Statssekretær Per Kristian Skuleberg

Statlig politikk på litteraturområdet

tale ved Statens bibliotektilsyns høstkonferanse, 15. oktober 1998

Bakgrunnen for statens engasjement når det gjelder litteratur og litteraturformidling er å bevare og formidle norsk språk og litteratur. Da Norsk kulturråd ble opprettet for over tredve år siden, var innkjøpsordningen for ny norsk litteratur selve hovedbegrunnelsen. Det var stor enighet om å bedre de vanskelige kår et lite språk har når det gjelder produksjon av litteratur, og et lite språks muligheter til å holde stand mot trykket fra store fremmedspråk.

Den statlige politikken på litteraturområdet lever i et spenn mellom det å ikke styre og det å legge til rette for mangfold og for formidling av den litteraturen som blir utgitt.

Staten skal ikke selv produsere litteratur, men bidra til at det er et marked. Staten skal heller ikke mene noe om litteraturen er god eller dårlig, kvalitetsvurderinger skal gjøres av andre. Men staten har heller ikke ubegrensede midler til å støtte alle typer litteratur.

Staten skal bidra til at rammevilkårene for de ulike aktørene på ”markedet” er slik at det er stor grad av frihet til å kunne uttrykke seg og få utgitt sine tanker og meninger i skriftlig form.

Ytringsfrihet og muligheter til å kunne formidle sine tanker og ideer er en grunnlovfestet rett som vi må hegne om og sørge for er en reell rett vi alle har. Vi har sett både i Norge og andre land at dette ikke alltid er like lett å leve opp til. Det mest kjente og dramatiske eksemplet er dødsdommen over Salman Rushdie for hans roman ”Sataniske vers”. Men også i Norge kan det være vanskelig å leve opp til at alle skal ha rett til å uttrykke egne meninger og synspunkter. Når går vi over grensen for personlig integritet, retten til ikke å bli æreskjelt uten reell mulighet til å kunne forsvare seg? Mye av dette er spørsmål som oftest kommer opp i forbindelse med presse og kringkastning. Men jeg vil understreke at retten til ytringer gjelder all type litteratur. Bøker, deriblant skjønnlitteratur, har en lengre og varigere virkning enn det dagsaktuelle stoffet, som har en tendens til å bli fort glemt.

Ytringsfrihet er et ord vi omgås raskt og lett, fordi vi er så heldig at vi har det. Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvor stor og viktig dette er for livskvaliteten vår. Den er et basisbehov i livet, la oss være takknemlige for den og hegne om den. Der den finnes, er den faktisk alltid dyrekjøpt.

Det er regjeringens klare mål å hegne om det livsviktige mangfoldet. Det vil si:

• å gi forfattere muligheter til å avsette tid til å skrive og å få rimelig betalt for dette arbeidet
• gi forlag og bokhandlere frihet til å styre egen virksomhet uten at dette går ut over den overordnede målsetning at alle skal kunne kjøpe den boken de selv ønsker til samme pris over hele landet
• å gi folk flest mulighet til å lese og tilegne seg den kunnskap, innsikt og leseglede de selv ønsker, uavhengig av interesser, alder, hvor de bor eller enkeltes behov for tilrettelagt litteratur

Norsk språk står overfor et større press enn noen sinne. Vi ”overdynges” av andre språk gjennom fjernsyn, film, reisevirksomhet og en større globalisering av arbeidslivet. Viktigheten av å gi det norske språket gode vilkår henger nøye sammen med produksjonen av norske bøker og den enkeltes bruk av disse bøkene. Vi er i den situasjonen at det er viktigere enn noen gang med gode språkkunnskaper i engelsk, fransk og tysk. Men på samme tid vet vi også at skal vi bli gode i fremmedspråk må vi først være gode i eget språk. Vi må ta inn over oss den erkjennelsen at arbeid med lesing og tiltak som fremmer lesing er en kontinuerlig prosess.

Ikke bare språket, men kulturell egentrygghet er det beste grunnlaget for å ha gode møter med andre kulturer og se oss selv i en stor og fin globale sammenheng.

Jeg vil nå dvele ved noen av de tiltakene staten bidrar med for å opprettholde det bok- og litteraturmarkedet vi har i dag. - Og si noe om hvilke tanker vi har for den videre utvikling.

