Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Vil det differensierte pressemønsteret overleve?

Tale ved Norske Avisers Landsforenings årsmøte

Hotell Continental, Oslo
27. august 1998

Målet om en differensiert presse

Utgangspunktet for regjeringens mediepolitikk er å sikre ytringsfriheten som en forutsetning for et levende demokrati. Ytringsfriheten er en forutsetning for at mediene skal kunne være åpne kanaler for impulser, informasjon, meningsbryting og debatt i samfunnet. I Norge fikk avisene trykkefriheten i voggegave gjennom grunnloven av 1814. Mer enn tilfellet er i de aller fleste andre land har mediene hos oss i lang tid fått utvikle seg fritt.

Reell ytringsfrihet og demokrati forutsetter imidlertid informasjon og kommunikasjon. Gjennom tilgang til troverdig, grundig og allsidig informasjon må befolkningen gis anledning til å delta i de demokratiske prosessene i samfunnet. Og gjennom medier som kan målbære befolkningens meninger og behov, får de som styrer i i samfunnet viktig grunnlag for sine beslutninger. Dessuten er medienes innsyn i og kontroll med maktapparatene i samfunnet, både private og offentlige, en forutsetning for at et demokratisk samfunn skal fungere.

Jeg vil på bakgrunn av dette hevde at den beste garantien for ytringsfrihet i praksis er et mangfold av uavhengige medier med god geografisk spredning, som kan sikre et bredt spekter av informasjon og meningsutveksling. I Norge kan vi være stolt over at dette langt på vei er tilfelle. Særlig er den store floraen av lokalaviser enestående.

En aktiv og offensiv mediepolitikk er et viktig, ja nødvendig, bidrag til å bevare dette mangfoldet. Det har derfor vært bred politisk enighet her i landet om å bruke offentlige styringsmidler for å sikre et differensiert medietilbud. Dette skjer i dag dels gjennom lov- og forskriftsregulering, som ved konsesjon til kringkastingsmedier og den nylig vedtatte lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting. Dels skjer det gjennom direkte overføringer, som ved støtte til dagspresse. Den raske endringstakten i medieverdenen gjør det imidlertid vanskelig å utvikle permanente politiske styringsmekanismer som er tilpasset utviklingen til enhver tid. Vi har en tendens til å snekre lover og regler ut fra dagens situasjon, og makter ikke alltid å fange inn morgendagens problemstillinger. For eksempel er det et faktum at en etter en av avisene nå legges ut på internett. Vi så nettopp at det er 77 aviser på nettet nå.

Målet med den statlige pressepolitikken har helt siden opprettelsen av de forskjellige støtteordningene i 1969 vært å bevare det differensierte pressemønsteret i Norge. Tradisjonelt har målet om en "differensiert presse" blitt ansett å innebære at det skal finnes tre hovedtyper aviser: Store riksdekkende aviser, som i tillegg til å være informasjonsorgan i eget avisdistrikt også gir stoff til lesere og aviser i resten av landet; mellomstore aviser, som konsentrerer seg om ett fylke eller en region; og de mindre lokalavisene.

Pressestøtten

Pressestøtten har vært et av de viktigste pressepolitiske virkemidlene helt siden ordningen ble innført i 1969 av regjeringen Borten. Dersom noen i forsamlingen skulle være forledet til å tro at en statsråd fra samme parti vil gå inn for å avvikle ordningen, tar de feil. Også pressestøtten må imidlertid utvikles i takt med den tiden vi lever i. Dette bør også pressen selv kunne være enig i.

I januar i år framla Statskonsult sin analyse av den statlige pressestøtten og regelverket for statens annonsering i dagspressen. Oppdraget var blant annet å vurdere innretningen og utformingen av pressestøtten i lys av avisenes endrede rolle i dagens medieverden. Etter min mening gir rapporten mye interessant informasjon, og vil sammen med de høringssvarene vi har fått, bl.a. fra NAL, være et godt utgangspunkt for departementets videre arbeid med pressestøtteordningen.

