Statsråd Anne Enger Lahnstein

Utfordringer innenfor scenekunstpolitikken

Innledning på teaterseminar Skien, 20. mars 1998

Først vil jeg få takke for at jeg ble invitert hit til Skien til teaterseminar. Jeg ser fram til en frisk debatt og interessante innspill fra sentrale aktører innen teaterfeltet.

Som på andre områder innenfor kunst- og kulturpolitikken må det være en viss "arbeidsdeling", der vi som kulturpolitikere har ansvar for å sikre gode rammebetingelser for virksomheten - mens selve aktiviteten i feltet ligger til dere som er fagfolk og aktører. Dynamikk og utvikling er avhengig av et godt og åpent samspill mellom rammebetingelser og kunstnerisk utfoldelse.

Da jeg tiltrådte som kulturminister sist høst, var jeg overhodet ikke i tvil om at jeg både burde og ikke minst ønsket å gå løs på en del saker som gjelder ikke bare teaterområdet, men hele scenekunstområdet. Fra media forsto jeg fort at det var enkelte som ikke var like sikre på om jeg interesserte meg for disse sakene. Det ble gitt uttrykk for at man fryktet "status quo med Lahnstein", at min nedleggelse av Birkelands ressursgruppe var en "skuffende stillstandstagen", og det ble kommentert at jeg tydeligvis ikke "hørte skriket fra scenekunsten" og derfor "lot scenekunsten være i fred".

Jeg kan forsikre om at jeg ikke har tenkt å stå stille, så noe status quo blir det neppe snakk om. Jeg har ikke hittil - og kommer heller ikke i framtida til å la scenekunsten være i fred. Det er flere grunner til dette.

For det første: Scenekunsten omfatter flere sentrale kunstneriske uttrykksformer som har lange røtter i vår europeiske kulturarv, og er viktige arenaer for utveksling av menneskers tanker, følelser og erfaringer. Samtidig ligger det i scenekunstens direkte "her-og-nå-form" en særegen evne til å gripe og berøre oss - til å engasjere og gi nye opplevelser og erkjennelser.

For det andre: Scenekunsten står sentralt i folks kulturbevissthet. Et stort og stabilt publikum oppsøker denne kunsten. Den siste kultur- og mediebruksundersøkelse viser f.eks. at 45 % av befolkningen oppsøkte teater, revy eller musikal i 1994.

Dessuten: Scenekunstområdet omfatter svært mange yrkesgrupper, fra kunstnere til håndverkere, som ivaretar rike tradisjoner og kunnskaper, og som ikke minst viser oss veien videre ved sin utforskning av nye uttrykksmåter.

Og ikke minst, om enn mest pragmatisk: Teaterkapitlet er uten sammenligning det største kapitlet på Kulturdepartementets budsjett. Nesten 28 pst av midlene på kulturkapitlet går til teaterformål, dvs drøyt 690 millioner kroner. Dette illustrerer hvilken sentral plass scenekunsten har innen norsk kulturpolitikk.

Grunnleggende mål for scenekunstområdet er å sikre at flest mulig får tilgang til teater, opera og dans av høy kunstnerisk kvalitet - og å bidra til å fremme kunstnerisk fornyelse og utvikling.

For å få til dette er det en rekke vurderinger og avveininger som må foretas.

Det er på den ene side ønskelig og nødvendig å ha store, faglig sterke institusjoner og fagmiljøer, som kan være kraft- og kompetansesentra, ikke bare for seg selv, men også for andre, mindre aktører. På den andre siden er det viktig at folk i hele landet kan oppleve scenekunst i rimelig nærhet av der de bor. Her kan det ligge en innebygget konflikt så lenge man ikke har tilgang på ubegrensede ressurser. Jeg vil imidlertid heller understreke de mulighetene som ligger i et kreativt samspill mellom større og mindre miljøer og mellom profesjonelle kunstnere og amatørvirksomhet.