Kulturrådets innkjøpsordning

Gjennom Norsk kulturråds innkjøpsordninger bidrar staten til at det kjøpes inn ny norsk skjønnlitteratur for voksne, ungdom og barn, og i noen grad oversatt utenlandsk litteratur. Det kjøpes også inn ny norsk essayistikk. Til sammen representerer innkjøpsordningene ca. 70 mill. kr. i 1997. De aller fleste av disse bøkene blir tilbudt norske kommuner, i hovedsak folkebibliotekene. Det samlede beløp norske kommuner brukte til innkjøp av bøker, tidsskrift og aviser var samme år 120 millioner. Det betyr at staten gjennom innkjøpsordningene bidrar med ca 1/3 av folkebibliotekenes midler til litteraturforsyningen.

Denne innkjøpsordningen ble imidlertid satt i verk for å stimulere norsk litteratur, gi den muligheter til å utvikle seg og danne et marked med større mangfold enn det vi så i begynnelsen av 1960-årene, da denne ordningen ble satt i verk. Det viser seg at virkemiddelet har fungert slik en har ønsket. Det er et tiltak som krever liten administrasjon å drive, noe som ikke minst er et viktig poeng for alle typer støtteordninger. Det å finne støtteordninger uten å måtte bygge opp et stort administrativt apparat, er ikke alltid like lett. Her har vi lykkes. Ikke minst har vi en bokproduksjon og en levende litteratur som vi har grunn til å være stolte av. Det gjelder særlig norske barne- og ungdomsbokforfattere som igjen har vist hva de kan både i norsk og utenlandsk sammenheng. Jeg er sikker på at hadde vi ikke hatt disse innkjøpsordningene hadde ikke situasjonen for norsk skjønnlitteratur vært så positiv som den er i dag.

Ankepunktene mot innkjøpsordningene har i hovedsak gått i retning av at det blir gitt ut for mye likegyldig litteratur. Jeg vil her presisere at departementet ikke vil gå inn og vurdere litterær kvalitet, men dersom denne påstanden har gyldighet, bør produsentleddet ta dette på alvor og evt. sette i verk tiltak for å motvirke en slik tendens. Vel å merke hvis det er et reelt problem. Problemet er vel kanskje mest at det er snakk om litterær smak og behag.

Staten og Norsk kulturråd har ikke, og vil heller ikke få, ubegrensede midler til å opprettholde disse innkjøpsordningene. Det er derfor satt i verk flere tiltak for om mulig å begrense omfanget noe. Innkjøpskomiteen, med ankeinstans, er et ledd i dette arbeidet. Dialog og spesialavtaler med forlagsbransjen er et annet. De siste år har man forsøkt å begrense anntall titler pr år til ca. 200.

Norsk Kulturråd har som prøveordning også en innkjøpsordning for norsk faglitteratur for barn og unge. Denne vil bli evaluert i 1999, og det vil først deretter kunne tas stilling til om denne bør etableres som en permanent ordning.

De ulike innkjøpsordningene vi har i dag for litteratur både for barn, ungdom og voksne blir kontinuerlig diskutert og evaluert. I Sverige er de for øvrig nå i ferd å innføre en innkjøpsordning for svensk skjønnlitteratur som ligner mye på vår.

Momsfritak

Det kanskje største bidraget til bokbransjen er momsfritaket. I Norge, i motsetning til mange andre land, er det momsfritak for bøker. Dette gjør at vi i Norge, med kun 4,5 mill innbyggere, kan kjøpe bøker til en pris som er overkommelig for de fleste av oss. Regjeringen har ikke planer om å endre dette.

Bransjeavtalen

Det var mye turbulens omkring forhandlingene Den norske forleggerforening og Den norske bokhandlerforeningen hadde om en ny avtale for ”bokbransjen” i vår. De kom til slutt frem til enighet om en ny avtale som nå er til behandling i Konkurransetilsynet som nå har sendt ut et høringsnotat om saken. Departementet er glad for at de to forhandlingspartene kom fram til en avtale som sikrer fastprissystemet og at vi kan få en avtale som sikrer et bokhandelnett spredd over hele landet. For oss er det av stor betydning at uansett hvor en bor i landet skal det være en reell mulighet til å kunne kjøpe de bøker som norske forlag gir ut, og at dette skjer til samme pris i Kirkenes som på Karl Johan i Oslo.

