Tale av kulturminister Anne Enger Lahnstein

Desentralisering, samarbeid og samspill mellom forvaltningsnivåene

Fylkeskulturkonferansen 1999. Lofoten, Nordland, 5. mai 1999

Spørsmålene som er satt på dagsorden under denne delen av konferansen, er både omfattende og grunnleggende: Hvor skal kunst- og kulturuttrykk produseres? Hvordan skal de formidles? Hvordan skal de forvaltes? Er det behov for en ny oppgavefordeling i den nasjonale og den regionale kulturpolitikken?

Mitt grunnsyn skulle være vel kjent: Kunsten og kulturens verdier skal ikke være forbeholdt et fåtall av befolkningen og visse deler av landet. Kunst og kulturliv er en kilde til innsikt, utvikling og identitetsskaping hos enkeltmennesket, og har med livskvalitet i dagliglivet å gjøre. Det betyr at kulturen må ha bred forankring. Det gjelder både med hensyn til hvor den skapes og hvordan den formidles. Jeg mener derfor at det er behov for mer desentralisering og "spredt eierskap" i kulturlivet og kulturpolitikken.

Det er ingen motsetning mellom dette syn og en nødvendig årvåkenhet for hva som er forutsetningene for å opprettholde og videreutvikle kvaliteten og det verdifulle mangfoldet i kunsten og kulturen. Ulike kunst- og kulturformer og -uttrykk må stimuleres, formidles og forvaltes i samsvar med deres særtrekk. Det viktigste er og må være å fremme best mulig kvalitet i produksjonen, tilgjengelighet i formidlingen og best mulig utnyttelse av de ressurser vi sammen råder over.

Derfor er den offentlige kulturpolitikken basert på oppgavedeling, samarbeid og samspill mellom stat, fylkeskommune og kommune. At det bør være slik, er det liten uenighet om. I den praktiske kulturpolitikken må vi finne balansepunktene og samspillet for å få til best mulig ressursutnyttelse i forhold til de felles kulturpolitiske mål. Det er hele tiden snakk om å finne fram til løsninger som i sum kan gi best mulig rammevilkår for den viktigste aktøren, nemlig kulturlivet selv.

Skolekonsertordningen

La meg si noen ord om skolekonsertordningen, og det forslaget til ytterligere regional forankring av ordningen som ligger på bordet.

Skolekonsertordningen gir alle grunnskoleelever i mer enn 360 kommuner i 18 fylker to konsertbesøk hvert år gjennom hele skoletiden. Elevene får gjennom ordningen oppleve musikk av høy kunstnerisk kvalitet innen et bredt spekter av musikksjangre i eget skolemiljø. Skolekonsertene er et fast tilbud produsert for og formidlet til elevene fra 1. til 10. klasse av Rikskonsertene i samarbeid med fylkeskommunene og Statens utdanningskontorer. Kulturdepartementet har det overordnede ansvaret for skolekonsertordningen.

Samarbeidet mellom Rikskonsertene og de enkelte fylkeskommunene om produksjon og gjennomføring skjer som kjent på grunnlag av samarbeidsavtaler. Tidligere ble forhandlingene om disse avtalene ført mellom Rikskonsertene og fylkeskommunene enkeltvis. Men i 1997 ønsket altså fylkeskommunene at Kommunenes Sentralforbund skulle forhandle fram en felles rammeavtale med Rikskonsertene for alle fylkeskommunene. Forhandlingene mellom Rikskonsertene og Kommunenes Sentralforbund ga imidlertid ikke avklaring, og i løpet av første halvår 1998 konstaterte partene at det fortsatt forelå vesentlig uenighet i spørsmålet om ytterligere overføring av ansvar til fylkeskommunene.

Fylkeskommunene har hatt som overordnet synspunkt på skolekonsertordningen at fylkeskommunene bør gis det kunstneriske og økonomiske ansvar for en samlet gjennomføring av skolekonsertene i sitt fylke innenfor de budsjettrammer som stilles til disposisjon fra staten. Dvs. at fylkeskommunene gis ansvaret for hele turnévolumet, at ordningen finansieres ut fra en samlet ramme og at "egengodkjenning" i fylkeskommunene erstatter Rikskonsertenes godkjenning. Rikskonsertene har på sin side hatt som standpunkt at forbedringer og utvikling av skolekonsertordningen best kan ivaretas innenfor ordningens nåværende organisering og økonomiske ansvarsfordeling.