Det er også viktig å påpeke det grunnleggende samspillet mellom på den ene siden videreføring av kulturarv, klassikerene til nye generasjoner - og på den andre siden nytenkning, kreativitet og kunstnerisk utvikling. Her ligger det ingen motsetninger - men tvert i mot et gjensidig og fruktbart avhengighetsforhold. Kulturarv kan bare videreføres så lenge den aktualiseres og levendegjøres i en interessert samtid. Nyskapning forholder seg alltid til et råmateriale - som språk og tradisjoner som en gjenskaper, snur på hodet eller vender bevisst ryggen til.

Jeg ser både politikk og kunstnerisk virksomhet som en prosess. Vi vet alle at det er langt mellom de endelige og evigvarende svarene og løsningene på spørsmålene vi arbeider med. Det som da blir avgjørende er å bevare en årvåkenhet og bevissthet om viktigheten av å føre en levende og konstruktiv debatt om de mer og mindre "evige" utfordringene vi står overfor. Dette ønsker jeg å stimulere til og bidra til.

I møtet med disse utfordringene er det noen grunnpremisser jeg vil slå fast: Vi må arbeide for gode arbeidsforhold for de etablerte institusjonene på området. Dette må imidlertid skje på en slik måte at det ikke virker sementerende, noe som vil være drepende for enhver kunstnerisk virksomhet. Snarere må en legge vekt på rammebetingelser som gir gode muligheter for utvikling og nyskapning - og som også slipper nye, skapende krefter til.

Enhver scenekunstpolitikk må ta utgangspunkt i det omfattende nettverk som er av faste teatre, frie grupper, teaterverksteder, danseensembler etc. - og her foregår det mye som er bra. Samtidig må enhver scenekunstpolitikk være bevisst på behovet for videreutvikling innen feltet.

Vi må legge tilrette for at scenekunstforestillinger av ulike slag er tilgjengelig for folk i hele landet.

Scenekunstpolitikken må inngå i en større kulturpolitisk satsing som har som mål å fremme en større bevissthet om kulturens og kunstens grunnleggende betydning for individ og fellesskap. Dette forutsetter at det tas konkret ansvar for kunst og kultur ikke bare på statlig plan, men også lokalt og regionalt.

Bygging av operahus

Den Norske Opera er en av de store, sentrale institusjonene våre. Jeg er svært glad for at jeg i løpet av få måneder kunne legge fram et konkret beslutningsgrunnlag for Stortinget om bygging av et nytt operahus. Denne saken har versert i den kulturpolitiske debatten i flere år, men det forelå på det tidspunktet jeg tiltrådte fortsatt ingen politiske avklaringer - verken om det skulle bygges en opera eller hvor den i så fall skulle bygges. Ikke minst hadde dette siste - valg av lokalisering - framstått via media som en sak det har vært svært vanskelig å få skåret igjennom på.

Som dere alle vet, har jeg kommet fram til hva jeg mener er svaret på begge disse spørsmålene. Kulturdepartementet har lagt fram forslag for Stortinget om at det bygges et nytt operahus - på Vestbanetomta i Oslo. Vi foreslår også at operahuset skal stå ferdig i 2005. Så er det opp til St.t å ta beslutningen.

Et nytt operahus er et kulturpolitisk løft av dimensjoner. Det vil være dette århundrets største kulturbyggsatsing i Norge (og da var det sannelig på tide at det kom). Det understreker at Norge er en kulturnasjon.

Det nye operahuset vil gi langt bedre muligheter enn vi har i dag for å formidle opera og ballett av høy kvalitet til et bredt publikum. Mitt håp er også at en slik satsing vil resultere i at nye publikumsgrupper fatter interesse for opera og ballett.

Et nytt operahus vil gi mulighet for flere forestillinger og mer varierte oppsetninger, og langt bedre muligheter til å finne fleksible løsninger. Dette vil muligheter for forestillinger også tilpasset barn og unge, for kunstnerisk nyskapning og utvikling. Det at forskjellige aktiviteter kan skje parallelt, vil være en stor forbedring i forhold til dagens arbeidssituasjon for kunstnerne i operaen.

