Kulturminister Anne Enger Lahnstein

Doping - en parasitt i internasjonal eliteidrett

Kronikk i Dagbladet, 3. februar 1999

Den internasjonale olympiske komité (IOC) arrangerer en verdens-konferanse om doping 2.- 4. februar i Lausanne i Sveits. 34 olympiske særforbund, et utvalg av de 198 nasjonale olympiske komitéer, og representanter for offentlige myndigheter bl.a. statssekretær Per Kristian Skulberg i Kulturdepartementet, deltar på konferansen.

Skandalene i Tour de France sommeren 1998, fulgt av avsløringene av uakseptabel praksis ved IOC-laboratoriet i Roma, fikk ledende internasjonale organisasjoner for eliteidrett til å innse at noe måtte gjøres for å gjenvinne folks tillit til anti-dopingarbeidet innenfor idretten. Det ble maktpåliggende å ta initiativ som kunne skjerme mot innsyn i den indre uenighet om mål og virkemidler og ansvarsforhold.

Doping har vært en parasitt i internasjonal eliteidrett i mer enn tretti år. I hele denne perioden har det av flere grunner vært uvilje mot å erklære en verdensomspennende kamp mot doping. En historisk betinget retorikk båret oppe av idealistiske ideer - og en intens kamp idrettene imellom om medienes penger og publikums gunst gjennom spektakulære prestasjoner, har vært effektive hindere mot en helhjertet innsats for å rense idretten for denne utveksten.

Parasitten får utvikle seg ganske fritt så lenge de 34 internasjonale olympiske særforbund og et tilsvarende antall ikke-olympiske ikke kan enes innbyrdes om regler, prosedyrer og straffereaksjoner, og IOC ikke vil ta ansvar for annet enn de 16 dagene lekene varer. De politiske og økonomiske kostnader ved å gjenvinne kontroll nå, godt 30 år etter at fenomenet ble konstatert, synes langt på vei uoverstigelige.

De to fenomenene ved den internasjonale eliteidretten som nå er i søkelyset, korrupsjonen og dopingen, er to sider av samme sak: Normer og verdier gjenlatt langs veien til ære, berømmelse og rikdom.

IOC-konferansen i Lausanne har nå en mulighet til å gi retningslinjer til involverte parter, for å gjenskape tillit til idrettens vilje til å ivareta bestemte etiske verdier. Fra norsk side støtter vi selvsagt IOCs initiativ, og vil stille oss bak de forslag man måtte komme fram til for å bekjempe doping gjennom politiske, faglige og administrative tiltak.

Anti-dopinginitiativet i Norge går tilbake til tidlig på 70-tallet. Norges Idrettsforbunds holdning ble klart uttrykt allerede på Idrettstinget i 1971. På Idrettstinget i 1976 ble det vedtatt at medlemmer av klubber under Norges Idrettsforbund måtte godta å bli testet om de ønsket å opprettholde sitt medlemskap. Siden da har et nasjonalt anti-doping program eksistert, finansiert av Idrettsforbundet gjennom statlige overføringer.

Utviklingen av Dopinglaboratoriet ved Aker Sykehus i Oslo startet på midten av 80-tallet, og ble fullt IOC-akkreditert i 1988. Også dette viktige elementet ble initiert av NIF. Prosessen ble støttet og i hovedsak finansiert av staten. I år støtter Kulturdepartementet Idrettsforbundets anti-doping program med vel 8 mill kroner. Dopinglaboratoriet på Aker får ca 3 mill kroner.

Vi har grunn til å tro at Idrettsforbundets måte å styre det norske anti-doping- programmet på er respektert innenfor norsk idrett, og ansett som kompetent, upartisk og profesjonelt. En indikasjon på effektiviteten av NIFs anti-doping-virksomhet er de vel 2500 testene som nå tas årlig. Av disse er ca. 70 prosent såkalt utenfor-konkurranse-tester, dvs. tester uten forvarsel. Med utgangspunkt i samlet folketall (4,4 mill) og antall medlemskap (1,7 mill) i Norges Idrettsforbund, utgjør antall tester tatt i regi av Norges Idrettsforbund et høyt tall. Få land i Europa, om noen, gjennomfører tilsvarende intensiv og kvalifisert kontroll.

I Norge tas det for gitt at norske idrettsutøvere er likeverdige medlemmer av det samme nasjonale systemet. De samme lover, regler og sanksjoner gjelder for alle utøvere. Situasjonen er ganske annerledes internasjonalt. Regler, prosedyrer og sanksjoner varierer fra et internasjonalt særforbund til et annet, og skaper forvirring og uklarhet for arrangører og utøvere.