Premiering av norsk barne- og ungdomslitteratur

Norsk barne- og ungdomslitteratur har gjennom de siste årene gjort stor suksess både her i landet og i utlandet. De to siste årene har vi også sett en betydelig – og gledelig – salgsøkning av disse bøkene. Da litteratur vesentlig er interessant i den grad den blir lest er vel dette noen av de beste suksessindikatorer vi har. All ære til kritikerstand og litteraturvitere, de er viktige for å utvikle en god litteratur og for å formidle en god litteratur. Men de aller fleste bøkene blir gitt ut i håp om at mange vil lese dem og, like eller mislike dem.

For å sette søkelyset på og hedre de mange som skriver, illustrerer og oversetter barne- og ungdomslitteratur har Kulturdepartementet i 50 år utdelt årlige priser. Vi håper at de kronene som blir tildelt prisvinnerne vil komme godt med i deres videre arbeid, og vi synes også det er hyggelig en dag i året å vise at vi setter pris på deres arbeid og feirer dette ved en enkel tilstelning.

Statens bibliotektilsyn

Statens bibliotektilsyn er som de fleste av dere kjenner til Kulturdepartementets organ for folkebiblioteksaker. I inneværende år har bibliotektilsynet denne hovedmålsetning:

”Statens bibliotektilsyn skal fremme leseinteresse”

Resultatmålet er formulert slik:

”Stimulere til økt leseinteresse hos barn og unge gjennom ulike prosjekter”

Kulturdepartementet ser på dette som en av de viktigste målsetningene for bibliotektilsynet også i årene framover.

Gjennom mange år er det bevilget midler til en årlig barne- og ungdomsbokaksjon. Denne er i år kanalisert inn som en del av Prosjekt Les! Et tiltak som er satt i gang av bokbransjen for å stimulere til økt lesning. Hovedmålgruppen er unge gutter fra 13 til 16 år. Senere i dag starter forfatterturneen ”tXt”, med oppstart her i Arendal og samtidig starter en annen turne i Vadsø, for så å møtes i Halden om en måned.

Statens bibliotektilsyn vil også gjennom sitt arbeid med Biblioteknett Norge arbeide for at formidlingsarbeidet av litteratur blir styrket.

Statens bibliotektilsyn har et Rådgivende utvalg for barne og ungdomslitteratur. Dette utvalget går igjennom all ny litteratur på området og gir den en vurdering. Denne vurderingen blir publisert på nettet og på lister før den til slutt blir utgitt som bok. Dette arbeidet er til uvurderlig hjelp for dem som arbeider med formidling av denne litteraturen.

Nasjonalbiblioteket

Pliktavleveringsloven sikrer at vi har et nasjonalt arkiv av all norsk litteratur. I tillegg til at en sikrer arkivering i fjell i Mo i Rana, sikrer en også at det finnes brukseksemplar ved Nasjonalbibliotekets Oslo-avdeling og samtlige universitetsbibliotek, samt at andre bibliotek vil kunne låne eksemplar ved depotbibliotek i Mo i Rana. Når det gjelder Nasjonalbibliotektets funksjoner er det nok en viktig bit som gjenstår; en oppgradering av Oslo-avdelingen av Nasjonalbiblioteket til å bli et levende senter for bokkultur og et presensbibliotek for all norsk litteratur og litteraturhistorie.

Nasjonalbiblioteket har blant annet som oppgave å bevare den norske skriftkulturen. Det er videre lagt inn i planene for den framtidige drift at Nasjonalbiblioteket skal bli et senter for norsk bokkultur. Det skal bli et senter for formidling av eldre og ny litteratur, gjennom aktivt formidlingsarbeid. Det skal også være et nasjonalt kompetanse- og servicesenter.

Inntil Universitetsbibliotekets gamle ærverdige bygning på Solli plass er satt i stand til dette formålet, blir disse målsetningene et mål å arbeide fram mot. Men mye kan sannsynligvis gjøres ved hjelp av informasjonsteknologi. Nasjonalbiblioteket vil bli en god støttespiller i arbeidet med formidling og støtte til dokumentasjon av norsk språk og litteratur.

NORLA og MUNIN

Staten finansierer også et kontor for formidling av norsk skjønnlitteratur til utlandet – NORLA (Norwegian Litterature Abroad). Og nå også et kontor for formidling av norsk faglitteratur – MUNIN (Marketing Unit for Norwegian International Non-Fiction).