Av konklusjoner som trekkes i rapporten, kan det blant annet nevnes at Statskonsult ikke har funnet grunnlag for å hevde at det er skjedd vesentlige endringer i befolkningens medievaner i forhold til det som gjaldt da det vesentligste av dagens pressepolitikk ble lagt gjennom St.meld. nr. 32 (1992-93) "Media i tida". Dette kan tyde på at målet om en differensiert presse fremdeles er et relevant utgangspunkt for pressepolitikken.

Ut over dette kan jeg nevne at rapporten gir god oversikt over den økonomiske situasjonen i de forskjellige gruppene av aviser som mottar pressestøtte. Blant annet viser Statskonsult at situasjonen for nr.2-avisene og de riksdekkende meningsbærende avisene er særlig vanskelig i dag. Jeg ser dette som et tegn på at dagens regelverk, som kanaliserer det aller meste av støtten til disse avisene, i det store og hele gir en fornuftig fordeling av pressestøtten. Statskonsult uttaler også selv at dagens ordning er treffsikker i den forstand at den "treffer svært presist aviser som ellers neppe ville oppnådd lønnsomhet".

På den annen side finner Statskonsult at det er en del uklarheter blant annet knyttet til mål og definisjoner i ordningen. Statskonsult peker særlig på at forskriftsbestemmelser som knyttes til avisenes økonomi, og som har til hensikt å kanalisere støtten mot reelt trengende aviser, samtidig kan virke hemmende på avisenes vekst og i verste fall gå på tvers av hensynet til pressens frie stilling.

Statskonsult peker med dette på noe som etter min mening er et vesentlig poeng, nemlig at dagens støtteordning baserer seg på to hensyn som det kan synes vanskelig å forene. På den ene siden er begrunnelsen for støtteordningen pressens betydning i forhold til demokrati og ytringsfrihet. Dette forutsetter at kriteriene for tildeling av støtte er mest mulig klare og objektive, slik at det ikke kan sås tvil om avisenes integritet og uavhengighet fra offentlige myndigheter. På den annen side har man søkt å utforme støtteordningen slik at den i størst mulig grad rettes inn mot aviser med svak økonomi. Dette henger bl.a. sammen med støtteordningens politiske legitimitet. Dette gjør det nødvendig med visse begrensninger i avisenes økonomiske disposisjoner, og fører ellers til at regelverket generelt sett blir svært detaljert og komplisert.

Jeg tror dette er et dilemma som man til en viss grad er nødt til å leve med. Pressestøtten er en støtteordning basert på en rammebevilgning som skal fordeles mellom aviser som befinner seg i svært forskjellig situasjon - bl.a. med hensyn til økonomi, konkurransedyktighet, størrelse og funksjon i lokalsamfunnet. I en slik situasjon er det helt nødvendig å foreta en avveining mellom treffsikkerhet og objektivitet. Å se helt bort fra avisenes økonomi kan etter min mening gi svært urimelige utslag i enkelttilfeller. Man må være klar over at slike urimeligheter i neste omgang vil kunne få konsekvenser for den politiske støtten til ordningen.

Kulturdepartementet vedtok 22. januar i år å innføre en grense for hvor stort overskudd aviser skal kunne ha og fremdeles motta pressestøtte. Forskriftsendringen ble ansett nødvendig for å sikre at støtten går til aviser som har reelt behov for støtte. Jeg er imidlertid ikke blind for betenkelighetene ved vilkår knyttet til avisenes økonomi, bl.a. at det kan stimulere aviser til å manipulere med sine driftsresultat og at det indirekte kan oppfattes som en straff for de aviser som driver godt. Kulturdepartementet vil derfor nå sette i gang en utredning av bestemmelsene om overskudd, utbytte og konsernbidrag i forskriftens § 4 med sikte på å begrense eventuelle muligheter for omgåelse og begrense uheldige incentivvirkninger som reglene måtte ha. Jeg vil legge til: Vi har ikke inntrykk av at uheldige ting skjer.