På bakgrunn av stillstanden i forhandlingene ble Kulturdepartementet trukket inn, og man ble enige om å nedsette en arbeidsgruppe med formål å arbeide fram et felles grunnlag for framtidig organisering av skolekonsertordningen innen 1. mars 1999, som anbefaling til de berørte parter. Arbeidsgruppen kom fram til et omforent forslag som imøtekommer fylkeskommunenes krav fullt ut når det gjelder to av punktene, dvs. kravet om "egengodkjenning" og rammefinansiering gjennom øremerket tilskudd. Når det gjelder det tredje kravet - at fylkeskommunene skal overta det fulle kunstneriske og økonomiske ansvaret for hele konsertproduksjonen, så går forslaget altså ikke så langt som man ønsket fra fylkeskommunenes side.

Men å hevde at arbeidsgruppens opplegg ikke betyr en vesentlig ytterligere regional forankring og desentralisering, er helt urimelig. I forhold til situasjonen i dag vil fylkeskommunene få et helt annet ansvar og vesentlige større oppgaver. Dette må også ses i sammenheng med de til dels betydelige forskjellene mellom de enkelte fylkeskommune når det gjelder oppgaver og reelt ansvar for skolekonsertordningen. Den nye modellen innebærer helt klart en mer ensartet ordning med hensyn til ansvars- og oppgavefordeling mellom fylkene. De enkelte fylkeskommunene får de samme muligheter, ansvar og krav stilt til seg.

"Eierskapet" til skolekonsertordningen blir bedre fordelt. Den nødvendige kompetansen til å produsere og formidle skolekonserter på det høye kvalitetsnivået som kreves i dag, blir utviklet over hele landet. Samtidig blir Rikskonsertenes kompetanse utnyttet videre, ikke avviklet, slik konsekvensen vil være med en full overføring av ressurser og ansvar ut av Rikskonsertene.

Å ikke gjøre bruk av Rikskonsertenes musikkfaglige og formidlingsfaglige kompetanse og praktiske erfaring med gjennomføring av skolekonsertene, har vi, etter min mening, rett og slett ikke råd til. Det vil være dårlig kulturpolitikk å avvikle en kompetanse og erfaring som er bygget opp over mange år.

Det gir derfor ikke mening å starte forhandlingene på nytt. Situasjonen har ikke forandret seg siden vi startet med forhandlingene. Og som jeg har gitt uttrykk for (jf. oppslaget i Nationen), at skulle det skje at fylkespolitikerne ikke anbefaler det opplegget som er framforhandlet, ser jeg ingen annen utvei enn å pålegge Rikskonsertene det fulle og hele ansvar for å gjennomføre skolekonsertene, i samarbeid med de lokale krefter. Det betyr at hele den ønskede utviklingen med større gjennomføringsansvar til fylkeskommunene stopper opp.

Jeg oppfordrer derfor fylkeskommunene til å tenke nøye gjennom konsekvensene av å ikke gå inn på den modellen for ny organisering av skolekonsertene som er anbefalt av den arbeidsgruppen som departementet og KS sammen nedsatte for å finne en felles løsning.

Uansett hvordan ansvar og oppgaver fordeles og selv om forslaget til ny organisering ikke har fått sin endelige politiske behandling, må jeg understreke viktigheten av å få gjennomført det planleggingsarbeidet som er nødvendig slik at skolekonsertvirksomheten for år 2000 blir av den kvalitet som vi alle ønsker. Dette er departementet og KS helt enige om.

Og selv om det vil være ulike syn på organisering mellom forskjellige aktører på virkemiddelssiden, så er jeg helt sikker på at alle i denne sal er enige om at ulike syn her, ikke må få sette skolekonserttilbudet i fare og forringe den høye kvaliteten i tilbudet som man sammen har klart å få til.

3R

Jeg vil også benytte denne anledningen til å si noe mer generelt om riksinstitusjonene - Riksteatret, Riksutstillinger og Rikskonsertene.