NORLA skal informere om, formidle og fremme norsk skjønnlitteratur i utlandet, og forvalter dessuten oversetterstøtten. Organisasjonen deltar i og arrangerer, alene eller i samarbeid med andre, bokmesser, prosjekter og seminarer i inn- og utland. I 1997 ble det gitt støtte til oversettelse av til sammen 61 titler, fordelt på lyrikk, barne- og ungdomsbøker, noveller og romaner. Fra 1997 administrerer NORLA norsk deltaking i ARIANE, EUs støtteprogram til fremme av litteratur og lesning.

MUNIN ble etablert som et prøveprosjekt under Norsk kulturråd for en treårsperiode, 1966-98. I prøveperioden finansieres prosjektet av Det litterære fond og Universitetsforlaget, mens Kulturrådet har bidratt med midler til oversetterstøtte. I perioden er det arbeidet for spredning av norsk faglitteratur i utlandet ved seminarer og konferanser for fagoversettere, translatører og tolker. Det er produsert informasjonsmateriell på flere språk og engelskspråklige kataloger for flere fagområder. MUNIN har også deltatt på internasjonale bokmesser og konferanser.

Prosjektet har vært evaluert, og konklusjonen var en anbefaling om at prøveprosjektet forlenges med 3 år da det tar tid å etablere nye ordninger slik at konkrete resultater viser seg. I budsjettproposisjonen for 1999 har departementet foreslått at prøveperioden utvides, under forutsetning av at Det faglitterære fond og Universitetsforlaget opprettholder sin støtte. KD vil bidra med midler til oversetterstøtte begrenset oppad til kr 600 000.

Forsøks- og utviklingsprosjekt

Det er flere prosjekter som tar opp i seg arbeid med formidling av norsk litteratur. Disse prosjektene blir støttet av staten gjennom ulike organ som Norsk kulturråd, Statens bibliotektilsyn, Kulturdepartementet m.fl.

• I Fredrikstad pågår det nå et prosjekt som arbeider for formidling av den delen av litteraturen som blir kjøpt inn gjennom innkjøpsordningene for voksne og som ikke får den store medieoppmerksomhet. Erfaringene fra dette arbeidet er at det er et stort behov og stor interesse blant formidlere til å skaffe seg bedre kunnskap om denne litteraturen. Men det viser seg også at det er mye ugjort i dette arbeidet, og et ”lite” prosjekt i Fredrikstad kan ikke løse disse utfordringene alene.
• Stavanger kommune har fått midler fra Kulturdepartementet til et pilotprosjekt for å arbeide målrettet med lesestimulerende tiltak i tre år fremover for å se hvilke av tiltakene som har effekt og bør utvikles videre. Stavanger kommune og Rogaland fylkeskommune har gjennom mange år lagt ned en stor innsats på litteraturområdet. Det har gitt resultater som høye utlånstall i bibliotekene, mange nye forfattere, et litterært miljø og elever i grunnskole og videregående skoler som får mange tilbud om besøk av forfattere.

Festivaler

Kulturdepartementet ser positivt på og støtter flere av de mange litterære festivaler som i voksende antall dukker opp rundt om i landet. En rask liten geografisk runde sender oss rundt i hele landet:

Molde – Bjørnsonfestivalen

Hamarøy – biennale Hamsundager

Alstahaug – biennale Petter Dass dager

Lillehammer – Undsetdagene

Oslo – biennal Ibsenfestival

Stavanger er i gang med planlegging av store jubileer for hhv. Kielland og Garborg.

Det dannes også nye ”forfattermuseer” i tillegg til de gamle og velkjente. Jeg kan nevne:

Gausdal: Bjørnsons Aulestad

Lillehammer: Sigrid Undsets Bjerkebæk

Oslo: Ibsenmuseet i Arbinsgate

Skien: Ibsens Venstøp

Hamarøy: Hamsunmuseet

Hamar: Prøysenmuseet

Departementet støtter også flere av disse museene, som sammen med festivalene er med på å øke interessen for forfatterne og formidle kunnskaper om deres verker.

Staten støtter og driver mange tiltak som er med å bygge opp omkring en norsk litteratur- og skriftkultur. Disse tiltakene, har alle det i seg at de er under utvikling og endring. Departementet har derfor alltid en åpen holdning til diskusjoner omkring disse tiltakene, og forslag til forbedringer og nye tiltak er vi glade for. Men det er samtidig viktig å understreke at vi er inne i en økonomisk vanskelig fase som også kulturlivet må forholde seg til.