Problemet med å sikre at pressestøtten går til det den er ment å gå til, nemlig avisdrift, og ikke til annen virksomhet eller til berikelse for eierne har lenge vært en hodepine. Antakelig vil det aldri bli mulig å garantere fullt ut mot at systemet utnyttes, gjennom intrikate selskapskonstruksjoner, triksing med regnskaper, kryssubsidiering mellom konsernselskaper eller lignende. Jeg vil heller ikke unnslå at vi har sett enkelte klare – men heldigvis få -eksempler på forsøk på utnyttelse av systemet. Men det er nok til at jeg vil tillate meg å minne om bakgrunnen for at det ble nødvendig å etablere støtteordninger for pressen: Den såkalte avisdøden på 50- og 60-tallet, da omlag 40 avistitler forsvant! Støtten ble derfor etablert for å redde økonomisk utsatte aviser fra å gå inn, og i dag er det også klart nedfelt i forskriften om produksjonstilskudd til dagsaviser at formålet med ordningen er å "tilgodese økonomisk vanskeligstilte aviser og aviser med små opplag". Etter min mening er en fortsatt politisk og allmenn støtte til ordningen avhengig av at dette formålet med pressestøtten ikke undergraves. Dersom vesentlige deler av tilskuddsrammen skulle vise seg å gå til aviser som viser millionoverskudd allerede før pressestøtte, vil dette selvsagt være svært ødeleggende.

Avisenes øvrige rammebetingelser

Avisenes rammebetingelser avhenger selvfølgelig ikke bare av pressestøtten, men utgjøres av en sum av forskjellige faktorer, bl.a. aviskonsum, annonsemarked, porto og moms.

For så vidt gjelder aviskonsumet, kan vi med stor rett fortsatt si at dagspressen er vårt viktigste forum for meningsbrytning og debatt. Norge er det landet i verden som har det høyeste aviskonsumet. Tallene forteller oss videre at avisholdet i Norge er nesten dobbelt så høyt som i Danmark og England og nesten fire ganger høyere enn i Frankrike. Fra undersøkelser av mediebruk vet vi også at avisene holder stillingen på tross av at fjernsynet og nye medier etter hvert får økende plass i folks mediemeny.

Noe av den samme tendensen ser vi når det gjelder fordelingen av annonsemidlene. Tallenes tale sier oss at dagspressens andel av den totale reklameomsetningen fra 1980 og fram til i dag har sunket fra ca. 80 til vel 60 prosent, samtidig med at radio og fjernsyn har økt sin andel fra 0 til over 20 prosent. Av dette vil antakelig en del trekke den slutning at kringkastingsmediene har spist av dagspressens markedsandel. Faktum er at storparten av de reklamekronene som har gått til radio og fjernsyn er kommet inn som såkalt friske penger - altså som en tilvekst til den totale reklame- omsetningen. I 1996 tok avisene for første gang på mange år igjen noe av de tapte markedsandelene fra tidligere år. Jeg trekker av dette den konklusjonen at pressen ikke i plagsom grad konkurrerer med andre medier på annonsemarkedet. Konkurransen i pressen synes først og fremst å være en innbyrdes konkurranse.

I denne sammenheng må det også nevnes at det for tiden foregår omlegginger på flere områder av offentlig virksomhet og politikk, som samlet sett kan få stor innvirkning på avisenes rammebetingelser. For eksempel er både retningslinjene for statsannonsering og momsfritaket for aviser nå oppe til vurdering i forskjellige sammenhenger. I tillegg kommer at Posten er i ferd med å legge om sitt system for avis- og bladporto.

En av de faktorene som i disse dager skaper usikkerhet i mange aviser er diskusjonen om reglene om statens annonsering i dagspressen. For visse grupper av aviser utgjør statsannonsene en stor del av annonseinntektene. Handelshøyskolen BI anslo for et par år siden den totale annonseringen i dagspressen til 175 millioner kroner per år. Dagens regelverk innebærer at når statlige virksomheter skal annonsere, skal det gjøres i alle aviser på det aktuelle stedet. Det betyr at særlig nr. 2-avisene i Oslo får annonser de trolig ellers ikke ville ha fått.

