Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Tale ved Spelet om Heilag Olav

25. juli 1998
Stiklestad

Gratulerer med dagen! Det er en glede for meg å få være med og oppleve det historiske spelet om Heilag Olav her på Stiklestad.

Jeg har lyst til å begynne med å fortelle dere en liten historie. Har dere hørt om Ruffen? Det er Tor Åge Bringsværds som har skrevet om han. Ruffen var en liten sjøorm. Han hadde et problem og var lei seg, for han kunne ikke svømme. Det må sjøormer kunne. Så en dag fant Ruffen en blekksprut. Blekkspruten hadde svømt i søvne og satt fast en av de åtte fangarmene sine under en stein. Ruffen var en snill sjøorm. Han løste grepet og blekkspruten kom fri. Glad og lettet presenterte blekkspruten seg: - ”Tusen og tredve.”sa han. ”Tusen og tredve!” sa Ruffen. ”Det går det ikke an å hete. Tusen og tredve er ikke noe navn, det er et tall.” ”Selvfølgelig er det et tall”, sa Tusen og tredve. ”Og det er et fint tall også. Jeg er nemlig oppkalt etter slaget på Stiklestad.” Så lærte ”Tusen og tredve” Ruffen å svømme. Og det var grensesprengende for han.

Hendelsene rundt Slaget her på Stiklestad i 1030 er vel kjent. En bondehær hadde samlet seg for å stanse en konge og hans menn. Overfladisk sett var det et slag om personlig makt. Dypere forstått var det et oppgjør med langt større dimensjoner, både politisk, samfunnsmessig og ikke minst religiøst. Slaget var en svært dramatisk hendelse. Kongen og hans hær ble nedkjempet og Kongen sjøl blei hogd til døde.

Men så skjedde det forunderlige. Han som tapte slaget mot bondehærer i 1030, vant allikevel. Vikingkongen Olav Haraldsson døde - Helgenkongen Olav den Hellige vokste fram. Dette er mysteriet! Dette er det grensesprengende.

I alle år etter dette har vår kultur vært preget av hendelsen. I statsstyre, rettspleien, kirkeliv og folketro. Et nytt menneskesyn vokste fram. Kristningen av Norge var et dramatisk møte mellom den gamle og den nye tid. Den dramatiske brytningstiden blei drevet fram av impulser utenfra. Den nye tid vant, men uten av man ga slipp på den gamle.

Når vi nå samles på Stiklestad, er det ikke først og fremst for å minnes et slag eller de falne hærmenn, ikke for å rette søkelyset mot offervilje og heltemot. Det som skjedde her 29. Juli 1030 og de begivenheter som knytter seg til hendelsen den gangen, går langt dypere og har større dimensjoner enn som så. Her ble den endelige samling av Norge til ett rike fullbyrdet. Her ble det norske folk ett. Og det skjedde ikke med våpenmakt, men ved hjelp av krefter som går ut over det menneskelige. Merket det stend om mannen han stupe.

Hendelsen med mysteriet preger våre liv hver dag. Vi har en kulturarv og et ankerfeste som vi bærer med oss - nesten uten av vi tenker over det.

Et viktig budskap fra Stiklestad til vår tid er: Den gode sak seirer også gjennom nederlag. Det kan gi oss en visshet, en visshet om at et nederlag aldri vil være endelig dersom saken er rettferdig. Det er dette som gir kraft til dem som holder ut i kampen for demokrati og menneskerettigheter rundt om i verden. Det er dette som gir utholdenhet i kamp mot urettferdighet, sult og nød. Og det er dette som forplikter oss til kamp for menneskeverdet. Alle mennesker er like mye verdt uansett kjønn, hudfarge, tro og legning, uansett helse, alder, sosial status og kulturell tilhørighet. Heller ikke i vårt eget land bør vi være for tålmodige på vegne av dem som lider urett.

Det at flere tusen mennesker samles her år etter år er veldig verdifullt. Her holdes arven i hevd. Her arbeider profesjonelle og amatører i et fruktbart samspill. Her stiller folk opp på forskjellige måter for å gi oss tilreisende en stor opplevelse Her møtes gammel og ung. Og vi veit at ”det er itt/no som kjæm tå sæ sjøl”. Derfor takker vi dere for enestående innsats.

Vi står foran et tusenårsskifte. Jeg tror det vil bety mye mer for oss som enkeltpersoner og som samfunn enn det vi tenker på til daglig. La oss møte tidsskille med en bevisst og reflektert holdning til vår historie og vår kulturelle arv. La oss bygge videre på det beste og møte det nye med åpenhet og tro på vår felles framtid. For de blir stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Og størst blant dem er kjærligheten.

Det er med glede og ærbødighet jeg erklærer Spelet om Heilag Olav 1998 for åpnet.