R-enes oppgaver er ikke minst knyttet til å bidra til å utjevne uønskede forskjeller i tilgangen til et profesjonelt teater-, musikk- og billedkunsttilbud rundt om i landet. Riksinstitusjonene er altså virkemidler for bestemte kulturpolitiske mål, og må finne seg i å bli løpende vurdert i forhold til om de fungerer tilfredsstillende ut fra målsettingen. Det har de da også sannelig blitt, og i det siste har det kommet til dels hard kritikk fra regionalt hold. Noen går så langt som å ønske R-ene avviklet.

Jeg lytter til denne kritikken. Men samtidig opplever jeg at deler av kritikken er lite konkret, og ikke uten et visst preg av å undervurdere hva R-ene faktisk bidrar med når det gjelder å supplere tilbudet av profesjonelt teater, musikk og billedkunst utover det som produseres lokalt.

Som dere vet er Kulturdepartementet i gang med å gjennomgå R-enes virksomhet. I denne gjennomgangen vurderer departementet bl.a. byggeprosjektet om samlokalisering av R-ene, hvor formålet er å skaffe dem mer hensiktsmessige lokaler og stimulere til synergieffekter både med hensyn til produksjon, formidling og administrasjon. Jeg håper fylkeskommunene opplever det som positivt at jeg har tatt initiativ til nettopp å vurdere R-ene i et mer langsiktig perspektiv. I denne prosessen har departementet hatt møte med representanter fra fylkeskommunene og Kommunenes Sentralforbund for nettopp å få høre hva som ligger i kritikken av R-ene og hvilke vurderinger man gjør seg om deres framtidige rolle. Fylkeskommunene er altså ikke holdt utenfor prosessen, slik som enkelte uttalelser kan lede en til å tro.

I den sammenhengen vil jeg vise til det som står i Kulturdepartementets budsjettproposisjon for inneværende år, der vi annonserer at den vedtatte byggesaken for R-ene blir stilt i bero i ett år, og at vi skal komme tilbake til saken i budsjettproposisjonen for 2000.

ABM-meldingsarbeidet

Fordi skolekonsertordningen nå er en helt spesiell sak, og på grunn av de vurderingene som departementet gjør omkring riksinstitusjonenes virksomhet, har jeg valgt å legge større vekt på disse sakene enn jeg ellers ville gjort.

Jeg vil allikevel trekke fram noen momenter i det pågående arbeidet med en samlet stortingsmelding om arkiv-, bibliotek- og museumsområdet.

Samlet representerer arkiv, bibliotek og museer et kunnskapsgrunnlag som kan gi enkeltindividet en basis for å være aktive deltakere i et levende demokrati. Dette er uttrykk for et samfunnssyn der kunnskap om både fortid og samtid blir tillagt avgjørende betydning for kvalifisert medvirkning i samfunnslivet.

I et bredt kulturpolitisk perspektiv spiller arkiv, bibliotek og museer en viktig rolle i å velge ut, ta vare på og formidle ulike former for kunnskapskilder og informasjon. De til enhver tid eksisterende institusjonene innenfor de nevnte sektorene er ikke et mål i seg selv. De representerer praktiske organisatoriske løsninger og hjelpemidler, som må underkastes revisjon og revurdering når for eksempel oppgaver, prioriteringer eller teknologiske rammevilkår endrer seg.

Det er tilstrekkelig å vise til utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologiene - eller IKT, som det nå gjerne forkortes til - for å underbygge behovet for for å gi en samlet framstilling av den aktuelle situasjonen og sentrale utfordringer innenfor arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet i form av en stortingsmelding.

Den stadig økende bruken av IKT innenfor både arkivinstitusjoner, bibliotek og museer har gitt helt nye dimensjoner både til arbeidet med de fysiske samlingene og til formidlingstiltakene overfor publikum. Dette fører til større likhet i arbeidsmåter, og det blir mer og mer naturlig å se nærmere på hvorledes samordnings- og samarbeidspotensialet kan utvikles slik at brukerne kan få enklest mulig tilgang til kombinerte tjenester.