I Statskonsults mandat for pressestøttegjennomgangen lå det også at retningslinjene for statsannonsering skulle vurderes med henblikk på omlegging. I den framlagte rapporten foreslår Statskonsult en omlegging til en mer frivillig ordning for statlige virksomheter, i tråd med hovedkonklusjonene i Viksveenutvalgets utredning fra 1992. Bortfallet i annonseinntekter foreslås kompensert ved økt pressestøtte. Utvilsomt vil et slikt bortfall av inntekter bety mye for mange aviser – både økonomisk og på annen måte. Arbeids- og administrasjonsdepartementet er nå i ferd med å vurdere forslagene. Det er altså ikke tatt noe standpunkt her.

Det må også nevnes at Posten er i ferd med å innføre et nytt system for avis- og bladporto som kan få stor betydning for en del aviser. La meg her presisere at ansvaret for alle portosatser unntatt A-post er delegert til Posten. Det nye styringssystemet for Posten gjør at satsene i begrenset grad kan styres politisk, slik situasjonen var tidligere. Norske Avisers Landsforening har anslått den totale portoøkningen for bransjen til ca 40 millioner kroner for 1998. Nå må man anta at dette beløpet er beheftet med en del usikkerhet, særlig fordi avisene etter det jeg har forstått vil ha mulighet for å forhandle med Posten lokalt for å oppnå rabatter.

Det er derfor grunn til å tro at den reelle kostnadsøkningen vil bli en del lavere enn NALs anslag. De små bygdeavisene får dessuten beholde avisporto i stedet for å måtte betale porto som blad, slik Postverket opprinnelig gikk inn for. Kulturdepartementet var delaktig i den løsningen man her fant fram til. Utslagene av portoomleggingen gir ikke noe entydig bilde av hvilke kategorier av aviser som blir hardest rammet. For eksempel synes det ikke som de pressestøttede avisene kommer spesielt dårlig ut som gruppe.

Vi ser et klart behov for at alle disse elementene med betydning for pressens rammebetingelser ses i sammenheng. Jeg kan i den forbindelse nevne at jeg i januar i år tok initiativ til og hadde et møte med Samferdselsministeren og Arbeids- og administrasjonsministeren, der bl.a. problemstillingene rundt statsannonsering og porto på aviser ble drøftet. Noen klar løsning kom det ikke ut av møtet, men et viktig resultat var etter mitt syn at vi oppnådde en gjensidig bevisstgjøring i forhold til politikkområder med betydning for pressens rammevilkår. Vi må passe oss for å få en situasjon der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør i slike saker.

Flere av de momentene som jeg har nevnt tidligere kan aktualisere spørsmålet om mulig kompensasjon via pressestøtten. Dette reiser både prinsipielle og praktiske problemstillinger. La meg ta den prinsipielle først:

Pressestøttens formål er å sikre et avismangfold ved å hjelpe de avisene som konkurransemessig står svakt, det vil si de minste avisene og aviser som kjemper mot større konkurrenter på sine utgiversteder. Man kan godt si at pressestøtten skal gi en kompensasjon for den skjeve fordelingen av annonseinntektene som følger av markedets logikk. Derimot ligger det ikke uten videre i pressestøttens formål å kompensere for de utgiftsøkninger som avisene til enhver tid blir påført. Eksempelvis er det ingen automatikk i å øke pressestøtten hvis papirprisene øker. Hvis pressestøtten skulle gå over til å bli en kompensasjonsordning for skiftende priser på de varer og tjenester avisene gjør seg nytte av, ville vi stå i fare for å tape av syne den prinsipielle begrunnelsen for pressestøtten.