Grunnen til den norske regjerings sterke støtte til anti-dopingarbeidet i Norges Idrettsforbund, er troen på idrett som et middel til positive opplevelser og mer livsglede, bedre helse gjennom et aktivt liv, mer energi i arbeidet og gode muligheter til kontakt og samkvem med andre. Idrett har nære bånd til nasjonal kultur og identitet. Det er viktig for regjeringen at de positive verdiene ved personlig deltakelse og utfoldelse i idrett ikke blir glemt, etter hvert som store deler av den medieformidlede konkurranseidretten utvikler profesjonelle og kommersielle trekk av internasjonalt tilsnitt.

Siden det på slutten av 1960-årene ble opprettet et separat organ for idrett innen Europarådet, CDDS, har den norske staten deltatt aktivt, ikke minst i det langvarige arbeidet for å bekjempe doping i idretten. Anti-Doping Konvensjonen som den britiske idrettsminister Colin Moynihan tok initiativet til i 1989, og som Europarådet vedtok samme år, har vært et viktig bidrag til å styrke anti-dopinginitiativene i mange land i Europa. 34 land har ratifisert konvensjonen, hvilket virker oppløftende. Men fordi Europarådet ikke stiller noen kvalifiserende betingelser for ratifisering, kan dette gjøres uten å ta ansvar for konvensjonens pålegg. Tallet 34 kan derfor ikke tas som uttrykk for et gjennomgående høyt nivå i Europa på innsatsen mot doping.

Snart 25 års erfaring med organisert aktivitet mot doping innen norsk idrett har avslørt behovet for nye løsninger og initiativ. Norsk idrett, gjennom NIF, har vært konstant proaktiv gjennom hele perioden. På initiativ fra Idrettsforbundet utarbeidet Justisdepartementet mot slutten av 80-tallet en tilføyelse til Straffeloven (§162 b), som gjorde det straffbart å produsere, importere, eksportere, lagre, sende eller transportere alle dopingstoffer. Denne tilføyelsen til Straffeloven ble vedtatt av Stortinget og iverksatt i juni 1992. Ved brudd på loven kan straffen, i alvorlige tilfeller, gi fengsel i seks år.

Rundt 1990 var spørsmålet om kriminalisering av bruk av dopingstoffer et hett tema. Kriminalisering av bruk (brukere) ble utelatt, bl.a. etter sterk motstand fra politi og rettsmyndighet. Enkelte politikere har satt dette temaet på dagsordenen igjen (jf. forslag i 1998 fra stortingsrepresentant Grete Fossli). Spørsmålet om kriminalisering av bruk behandles nå av Kontaktutvalget for anti-doping, et samarbeidsorgan nedsatt av Kulturdepartementet, med medlemmer fra seks departementer (Kultur-, Helse- og sosial-, Justis-, Barne- og familie-, Kirke-, utdanning- og forskning-, og Forsvarsdepartementet), Idrettsforbundet og Norges idrettshøgskole. Kontaktutvalget utarbeider en tverrdepartemental handlingsplan, som skal legges fram for regjeringen i august i år. Utvalgets tiltak skal dekke misbruk av dopingmidler innenfor og utenfor det organiserte idrettsliv.

Nasjonale systemer må etableres hvis doping skal bekjempes effektivt. Ukoordinerte internasjonale initiativ kan ikke ivareta de behov norsk idrett har for felles løsninger og kvalifisert likebehandling. Samarbeid er nødvendig for å samordne lover, regler og sanksjoner mellom de forskjellige internasjonale idrettsorganisasjonene. Men idrettsutøvere kommer fra ulike land, og er beskyttet av og blir behandlet i følge lovene i de land hvor de er statsborgere. Ingen privat organisasjon bør forsøke å tilegne seg retten til å operere med myndighetsutøvelse som setter slike forhold til side. I kampen mot doping ligger mange av de nødvendige virkemidler innenfor storsamfunnets ansvarsfelt. Internasjonale idrettsledere og –systemer bør klargjøre sin kompetanse, og beskikke sitt bo, slik at rollene blir tydeligere og arbeidet samlet sett mer effektivt.

Det er vårt håp at IOC-konferansen vil bidra til å skape forståelse for at idrettsorganisasjoner ikke kan løse dopingproblemet bare ved hjelp av egen kompetanse og kapasitet. Dette forbehold gjelder for arbeidet med dopingproblemene innenfor idretten, men selvsagt i enda høyere grad når løsningene også skal omfatte problemene innenfor den uorganiserte idretten. Alle gode krefter må gå sammen for å møte denne alvorlige trusselen mot verdigrunnlaget for en idrettskultur vi alle ønsker skal forbli et folkeeie.