Den Norske Opera har en viktig rolle for hele Norge. Ikke bare fordi den er en nasjonal institusjon som oppsøkes av folk fra hele landet - men også fordi den gjennom Riksoperavirksomheten og samarbeidet med andre aktører bidrar til opera- og ballettilbud utenfor Oslo.

Kulturdepartementet har i flere år gitt tilskudd til opera- og musikkspill i hele landet. Både av Stortinget og av departementet blir dette sett på som et framtidsrettet og spennende supplement til Den Norske Opera, og som gir viktige perspektiver for formidling framover.

I operaproposisjonen som er til behandling i Stortinget, er det understreket at det er viktig å bygge videre på lokale operakrefter, samspillet mellom amatører og profesjonelle og den entusiasmen som er i mange lokalmiljøer, for å underbygge den landsomfattende interessen for opera.

Departementet vil komme tilbake til en helhetlig strategi for opera- og ballettformidling i Norge, hvor temaet distriktsopera vil ha en naturlig plass.

Bedre arbeidsbetingelser for Den Norske Opera vil altså etter mitt syn styrke utviklingen på opera- og ballettfeltet, både sentralt og lokalt. Så jeg håper vi kan feire vårt 100-års jubileum som selvstendig nasjon i moderne tid med å unne oss et fullverdig operabygg - et praktbygg som mange generasjoner etter oss vil ha glede av. Jeg er ikke i tvil om at den økte interessen for opera vil ha ringvirkninger også for andre deler av kulturlivet.

Riksteatret

En annen sentral scenekunstinstitusjon som det har vært mye debatt om i flere år er Riksteatret. Riksteatret har et særlig ansvar for å sikre de deler av landet som ikke har teatertilbud, muligheten til å oppleve scenekunst av høy kvalitet. Dette ble understreket i Kulturmeldingen i 1993 og også under behandlingen i Stortingets Kirke- og undervisningskomitè, som den gang hadde ansvar for kultursakene. Jeg slutter meg absolutt til dette synet.

Den saken som kan få størst betydning for Riksteatrets utvikling og arbeidsmuligheter i tida framover, er samlokaliseringen av de 3 R'ene - Riksteateret, Rikskonsertene og Riksutstillinger. Allerede i mars 1996 ga Stortinget sin tilslutning til forslag om en samlokalisering på Nedre Foss i Oslo. Denne løsningen har mange spennende sider ved seg - ikke minst at vi her får plassert et kulturelt tyngdepunkt på nasjonalt nivå i den indre østlige delen av Oslo. Men ikke mindre spennende blir det å se hvilke synergieffekter de tre formidlingsinstitusjonene kan få ut av en slik samlokalisering.

Da jeg tok over denne saken, gjensto en del spørsmål som gjaldt faglige og organisasjonsmessige forhold. Jeg synes samlokalisering av riksinstitusjonenes virksomhet er en god idè. Det er videre interessant å få til et styrket samarbeid mellom de tre institusjonene. Jeg mener imidlertid at de bør bevares som selvstendige institusjoner.

Når det gjelder diskusjonen om egenproduksjon og eget ensemble, ble dette temaet utredet av det såkalte Teaterutvalget, ledet av Halvdan Skard. Dette utvalget la som mange av dere kjenner til fram en offentlig utredning om scenekunst i 1988.

For å få et tilfredsstillende tilbud i hele landet mener jeg det er viktig at Riksteatret har en egenproduksjon. Men jeg tror også at hvis Riksteatret skal klare denne oppgaven, må man legge opp til ulike former for produksjon. En stor ressurs Riksteatret kan spille på, er muligheten for samproduksjon med - og kjøp av forestillinger fra de øvrige teatrene, frie grupper og enkeltkunstnere.

Et annet tema som Riksteatret selv har vært opptatt av, er organisasjonsformen. Jeg vil vurdere alternative organsiasjonsformer for Riksteateret. Poenget må være å finne fram til en modell som er hensiktsmessig sett i forhold til Riksteatrets oppgaver. Det ville være meningsløst om Riksteatert skulle hemmes i sine utviklingsmuligheter fordi de er fastlåst i en foreldet organisasjonsmodell.