For det andre vil kompensering gjennom pressestøtteordningen by på store praktiske problemer. For eksempel viser det seg at Postens portoøkninger vil slå ut på tvers av pressestøtteforskriftens inndeling i støttekategorier. Mens pressestøtten fordeles i henhold til konkurranseposisjon og størrelse, synes portoøkningene å få forskjellig utslag for distriktsaviser og byaviser og - vektmessig - lette aviser og tunge aviser. I tillegg til dette kommer forskjellige rabattordninger og muligheter for forhandlinger inn og kompliserer situasjonen ytterligere. Tilsvarende vanskeligheter ville oppstå dersom man skulle forsøke å kompensere for en eventuell endring av retningslinjene for statsannonsering eller innføring av merverdiavgift på aviser.

Mitt poeng er at støttesystemet ikke er så finmasket at vi kan skreddersy en ordning som fanger opp akkurat de avisene som får kostnadsøkning som følge av slike omlegninger. En så finmasket ordning ønsker vi heller ikke. Etter mitt syn er det bare dersom det kan påvises at portoomlegningen har negative virkninger for avisstrukturen som sådan, og for konkurranse- forholdet i pressen, at vi bør vurdere å justere pressestøtten.

Medieetikk

Medieetikk er også et viktig spørsmål i forhold til å sikre overlevelsen av det differensierte pressemønsteret i Norge.

Pressens Faglige Utvalg er nå etablert som det felles klageorganet for etiske spørsmål i forhold til norske medier.

Det etableres imidlertid stadig nye medier, ofte basert på ny teknologi og med en økt kommersiell profil hvor kravet til lønnsomhet kan overskygge tradisjonelle redaksjonelle målsettinger. Nye medier er ofte ikke etablert og utviklet i miljøer hvor selvjustis er et innarbeidet prinsipp.

Hvis klage- og tilsynssystemet også i fremtiden skal være basert på selvjustis, er det avgjørende at alle typer medier kan innordnes i en slik ordning og tradisjon. Jeg satser på selvjustis - og på en fortsatt aktiv holdning til etiske spørsmål fra pressens side.

Eierskap i mediene

Eierkonsentrasjon i mediene er en stadig trussel mot det differensierte pressemønsteret. En stadig større del av det norske avisopplaget blir kontrollert av de tre store mediekonsernene. En slik utvikling skaper fare både for mindre innholdsmessig differensiering i de avisene som er konsernorganisert, og stadig vanskeligere konkurranseforhold for de som blir stående utenfor. I denne sammenheng er det viktig å sikre at det blir mulig å drive avis også utenfor konsernene. Her har pressestøtten en viktig rolle. Ikke minst blir det viktig å ta vare på den enkelte redaktørs mulighet for å snakke med sin egen stemme, også om han sitter under vingen til et av de store konsernene.

Som kjent fattet Stortinget i fjor vedtak om lov om tilsyn med erverv av dagspresse og kringkasting. Kjernen i denne loven er at et nyopprettet tilsynsorgan, Eierskapstilsynet, får fullmakt til å gripe inn overfor visse typer av erverv av mediebedrifter. Hensikten med loven er å sikre at Norge også i fremtiden har en pluralistisk eierstruktur i mediebransjen.

I en del andre land har man regulert medieeierskap ved å fastsette absolutte grenser for hvor store publikumsandeler de enkelte mediekonsernene kan ha. Erfaringene med slike absolutte grenser er at de er vanskelig å opprettholde over tid, og at de kan by på tolkningsproblemer som igjen fører til skjønnsmessige avgjørelser. Dette er noe av bakgrunnen for at Stortinget valgte å vedta en fullmaktslov. Det skal tilføyes at det i forarbeidene til loven er lagt ned relativt klare føringer mht. hvilke former for medieeierskap det kan bli aktuelt å gripe inn mot. Etter min vurdering har man gjennom den norske eierskapsloven fått til en målrettet og fleksibel regulering av medieeierskap. Foreløpig gjelder loven bare dagspresse og kringkasting. Vi vil fortløpende vurdere om det er behov for å la loven også gjelde de nye medier.

