Statsråd Anne Enger Lahnstein

Tale ved Norsk kulturråds årskonferanse 1998 – “Institusjon eller prosjekt? – organisering av kunstnerisk virksomhet”

Clarion Royal Christiania Hotel, Oslo, 10. november kl 10.30

Jeg er glad for at jeg også i år får være med på Norsk kulturråds årskonferanse. Kulturrådet er en av de helt sentrale instanser innen norsk kulturliv og har vært det gjennom de siste tre tiår, og vel så det. Det er derfor også en ære å få være tilstede ved denne årlige temakonferansen.

I fjor var temaet for konferansen kystkultur – et tema som får en til å tenke på hardt arbeid og turbulente farvann. Liknende assosiasjoner vekker antakelig også årets tema: Organisering av kunstnerisk virksomhet - institusjon eller prosjekt?

Norsk kulturråd setter med dette temaet fokus på helt sentrale problemstillinger for kunstlivet, kunstnerorganisasjonene, Kulturrådet selv, og selvfølgelig departementet. Hovedmålet for staten på kunstområdet er å skape vilkår for at hele samfunnet skal kunne ta del i et levende og mangfoldig kunstliv. Det er basert på en overbevisning om at kunst er en vesentlig del av et moderne velferdssamfunn. Jo rikere anledning innbyggerne i et samfunn har til å møte og oppleve kunstverk og kunstprestasjoner, desto bedre grunnlag vil innbyggerne ha for å skape en tilværelse hvor kunst og kunstopplevelser utgjør viktige elementer for livskvaliteten. I et slikt perspektiv vil de statlige rammevilkårene være virkemidler som skal sikre enkeltindividet og samfunnet som helhet, kunst på en måte som skaper engasjement og respons.

I erkjennelsen av at markedet alene ikke er tilstrekkelig for å sikre vitalitet, kvalitet, nyskaping og mangfold på kunstområdet, må det offentlige inn med tiltak slik at kunstnerne kan settes i stand til å spille sine samfunnsroller. Som del av dette ansvaret ligger også forpliktelsen til kontinuerlig å vurdere om de ulike virkemidlene har den effekt som er tenkt.

For å gjøre dette kreves det ordninger med en innebygget fleksibilitet som kan brukes målrettet på felter der det kreves ekstra innsats fra tid til annen. I dette ligger det et særlig ansvar for den kunsten som står for det nye, det søkende og det eksperimentelle, der sjansene for å mislykkes absolutt er til stede, men der "gevinstene" kan være nyskapende og visjonsoppfyllende når noe lykkes.

I denne sammenhengen er "institusjon eller prosjekt?" å forstå som valg mellom ulike organisatoriske virkemidler. Hvordan vi organiserer oss er ikke mindre viktig enn de økonomiske virkemidler - kulturbudsjettet og de enkelte prioriteringene innenfor dette.

For meg er politikk og også kunstnerisk virksomhet som vedvarende prosesser. Vi vet at det er langt mellom de endelige og evigvarende svarene og løsningene på spørsmålene vi arbeider med. De kulturpolitiske rammebetingelsene må derfor til enhver tid være under kontinuerlig vurdering. Alltid må vi spørre: Kan vi på bakgrunn av utvikling og nye muligheter gjøre kulturpolitikken bedre?

Kulturrådets egen utredningsvirksomhet har i forhold til dagens tema bidratt med svært nyttig forskning og dokumentasjon. Jeg tenker på de tre rapportene om kunstnere på 90-tallet:

• Svein Bjørkås: Det muliges kunst, Arbeidsvilkår blant utøvende frilanskunstnere
• Per Mangset: Kunstnerne i sentrum – Om sentraliseringsprosesser og desentraliseringspolitikk innen kunstfeltet, og
• Ellen K. Aslaksen: Ung og Lovende, 90-tallets unge kunstnere - erfaringer og arbeidsvilkår

Her vises det til problemer, samtidig som det påpekes at dagens kulturpolitiske rammeverk har vesentlige og bevaringsverdige kvaliteter! Vi må i det videre arbeidet ha både styrken og svakhetene ved dagens ordninger for øye.