Et område i stadig utvikling

Som jeg var inne på innledningsvis, er scenekunstområdet i dag gitt svært høy prioritet på Kulturdepartementets budsjett. Det vil til enhver tid være spennende utfordringer å ta fatt på innen dette området. Arbeidet med disse utfordringene er en dynamisk prosess - der stadig nye spørsmål kommer opp ettersom andre finner sin - midlertidige - løsning.

Jeg har lyst til å ta en kort oppsummering av ting som har skjedd de siste ti årene - altså siden Teaterutvalgets utredning i 1988. Mange av forslagene som ble tatt opp der, er det blitt gjort mye med i denne perioden.

· Rammetilskuddsordning for teatrene ble innført fra 1990. Dette ga en større frihet - og et større ansvar - for teatrenes egen økonomiforvaltning, noe teatrene lenge hadde ønsket seg.

· Tilskuddsordningen for de frie gruppene har hatt en sterk vekst i perioden. For 1998 ble lagt inn en økning på 7 mill kroner til denne ordningen.

·Ø nsket om å øke innsatsen overfor barn og unge har stått sentralt og har gitt gode resultater. Unge Riks etablert i 1991.

· Et regionalt ballettensemble ble etablert i Bergen i 1989. Nasjonalballetten ved Den Norske Opera er styrket, sist med en aspirantordning fra 1997. Dansens År ble arrangert i 1993. Seinere er det fulgt opp bl.a. av en etablering av treningstilbud til profesjonelle frilans-dansere, og et informasjonssenter for dans. Riksteatrets turnemuligheter for dans er økt betydelig ved øremerket tilskudd.

· Som ledd i oppfølging av den siste Kunstnermeldingen er det satt av midler til en ny aspirantordning til de profesjonelle kunstinstitusjonene. 18 slike stillinger skal stilles til disposisjon for å gi unge kunstnere en inngangsbilett til sitt yrkesliv. Ordningen vil, når den blir ferdig utredet, bli forvaltet av Norsk kulturråd.

· Når det gjelder dukketeater, har Nordland Dukketeaterverksted i Stamsund som produserer dukketeaterforestillinger og Norsk Dukketeater Akademi i Fredrikstad, som utdanner dukketeaterkunstnere, betydd mye.

· Det har siden 1988 årlig vært satt av midler (1 mill) til delvis refusjon av dramatikerhonorar i forbindelse med urpremiere ved de statsstøttede teatrene. Det gis støtte til Det Åpne Teater, et verksted for ny norsk dramatikk. De siste årene har det også vært gitt støtte til Norsk Dramatikk Festival, som arrangeres annethvert år.

· Fra 1995 ble det innført en ny ansvarsdeling mellom stat, fylkeskommune og kommune, som resulterte i at staten tok på seg et finansielt meransvar for scenekunstinstitusjonene på i alt nesten 100 mill. kroner.

Det har med andre ord over flere år vært bygd opp et omfattende statlig engasjement på scenekunstområdet. Dette er et solid utgangspunkt for videreutvikling av scenekunstpolitikken.

Utfordringer framover

Som kjent valgte jeg ikke å opprettholde den ressursgruppen Turid Birkeland hadde nedsatt på scenekunstområdet. Som dere forstår var dette på ingen måte fordi jeg ikke ser de mange utfordringene vi har på dette området. Jeg vil også understreke at det naturligvis ikke var et signal om undervurdering av gruppens arbeid og kompetanse.

Jeg vil også si at i møtet med de mange utfordringer vi har foran oss vil det oppstartende arbeidet som ble gjort være nyttig. Den kartleggingen av nåsituasjonen som er skjedd i departementet, blant annet ved hjelp av ressursgruppen og faktisk ikke i liten grad ved hjelp av debattene i media, har gitt oss et nokså godt bilde av hvilke disse utfordringene er. Det er som sagt ingen enkle svar på dette feltet.