I forskriften til kringkastingsloven er det i dag en rekke bestemmelser om eierskap i kringkasting. I tillegg er det tatt inn bestemmelser om eierskap i konsesjonsvilkårene for TV2 og P4. Når eierskapsloven trer i kraft vil eierskap i kringkastingssektoren følgelig bli underlagt en form for dobbelt-regulering gjennom regler hjemlet i to ulike lovsett. Kulturdepartementet sendte derfor mandag 24. august ut et høringsnotat der vi vurderer behovet for å opprettholde særreglene for eierskap i kringkastingssektoren. En slik gjennomgang ble varslet i Ot.prp.nr.30 (1996-97) Om lov om tilsyn med erverv i dagspresse og kringkasting. Formålet med denne gjennomgangen er å vurdere i hvilken grad eierskapsloven har overflødiggjort deler av eller alle de eksisterende reglene. I tillegg må det vurderes om det er konsistens mellom de ulike regelsettene og om kringkastingsreglene ivaretar andre hensyn enn de eierskapsloven skal ivareta.

Andre mediepolitiske spørsmål

Jeg ble invitert hit for å snakke om det differensierte pressemønsteret og dets overlevelse. Når jeg først har oppmerksomheten til så prominente representanter for den norske presse vil jeg imidlertid – om jeg får lov – benytte sjansen til å orientere om et par andre aktuelle mediepolitiske saker.

Gjennomføring av nytt TV-direktiv

11. august la Kulturdepartementet i et høringsnotat fram forslag om lovendringer for å gjennomføre et nytt TV-direktiv som EU vedtok i juni 1997. Endringsdirektivet er ennå ikke vedtatt innlemmet i EØS-avtalen, men det er ventet at dette vil skje tidlig på høsten 1998.

En av de mest sentrale og omtalte bestemmelsene i det nye direktivet tar sikte på å sikre fjernsynsseere vederlagsfri tilgang til viktige begivenheter, bl.a. sendinger fra sportsarrangementer. Direktivet skal sikre at begivenheter som er av vesentlig samfunnsmessig interesse i det enkelte land vises på fjernsynskanaler som kan mottas av en betydelig del av seerne i den enkelte medlemsstat, uten å måtte betale ekstra for det.

Departementet foreslår i høringsnotatet at det fastsettes en bestemmelse i kringkastingsloven om at norske fjernsynsselskaper ikke må utnytte eneretter til overføring av viktige begivenheter i strid med andre lands lister. Departementet legger til grunn at minst 90 prosent av seerne i Norge må kunne motta fjernsynsendingene for at fjernsynsselskapet skal kunne anses å dekke en betydelig del av seerne. Dermed er det i dag bare NRK 1 og TV 2 som kan anses å oppfylle dette kriteriet.

Departementet foreslår også at det blir innført regler om at det ikke kan sendes fjernsynsprogrammer som kan skade barn og unge, når disse er en dominerende seergruppe. Slike regler vil bli fastsatt dersom kringkastingsselskapene ikke frivillig unnlater å sende slike programmer. Departementet foreslår at ukodede program som kan være skadelige for barn, skal merkes med et visuelt symbol eller ved en muntlig advarsel før sending.

Allmenkringkastingsrådets kritikk av TV2 og P4

Allmenkringkastingsrådet har i sine rapporter for 1996 og 1997 konkludert med at både P4 og TV2 bryter konsesjonsvilkårene på visse punkter.

Overfor P4 peker Rådet på mangler i forhold til tilbudet av reportasjer og analytiske, kritiske og fordypende perspektiv, kunst- og kultur, religion og livsfilosofi, nisjeprogrammer for minoritetsgrupper, språklig mangfold, internasjonal dekning, musikkprofil og barneprogram.