Kunstneryrket har samlet sett hatt en uvanlig stor tilvekst de seneste 15 årene. Det har satt stort press på de mange statlige ordningene. Selv om disse ordningene reelt sett har hatt en vekst, har økningen på ingen måte vært så stor at den har kunnet fange opp den store tilveksten av nye kunstnere. I kunstnermeldingen påpekte departementet at det heller aldri vil bli slik at den statlige innsatsen på feltet vil kunne inneholde en automatisk økonomisk vekst etter hvor stor tilveksten av kunstnere er. Det er det heller ingen andre yrkeskategorier som har garantier for.

Som på andre områder innenfor kunst- og kulturpolitikken må det være en viss ”arbeidsdeling”, der vi kulturpolitikere har ansvar for å sikre gode rammebetingelser for virksomheten – mens selve aktiviteten i feltet ligger til fagfolk og aktører. Dynamikk og utvikling er avhengig av et godt samspill mellom rammebetingelser og kunstnerisk utfoldelse. Det er også slik at man ikke kan se bort fra spørsmålet om hvor grensene går for hva som er det offentliges ansvar. Man må sondre mellom hva som er oppgaver som staten må ivareta og hva staten i tillegg kan eller burde bidra til.

Det er en rekke kulturpolitiske vurderinger og avveininger som må foretas når man skal vurdere spørsmålet institusjon eller prosjekt (og mellom institusjonsstøtte og prosjektstøtte):

• Hensynet til distriktene og landet som helhet vs sentraliseringstendensene i kunstfeltet
• Ivareta både kontinuitet og fornyelse - både tradisjonsbærere og tradisjonsfornyere
• Rasjonell bruk av offentlige ressurser
• Kunstnerpolitikk

Det er både ønskelig og nødvendig å ha store, faglig sterke institusjoner og fagmiljøer som kan være kraft- og kompetansesentra, ikke bare for seg selv, men også for andre, mindre aktører. Voksenåsen-erklæringen understreker at de nasjonale kulturinstitusjonene er viktige for å vitalisere kulturlivet, og at støtten til lokale og regionale teatre og orkestre, som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere, må holdes oppe for å oppnå en best mulig geografisk og sosial spredning. Årets kulturbudsjett, som rommer prioriteringer for å styrke grunnlaget for sentrale institusjoner, avspeiler dette forhold.

Departementet stiller strenge krav til ressursutnyttelse. Slik skal og bør det være, og særlig for institusjoner som langt på vei eksisterer som "faste poster på statsbudsjettet" med den forutsigbarhet og trygghet som det innebærer.

Mens institusjonsstøtte er noe som vil vedvare over tid, kan prosjektstøtte nyttes som en "vitamininnsprøytning", både for eksisterende institusjoner og for andre aktører i feltet og som "fødselshjelp" for nye forsøk.

Prosjektstøtte stiller imidlertid særlige krav i forhold til det kulturpolitiske prinsippet om "en armlengdes avstand" mellom politikk og kunst. Ikke under noen omstendigheter må det legges politiske føringer på den kunstneriske aktiviteten eller knyttes politiske betingelser til den støtte som gis.

Når Norsk kulturråd inviterer til årskonferanse om "institusjon eller prosjekt?" er det naturlig for meg også å peke på spørsmålet om finansieringsansvar ved videreføring av forsøksprosjekter etter endt forsøksperiode.

Norsk kulturråd har et selvstendig ansvar når det gjelder å tilrettelegge for og støtte forsøksvirksomhet. I forlengelsen av dette vil det naturlig nok skapes forventninger om videreføring på permanent basis, også forventninger om videreføring som ikke kan innfris ut fra de økonomiske rammer vi må holde oss innenfor og de kulturpolitiske prinsipper og forutsetninger som må ligge til grunn. Det er grunn til å understreke at dette vil måtte være et system med enkelte iboende problemer som neppe kan løses fullt ut til alles tilfredshet. Kulturdepartementet kan ikke og skal ikke legge alle prosjekter inn som faste poster i statsbudsjettet. Her er det et gap som bare kan fylles gjennom et kontinuerlig arbeid for oversiktlige og ryddige prinsipper og rutiner, og klare premisser som grunnlag for realistiske forventninger.