Den første av disse utfordringene jeg har vil nevne, er ikke den enkleste. Man kan gå bakover i Kulturdepartementets budsjettproposisjoner minst 10 år (under 4 -5 kulturministre), og se omtale av spørsmålet om transmisjon av teaterforestillinger i fjernsyn. Fortsatt står dette delvis uløst.

Jeg vil tro at partene - det vil si kulturpolitikere, teaterfolk og fjernsynsselskaper - har felles interesser i å få dette til. Det er viktig for å bevare legitimiteten av den store økonomiske satsingen på scenekunst at forestillinger kan bli formidlet til flest mulig - og så gjennom fjernsyn.

Jeg vil også nevne de frie sceniske gruppene som representerer et viktig del av scenekunsten i Norge. Det har vært gitt direkte statsstøtte til frie sceniske grupper over Kulturdepartementets budsjett siden 1982. På tross av at bevilgningen til frie grupper i år ble økt med 7 mill kroner, resulterte fordelingen i mye støy. Det har kommet fram mange ulike syn, fra at tilskuddsordningen, som nå er noe endret og delegert til Norsk kulturråd, ikke er god nok til at den er feiltolket osv. Kulturrådet ser nå nærmere på dette, og vurderer om det eventuelt kan være aktuelt å foreta mindre justeringer. Ellers er det tanken at ordningen skal evalueres etter tre år.

Siden jeg er her i Skien kan jeg jo ikke la være å nevne Grenland Friteater i denne sammenhengen. Jeg si at det sterke engasjementet som har kommet fram lokalt har vært spesielt interessant. Dette betyr at Grenland Friteater oppleves som en som en svært sentral av kulturlivet i området - og som det derfor er viktig for regionen å opprettholde.

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om ansvarsdeling - og jeg tenker da på ansvarsdelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene.

Når det gjelder det offentliges ansvar for kulturpolitikken har vi i snart 25 år når arbeidet langs de linjene som ble trukket opp i kulturmeldingene som kom på begynnelsen av 70-tallet.

Her tok man til orde for en desentralisering og en demokratisering av kulturtilbudene, og la ut fra denne tankegangen inn incitamenter for å få kommunene og fylkeskommunene til å ta sin del av ansvaret, politisk og økonomisk. I de påfølgende årene ble det etablert en arbeidsdeling som i stor grad vokste fram i dialog mellom forvaltningsnivåene, uten lovregulering eller andre formelle styringsmekanismer fra statlig side (men med en del økonomiske gulrøtter).

Dette er en nokså unik situasjon i norsk forvaltning, og noe jeg synes vi skal ta vel vare på. Det er nok av eksempler på at kommunesektoren føler at staten trer oppgaver og utgifter ned over hodet på dem, og på at statlig nivå ikke har fantasi til å se noen annen måte å sikre implementeringen av den nasjonale politikken på enn direkte styring.

Jeg mener at det viktigste fundamentet for kulturpolitikk - på alle plan - må være et bevisst forhold til kulturens grunnleggende og sektorovergripende funksjon i samfunnet vårt. Jeg tror et dynamisk samspill mellom det nasjonale, regionale og lokale nivået i kulturpolitikken utvikler forståelsen for verdien av kultur. Dette dreier seg om forståelse for kulturens og kunstens egenverdi - og for kulturens bidrat til samfunnsutviklingen på alle plan.

Samspillet må bygge på at alle kjenner "eierskap" til kulturen. Jeg vil i den anledning arbeide for initiativ som åpner for et større kulturpolitisk ansvar regionalt. Blant annet tror jeg at forvaltningsansvaret for flere av de regionale kulturinstitusjonene og landsdelsinstitusjonene med fordel kan legges til fylkeskommunen. Dette er allerede gjort på museumssektoren og delvis på billedkunstområdet.

Jeg tror også at kunstnere og kulturinstitusjoner er tjent med den bevissthet og forankring i lokale og regionale politiske miljøer som dette vil føre til. I ei tid som vår - da vi gledelig nok opplever at verdier og livskvalitet settes på dagsorden - er det viktig at det demokratiske systemet på alle nivåer tar utfordringen med å møte folks behov for deltakelse, fellesskap og opplevelser.