Artikkel av Kulturminister Anne Enger Lahnstein:

Utfordringen fra Erik Solheim

Fra Dagsavisen 24.10.98

I Dagsavisen forrige lørdag utfordres jeg av Erik Solheim med følgende kraftsats: ”Er dere ikke ganske flotte folk som er kommet i dårlig selskap?” Og han begrunner sin utfordring med å vise til at ”Senterpartiet gikk til valg på at forskjellene i Norge bør bli mindre. Kan dere få til det sammen med Fremskrittspartiet?”

Utgangspunktet for artikkelen var Sentrumsregjeringens markering av at det er ett år siden vi tiltrådte. En gledelig begivenhet for oss som har ment at det var viktig og sunt å sikre et politisk alternativ til Arbeiderparti-styre. Det kan være grunn til å minne om bakgrunnen for regjeringsdannelsen. Det var ikke et samlet stormløp mot den da sittende regjering som var årsak til skiftet i fjor høst. Ei heller var en samlet valgseier bakgrunnen. Som de fleste vil huske meddelte daværende statsminister og partileder Thorbjørn Jagland valgnatten 1997 at han ville innlevere sin regjerings avskjedssøknad. Begrunnelsen var at Arbeiderpartiet ikke oppnådde 36,9 prosent av stemmene ved valget. Det største partiet kastet kortene. Andre måtte ta utfordringen, for en regjering må jo landet ha.

I den situasjonen som da oppsto utpekte sentrum seg som eneste alternativ. De tre sentrumspartiene blei enig om en politisk plattform. Og i tråd med det som på hele 90-tallet har vært Senterpartiets syn, avviste også Kristelig Folkeparti og Venstre regjeringssamarbeid med Høyre i den aktuelle situasjon etter valget i 1997.

Senterpartiets begrunnelse for å satse så konsekvent på et regjeringsalternativ basert på de tre sentrumspartiene, ikke minst gjennom en meget krevende valgkamp i 1997, er ene og alene politisk. Dersom en mindretallsregjering ensidig binder seg opp til andre enkeltpartier, vil det hindre gode løsninger i konkrete saker. Det vil forrykke det politiske tyngdepunktet og det vil kunne gi noen posisjon som ”konge på haugen”, som Erik Solheim uttrykker det. Men for å hindre en slik situasjon er det avgjørende at alle partiene på Stortinget bidrar. Ingen kan fraskrive seg ansvar som folkevalgte.

Det er viktig å skille mellom politikk og person. Jeg er av den oppfatning at det er ”flotte folk” i alle politiske leire. Viktigere enn hvem vi samarbeider med er hva vi samarbeider om. Regelen i Norge har vært mindretallsregjeringer i flere tiår. Og partiene har i Stortinget funnet flertallsløsninger på tvers av gamle skillelinjer. Rett forstått har ”blokkuavhengighet” vært praktisert av alle regjeringer i nyere tid. Erik Solheim vil sikkert huske viktige overordnede spørsmål som EU og konkretiseringen av EU-tilpassingen gjennom bl.a. EØS-avtalen. Dette er i hovedsak gjennomført av et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

Når Sentrumsregjeringen understreker sin blokkuavhengighet er det en politisk nødvendighet. En gjennomgang av de sakene Stortinget har behandlet det året Regjeringen har fungert, viser da også vekslende flertall avhengig av sakenes innhold. At Arbeiderpartiet og Høyre av partitaktiske hensyn vil tilbake til en foreldet blokktenkning er forståelig. De ønsker, som i for dem gode, gamle dager, å fremstå som såkalte hovedmotstandere og dermed dominere den politiske arena. Det er selvsagt legitimt. Men for andre politiske partier er det vel viktig å avdekke innholdet i denne strategien, ikke bygge opp om den?

Derfor kan jeg ærlig talt ikke forstå hvorfor SV ser ut til å tenke i samme bane. Jeg trodde SV hadde en annen virkelighetsoppfatning enn Arbeiderpartiet og Høyre. Men der har jeg kanskje tatt feil. For i september i år uttalte nestleder i SV Øystein Djupedal til A-pressen: ”Vi er enig i 95 prosent av Arbeiderpartiets program, selv om de neppe er enig i 95 prosent av vårt.” Det kan være grunn til å utfordre Solheim på hva de fem prosentene av uenighet med Arbeiderpartiet egentlig handler om. For spørsmålet om norsk medlemskap i EU blir vel mer enn fem prosent?

5. oktober la Regjeringen fram sitt budsjettopplegg for Stortinget. Det er et stramt opplegg, tilpasset den økonomiske situasjonen for å få renta ned. Innenfor stramme rammer har Regjeringen sikret en profil med vekt på helse og omsorg, distrikt og familie. Skatteopplegget tar sikte på å skjerme dem som har minst og samtidig sikre inntekter til fellesskapet. Det er sagt og ment mye om vårt opplegg. Det har ikke vært mangel på kritikk, og jeg er nå spent på hvilke helhetlige alternativer de ulike opposisjonspartiene kommer opp med. For det er krevende å stramme inn. Det kan nok vise seg lettere å si nei til våre kutt og forslag, enn å komme opp med alternativer.

Som medlem av regjeringen er det ikke min oppgave å gå inn på den videre prosessen med budsjettet i Stortinget. Det er overlatt til de ulike stortingsgruppene. Regjeringen har ansvar for å legge fram et budsjettforslag. Stortinget har ansvaret for å få vedtatt et budsjett for neste år. Jeg tror mange mennesker nå følger Stortingets arbeid nøye. Det som forventes av det politiske miljø er vilje og evne til samarbeid. Ingen kan fraskrive seg ansvar i en slik situasjon.