Når det gjelder litteratur og lesning har også andre institusjoner viktige bidrag for både å sette i verk tiltak og for å utvikle tjenester for landets befolkning. Staten bidrar i ulik grad også på mange av disse områdene: Dette gjelder skolesektoren, folkebibliotekene, bokhandelen, forfatterforeningene, forlagene, presse og media.

Skolen

Mange har sagt at skolen er den viktigste kulturinstitusjonen vi har. Jeg ser ikke bort fra at det er realistisk, men jeg skal la denne debatten ligge. Vi møter litteraturen fra første skoledag. Først gjennom høytlesning, deretter ved å lese selv. Pensum i norsk skole gjør at vi møter våre mest kjente norske forfattere i løpet at de nå 13 obligatoriske skoleårene vi går igjennom. Det er nok ikke alltid vi mottar denne kunnskapen med like stor lyst, og mange har kanskje som jeg irriterende minner fra f.eks. obduksjon av norsk lyrikk, men denne obligatoriske undervisningen er stort sett et godt grunnlag for selv å finne frem til den litteraturen vi selv finner interessant og inspirerende.

Elevene som går på skolen i dag skal igjennom et ikke ubetydelig antall sider skjønnlitteratur, i hovedsak norsk litteratur. Jeg håper, og vet, at lærerne gjør en stor innsats for litteraturen og lesningen. Jeg håper også at denne utfordringen kan videreutvikles og kanskje i større grad utvikles til et samarbeid med institusjoner utenfor skolen.

Mange skoler inviterer forfattere på besøk, der de forteller om sine bøker, hvordan det er å skrive og hvorfor de skriver. Dette er ofte inspirerende for videre lesning. Jeg vil tro at det for forfatterne også er spennende å ha en dialog med leserne. Dette samarbeidet bør absolutt videreutvikles, gjerne i samarbeid med det lokale biblioteket og bokhandelen. Den turneen som åpnes nå i dag her i Arendal og Vadsø, er et godt eksempel på hva vi kan få til ved å slå sammen kreftene innenfor bokbransjen, bibliotekene, skolene og forfatterne. Ikke alle har like mye penger å rutte med, men gjennom samfinansiering kan mye skje.

Departementet ser gjerne at det med utgangspunkt i dette arbeidet, blir utviklet nye samarbeidsformer som kan komme den enkelte elev og lærer til gode.

Vi ser også en positiv trend i utviklingen av skolebibliotekene. De har en helt sentral oppgave i lesestimuleringsarbeidet i skolen. Det må finnes bøker av interesse for den enkelte og den enkeltes evner tilgjengelig på skolene. Skolene må samarbeide med folkebibliotekene på dette området, og det må være et samarbeid som resulterer i bedre tjenester til både elever i skolen og barn og unge på fritiden.

Bibliotekene

Jeg liker bibliotekfolk. Dere er bærere av kunnskapsarven vår. Dere står i en stor tradisjon og sammenheng. Tenk på opplysningsmannen Wilse i Østfold. Som honorær teologiprofessor på slutten av 1700-tallet arbeidet han intens for å fremme folkeopplysning, danne skoler og bibliotek. Han planla på sin prestegård et ”Museum universalis” og en ”Parc academique”.

Han var en av initiativtakerne til eget universitet i Oslo, og falt i unåde hos danskekongen for dette, fordi kongen så at opplysning kunne få politiske konsekvenser – og det fikk det: 1811 med universitetet og 1814 med grunnloven. Wergelands innsats for folkeboksamlinger kjenner vi til. Den samme Wergeland løftet bl.a. Wilse opp i konstitusjonens historie og fremhevet ham som en av forutsetningene for tenkningen som grunnloven bygger på.

Folkebibliotekene har mange og viktige oppgaver i dagens informasjonssamfunn, både som formidlere av kunnskap, informasjon og kultur. Jeg vil i dag konsentrere meg om noen av de utfordringer jeg synes bibliotekene har når det gjelder litteraturformidling.

Bibliotekene skal i følge Bibliotekloven ”stille bøker ….til disposisjon”. Hva betyr dette? Er det den passive handlingen å plassere bøkene på en hylle og håpe at det kommer noen som vil låne dem? Eller har vi behov for en litteratur-”selger”. Dere vet alle at presentasjonsformen betyr mye for deres interesse. Dette har heldigvis mange bibliotek tatt inn over seg, og har gjort mye for å presentere litteratur på en innbydende og appetittvekkende måte. Jeg tror imidlertid at det er mye å hente i å utvikle denne delen av tjenestetilbudet. La ikke arbeidet med den nye informasjonsteknologien ta all deres arbeidskraft og interesse. Den norske litteraturen og den norske leser fortjener gode bibliotek og dyktige bibliotekarer. Vær kreative! Søk støtte og hjelp hos andre for å utvikle dere. Se også til bokhandelen!