Når det gjelder TV2 uttaler rådet bl.a. at det ikke er ”godt nok samsvar mellom det totale programtilbudet og TV2s løfte om å ”legge vekt på å markere at vi er noe annet og mer enn en satellitt- og kabelkanal for utenlandsk masseprodusert underholdning”. Over halvparten av sendingene består av drama, praktisk talt alt innenfor den lettere genre.” For øvrig etterlyser Rådet programmer for den samiske befolkningen, programmer og teksting for hørselssvekkede og regelmessige barne- og ungdomsprogrammer.

På bakgrunn av rapportene fra Allmennkringkastingsrådet har Kulturdepartementet i brev av 15. juli og 13. august 1998 bedt P4 og TV2 om en snarlig redegjørelse for selskapenes fremtidige programplaner og om kommentarer til Allmenkringkastingsrådets kritikk. Vi har nå mottatt svar fra TV2, og Kulturdepartementet er i ferd med å gjennomgå svaret for å vurdere hvordan saken videre bør følges opp.

Jeg vil understreke at allmenkringkastingen har en sterk tradisjon i Norge, og at det er Regjeringens klare holdning at den bør opprettholdes.

Andre mediesaker

Det nærmeste halve året vil også by på interessante mediepolitiske diskusjoner, basert på høringsnotater fra departementet om

• Sponsereglene – for NRK og for kringkasting generelt
• Forslag til nye lovbestemmelser om forbud mot politisk reklame, og de nærmere avgrensningene av disse bestemmelsene
• NRKs rammevilkår for forretningsmessig virksomhet

Våre forslag på disse punktene kommer i høst.

Regjeringen har oppnevnt et utvalg til å se på virkningene for tele- og kringkastingsloven av digitaliseringen og de nye mulighetene dette gir – det såkalte Konvergensutvalget. Det er naturlig – i forlengelsen av dette – generelt å vurdere konsekvensen av at bl.a. Internett byr på nye distribusjonsmuligheter for ulike tradisjonelle medier – herunder elektroniske utgaver av avisene og egne ”nettaviser”.

Jeg kan også nevne at vi for tiden er i ferd med å gjennomgå støtteordningene på filmområdet, for å se nærmere på hvilke motivasjonsfaktorer som ligger i dagens tilskuddsordning til spillefilm i forhold til målsetningene.

Videre arbeider vil aktivt på opphavsrettsområdet overfor EU for å opprettholde norske og nordiske ordninger når opphavsretten skal tilpasses den digitale tid.

Avslutning

La meg avslutningsvis vende tilbake til det som er temaet for min innledning i dag: ”Vil det differensierte pressemønsteret overleve?”.

Hensynet til et variert pressemønster har vært grunnlaget for den pressepolitikken som er blitt ført de siste 30 årene. Statskonsults rapport om pressestøtten viser at den satsingen som er gjort i alle fall delvis har vært vellykket. Økonomien i avisbransjen viser at mange aviser ikke ville klart seg uten pressestøtten. De endringene som nå varsles på flere områder kan gjøre pressestøtten enda viktigere enn den har vært inntil i dag. Det kan også synes som pressen for det alt vesentligste beholder sin posisjon og betydning for den allmene meningsdannelse og debatt, på tross av framveksten av nye konkurrerende medier de siste årene.

Jeg har notert at det stilles spørsmål ved om særbehandlingen av pressen fremdeles er berettiget, eller om målet om en differensiert presse heller bør erstattes av et mål om et differensiert mediebilde generelt. Representanter for andre medier som f.eks lokalradio og lokal-TV begynner å stille spørsmål ved den posisjonen den trykte pressen tradisjonelt har hatt. Sikkert er uansett at bevisbyrden for legitimiteten av pressens særstilling for en større og større del vil ligge hos pressen selv. Et vesentlig punkt vil i så fall være om pressen kan påvise at den støtten som i dag ytes er nødvendig, og ikke minst at den virkelig blir brukt i henhold til forutsetningene.

Regjeringens klare mål er å sikre ytringsfriheten og et mangfold i pressen som grunnlag for demokratiet. En pressestøtteordning som ivaretar slike hensyn fortjener og trenger et forsvar, ikke minst fra pressen selv.

Takk for oppmerksomheten.