Noen argumenterer for at mer av midlene burde settes av til prosjekter og mindre til driftsstøtte til faste institusjoner. Men dersom man snakker om en vesentlig omlegging i retning av prosjektorganisering og prosjektstøtte, kommer vi opp i en problematikk om færre faste teatre, færre faste gallerier osv, fordi kultursektoren hos oss nesten i sin natur er av en slik karakter at offentlig støtte er en nødvendighet for å kunne drive en institusjon. I enkelte andre land er det annerledes. Dette er en følge av at det er en arbeidsintensiv sektor, noe som også gjør at det er en kostnadskrevende sektor. Kulturlivet omfatter institusjoner som utgjør en nødvendig infrastruktur og basis, som ikke kan bygges opp og ned uten videre.

Det betyr selvfølgelig ikke at strukturen er lagt og valgene tatt en gang for alle. Kanskje er veien videre mer fleksibilitet og oppmykning av systemene, en viss utvidet bruk av prosjekter og større variasjon i ansettelsesformer? Faste ensembler vs. kjerneensemble, åremålskontrakter og engasjement for den enkelte produksjon blir diskutert.

Men i en diskusjon om hvordan tilrettelegge kunstlivets infrastruktur i forhold til det voksende antallet frilanskunstnere, bør man ikke glemme at bruken av frilansere i de faste institusjonene allerede er betydelig.

Jeg skal ikke forsøke å komme med noen svar i forkant av en konferanse som sannsynligvis vil bringe mye nytt stoff som kan være egnet til avklaring og refleksjon, men bare peke på at det er en lang rekke nyanser mellom enten og eller.

Også i spørsmålet om institusjon eller prosjekt på kulturområdet kan det være på sin plass å innrømme at det finnes reelle målkonflikter, interessemotsetninger, og at det er ulike oppfatninger om hva som gir det beste kunstneriske resultat og hvilken måte å organisere dette på som gir mest og best kunstnerisk produksjon for hver krone. Dette får vi godt belyst i Kulturrådets tre nevnte rapporter. Det er som regel bare de enkleste matematikkoppgavene som har entydige fasitsvar. I dette tilfellet ville det være overraskende om de fantes.

Konferansen tilbyr i dag tre parallelle seminarer hvor problematikken skal utdypes: scenekunst, billedkunst og musikk. Særlig på teater/musikkteater området er problemstillingene iøynefallende:

Et stort teaterhus med mye kostbart utstyr og et stort fast ensemble kan ha store problemer med å finne egnet og ikke for mye brukt dramatisk stoff for å skape godt teater for sitt publikum. På den annen side kan en scenisk gruppe uten midler og utstyr utålmodig vente på en sjanse til å få fremføre et stykke de brenner for.

Den italienske nobelprisvinneren Luigi Pirandello lar i sitt stykke ”Seks personer søker en forfatter” (Sei personaggi in cerca d’autore) fra 1921 seks personer bryte inn under en prøve på et stort institusjonsteater og forlange at deres dramatiske stoff skal bli virkeliggjort på scenen. Pirandello dveler ved virkeligheten og teatrets verden, ved den naturlige sceniske gruppe mot institusjonsteatrets faste stab, men skaper samtidig selv førsteklasses dramatikk nettopp på et institusjonsteater.

Teatret som arbeidsplass og produksjonssted for kunst har også blitt tatt opp som tema i film de siste årene. Et eksempel på at problematikken har virket provoserende på mange kunstnere. For eksempel tar Susanne Ostens film "Brødrene Mozart" for seg en oppsetning av Mozarts Don Giovanni som stadig blir avbrutt pga orkestermedlemmenes motvilje mot nytekning, sangernes tradisjonelle oppfatning av sin rolle og prinsipielle motforestillinger fra scenearbeidernes sterke fagorganisasjoner. I denne sammenhengen seirer kunsten til slutt, ved at de det gjelder, lar seg overbevise om at oppsetningen virkelig er kunst av kvalitet, og i entusiasme setter egeninteresse og prinsipper til side.

På den annen side er flere av teatrets og operaens mesterverker skapt nettopp for et institusjonsteater med et ensemble som forfatter og/eller komponist kjente så godt at rollen eller ariene kunne skreddersys til både bygningens egenart og én eller flere av husets primadonnaers toneomfang eller temperament.

***

Utgangspunktet for Kulturrådets årskonferanse er spennende. I løpet av konferansen vil kanskje noen skifte mening, andre få meninger og, forhåpentlig, alle få en mer reflektert oppfatning av problemkomplekset. I så fall er mye vunnet.

Jeg vil berømme Norsk kulturråd for evnen til å ta initiativ, sette saker på dagsorden og skape debatt. Lykke til med konferansen!