Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Åpning av Høstutstillingen 1999

Oslo, 4. september 1999

Kjære kunstvenner!

Kjære venner av Høstutstillingen!

Når vårt århundres historie skal skrives, vil ”nyskapningens århundre” være en av de betegnelser som vil kunne brukes. Nyskapning har preget vårt liv og vår hverdag i en tidligere ukjent grad. Spesielt på det tekniske området har det skjedd en rivende utvikling. Som oftest er det spesialistene som har ført an i prosessen, og i et spesialisert samfunn må det vel være slik.

Men som levende mennesker er vi alle med på å skape; i samfunnet, i våre omgivelser, i hjemmet. Vi er alle skapende individer. Likevel, i en særstilling står kunstneren. Og det som skiller kunstneren fra alle andre, er uttrykksmiddelet. Gjennom bildet, skulpturen, ordet og tonen griper kunstneren direkte inn i andres - inn i vår opplevelsesverden. Ja, mer enn det, gjennom sin kunstform tar kunstneren fatt i selve følelseslivet i oss, det innerste av vår natur, og gjør noe med det. Derfor er konsekvensene av kunstnerens skaperevne så dyptgripende.

Kunstneren henvender seg ikke til oss om de timelige behov. Hans anliggende er de evigvarende. Ikke i den forstand at vi trekkes over i det metafysiske, men på den måten at vi i det hverdagslige ser det alltid-eksisterende, det bestandige. Kunstneren henvender seg til oss på en måte som gjør at vi i det tilvante, det etablerte, det ofte meningsløse og urimelige, ser det fellesmenneskelige og oppdager det fellesmenneskelige ansvar.

Kunstneren er vår synlige og følsomme nerve.

Kunstneren er samfunnets skarptseende øye.

Vår europeiske historie er full av beretninger om betydelige hærførere. Brutalt og hemningsløst har de revet i Europas røtter. Uten hensyn til etablerte overenskomster og ordninger har de skapt nye ordninger, og nye tilstander. Kunstneren skal også rive i oss, uten hensyn til etablerte normer og oppfatninger. Om vi forarges eller jubler, det skal være kunstneren uvedkommende. Hans oppgave er hevet opp over vår allmene dom.

Det meste som disse historiens hærførere gjorde, gjorde de for sin egen skyld. Hva kunstneren gjør, gjør han for vår skyld, for at vi skal se bedre og dermed gis mulighet til å forandre det som må forandres.

Høstutstillingen har gjennom tidene hatt mye av denne funksjonen. Her har refselser av både samfunn og menneske fått sin plass. Her har barrierer blitt brutt, grenser sprengt. Men her har også lys blitt tent og idéer skapt. Og det er vel nettopp det så mange av oss setter pris på. Det store frammøtet her i dag skulle være et synlig bevis på det.

Jeg gleder meg til å se utstillingen. Den har før gitt meg mye, og jeg er sikker på at den vil gjøre det også i år. Kanskje vil jeg bli irritert, kanskje vil jeg bli forarget, men jeg vet jeg vil få noe til ettertanke.

Til det frammøtte publikum vil jeg si: Gled dere over Høstutstillingen, studer den, la den tale til dere, og fang budskapet som ligger der. Og ikke minst: Vær åpne for overraskelsen. For i overraskelsen ligger mye av hemmeligheten til den positive opplevelsen.

Til kunstnerne som stiller ut, vil jeg referere et utsagn av den store finske komponist Sibelius, som overfor en gruppe unge komponister en gang uttalte:

”Bry dere ikke om hva kritikerne sier. Husk, det finnes ingen statue til ære for en kritiker.”

Med dette erklærer jeg Statens 112. Kunstutstilling, Høstutstillingen 1999, for åpnet.