når det gjelder kulturformidlingstilbud. Det er på tide å spørre når vi i større grad skal sette videregående skole på det kulturelle kartet?

Avslutningsvis vil jeg si at jeg tror det finnes to viktige hovednormer i livet: det ene er å lindre lidelse, det andre er å skape glede. Klarer vi det i livet, har livet neppe vært forgjeves. Kulturen gir som nevnt arenaer for ettertanke. Billedkunsten, scenekunsten og musikken tvinger oss til refleksjon og gir grunnlag for innlevelse. Den tvinger oss til å gjøre viktige verdivalg. På dette feltet er jeg uten tvil optimist.

Samfunnet har utviklet seg positivt de siste tiårene. Vi har fått et mindre fundamentalistisk og mer tolerant samfunn. Vi har etter min oppfatning fått et mildere, snillere og mer barmhjertig samfunn på mange felter, fordi det individuelle mangfoldet har blitt mer og mer erkjent. At kulturen, med alle sine ytringsformer har hatt betydning for dette, er hevet over tvil.

At kunsten skaper glede er det ingen tvil om. Det trenger ingen ytterligere kommentar. Men kunsten skal og kan i tillegg hjelpe oss til å se oss selv i en sammenheng, og få oss til å se verdien av vårt eget i en lokal og global sammenheng. Da får vi en høyere himmel over vår hverdag. Gjennom det kan vi utvikle oss til aktive, handlende mennesker i vår egen samtid og i den store livsverven. Da blir vi skapere av vår egen historie. Det er det motsatte av avmakt.

Den svenske nærlingslivsguruen professor Kjell A. Nordstrøm holder hyppige foredrag for næringslivstopper. Spissforumlert sier ha følgende: ”Isteden for å kjøpe enda mer faglitteratur, send heller folka dine på teater, i operaen eller på en konsert; eller be dem lese en roman. Da får du bedre folk og en bedre bedrift.” Jeg er ikke i tvil om at han har rett. Men hvorfor er det bare næringslivstopper som skal høre slikt?

Jeg vil slutte med følgende forsikring til dere:

De jeg vil jobbe for, er ikke de kultiverte, men de kultiverende; dvs. de dyrkende; de som dyrker liver. De som dyrker livet, gjør gode valg og er levende mennesker. De setter seg også i stand til å gjøre livet levelig for andre.

Det må seinest starte i skolen. La oss fortsette arbeidet med å gjøre skolen til et kulturelt veksthus!