Staten yter også tilskudd til kjøp av bokbusser og til drift av disse i kommuner som ligger innenfor SND (Statens nærings- og distriktsutbygningfond) - området. Bokbussen er et viktig virkemiddel for å yte bibliotektjenester til den del av befolkningen som bor langt fra et bibliotek, eller som har vanskeligheter med å besøke biblioteket

Bibliotekenes tilbud er også avhengig av at de blir gitt på et tidspunkt da folk har anledning til å gå på biblioteket. Det er dessverre mange bibliotek som har for kort åpningstid. Men nå ser vi at noen, f.eks. Trondheim, har åpnet sitt bibliotek på søndager – med godt resultat. Gratulerer!

Bøkene kommunene får via innkjøpsordningen fra Norsk kulturråd gjør at det finnes mye og god litteratur i de fleste bibliotek. Gjør vi nok for å formidle denne til leserne? Når jeg her sier vi, mener jeg både på nasjonalt og lokalt nivå. Kan det være mulig å få opp gode forslag på tiltak? Kanskje det sitter folk i salen i dag og brenner inne med gode ideer som kan videreutvikles? Presenter ideene dine, og ikke la deg knekke av økonomiske bregrensninger med en gang. Flere som går sammen kan føre til at tiltaket ditt blir realisert.

Det tidligere omtalte prosjektet i Fredrikstad, med presentasjon av de mindre kjente bøkene som omfattes av innkjøpsordningen, viser at det nytter, at interessen er stor, men at det må gjøres mer.

Bibliotekene er ett ledd i litteraturformidlingskjeden. De er ikke alene om å forsyne oss lesere med bøker. Bokhandelen, bokklubber, venner og bekjente med flere, skaffer oss bøker. Men på ett område har bibliotekene en oppgave som er av stor betydning for litteraturnasjonen Norge. Det gjelder tilgang til eldre litteratur. Det er ikke mange årene etter en bokutgivelse du kan regne med å kunne kjøpe den. Riktignok er forlagene ofte flinke til utgi bøker i nyopplag, gjerne som billigbøker. Men for de fleste titlene er det kun bibliotekene som kan skaffe oss det som er utgitt i Norge for noen år siden. En annen utvei er selvfølgelig antikvariatene, men disse finnes ikke overalt og det blir svært tilfeldig om vi finner det vi søker.

Selv om vi har et Nasjonalbibliotek og en pliktavlevering, er det folkebibliotekene som har den viktige oppgave å sørge for at det er tilgjengelig et tilstrekkelig antall eksemplarer nær den enkelte leser.

Bibliotekene har også flere viktige konkurransefortrinn. Barn og unge oppsøker folkebibliotekene av egen fri vilje. Undersøkelser viser at de er velvillig innstilt til institusjonen. Biblioteket har også åpningstid ettermiddag og kveld. I tillegg er tjenestene gratis. Hvordan kan vi få opp utlånsaktiviteten? Kan vi nå de andre nordiske landenes utlånstall? Igjen vil jeg oppfordre til kreativ handling.

Mange bibliotek har satt i gang arrangement og festivallignende prosjekter omkring litteratur og bøker, la oss få mer av dette!

Funksjonshemmede

Noen av oss kan ikke tilegne oss litteratur i vanlig boktrykk. De synshemmede må få dette enten via lyd gjennom lydbøker, eller egen lesning av punktskrift. Denne oppgaven er så stor at den ikke kan løses på lokalt nivå. Vi har derfor opprettet Norsk lyd- og blindeskriftsbibliotek som tar seg av disse tjenestene. Det vil si at de både formidler og produserer lydbøker og blindeskriftbøker.

Bokhandelen

Bokhandelen består av private bedrifter som er av stor betydning for norsk litteratur. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder kjøp av bøker. Det er de dyktige bokhandlerne vi i stor grad må takke for dette. I dag på åpningsdagen for forfatterturneen ”tXt”, vil jeg bare utfordre bokhandlerne på et lite, men viktig punkt: Er det mulig å få ungdomsbøkene mer fram i lyset? Må de stå gjemt bak barnebøkene?

