Kulturminister Åslaug Marie Haga

Åpning av utstillingen Venetianske mesterverker

Nasjonalgalleriet, 6. november 1999

Kjære kunstvenner!

Nasjonalgalleriet viser oss denne gang mesterverker fra Firenzes samlinger. For noen år siden, i 1996, hadde vi gleden av å se mesterverker fra Prado-museet i Madrid. Goyas bilder skapte publikumsrekord i museet og jeg tror og håper at de venetianske mestere vil gjøre det samme.

Publikum er opptatt av de gamle mestere, de har mye å formidle og formspråket fascinerer. På samme måte som et Shakespeare-stykke kan disse bildene tolkes og leses på ulike måter, de er en utfordring for tilskuerens innlevelse, samtidig som våre historiekunnskaper kommer til nytte.

Fremdeles er det nok et fåtall av det norske publikum som har hatt anledning til å besøke de store samlingene i Firenze og Venezia.

Derfor er det kjærkomment at hele tredve malerier fra 15- og 1600-tallets Italia nå gjøres tilgjengelig her i Nasjonalgalleriet. En slik mønstring av mesterverk fra denne kulturkretsen, og fra denne så viktige perioden, er aldri tidligere blitt vist her i landet.

Ikke mindre gledelig er det at Palazzo Pitti i Firenze samtidig viser en stor utstilling av Edvard Munchs hovedverk som Tone Skedsmo nevnte. Jeg vil derfor gratulere med samarbeidet mellom de to museene og med begge de utstillinger som er produktet av denne kontakten. Denne type gjensidig kulturutveksling bør vi satse mer på.

Utstillingen her består av venetianske malerier, men fra florentinske samlinger. Aksen Venezia – Firenze er interessant i kunsthistorien og avspeiler seg i kunstverkene. Mens Firenzes klare luft og intellektuelle tradisjon inspirerte til linjen og formen, gav lagunens fuktighet og dis et maleri der farge og følelse var fremtredende virkemidler. Samlingen av venetiansk kunst i Firenze forteller at også florentinerne hadde behov for, og beundret, de venetianske maleres virkemidler. De, som oss alle, hadde behov både for intellekt og følelse.

Venezia har en plass i de fleste menneskers bevissthet. Selv for dem som ikke har besøkt byen er den et symbol på skjønnhet, mystikk og det romantiske, men også dekadense. Byen er til stede både som kulisse i film og malerkunst og som handlingssted i litteraturen fra Shakespeare til Thomas Mann. Det er naturlig at kunsten måtte bli spesiell i denne byen og særtrekkene ved den venetianske kunsten ble en inspirasjon både i og utenfor Italia. Også Nasjonalgalleriets egne samlinger har eksempler på dette i sine El Greco bilder.

Utstillingen er Nasjonalgalleriets markering av tusenårsskiftet. Det kunne vanskelig tenkes en mer velvalgt utstilling til en slik markering. Venetiansk rennesansekunst innehar en spesiell plass i europeisk kunsthistorie og har øvet betydelig innflytelse på kunsten i store deler av dette tusenåret.

Det er derfor en stor glede for meg å erklære utstillingen ”Venetianske mesterverker” for åpnet.