Kulturlivet er hovedaktør

Jeg vil vende tilbake til spørsmålet om oppgavefordeling i kulturpolitikken mellom det nasjonale og det regionale. Vi skal minne hverandre om hvilke roller vi har som kulturpolitiske forvaltningsmyndigheter. Vår hovedoppgave er å skape rammevilkår for et levende kulturliv. Det egentlige hovedmålet er kulturlivet selv. I et slikt perspektiv er rammevilkår og forvaltning virkemidler og må aldri bli mål i seg selv. Det styrende hovedmålet er å ha et mangfoldig og dynamisk kulturliv som kan gi samfunnet som helhet en sterk og livskraftig kulturdimensjon, slik det sømmer seg et velferdssamfunn og en kulturnasjon.

I denne sammenhengen er det ett forhold som jeg vil reflektere litt over. I kulturlivet merker vi et klart uttalt ønske om å få en forvaltningsmessig tilknytning direkte til departementet. Vi merker det i de mange initiativer bl. a. på museumsfeltet, der det defineres nye institusjoner med nasjonale oppgaver. På den måten skaffer en seg et grunnlag for å ønske eller kreve at staten ved Kulturdepartementet skal ha det økonomiske ansvaret. Vi merket det også i fjor da vi foreslo å overføre forvaltningsansvaret for ni regionteatre til fylkeskommunene. Representanter for teatrene opponerte kraftig mot dette, og som kjent fikk de medhold av et flertall i Stortinget. Satt litt på spissen kan man få inntrykk av at blant mange aktører i kulturlivet oppfattes nærhetsprinsippet i lokaldemokratiet som en trussel.

Dette innebærer en i og for seg gledelig tillit og tiltro til den sentrale kulturbyrforvaltningen, men betyr samtidig en tilsvarende skepsis til de regionale myndighetene på feltet. Det betyr også at grunnlaget for en fornuftig arbeidsdeling mellom stat og andre forvaltningsnivåer ikke alltid er det beste. Det er tale om å etablere en legitimitet og autoritet på kulturfeltet som ideelt sett skulle gjøre det vel så naturlig for kulturlivet å søke forvaltningsmessig tilknytning på det lokale og regionale forvaltningsnivået framfor det statlige. Dette er en legitimitet som bare det lokale eller regionale nivået kan opparbeide selv ved å ta initiativ som baserer seg på et ekte eierskapsforhold til de konkrete tiltakene og oppgavene, og der oppfatning av verdi og viktighet er uavhengig av om det er statlig medvirkning eller ikke. I det lange løp vil det ikke være godt nok legitimitetsgrunnlag å satse på tiltak fordi det er mulig å oppnå statlig medvirkning. Heller ikke vil det være tilstrekkelig legitimitetsgrunnlag overfor kulturlivet å forsøke å overta eksisterende statlige ordninger.

Hovedansvaret for å gjøre nærhetsprinsippet til den naturlige plattformen for kulturpolitisk arbeid på regionalt nivå ligger selvsagt på de regionale myndighetene. Samtidig har vi på sentralt nivå et medansvar som gjør det naturlig at vi på dette feltet inviterer til en dialog om hvordan man i fellesskap kan utvikle større nærhet i kulturpolitikken. Som tidligere understreket må det overordnete mål være å stadig bedre kvaliteten når det gjelder produksjon og formidling av kulturtilbud.

Et viktig kjennetegn ved kulturlivet er endringskraft og –vilje. Vi som har ansvar for rammevilkårene, må stadig være åpne for å vurdere og om nødvendig endre rammevilkår og virkemidler for kulturlivet. Det betyr at vi må være villig til nær sagt kontinuerlig å vurdere innarbeidede ordninger og organisatoriske løsninger. Fra departementets side vil vi både i meldingsarbeid, i arbeidet med budsjettet og i andre sammenhenger ha en spesiell oppmerksomhet rettet mot våre eksisterende løsninger når det gjelder vårt totale virkemiddelapparat. Igjen er det grunn til å minne om at ordninger og organisatoriske løsninger skal gi et samlet kulturliv et grunnlag for å gjennomføre samfunnsoppgavene sine.

Jeg vil avslutte med at det ligger et paradoks i dette - og det grunnleggende problem er mangel på midler. Vi har felles ønske og mål: å få det beste og mest mulig ut av de ressurser vi rår over.