Presse og massemedia

Departementet har ikke noe ønske om å gå inn og styre norsk presse og kringkastning. Deres frihet til selv å velge innhold og innfallsvinkel er av vital betydning. Men jeg undrer meg på, og er skuffet over, den manglende interesse norske aviser har vist den blomstrende barne- og ungdomslitteraturen. Hvorfor skulle det ikke være like interessant å gi denne litteraturen omtale og seriøs litteraturfaglig vurdering?

Av de norske kringkastningsselskapene er det bare NRK som har gitt litteraturen noen plass. Også her skulle jeg ønske noen ville gripe fatt i litteratur spesielt til unge. Vi vet hvor stor plass og betydning fjernsyn har i unges liv. Det hadde vært spennende å se om program laget på unges premisser kunne bidratt til mer lesning i denne aldersgruppen.

Produsentene

Forfatterne er basisprodusentene når det gjelder litteratur. For å få en variert og bred litterær produksjon er det viktig at forfatternes økonomiske vilkår blir tatt vare på. Når det gjelder utenlandsk kvalitetslitteratur er de fleste lesere avhengig av å få bøkene oversatt. Oversettere eller gjendiktere av skjønnlitteratur spiller derfor en sentral rolle for vår lesning av utenlandske forfattere. Oversettere er derfor i noen grad tatt med i de ytelser forfattere kan søke.

Forfatterne

Staten yter tilskudd til forfatterne på følgende måte:

• Det utbetales et vederlag for bruk av bøkene i bibliotekene
• Det gis støtte til stipendier av forskjellig type
• Forfattere kan søke om garantiinntekt
• Det finnes et spesielt etableringsstipend for skjønnlitterære forfattere og oversettere.

I tillegg yter staten tilskudd til Norsk forfattersentrum. Dette formidlingsorganet er både et viktig ledd i arbeidet med å fremme norsk litteratur, og gi folk muligheter til å møte forfatterne. Samlet sett er Norsk forfattersentrum et viktig instrument for å fremme lesning og litteraturinteresse. Organisasjonen gir også velkomne arbeidsoppdrag innen litteraturformidling til en rekke forfattere.

Vi ser gjerne at det blir utviklet nye og tettere samarbeidsformer mellom de ulike aktørene på dette området. Det gjelder såvel skolesektoren, som bibliotekene og bokhandlerne.

Forlagene

Det er sagt mye om forlagene som i noen grad kan sies å arbeide i skjæringspunktet mellom børs og katedral. Dette skal jeg la ligge, og bare konstatere at Norge har et variert forlagsvesen, som blant annet har muliggjort at vi har en stor bokproduksjon i forhold til folketallet. Norske forleggere har også vist betydelig samfunnsbevissthet og kulturelt ansvar og har etter mitt skjønn klart balansekunsten mellom det å gi oss tilgang til god litteratur av norsk og utenlandsk opprinnelse, bidratt til formidling av ny viten og ikke minst gitt oss mange gledelige overraskelser ved å dukke ned i spennende nye forfattere.

Departementets spesielle ansvar for nynorsk språk og litteratur har ført til at vi støtter Det Norske Samlaget økonomisk. Dette forlaget utgir størstedelen av nynorsk skjønnlitteratur, som på grunn av sin begrensede lesekrets og svært små opplag har vanskelige økonomiske vilkår. Dette støttetiltaket for nynorsk litteratur anses som helt nødvendig for å opprettholde nynorsk skriftkultur.

Også til forlagene kan det stilles et spørsmål: Opplysninger vi har fått gjennom pressen forteller at ungdom leser mindre i dag enn for noen år siden. Kan dette tyde på at forlagene ikke gir ut bøker som unge finner spennende og interessant nok å bruke tid på? Jeg vet at mine kunnskaper på området ikke er utfyllende, men jeg håper spørsmålet er tatt opp i de ”forlagske” korridorer. Så vidt jeg vet har den nye ”fantasy-serien” oppnådd høye salgstall, og dette er vel litteratur som spesielt ungdom er interessert i?

Bokklubbene har gjort mye for å formidle litteratur til de mange som ikke har en bokhandel i nærheten, eller som ikke føler at de har noe i en bokhandel å gjøre. De har også gjort mye for utbredelsen av både barne- og ungdomsbøker. En annen ting er at bokklubbene får atskillig makt over folks lesevaner og også over enkelte forfatteres inntekter. Valgene av månedens bok i en av de store bokklubbene betyr atskillig både for lesere og forfattere. Foreløpig ser det heldigvis ut til at bokklubbene er seg sitt ansvar bevisst og holder en forsvarlig kvalitet og variasjon på sine tilbud.

Utviklingstrender

Litteraturen fremstår ikke lenger bare på papir og i bokform. Datateknologien gjør at vi kan skaffe oss litteratur via nettet, og mye av vår lesning er tekster som framstår på en skjerm. Jeg vil begrense mine synspunkter til det å bruke nettet og datateknologien til å se på det som et formidlingsverktøy. Jeg ser det slik at utfordringen i dag er å ta disse nye hjelpemidlene i bruk for å formidle litteratur, som en så leser i papirutgaver.

Det er flere grunner til at vi bør være opptatt av dette mediet i formidlingsarbeidet. Både at vi kan nå nye målgrupper og at en kan utvikle nye tjenester til litteraturen og lesningens fremme.

For igjen å vise til at færre unge gutter leser, og at de som leser, leser mindre: Vi vet også at dette er den gruppen som har tatt datateknologien mest i bruk. Kan vi møte dem på deres egen hjemmebane er mye gjort.

Vi ser allerede mange gode forsøk på å presentere litteratur på nettet. For eksempel har Bergen off. biblioteks hjemmesider tatt opp dette og gjort mye på området. Vi har sett forlag, bokhandlere og aviser som på ulike måter har brukt nettet i sitt formidlings- og salgsarbeid. Dette arbeidet er i sin spede begynnelse og vi håper på mange spenstige tiltak fremover. Kulturnett Norge kan bli en utmerket plass å boltre seg på.

Teknologien kan også benyttes til å utvikle spesialtjenester til enkeltpersoner og grupper som ønsker for eksempel å holde seg orientert innenfor en spesiell genre eller type litteratur. Man kan også bruke nettet som en slags veiviser i litteraturen, slik det delvis er gjort i enkelte biblioteksystemer.

Vi har nå sett at Jostein Gaarders bok ”Sofies verden” er kommet i en ny versjon på CD-ROM. Kanskje vi kunne fått CD-ROM plater som fungerer både som et dataspill og som en veiviser og inspirasjonskilde innen den norske barnelitteraturen.

For å samle, presentere og utvikle alt det spennende som foregår på nettet innenfor kulturområdet, har Kulturdepartementet satt i gang prosjektet Kulturnett Norge. Her skal alle som driver en eller annen form for nettpresentasjon og nettjenester innenfor et vidt kulturområde få lov til å bidra til innholdet. Åpningsdatoen er satt til 1. desember 1998.

Kulturnettet er organisert som et felles nav som samler de fire nettene: Arkivnett, biblioteknett, museumsnett og ”kunstnettet”. Litteratur vil være et viktig område for Kulturnett Norge. Spesielt ser jeg store utfordringer for biblioteknettet for å finne løsninger som gjør at bøker og lesning får en naturlig og framtredende plass på nettet. Slik arbeidet er organisert blir dette kun vellykket i den grad den enkelte institusjon tar dette arbeidet på alvor og tilrettelegger sine tjenester i tråd med mulighetene som nå finnes tilgjengelig.

Departementet bevilger penger til de kommunale folkebibliotekene til Internett-oppkobling. Fremover vil utvikling av innholdet på nettjenestene være det viktigste og tyngste arbeidet.

En annen stor utfordring slik jeg ser det innen dette området, er at det blir skapt møteplasser mellom forfatter og leser. Det kan gjøres over ”nettet”, men slike ”fjernmøter” har jeg begrenset tro på. Når vi ser på arrangementer og omtaler av kulturlivet land og strand rundt, ser vi ofte at det er blitt arrangert treff mellom forfatter og leser – og som ofte med stor oppslutning. Dette må vi utvikle videre sammen, forlag, bokhandlere, forfattere v/Norsk forfattersentrum, skolene og bibliotekene.

Til slikt arbeid er det viktig å finne egnede møteplasser. Tenk også på dette når dere innreder nye bibliotek, bokhandler eller skoler. Hva med lokale ”bokbad” rettet mot ungdom?

For øvrig mener jeg at en av de største enkelt-forbrytelser som er begått mot menneskeheten skjedde da Cæsar brente ned biblioteket i Alexandria.

La dette synes være min slutthilsen til dere. Dere blir gjennom det viktige grunnpillarer som vi trenger.